Bokelskere.no

Jeg strigråter på siste side, fordi den er så sår. Jeg smiler når Jarle smiler. Jeg kjenner meg liten og redd når Jarle er redd og ligger under trappa og tror at alt er hans feil. Mammaen til Jarle er så stillferdig, så skjør. Pappaen er både følsom og brutal på en gang. Denne boka har mange lag, og det er mange av karakterene som får komme til og spre tankene og følelsene sine utover boksidene. Men aller mest er det Jarle. Jeg føler meg privilegert som har blitt kjent med ham.

Så spennende. Men du er jo absolutt forfatter. :)

Ville forresten svare deg. Interessant problemstilling du tar opp - hvem og hva er en forfatter.. Jeg tror det er en tittel man tar, ikke en man får. Man kan jo godt skrive, og ikke få ting antatt, men fortsatt kalle seg forfatter. Hva mener folk?

Spennende! Jeg liker titlene. Hva slags bøker skriver du? :)

Både óg, Hilde.

Som sagt over her - jeg hadde alt annet enn spioner i tankene. Og jeg kan da ikke tvinge noen til å stå fram som forfatter..

Nå synes jeg kanskje folk overanalyserer litt her.. Det var humoristisk ment, jeg mener absolutt ikke noe negativt med det. Jeg bare lurer, enkelt og greit.

Jeg hørte "Modellen" av Lars Saabye Christensen på lydbok for noen måneder siden. Husker absolutt ingenting av handlinga eller karakterene. Jeg kunne ikke sagt en setning om hva den handla om en gang! Konklusjon: holder meg til bøker jeg kan bla i.

Leste denne som en del av engelskundervisningen i 1. klasse på videregående, og må ærlig talt si at jeg ikke husker så fryktelig mye av den nå. Husker at hovedpersonen er ei jente på jakt etter sannheten om sin egen mor, og at det fører henne ut på eventyr. Husker at hun er flink til å tegne. Helt greit alibi til engelsk litteraturundervisning, med andre ord.

Jeg leste denne som en slags opptakt til et åtte måneder langt opphold i Bangladesh. Historien om den lille gategutten og hunden traff meg midt i hjertet, og med unntak av en Harry Potter-bok jeg leste da jeg var fjortis er denne boka den eneste som har fått meg til å gråte. Og det på et tog. Les den.

Jeg husker at jeg leste den da jeg var rundt 12 år jeg også, vi var på hytta i Hemsedal. Jeg lå i senga på rommet mitt og leste og leste, bare avbrutt av lunsj og middag, og boka var lest ut på en dag. Jeg elska den da, og den er fortsatt en av mine favorittbøker. Men jeg synes Kabalmysteriet er en millimeter bedre. Er dog ikke enig i at Sofies Verden ikke er en "pageturner" - det er da vitterlig mye mer i boka enn bare filosofibrevene?

Da anbefaler jeg Kompani Orheim av Tore Renberg. Den omhandler blant annet en fjelltur..

Jeg ønsker meg 'studentliv'.

I Kristins bokhylle fant jeg 23-salen av Ingvar Ambjørnsen. Bokas handling foregår på Lier psykiatriske sykehus på 70-tallet, og gir et skremmende innblikk i hvordan folk på en psykiatrisk institusjon hadde det på den tida. Historien fortelles gjennom en ung manns øyne. Han skildrer hvordan det er å være "nykommer" i staben i beste Ambjørnsen-stil: naturalistisk og usminket. Ei bok som virkelig traff meg.

Jeg er nysgjerrig på om det er flere forfattere enn Tore Renberg som sniker rundt på disse sidene. Er det?

Etter hva jeg har hørt om boka (den står på skal-lese-lista) er den kanskje litt nisjepreget - de som har erfaring fra et universitetsmiljø har mer glede av den. Kanskje særlig fra UiO?

Jeg syntes den var fantastisk. Har lest den flere ganger, og oppdager noe nytt hver gang jeg leser den.