Bokelskere.no

Den kalde uken her på Vestlandet har gitt godt lesevær innendørs. Mest faglitteratur i anledning et kurs jeg deltar på for tiden. Når jeg kan ta en pause fra det faglige, håper jeg å få lest den nye Elling - boken til Ingvar Ambjørnsen, som har fått gode kritikker. Likte de fire første bøkene i serien. Ellers har jeg fortsatt ganske mye ulest i bokhyllene. God helg til alle :)

Det blir faglitteratur på meg denne helgen, siden jeg i likhet med deg går på kurs nå for tiden. Så det skjønnlitterære må vente litt. Ellers vil noe av tiden i helgen bli brukt til å rydde i bokhyllene, jeg må avgjøre hvilke av bøkene som skal gis bort/selges. Slik at det blir plass til nye bøker.
Været er blitt bedre, og det ser ut til å bli sol på 17 mai. God helg til alle :)

Ikke forvent episke romeventyr
Ikke forvent fantastisk teknologi.
Ikke forvent eksotiske planetlandskap
Ikke forvent noenting.

Slik står det på vaskeseddelen til Sigbjørn Lilleengs science fiction-historie «Mellom Planeter». Det kan virke som om tegneserieskaperen ønsker å snakke ned sitt eget verk, men egentlig er det mer et manifest, en reduksjon av virkemidlene som er ment å fremheve historien, litt som de danske dogmefilmene fra tidlig 2000-tall.

Vi befinner oss et stykke inn i fremtiden, stedet er romskipet Munki, på tokt ute i verdensrommet på oppdrag av Europen Space Org. Hovedpersonen, en ung mann og døgenikt ved navn Mikael, har meldt seg frivillig til å være med på reisen.

Mikael jobber på gølvet med vedlikehold, og virker vel egentlig bare sånn passelig interessert. Samtidig roter han det til i kjærlighetslivet, der han streber for å nå gjennom hos offiseren Heidi mens en annen kvinne, Jeane, streber for å nå inn til ham. Hvordan løser han dette?

Livet om bord på Munki beskrives som lettere miserabelt, i et skittent og falleferdig romskip infestert av rotter og med et oksygengivende tre som bare vokser seg større og større. Det er langt fra de striglete og glattskurte flatene vi kjenner fra de science fiction-universene vi som regel blir kjent med via kino og i tv-serier, men det er minst like fascinerende og spennende som disse.

Spørsmålet er om vedlikeholdsavdelingen på romskipet Munki har det som skal til for å redde det, så lenge selve fundamentet er råttent? «Mellom planeter» kan leses som en spennende historie i seg selv, men metaforene fra det virkelige liv er tydelige og umulige å ikke få øye på.

Tegningene er detaljerte og uttrykksfulle, Sigbjørn Lilleeng tilhører eliten blant norske tegneserieskapere som jobber med lange tegneseriefortellinger.

Det er ikke spesielt krevende å bli oppdatert på amerikansk politikk i Norge. Det kommer nærmest automatisk av seg selv for alle som vil høre. Nyhetssendingene og avisene er fulle av stoff og vurderinger rundt amerikanske valg, politikere, politiske saker og ikke minst presidenten selv.

Jeg svartmaler selvsagt, så ille er det jo ikke. Det er også naturlig at det er slike tendenser i media, vi er ikke skapt for å holde orden på nyhetsstrømmen fra 200 land verden over på daglig basis. Vi lever våre liv, mediene tar de viktigste prioriteringene for oss, vi følger etter og prøver å holde oss orientert om det som skjer i verden.

Men kanskje kan det være gode grunner til å interessere oss litt mindre for Donald Trump og Theresa May, og for eksempel se litt nærmere på hva som skjer i vår egen verdensdel. Ta for eksempel Ungarn, et EU-land og NATO-medlem i hjertet av Europa, der mange er bekymret for den demokratiske utviklingen.

En av dem som deler denne bekymringen er journalisten og forfatteren Øyvind Strømmen, som i fjor gav ut sin bok «Ungarn – en fortelling om Europa». I den første delen av boken gir han en gjennomgang av den særs brokete historien til landet som ligger så sentralt på det Europeiske kontinent som det er mulig å få det.

Han drar de store linjene og forteller om mongoler, ottomanske tyrkere og Habsburgere, og senere allianse med Nazi-Tyskland, underlagt Sovjetunionens maktapparat og det fatale opprøret i 1956.

På 90-tallet var landet blant de første som rev ned jernteppet, og ble etter hvert både et NATO-land og et EU-land. Det er i de senere år dessverre også berømt for en brokete politisk utvikling, der det i følge Strømmen er vanskelig å finne helter. Han beskriver demokratiske institusjoner som forvitrer, delvis kontroll av pressen og en ensrettet politisk utvikling der den karismatiske statsiministeren Orban står sentralt.

Statsminister Viktor Orbán fra partiet Fidesz, sist gjenvalgt i fjor, like etter at denne boken gikk i trykken, bruker uttrykket «illiberalt demokrati» om sin egen styreform og fører en politikk som mange vil hevde har høyreradikale trekk, ikke minst takket være presset fra det ytterliggående partiet Jobbik, kjent for sin harde retorikk mot minoriteter i landet.

Denne boken tar for seg alt dette, og mye mer. Den nyanserer og forklarer bildet av det moderne Ungarn, men er også svært kritisk til utviklingen av landet slik den kan se ut fra Norge. For å forstå det politiske bildet i Norge, i Europa og i verden for øvrig kan det kanskje være verdt å ta et lite dykk inn i situasjonen i et land vi stort sett forbinder med Gulasj og storbyweekend i Budapest. Dette er, som undertittelen sier rett ut, en fortelling om Europa.

Er på biblioteket nå, så kanskje blir helgens bok plukket med herfra. Hvis ikke, har jeg nok av muligheter i egne bokhyller hjemme. Vet det er flere uleste bøker der som har stått urørt i nesten 10 år. Etter en rekordvarm april måned, har mai startet langt kaldere og i natt kom det til og med snø, bare to uker før 17.mai. Det kalde været på Vestlandet skal dessverre fortsette, så det passer bra å sitte inne og lese. God helg til alle, og god bedring til deg Readinggirl 20:)

Roy Jacobsen er blant mine norske favoritter,men det tok litt tid før jeg virkelig oppdaget ham. Barrøy bøkene kommer jeg garantert til å lese om igjen. Da jeg leste Seierherrene startet jeg med papirutgaven, men gikk etter hvert over til lydbok, siden jeg syntes papirutgaven var litt tunglest, blant annet pga tidvis ganske lange setninger. Lydboken ble en langt bedre opplevelse. Kan hende tunglest - opplevelsen skyldtes at jeg var noe uvant med Jacobsens bruk av lange setninger. Selve handlingen i Seierherrene er det nemlig ingenting å si på.
Litt usikkert hva jeg selv kommer til å lese i helgen. Kanskje Carsten Jensens "Ut" ??
Det regner her også, og det kommer godt med siden skogbrannfaren har vært ekstrem i det siste . God helg til alle :-)

«Last Look» samler de tre bindene som utgjør tegneserietrilogioen «X’ed Out», «The Hive» og «Sugar Skull» i ett bind. De som leser denne nå er heldigere enn meg, jeg ble totalt hektet på det første bindet som kom i 2010, og måtte vente to år på neste «episode» og så to år til på episoden tre for å få konklusjonen på fortellingen. Men her er altså fortellingen samlet i det vi for enkelhets skyld kan kalle en tegneseriebok.
«Last Look» er skrevet og tegnet av Charles Burns, en av vårt tids fremste amerikanske undergrunns-tegneserieskapere. Han har blant annet laget ungdomsfortellingen «Black Hole» som er oversatt og gitt ut på norsk under tittelen «Sort hull». Den tar for seg ungdom og pubertet, annerledeshet og den generelle angsten man opplever når man vokser til. Fortellingene hans er ofte underlige, drømmeaktige og tegnet med en mye skygge og skraveringer.
Fortellingen begynner idet vi møter en ung mann som våkner opp i kjellerleiligheten sin, der han ligger for å komme seg etter en hodeskade. Den unge mannen heter Doug og vi møter han i en drømmeaktig tilværelse der han sørger over tapet av sin far og fraværet av sin tidligere kjæreste Sarah. Han reflekterer over fortiden, og i en blanding av realistiske episoder og symbolske drømmesekvenser får vi gradvis innsyn i hans fortelling om svik, sorg og savn.
Vi møter Doug som aspirerende kunstner, men uten noe egentlig å formidle. Hans romanse med den mer drevne kunstnerspiren Sarah fortelles gjennom hans drømmer og hans minner om hva som skjedde og hvorfor. Men er disse minnene egentlig sanne? Hva er sant og hva foregår bare i hodet hans. Alt vispes sammen og vi føres gjennom fortellingen med Dougs blikk, metaforiske og hans banle forståelse av hvem han er.
Det er en krevende fortelling å lese, også fordi den benytter seg av såpass mye symbolikk. Svært mye er bygget på referanser til de klassiske TinTin-tegneseriene, og ellers såkalt sjangerlitteratur som romantikk, evnetyr og skrekk. Men alt dette er egentlig bare virkemidler for å fortelle en historie om hvem Doug var i sin ungdom, hvem han ble og hvorfor han ble slik. Det hele kulminerer i en svært rørende men samtidig kompakt konfrontasjon, som jeg ikke skal avsløre nærmere her.
Hvis du vil utfordre deg selv, bør du ta fatt på «Last Look» av Charles Burns. Du får det som både er en visuelt fullendt tegneseriefortelling som tar deg med på en ekspedisjon inn i underbevisstheten, som bruker symbolikk og referanser så hyppig at du må akseptere at noe vil gå over hodet på deg – da bør du gripe til «Last Look». Det er en kjærlighetshistorie, i seg selv, men også til selve tegneseriemediet.

Kan man skrive humoristisk om Syriakrigen? De fleste vil si nei, og jeg ville selv vært skeptisk, men den italienske tegneserietegneren og journalisten Zerocalcare, som er et pseudonym for Michele Rech, bruker mye humor når han skildrer sitt møte med krigens meningsløshet og barbari – og det lykkes han med, litt mer om dette senere.
I 2015 brøt han ut av sin trygge middelklassetilværelse i Roma, og dro til grensetraktene mellom Irak, Tyrkia og Syria for å dekke kurdernes situasjon i et område der de har fotfeste, midt mellom tre ustabile stater.
KOBANE CALLING er et selvbiografisk verk der den unge italienske tegneserieskaperen, skribenten og tegneren drar sammen med den Dublinbaserte kurdiske organisasjonen Rojava Calling med kurs for Midtøsten. Hans mål er å observere den kurdiske motstanden mot Den islamske staten, først på tyrkisk side, senere innenfor grensene av den syriske staten. Han ender opp i den lille byen Mesher, nær den tyrkisk-syriske grensen som journalist og hjelpearbeider, og derfra reiser han til Ayn al-Arab, en kurdisk by i Rojava-regionen i Syria.
Derfra skildrer han krigens ofre og soldater, for det meste sett fra det kurdiske perspektivet, og han bruker tegneseriemediet med de virkemidlene for humor, brå tidshopp og effektive form for visualisering til å belyse kurderens situasjon og krigen i seg selv. Han møter damene som kjemper i den kvinnelige kurdiske frivillige hæren. Han skildrer skvisen mellom å kjempe mot IS og for kurdisk uavhengighet og også mye av kjønnskampen innen det tradisjonelle patriarkalske kurdiske samfunnet.
Alt dette gjør han med seg selv som en slags gummiaktig antihelt, en karikatur der han bruker seg selv som visuelt symbol på vestlig ubekymret middelklasseliv. Disse lettbeinte episodene der han bruker vestlig populærkultur som Star Wars og der han tegner sine foreldre som hønsefugler, står i grell kontrast til de alvorstunge skildringene av krigen selv og den lidelsen som skapes der hvor bestialske mord og meningsløse massakrer er dagligdags.
Dette er en journalistisk tegneserie som bruker tegneseriemediet på glimrende vis. Det er pedagogisk og lettfattelig, men ikke forenklet og fordummet. Det er helt klart et subjektivt uttrykk for en reise med et spesielt formål og med intervjuer med folk med bestemte meninger og bakgrunner. Den er som all journalistikk ikke sannere enn det som er etterprøvbart, men den er definitivt interessant og skal kunne leses både som et glimrende eksempel på en subjektiv dokumentarisk tegneserie, men også som et svært interessant innlegg i den evige debatten om menneskets råskap.

Det er kanskje å påpeke at dystopienes verden til dels har blitt flyttet over fra ungdomslitteraturen til voksenlitteraturen de siste årene. Det er ikke basert på noe annet enn en flyktig tanke, et uutforsket inntrykk, jeg hadde i lesningen av Bjørn Vatnes Nullingen av Paul Abel. Jeg vet altså ikke om det er sant eller ikke, og jeg skal i alle fall ikke være den som skal rakke ned på ungdomslitteraturen som b-litteratur, for det er det ikke. Men jeg lurer litt likevel, for jeg aner at vi nå ser flere såkalte voksenforfattere som tar tak i fremtiden på en måte som den litt typisk introverte og psykologiserende norske litteraturen ikke er spesielt kjent for.
«Nullingen av Paul Abel» tar uansett handling i en ikke fjern fremtid der klima- og miljøproblemene - med tilhørende politisk kollaps over hele linja - har funnet sted. Vi møter den konservative Marinbiologen Paul Abel, som egentlig er ganske tilfreds med tilværelsen, og som er lykkelig med sin kone Astrid. Men i samfunnet ellers koker det heftig, og mens temperaturen stiger i naturen, så blir også de politiske motsetningene tilsvarende heftigere.
Det ekstreme miljøpartiet Pan-etisk forbund utnytter situasjonen og begår statskupp, og de gjør det ikke først og fremst militært, men via den rådende teknologien. Via et norskutviklet nettverk kalt Sjalken, der man via innsprøytning av et tynt lag med stoffet grafén over hjernebarken, har klart å sammenholde en kollektiv bevissthet som samtidig opphever privatlivet og gjør samfunnet som helhet svært gjennomsiktig. Paul Abel er skeptisk, og sverger til en håndholdt Sjalk, og når statskuppet kommer - via hjernevask av en hel befolkning, så slipper Abel unna, og han blir omplassert i bunnen av det nye samfunnshierarkiet. Samtidig ser han kona, karrierekvinnen, bite seg fast i det motsatte sjiktet – det som den ene dagen var kjærlig idyll blir raskt og ubønnhørlig noe skremmende og fremmed – avstanden både i status og i følelseslivet er med ett forskjøvet til det ekstreme.
Dette danner kjernen i denne velskrevne thrilleren, som tar opp noen av de mest presserende temaene i samfunnet i dag. Miljø- og klimaproblemene, de politiske spenningene og de teknologiske utfordringene som nettet gir oss. Det er en velskrevet bok med mye dialog, en roman som fører handlingen raskt fremover og som kan leses på et par kvelder om man bare gir seg tid. Den befinner seg i slekt med andre klassiske bøker innen dystopiens verden, som «Vidunderlige Nye Verden» av Aldous Huxley, og «Kallocain» av Karin Boye - bøker som begge også kan anbefales på det varmeste i samme slengen.

Sommeren 2016 forsøkte en gruppe innen det militære i Tyrkia å begå statskupp, rettet mot regjeringen og president Erdogan. Over 300 mennesker mistet livet og mer enn 2000 ble skadet, men til ingen nytte for kuppmakerne - kuppet feilet og Erdogans styre sto fast.
I tiden som fulgte ble det gjennomført massearrestasjoner i Tyrkia, engelsk Wikipedia anslår at så mange som 77,000 mennesker ble arrestert og internert som en direkte følge av kuppforsøket. Samtidig strammet man grepet kraftig på den frie pressen og ytringsfriheten i Tyrkia generelt. Et paranoid regime slo tilbake for fullt.
Blant disse som ble arrestert i ukene og månedene etter kuppet, var journalist og forfatter Ahmet Altan. Det er hans enkeltskjebne denne boken handler om, ført i pennen av ham selv via kommunikasjon fra hans fengselscelle der sitter i dag, idømt livstidsstraff.
Hvorfor ble han dømt? Den offisielle historien var at han visste om kuppet og med bevis i intervju i et tv-program han gjorde på tyrkisk tv dagen før kuppet. Utover det kan man bare spekulere, men at den nå snart 70 år gamle aktive samfunnsdebattanten Altan bare er POPULÆR blant Tyrkias lederskap, det er ingen underdrivelse.
Altan har blant annet gått i bresjen for kvinner, for kurdere og en tettere tilnærming til det øvrige Europa - og han har også til dels vært en kritiker av dagens styre i Tyrkia. Samtidig skal man som alltid ikke se helt naivt på ting, det kom blant annet innvendinger mot ham i Bergens Tidene da Bergen internasjonale litteraturfestival gjennomførte et arrangement om ham i februar i år. Den debatten skal jeg ikke si mer om her, men så er det nevnt.
Det som skal ha fokus her nå er boka Altan har skrevet og som er utgitt på norsk på Samlaget i år. Tittelen er dramatisk i seg selv, «Eg skal aldri få sjå verda igjen», og den er ment helt bokstavelig. Altan er dømt til å sitte inne resten av livet, og hvis ting ikke endrer seg dramatisk de neste årene, så er det meget sannsynlig at det også blir hans skjebne.
Det er likevel ikke en flammende politisk tekst han har skrevet, til det er omstendighetene ikke til stede. Tvert imot er den sobert skrevet, til tider direkte poetisk - og beskrivelsene av arrestasjonen, refleksjoner rundt hans nye tilværelse og de konkrete forholdene på cella er det som preger teksten. Hvilke strategier må man velge når man er i en slik situasjon, hvordan klarer man å fokusere og leve, finne mening i en tilværelse der all frihet er tatt fra deg og du befinner deg i et varmt, klamt, mørkt og overfylt tyrkisk fengsel?
Et godt eksempel på språket i boka skal jeg gi her, som er de knappe skildringene av selve dommen og hvordan han mottar denne: Side 131
Det går en løpende debatt om hva som er sakprosa og hva som er skjønnlitteratur, hvor går skillet. «Eg får aldri sjå verda igjen» er definitivt sakprosa, men det brukes klare litterære elementer her. Det er en svært vakker bok som i stor grad må leses på bakgrunn av historiske fakta og Altans poltiske og journalistiske liv forøvrig.
For meg handler den også om hvordan mennesket tross en i utgangspunktet håpløs situasjon lar seg tilpasse selv ekstreme forhold, og er i stand til å finne mening i det lille. Den er også dypt opprørende å lese, spesielt i en verden der krigen om sannheten er noe som blir mer og mer aktuelt for hver dag som går.

I november 1923 gjør en før dette relativt ukjent herremann ved navn Adolf Hitler entre på verdensscenen. Inspirert av Mussolini som med sine svartskjorter hadde marsjert rett inn i Roma og tatt regjeringsmakten året før, planlegger Adolf Hitler å ta makten i et Tyskland som står på vaklende demokratiske føtter etter nederlaget i 1. verdenskrig. Hitler fremstår som den maktkåte anføreren for en ekstrem og voldelig bevegelse som tar kontroll over et politisk møte med 3000 mennesker i en ølkjeller i Munchen. Sammen Med sine voldelige kumpaner gjør han og partiet NSDAP et regelrett kuppforsøk med 600 SA-medlemmer i ryggen og dødelige maskingevær oppstilt, er brennpunktet en sliten ølhall.

Det hele mislykkes dog spektakulært, og endte i et blodbad på Marienplatz sentralt i Munchen seint på formiddagen dagen etter. 16 Nasjonalsosialister og 4 politimenn måtte bøte med livet, og et ukjent antall mennesker ble såret i tumultene som oppsto. Hitler rømte og gikk i dekning, men ble raskt sporet opp, visstnok i følge boken bare en time før han skulle ha få skyss inn til en eksiltilværelse i Østerrike.

Denne boken tar for seg ølkjellerkuppet i detalj, og den tar videre for seg etterspillet og ikke minst rettssaken mot Hitler. Det er da med andre ord ikke en Hitlerbiografi som er ment å skulle leses som det alene, men derimot en detaljert framstilling av kuppet og den parodiske rettsaken som fulgte, og som endte med at Hitler ble dømt til fem års fengsel, men der han slapp ut etter ni måneder med boken «Mein Kamppf» så å si ferdig skrevet i kofferten.

Det sies at bøker om andre verdenskrig generelt, og om lederne i nazityskland spesielt utgjør en slags form for blodig kosebamse for menn i en viss alder. Jeg må innrømme at jeg kjenenr meg litt igjen i den framstillingen, og jeg hadde det litt i bakhodet i lesningen av denne boken. Jeg må innrømme at jeg lar meg fascinere av hendelsene og persongalleriet som utgjør nazityskland – både fordi skikkelsene er så ekstreme, så lite menneskelige og så egnet til å skape kaos, død og elendighet blant sine artsfeller, at de fremstår som monstre i menneskeham.

Det er jo fascinerende å se det slik. Men jeg tror det er et farlig perspektiv, og jeg må innrømme at jeg tenkte mye på 22. julirettssaken, såkalte alternative medier, visse presientdvalg, jus generelt og ekstreme holdninger blant voksne mennesker blant oss i dag da jeg leste denne boken.

Historiker David King er en mesterlig forteller, og han skriver i den nøkterne og leservennlige stilen som utgjør god allmenn historieformidling. Det er mange navn som nevnes, men man behøver ikke å lese slike historiske bøker så grundig at alt sitter, man vil likevel ikke gå glipp av kjernen i historien.

De hendelsene det fortelles om her er av en slik historisk betydning at de fortjener å bli belyst for det de var – en enorm kriminell handling som ikke ble slått ned på da, og som ga grobunn til en bevegelse som la kontinenter i ruiner og myrdet millioner av mennesker. Det store spørsmålet King stiller med denne ordrike og grundige teksten er: kunne Hitler ha blitt stoppet en gang for alle i en juridisk prosesss som faktisk hadde vært rettferdig? Svaret er åpenbart ja, og i den grad det er noe å lære av historiens feil, så bør vi lære av denne.

Anbefaler også "Omgitt av psykopater" av samme forfatter.

Har mye fri i påsken, så lesing blir det. Kan hende delvis utendørs siden været er upåklagelig, - 19 i skyggen i dag. Lesestoff er det ingen mangel på, har mye å velge i, både fra egne hyller og bøker fra biblioteket. Blir nok både skjønn- og faglitteratur. Ellers blir det en del fysisk fostring i vårværet.
God påske til alle :)

«Jeg kunne sikkert mime at det ikke gjorde vondt, der lå mitt store talent.»

Her på Vestlandet har det vært temperaturer på rundt 20 flere steder, og vi håper selvsagt at det fortsetter slik de neste dagene, men april er lunefull så det vil ikke overraske meg om det kommer snø senere i måneden. Jeg ennå ikke funnet frem noen bok til å lese i helgen, men kommer til å plukke ut en av de mange uleste jeg har i egne bokhyller. I likhet med deg blir det nok mer utendørs aktivitet enn det blir lesing. Lesingen kommer nok først etter solnedgang.
God lesehelg til alle.

Det var opplyst her at kjøp av bøker fra Amazon ikke var stort nok/tilfredsstillende.

Ved videre søken fant jeg denne forklaringen;
an affirmative answer of a yes/no question; originating in Southern US shortened version of "yes, ma'am". Synes oversettelsen må være deretter. Oversettelsen skal jo speile atmosfæren eller tonen i fortellingen.

Hvis du prøver her på Bokelskere så er søkemonitoren til Amason borte/fjernet.

Jeg google Yessum og fikk opp dette skriv bildebeskrivelse her