Bokelskere.no

Man snakker så nedsettende om smalltalk og overfladiskheten i hverdagen, men jeg vet ikke. Hva er det som er så storslagent ved den lange samtalen mellom to ikke likeverdige parter? Over et måltid der den ene styrer alt med vant og sikker hånd, mens den andre bare skal sitte der og ta imot? (Men spis, da!) Nei, da heller et heisan, heisan, mens man haster forbi på vei til eller fra postkassen. Kort enighet i porten: Man har fått nok nedbør for en tid. Eller oppgitt over søppelkassen: All den plasten! Det er annerledes med den lange, uforutsigbare samtalen over den hvite duken. Den som kan strekke seg ut over timer, og føre en inn i tematiske avgrunner og bakevjer.

Jeg vil det ikke. Det snører seg til i halsen, jeg vil ikke bli glad av så lite, det er ikke rettferdig, at jeg skal måtte nøye meg med dette.

Jeg får ingenting igjen for å være grei, for å være skikkelig. Det er ikke sånn at hvis jeg lar være, hvis jeg holder min sti ren og ikke svarer på sånne meldinger, så vips dukker det opp en mann som er mye bedre, en som er helt riktig og som ikke har kjæreste og som setter pris på deg som den flotte dama du er, sånn som venninnene mine sa en stund. Når jeg minst venter det, kommer det til å skje, sa de, alltid når jeg minst venter det, som en belønning med sløyfe, noe jeg skal få for å ha holdt ut å være alene så lenge, en gullmedalje for lang og tro tjeneste.

Stillhet betydde medisiner. Og stillhet utenom det vanlige betydde doser utenom det vanlige.

Kanskje den eneste som hadde noe på 23- salen å gjøre var Ivar Bremers tøygiraff. Den som verken følte aggresjon, glede eller smerte.

Sykehuset "ser" og "legger merke til". "Merker seg". Oldfruen ordla seg som om sykehuset var et levende, selvstendig vesen. Andreas var glad tøyhaugen skjulte smilet hans. Men da han gikk ut fra tøysentralen etterpå, overlesset med egen bagasje og sykehusets hvite tøy, begynte oldfruens ord å plage ham. Hvem var dette "sykehuset med de velutviklede sansene? Sykehuset "så og la merke til", men han selv - som pleier og ansatt - var tydeligvis ikke en av dem som så, snarere en av dem som ble lagt merke til. Hvem var det som satt der med argusøyne og merket seg alt som foregikk? Oversykepleierne? Overlegen? Eller kanskje fru Moe? Han måtte smile igjen. . Det kan umulig være noen av dem som er "seende", tenkte han. Fru Moe har øyne av glass, og overlegen sitter sikkert på kontoret sitt.
Kanskje er sykehuset et levende vesen?

.. Og selv en guttunge med hodet fullt av undring kan ane de grensene som ikke må forseres.

Alt i alt synes jeg at jeg har det riktig så greit. Det er bare å bla om på utenriks, så skjønner man det.

Og jeg tror nok jeg tør si med en viss autoritet: Den som aldri har spart til noe, som aldri har lagt krone til krone med det for øye å erverve seg opplevelse eller objekt, ja han lider i sannhet et tap som han heldigvis ikke er klar over.

Noe av hemmeligheten ved å ha et stamsted, er at man ikke innlater seg personlig med verken eiere eller ansatte, tenker jeg fornøyd. Det er der det ligger. Man drar ikke på ferie med hun som serverer en gjennom resten av året.