Bokelskere.no

Takk for hyggelige ord og gode kommentarer spesielt til det problematiske ved forståelsen av tilgivelse og forsoning hos Oates. Det er nå seks år siden jeg leste Kartago; jeg skal derfor ikke føye noe mer til det jeg har alt har skrevet. Men det er jo fantastisk at Joyce Carol Oates fortsatt skriver gode bøker lenge etter å ha passert åtti.

Praktbok om Per Kleiva som grafiker.

Stort bedre kan det knapt gjøres. Fargene, skarpheten og papirvalget i denne boka reproduserer Kleivas originale trykk med svært høy kvalitet. Selv har jeg stor glede av bildene i seg selv - hvert grafisk blad har fått sin egen side - enten de tilhører de politisk engasjerte (og berømte) Vietnam-bildene eller de mer nøytrale jazz- og naturmotivene. Likevel gir Merete Hovdenakks tekst en nyttig innføring i sammenhengen grafikken ble til i. Jan Erik Vold og Johan Harstad bidrar med litterære synspunkter på Kleivas kunst.

En lykkelig melankoliker.

Hovedpersonen har brutt med Partiet i denne tredje boka om Hilmar Iversen, ekskommunist og veteran fra den spanske borgerkrigen. Den tidligere idealisten og aktivisten har egentlig ikke så mye å se fram til utenom ekteskapet med Signe og de nære ting i Fredrikstad og omegn. Tønseth skriver både innsiktsfullt og vittig om sin skjøre helt, men det blir vel mye resignasjon og likeså portvin på de 140 sidene. Nye lesere anbefales absolutt å begynne med første bind i trilogien: Hilmar Iversens ensomhet.

Krim fra Sør-Afrika.

James McClure introduserer sine to politietterforskere Kramer (hvit) og Zondi (svart) i denne krimboka. Intrigen har den orginale vrien at den foregår under apartheidtiden i Sør-Afrika med tildels absurde konsekvenser for etterforskningen. Boka ble først utgitt 1971 og vant den gang en pris som årets beste.

Lenke til min omtale av førsteutgaven av Kilden på Bokelskere

Ian McEwan er en britisk forfatter som jeg har hatt stor glede av å lese gjennom mange år. Han har skrevet flere romaner med barn som hovedpersoner, til og med det ufødte, men også politisk satire. Det er fristende å foreslå hans beste bok Atonement / Om forlatelse, men jeg velger likevel å foreslå en annen, nyere bok: Maskiner som meg. Boka ble utgitt 2019 og oversatt til norsk samme år.

Som det heter i forlagsomtalen: «Det er alltid et høydepunkt når Ian McEwan utgir en ny roman, og i denne boken undersøker han hva som kan skje når vi befatter oss med ting som kan bevege seg utenfor menneskelig kontroll.»

Jeg har et nærmest ulest, innbundet eksemplar på engelsk, hvis det kan være interessant.

Bøker som leses i min amerikanske bokklubb

Bokklubben er opprettet for tidligere studenter ved American University i Washington, DC, hvor jeg studerte på 1980-90-tallet. En professjonell leder presenterer hver tredje måned tre aktuelle bøker som medlemmene kan stemme over. Det er lagt vekt på at bøkene tar for seg temaer som kan føre til diskusjon blant leserne. I min tid som medlem har både romaner og sakprosa i stor grad tatt for seg USAs problematiske forhold til minoriteter. Noen få titler er skrevet av ikke-amerikanere.

Som det framgår av listen nedenfor finnes noen av bøkene i norsk oversettelse. Selv synes jeg det har vært enkelt å få tak i bøkene gjennom norske bokhandlere.

(Opprettet 11.8.2021, sist redigert 23.1.24).

Irriterende, men likefullt gripende og spennende.

Kjernen i denne romanen er skjebnen til Berliner-skurken Franz Biberkopf og et bredt galleri av karakterer rundt ham. Men framdriften i fortellingen blir stadig avbrutt, fordi Döblin samtidig vil beskrive begivenheter både i Berlin og verden ellers på slutten av 1920-tallet. Vi får til og med vite om Hornsrud-regjeringens fall i Oslo februar 1928 etter fjorten dager ved makten. Det myldrer av detaljer om aviser, partier (brune og røde), om reklame og ikke minst om Berlins den gang mange trikkelinjer. Vi får et bilde av en by som knapt eksisterer i dag selv om Alexanderplatz fortsatt er et trafikkmesig knutepunkt i tidligere Øst-Berlin.

Likevel er det historien om Franz og hans forhold til kvinner og tvilsomme kompiser som holdt meg fanget gjennom 380 sider. Han er en gåtefull karakter, som i det ene øyeblikket kan være rasende voldelig og i neste øyeblikk apatisk i situasjoner der selv hans venner maner til handling. Forfatteren trekker inn Sigmund Freud som sannhetsvitne, men selv synes jeg hovedpersonen hører til de mer komplekse i verdenslitteraturen.

Vel halvveis gjør Döblin ennå et forsøk på å sabotere sin egen bok ved å erklære at det ikke er stort mer av interesse å si om Franz Biberkopf. Det vil si like før romanen får en ny, overraskende vri. Enkelte dramatiske scener trekkes ut i tid med en skrivestil som minner mest om opera med sine arier og kommenterende kor. Ellers er det mange referanser til datidens populærmusikk og slagere.

Kjell Risvik har skrevet et opplysende etterord om problemene han har møtt i oversetterarbeidet. Det har han fått en fortjent pris for, selv om det er ting å pirke ved, som at "forhånd" et sted er blitt til "forhold."

Boka krever tålmodighet, men kan absolutt anbefales.

Denne vakre boka er rimeligvis en hyllest til sommeren. Den omfatter dikt om landskaper, blomsterflor, frukt og kjærlighet. Men redaktøren har også tatt med usentimentale tekster som minner om at sommeren kan omfatte krig og vulkanutbrudd. Illustrasjonene er ved den svenskfødte Petra Börner.

En festlig, moderne versjon av Emma kan en få med seg i 1995-filmversjonen «Clueless». Satiren er ikke snill, men heller ikke ondskapsfull. I følge kritikere skal filmen ligger nær opp til Austens intensjon med romanen. (Kilde: Britisk Wikipedia).