Jeg er blitt overbevist om at mennesker begynner å skrive når alle andre dører er lukket.
Rami Aronzon er simpelthen en god samtalepartner for Christian Borch, som stiller typisk norske (eller europeiske) spørsmål om utviklingen i Israel og Midt-Østen generelt og får tankevekkende svar.
Jeg liker ikke poeter fordi de er upålitelige og vanligvis kommer fra barnerike familier: de får barn med flere kvinner på ulike steder, kvinner som liker dikt.
Fin liste, Lillevi, med mange aktuelle bøker. En god roman fra overgangstiden fra det britiske mandatområdet til opprettelsen av staten Israel er When I lived in modern times av Linda Grant. Handlingen er lagt til Tel Aviv 1948. Enda en bok jeg leste med stor interesse nylig er Ramis vei av Christian Borch, som har en norskutdannet jødisk lege i Jerusalem som sin hovedperson.
Every nationalist is capable of the most flagrant dishonesty, but he is also — since he is conscious of serving something bigger than himself — unshakeable certain of being in the right.
Melankolsk oppvekstroman.
Pakistansk far, norsk mor gir sønnen røtter i to kulturer, noe som skildres godt i denne romanen. Utgangspunktet er farens plan om å flytte tilbake til hjemlandet. Dette gir sønnen grunn til å minnes sin egen barndom i én av Oslos drabantbyer.
Shakar skriver svært godt om viktige temaer som berører kulturelle forskjeller og likheter, hva sosialpsykologer vil kalle «kognitiv dissonans.» For eksempel tror sønnen at farens sommel med å pakke sammen tingene sine skyldes ubesluttsomhet. Først helt på slutten innser han at faren rett og slett forlater sitt norske liv og gods for godt. På tilsvarende vis har moren kuttet båndene til Oslo og vendt tilbake til Finnmark.
Det tok meg tid å leve meg inn i denne innsiktsfulle boka, kanskje fordi den er mer lavmælt enn de to første romanene hans, som jeg likte svært godt.
I bilen igjen blei jeg overmanna av følelsen av å kjede meg, av å vente så mye på morgendagen at det gjorde meg utslitt.
Hvis du ikke kjenner historien, er det som om du ble født i går. Hvis du ble født i går, kan enhver leder fortelle deg hva som helst.
Howard Zinn, amerikansk historiker
Vanskeligheten ligger ikke i de nye ideene, men i å unnslippe de gamle; de som forgrener seg, for dem av oss som har vokst opp slik de fleste av oss har, inn i hver krok av vårt sinn.
John Maynard Keynes, britisk økonom
For hvert eneste år jeg har vært i politiet, er politiet blitt dårligere. Vi er mindre og mindre ute på gata. Vi kjenner ingen. Vi sitter på kontor eller kjører bil. Før vandra vi rundt. Ble kjent med folk. Faen som de prata. Folk legger merke til ting. De skravler. De vet hvorfor naboen plutselig har fått så mye penger mellom henda, eller hvorfor kona hans sier at hun gikk på døra.
Nå sitter vi på kontoret og leser statistikk. Vi styrer etter bakspeilet.
Lettlest krimsatire fra Ole Jørgen Ness.
Inneholder det meste fra dagens mediebilde.
Jeg bevarer ting som ikke finnes.
I Norge fant jeg
meg selv.
Jeg fant Mariam.
Da jeg kom, følte jeg meg som en stein,
en uverdig, skitten stein.
Den steinen tok jeg vare på.
Jeg vasket, vasket, vasket den
med menneskelighet og frihet.
Så begynte den å glitre og skinne.
Den ble varm,
og varmen og lyset smittet over på andre steiner.
Stein på stein
gir liv til hverandre.
Jeg har spart på hver varme klem,
bevart dem i hjertet mitt,
puttet dem inn der sammen med alt det vonde,
så kan smerte og lindring få snakke sammen,
så kan hver sorg få en egen klem.
Norske klemmer,
disse myke klemmene
uten vold,
uten slag,
uten forventning og krav,
de sier noe til meg.
De sier:
Vi ser dere.
Vi passer på dere.
Vær nær oss.
Si fra om det vonde.
Lær meg om sorgen din,
gleden din,
kulturen din,
for jeg vil være din venn.
Min bestemor sa:
Håp og ønske er et ektepar,
og du skal beholde dem begge,
for mister du den ene,
forsvinner balansen.
Ønsk med hjertet,
håp med hodet,
og la tanker bli til handlinger!
Beveger du deg mot det du håper på,
kan ønsker bli til virkelighet.
Løgnen er
et voksende tre
som kaster mer og mer skygge.
En fugl som er født i bur
flyr ikke ut
selv om du åpner døra.
Den blir sittende,
ser verden gjennom gitter
og tror at det er sånn det skal være.
Selv om jeg ikke hadde særlig tro på at livet mitt skulle bli bedre av å snakke med nok en behandler, skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe, for livet mitt var i ferd med å bli et svart hull.
I min familie var psykiske problemer forbundet med å være besatt av demoner. Å ha det bra med seg selv ville si at familien hadde det bra, at man fulgte deres vilje, opprettholdt ære, respekt og tradisjoner. Det var ikke å få hjelp til å snakke om følelser.
Det er jentene som i størst grad blir holdt tilbake av de strenge tvangsekteskapstradisjonene i den pakistanske landsbykulturen som ble praktisert i vår familie. Fra de var tenåringer ble de ofte holdt helt unna gutter. Personen det ble bestemt at de skulle gifte seg med, var ofte den første mannen de fikk være nær. For noen funket kanskje et arrangert ekteskap helt fint. For mamma hadde det vært et helvete. At pappa kunne forsøke å videreføre den forskrudde tradisjonen som var roten til hele familiens ulykke, var absurd.