Bokelskere.no

Som Kjells vikar ønsker jeg velkommen til
Felleslesing av Kain av José Saramago

Leseperiode: juli 2017.

Boken er kun på 150 sider, men rommer rikelig av temaer for spørsmål og debatt.
Alle som ønsker det, er velkomne til å skrive innlegg; spørsmål, kommentarer og synspunkter.
Det er anledning til å ta opp andre relevante temaer.

God lesing og god sommer!

Ok. Da lager jeg en ny diskusjonstråd for Kain en av de første dagene.
Gleder meg til dette!

Selv om vi ikke er så mange, ser jeg for meg at vi kan få fine diskusjoner!

Hvis det passer bedre for dere, er det ikke meg imot og utsette dette til august. Si hva dere synes er best.

Er det fortsatt interesse for en felleslesing av og diskusjon om José Saramagos «Kain»? I så fall kan jeg påta meg å lage en diskusjonstråd. Men før jeg ev. gjør det, vil jeg lodde stemningen og ber derfor om at de som ønsker å delta, melder sin interesse. Jeg har nå lest boken og kan gå god for at romanens få sider rommer mange store spørsmål for debatt. Leseperiode juli 2017.

Hvem er med?

Helt enig, lettlest of spennende , kooooste meg med denne.

Boken er bestilt!

Her har du en til - Kroppen til toppen!

Nå har sannelig du og Monica lokket meg til bokhandelen også!
Hjertelig takk. (Merk, jeg holdt meg til ett utropstegn, med et nødskrik :-))

Dette er en langsom bok. En bok med masse gjentakelser. Tingene betones ettertrykkelig. Som leser føles det som å bli sugd inn i er tungt og dystert, men også høyst besnærende univers.
Handlingen er lagt til Hardanger, til Odda. Her har hovedpersonen, en mann som nå er rundt 40 år, vokst opp i en arbeiderfamilie. Nå er han tilbake på hjemstedet og sitter ved sin fars dødsleie mens han tenker tilbake på barndommen og ungdommen sin og framfor alt på forholdet til faren. Han følte at han aldri ble ordentlig sett og akseptert av faren sin. For faren var livet på arbeidsplassen, på Smelteverket, det virkelige livet. Her var han vel ansett som en dyktig arbeidskar. Hjemme var han fjern og tydde til alkohol. Det ble så ille at moren til slutt forlot familien. Hun tok med yngstesønnen og lot de to eldste, sønn og datter, bli igjen hos faren. Sønnen (hovedpersonen) var den eldste i søskenflokken. At han skulle reise ut og studere var noe faren hadde vansker med å akseptere. De gangene han var hjemme, var det alltid bygda og menneskene der det ble snakket om. Hvordan sønnen hadde det på sitt nye bosted, interesserte ikke faren.
En stor del av fortellingen er viet en bestemt reise som hovedpersonen gjorde med sin far. Det var en reise langsmed fjorden, Sørfjorden og videre Hardangerfjorden. Først med buss og tilbake med en båt som de hadde kjøpt på bestemmelsesstedet. På hjemveien kommer de ut for et ordentlig ruskevær og opplever bølger som er sterkere enn båtmotoren. For å berge båten får gutten små ansvarsoppgaver som han ikke alltid klarer å utføre tilfredsstillende. Da vanker det mer skjenn enn trøst.
Noe av det mest skremmende for denne middelaldrende mannen er hvordan hans eget liv har artet seg. Som sin far opplevde han å bli skilt. Han har to sønner som han beklageligvis har et noe fjernt forhold til. På samme måte som han føler at faren sviktet ham, har han følelsen av at også han svikter sine egne sønner. Historien gjentar seg……

Krig, slagmark, lemlesting, forræderi og svindel er viktige stikkord for innholdet i denne boka. Dette sulle kanskje varsle om en dyster tone, men det stemmer overhodet ikke. Boka er nemlig skrevet på en morsom måte, full av satire og ironi. Hovedpersonene her er de to unge soldatene Albert Maillard (en litt usikke, fryktsom type, vant til å bli hundset av sin egen mor) og kompisen hans rikmannssønnen Edouard Pericourt. En annen viktig person er deres felles fiende, løytnant Heni d’Aulney Pradelle som stammer fra en fattig adelsfamilie.
Handlingen starter i slutten av 1. verdenskrig. Et sted i Nord-Frankrike kommanderer løytnant Pradelle sine soldater opp av skyttergravene De skal erobre en høyde der tyskerne befinner seg. Det er i slutten av krigen, utfallet er klart. Løytnanten ønsker et framstøt som kan gi ham heltestatus For å oppildne sine soldater sender han to av dem i forveien som speidere. Snart kommer meldningen om at begge disse er skutt. I ryggen, merkelig nok! I samme stund som Albert ser og skjønner sammenhengen, er Pradelle der og dytter ham ned i et stort hull i bakken. En granat eksploderer, jord raser ned i hullet og begraver Albert. Edouard er der, og med stor møye klarer han å grave fram den andre, men så eksploderer en ny granat. Edouard får ansiket sitt sprengt i stykker. Han våkner opp på et militærsykehus med voldsomme smerter. Nederste delen av munnen er bare et gapende sår. Han kan ikke lenger snakke. Albert sitter ved sengen hans dag og natt og forsyner ham med morfin.
Edouard vil ikke gjenforenes med familien sin. Han har stor angst for sin far som han aldri har fått ordentlig anerkjennelse hos. Han får Albert til å skrive et brev til faren der det meddeles at Edouard er død. Men så dukker Edouards søster Madeleine opp- Hun ønsker å hente brorens levninger hjem. Albert blir med ut på slagmarken og anviser en helt tilfeldig gravplass. Albert og Edouard må vente lenge på transport hjem til Paris- Da de endelig reiser, er det under falskt navn (navn til soldater som er registrert savnet). Edouard blir tilbudt en transplantasjon, men han vil ikke. Det blir til at Albert tar Edouard hjem til seg. Men Albert strever å få skrapt sammen nok penger til dem begge og til morfinen Edouard er helt avhengig av, tilbringer kameraten all tid innendørs, ofte sammen med husvertinnens datter som skaffer ham utstyr til å lage eksentriske ansiktsmasker. Nå som sønnen skal være død har den rike og mektige fabrikkeieren Pericourt fått store samvittighetskvaler. Han angrer dypt på sin holdning overfor sønnen. Datteren Madeleine har nå giftet seg med løytnant Pradelle som hun lærte å kjenne på sin tur til fronten.
Den franske stat vil hedre sine døde soldater. Pradelle stiller seg i spissen for dette arbeidet, men korrupt og grisk som han er, vil han sørge for at mest mulig av pengene som bevilges, havner i hans egen lomme. Han engasjerer underbetalte utenlandske arbeidere, bestiller de aller billigste og minste kistene osv. Men en statsfunksjonær som kommer for å inspisere oppdager det ene alvorlige misholdet etter det andre. Dette fører til Pradelles ruin, også på hjemmebane der han blir avvist av sin nå gravide kone.
Samtidig har også Edouard fått en idé. Han vil selge vakre gravmonumenter. Kataloger med tegninger blir trykket opp og forhåndsbetaling kreves. Men så kommer deadlinen (som er satt til 14. juli). Da må Edouard og den langt mer engstelige og nølende Albert ha gått under jorden. Billetter til en reise som skal bringe dem til de franske kolonier i Afrika, er bestilt. Men på avreisedagen mangler Edouard. For første gang på lenge går han alene ut på gata iført en maske som gir ham tilbake hans opprinnelige ansikt. Hans far kommer kjørende og får se sin ”døde” sønn stående midt i kjørebanen. Han greier ikke å stanse i tide.........
Midt oppe i den elleville handlingen hviler boka på et dypt moralsk fundament. Forfatteren viser hvor meningsløs og grusom krigen er. Samtidig blir kameratskap og trofasthet fremholdt som det positive.

• Ronja Røverdatter
• Lotta fra Bråkmakergata
• Mange uredde og aktive jenter i Bakkebygrenda også!

Kjære Kjell,
Det var leit å høre at «livet vender vrangsida ut» (sitat Berit Waal). Håper alt, med tiden til hjelp, ordner seg til det beste for deg. Lesesirkelen er en berikelse. Du har ledet den på en inspirerende, ryddig og pålitelig måte. Tusen takk for din innsats!

Alle gode ønsker, Kjell.

Helt enig - jeg likte boka helt til slutten, den avslutter litt brått og jeg følte meg som deg, litt snytt.

"Kommentaren min over var såleis eit forsøk på å flette kapitulasjonen din inn i handlinga i boka."
Det forsto jeg :-))))

Og jeg har lest kapitlet med romertall III. Det var ganske morsomt da den stakkars Leseren fikk en annen bok i retur, samt det søte møtet med Leserinnen. Men det gjorde altså ikke såpass inntrykk at jeg fikk med meg dette botnisk-ugriske eller hva det nå var.
Det var noen sider ut i kapittel IV jeg virkelig kapitulerte og returnert boken - uten å få noen i retur :-)

Ha, ha, ha! Så da kan jeg trygt frikjenne mitt slitne hode og utålmodige sinn. Litt betryggende også at jeg ikke er alene om å komme på kant med boken.

Men Jostein, botno-ugrisk – er det noe jeg burde ha kunnskap om, ha fått på biblioteket, som et plaster på såret? Jo da, jeg kjenner til den ugriske språkgruppen (grovt sett i hvert fall). Men så var det dette botno da … finsk-ugrisk? (et skudd i blinde)

Nok en herlig fortelling om de tre bukkene Bruse, som nå må begynne på skolen. Morsom bok for barn i alle aldre! Perfekt bok til høytlesning.

Denne boken og jeg fant dessverre ikke hverandre. Etter å ha gitt den flere forsøk, er den nå levert tilbake til biblioteket. Det er ikke ofte jeg avbryter en bok; denne gangen er jeg ikke overbevist om at det var bokens feil …

Som Løkås sin forrige bok, har også denne en sårhet i seg og rører noe i meg. Den er godt skrevet og ga meg en god leseopplevelse.

En rørende fin liten fortelling om en manns liv. Denne likte jeg godt!

Klarte Bob Dylan det altså ikke … Er fornøyd med at jeg ikke veddet imot, enda så glad jeg er i Dylan.

Se Aftenpostens kommentar