Hvordan er det mulig at en bok på 150 sider framstår som bablete og ordgytende? Og hvordan er det mulig at denne boken vant Man Bookerprisen for 2011? Det må være fordi Barnes ikke vant med Flaubert's Parrot. En bok som handler om i hvilken grad vår hukommelse gir et rett bilde av det livet vi har levd. Som alle vet, så gjør den ikke det. Men det går da an å skrive bedre om det enn dette?
Viser 15 svar.
Denne boken har fått gode kritikker, jeg synes den var oppskrytt!
Den dumpet ned i postkassen min i dag. Var veldig i tvil om jeg skulle avbestille boken, men da jeg leste om den ble nysgjerrigheten min pirret. Så nå ligger den i fanget mitt, 185 uleste sider. Fordelen nå er at jeg ikke har så høye forventninger lenger. Jeg gir den en sjanse og håper det beste. Den norske tittelen er: " Fornemmelsen for slutten"
Har du fått lest den? Er spent på hva du syns. Har et litt bedre inntrykk nå noen måneder etter at jeg leste den, men fremdeles hadde jeg håpt på noe mer.
Må bare innrømme at da mannen min valgte å avbryte mistet jeg inspirasjonen. Hadde bestemt meg for å gi den en sjanse allikevel, men den ligger fortsatt "på vent".
Denne boka likte jeg veldig godt, og den fortjener virkelig at du gir den en sjanse! La den ikke fra meg før siste side var lest. Synes den hadde mange fine filosofiske betraktninger samtidig som den var nokså lettlest. Går framdeles og grunner på den, og det er stor sannynlighet for at jeg leser den om igjen en eller annen gang!
Har du lest boken? Dersom ja, hva synes du om den?
Hadde tenkt å lese den i ferien, men mannen min var først ute. Da han valgte å avbryte mistet jeg helt inspirasjonen. Men jeg skal gi den en sjanse jeg ogå ( Det er ikke alltid vi deler boksmak).
Kanskje hadde jeg for høye forhåpninger til denne, etter alle kritikker jeg hadde lest. Mange gode poenger og en fin fortellerstemme, men slutten ble en nedtur for meg. Fikk vi noen god forklaring på hvorfor han aldri kontaktet Alex og Colin igjen?
Helt enig, slutten virket konstruert, en enklere slutt hadde vært mer troverdig.
Hmmm, denne ligger på nattbordet, klar til lesing. Men nå vet jeg ikke lenger..... (Jeg ringte hjem til bestyrelsen, som er nesten halvveis i den, og har enda ikke funnet noe som er verd å lese.)
At forfattere vinner priser for "lang og tro tjeneste" uten at den de til slutt når opp med er den beste er nok ikke et ukjent fenomen, og det kan godt hende at det gjelder for Julian Barnes også. Jeg har bare lest to bøker av han, denne og Arthur & George, og syns nok sistnevnte var den beste av de.
Men begge var gode bøker, jeg har nok et vesentlug bedre inntrykk av denne boka enn du har.
Jeg lurte på om jeg skulle vente med å skrive om den, siden inntrykket av en bok setter seg etter at den har fått litt hviletid. Men hovedinntrykket rett etter lesing var at jeg følte meg litt snytt, selv om leseopplevelsen var behagelig.
Helt enig - jeg likte boka helt til slutten, den avslutter litt brått og jeg følte meg som deg, litt snytt.
Jeg digga den:)
Ah, jeg og!! Det går nesten ikke et eneste avsnitt uten at jeg tenker, f**n at ikke jeg klarer å skrive like bra som dette, og deretter innbiller jeg meg at dersom jeg bare leser boken mange nok ganger, så kommer jeg til å bli en like fantastisk forfatter som Barnes. Den er lett en av de beste bøkene jeg har lest de siste årene, kanskje noen gang. Språket, temaene, karakterene (særlig skildringene av diskusjonene i klasserommet), så filosofisk og vakkert/sårt/ekte. Eneste minuset må være at første del av boken kunne ha vært 100 sider lenger. Gleder meg til å lese den norske oversettelsen.
Sist sett
