De fleste kjenner nok til navnet H.C. Andersen. Jeg har ikke lest all verdens av ham, men noen historier da jeg var yngre. Han har også vært med å inspirere noen Disney filmer som Frost, Den lille havfruen og Fantasia.
Mørkt konsept for barn
Snødronngingen ble for første gang utgitt i 1844, og inspirerte Frost filmen som de fleste sikkert har sett. I Snødronningen møter man en ond dronning som sender ut Nordavind for å fryse trollmenn. Nordavinden er på vei mot Mester Vegard for han er den siste trollmannen som er igjen. Han har kone og to barn. Han forsøker å haste hjem for å redde dem, men kommer for sent. Barna overlever, men splittes da de mister foreldrene sine. Gerda ender opp på barnehjem, og tretten år senere møter hun Kai som har en plikt å utføre i barnehjemmet. Barnehjemmet drives som et slaveri hvor barna må jobbe hele tiden.
Ved en tilfeldighet, får Snødronningen vite at Mester Vegard har en arving, som Snødronningen er nødt til å utslette. Hvorfor frykter Snødronningen trollmenn og det magiske speilet som Mester Vegard har laget? Og vil bror og søster bli gjenforent?
Selv har jeg hverken sett Frost eller Snødronningen, så kan ikke sammenligne boka med filmen Snødronningen. Uansett, når man leser boka, er det nesten det samme som å se filmen for det er lite tekst, og bildene som blir brukt, er lånt fra filmen. Noe jeg synes er litt synd, for jeg ville heller ha sett en kunstnerisk illustrasjon i boka i stedet for filmbilder. Det hadde vært mye kulere. Men det er jo heller ikke målet med denne utgaven. Er man en av særingene som ikke har vært på kino de siste tyve årene som meg, er det jo en fin måte å løse det på.
Det gode mot det onde dør nok aldri ut
Selve historien er jo ganske typisk og godt mulig fascinerende for barn. Kampen mellom det gode og det onde, og barn som tar opp kampen. Fleste barn er jo sta og gir seg ikke så lett. Som voksen er historien mest sjarmerende og har en underholdningsverdi, men skjønner fort hvordan retningen tar. Siden boka har lite tekst, var det rask å komme seg gjennom den. Det tok noen dager å lese den siden jeg begynte med den i slutten av desember, og jula kan som kjent være noe ymse. Synes også at det er litt rart at i baksideteksten står det Gerda at hun får vite at hun har en bror, men hun vet at hun har en bror fordi hun nevner ham i boka.
Alt i alt, en god historie som holder seg godt og som fungerer utmerket som eventyr, også i vår moderne tid, men synes ikke det er H.C. Andersens beste av det jeg har lest av ham.
Fra min blogg: I Bokhylla
Brand er hovedperson i dette dramatiske diktet, og han er hard både mot seg selv og sine nærmeste. Troen er sterk, kanskje for sterk til tider.
Mitt første møte med Brand, og jeg tror nok jeg hadde likt det hele bedre hvis det hadde vært skrevet som et skuespill. Ramlet fort av diktet og rimingen.
Lillevi som svar til Harald K :
09:13, 1. januar 2022* Diskusjon: Lesesirkel 2021 Felleslesing av Leoparden (Ev13)
Dør ikke Paolo, den eldste sønnen, ung?
I kapittel 7, Fyrstens død, reflekterer fyrst Fabrizio:
"Hvorfor ville aldri Gud la noen få lov til å dø med sitt eget ansikt? For slik går det med alle, en dør med en maske for ansiktet; også de unge; også den soldaten med det tilsølte ansiktet; også Paolo, da han ble løftet opp fra fortauet med et fortrukket og krenket ansikt, mens folk løp gjennom støvet etter hesten som hadde kastet ham av." (Side 196, Den norske bokklubbens utgave)
Caroline, kalt Callie, vokser opp i Skottland. Hun er foreldreløs, men tanten hennes har tatt seg av henne så lenge Callie kan huske. Da sannheten om Callies fortid kommer for en dag, endres forholdet til tanten dramatisk. 18 år gammel rømmer Callie med kjæresten til Egypt. Det blir ikke så romantisk som hun ble forespeilet, og sviktet og gravid, reiser Callie hjem til England. Der føder hun sønnen, Desmond. Like etter er 2. verdenskrig et faktum, og Callie verves som agent. Vel hjemme igjen, er sønnen sporløst forsvunnet.
I Australia tidlig på 2000-tallet, blir Melissa foreldreløs da faren dør. Blant tingene han etterlot henne, finner hun et postkort stilet til en viss Desmond. Kortet er fra 30-tallet, og Melissa bestemmer seg for å finne avsenderen.
Lettlest, klassisk historie med to parallelle fortellinger.
Monica Carlsen som svar til Readninggirl30 :
08:28, 31. desember 2021* Diskusjon: Lesehelgen 31- desember 2021- 2 januar 2022
Har lest litt flere bøker i 2021 enn i fjor. Den beste skjønnlitterære boka er Women & Other Animals – Stories fra 1999. Det er debutboka til en av yndlingsforfatterne mine, Bonnie Jo Campbell. Har lest alle romanene og novellesamlingene hennes og håper det snart kommer en ny bok fra henne.
Men vil også trekke fram essaysamlingen A Swim in a Pond in the Rain – In Which Four Russians Give a Master Class on Writing, Reading, and Life av en annen yndlingsforfatter, George Saunders.
Er som vanlig i gang med flere bøker, men nå i nyttårshelgen leser jeg Sonsuzluk – historier av Øivind Hånes fra 1997.
På Kindlen har jeg også Minor Detail av den palestinske forfatteren Adania Shibli. En veldig god, todelt bok der handlingen i første del er lagt til like etter Nakba, da over 700 000 palestinske arabere flyktet eller ble utvist, mens andre del foregår langt senere. Romanen ble nominert til både the National Book Award 2020 og the International Booker Prize 2021.
På øret har jeg The Chimes av Charles Dickens, der handlingen er lagt til nyttårsaften.
Ønsker alle god helg og godt nytt år!
Juleromaner, også kalt julebøker er ofte vanskelige. Ikke bare på grunn av at jeg ikke liker sjangeren. For det har hendt seg at jeg har likt julebøker for barn. Men ofte blir juleromaner noe klissete og standardaktige. Mens julebøker for barn er mer kreative og lekne. Så der har juleromaner for voksne mye å lære.
Ikke som i gamle dager
Jula forbindes ofte med romantikk og følelser, noe jeg ikke helt skjønner, for ofte når det gjelder julefilmer man vokste opp med, julehefter og julebøker for yngre målgrupper, er fokuset humor med snerten handling. Det er det jeg savner i julebøker for voksne, fordi handlingene blir ofte stivt og opplagt. Bare en annen versjon av det man har sett og lest mange ganger før. Jula trenger ikke alltid å være romantisk. Det er det sjeldent at den er i det virkelige liv, så det hadde vært herlig å lese noe med galgenhumor eller noe med mer realisme.
Men nok om det. Adventskalenderen er noe mørk den også. Den er om utroskap og det å starte et helt nytt liv for seg selv. Det må nemlig Fie gjøre når hun har funnet ut at ektemannen hennes har skaffet seg en ny kvinne, og Fie har ikke oppdaget noen varsellamper. Derfor kommer det som et sjokk. Han har kjøpt en loftsleilighet til henne. Så hun er nødt til å forlate både sitt hjem og jobb, for i hele sitt voksne liv har de levd og jobbet sammen. Hun hater loftsleiligheten og sitt nye liv. Derfor får hun mye støtte fra storesøster Sara, som kommer på å gi henne en adventskalender i form for oppgaver Fie er nødt til å utføre. Hun får ikke oppdager hver dag, men store deler av adventstiden. Er hun sterk nok til å komme seg gjennom dagene uten piller, og utføre oppgavene hun får fra søsteren?
Interessant konsept
Juletiden kan være både fin og vanskelig. Det er jo forskjellig fra person til person som med alt annet, og kan man snu på situasjoner selv? Det er egentlig en fin julebok med gode hensikter, men noen av tilfellene og vendingene, blir kanskje noe lettvinte, og derfor også noe utroverdige. Det er noe amerikanisert over det hele. Karakterne virker mer åpne enn det det norske folk virker å være ellers mot fremmede.
Det var ikke bare handlingen som ble tynt, men også språket. Det blir en del overforklaringer, også i parentes som ikke var nødvendig. Det drepte både humor og stemning. Østli beskriver det vanskelige godt og overgangen fra å være en familie, til å ende opp alene, og det å ha hund for første gang. Men er litt lei av temaet at man finner noen av interesse når man er alene og har det vanskelig. Det har skjedd så mange ganger før i bøker og på film. Det ødelegger noe av troverdigheten. Savner å lese om en karakter som kjemper selv når ting er vanskelig.
Ikke meningen å være streng, men dette var nok ikke boka for meg. Det var ikke helt min type humor og hadde likt den bedre, hvis det var mindre overforklaringer, og mer realistiske tilfeldigheter involvert. Adventskalenderen manglet humor og stemning, som er viktige elementer for å skape julestemning.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
