Bokelskere.no

Jeg har laget meg 50-siders regel for når avbryte en bok. Har ikke bokens første 50–60 sider gitt meg noe særlig, er det lite trolig de resterende vil gjøre det. Men barrieren for å avbryte en bok har blitt mindre jo eldre jeg har blitt. Har ikke tid å kaste bort på dårlige bøker!

Ser at jeg har registret 14 avbrutte bøker her. Gjennomgående fordi jeg har opplevd dem kjedelige, lite troverdige eller lite relevante. Morsomt å se hva andre avbryter. Ingunn, for eksempel, avbrøt Ukjent soldat av Väinö Linna, en av de mest gripende bøker jeg har lest.

Her er noen jeg har avbrutt, med min høyst subjektive begrunnelse:
- La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson, fordi den var for «suppete».
- American psycho av Brest Easton Ellis, fordi den var for voldelig. Den kastet jeg, så ingen av mine barnebarn skulle komme over den der den sto på hytta.
- Ørkenen Sur av Thor Gotaas fordi jeg ikke holdt ut det ubehjelpelige språket. Synd for innholdet var svært interessant.
- Hvis en reisende en vinternatt av Italo Calvino fikk jeg ingenting ut av, selv om jeg ser den har fått gode omtaler.
- Latmannshagen av Kerstin Engstrand fordi den lovet mer enn den holdt.

Ser at jeg også har avbrutt Atle Næss’ biografi om Leonardo da Vinci. Husker ikke hvorfor. Tror jeg skal flytte den til «Skal lese». Det samme gjelder Hertha Müllers Reven var allerede dengang en jeger, skjønt den har jeg prøvd meg på flere ganger.
Burde kanskje hatt en slags mellomlagring for bøker avbrutt fordi tiden for å lese dem ikke passet, en «Bøker foreløpig lagt til side»-kategori.

Takk Einonie for innsatsen!

Boka henter sin handling fra Stalin-tida i 1930-årene med kollektivisering av landbruket og deportering av mennesker til fangeleirer i det øde Sibir. Den starer i en tartarisk landsby. Hovedpersonen er den unge kvinnen Zulejkha. Hun er gift med en langt eldre bonde. I huset deres bor også mannens mor som nå er blitt både blind og døv.

Da boka starter, har Zulejkha allerede født fire pikebarn. Alle døde kort tid etter fødselen. Gårdsarbeidet er et slit fra morgen til kveld. Her er det mannen som er det ubestridte familieoverhodet. Zulejkha må lystre ham i alt og ett og ta sin tørn med det tunge gårdsarbeidet. Aller verst er forholdet til svigermoren. Hun er kravstor og lar hele sin irritasjon gå ut over svigerdattera som hun til stadighet kaller for «hønsehode», samtidig som hun smisker overfor sønnen sin.

Så en dag kommer kommunistene til landsbyen. De jakter på kulakkene, de frie bøndene Ektemannen som prøver å motsette seg befalingene deres, blir skutt på stedet. Zulejkha blir tatt til fange og sammen med mange andre blir hun anbrakt i en krøttervogn på et tog med kurs for Sibir. Det blir en lang reise. Den varer i flere måneder. Stadig stopper toget på en stasjon blir stående og blir stående lenge der, ofte også ført tilbake et stykke i retningen de kom fra. Organiseringen av transporten virker ganske planløs og dårlig forberedt. Siste delen av reisen foregår på en båt nedover en elv. Til slutt slår de leir ved elvebredden. Her prøver de å bygge opp en leir, i første omgang uten høvelige redskaper. Det blir et hardt arbeid for å klare å overleve der ute i ødemarka, i den bitende frosten gjennom de lange vintrene.

Da reisen startet, visste ikke Zulejkha at hun på nytt var blitt gravid. Første natten på det nye stedet føder hun en gutt. Den kompliserte fødselen ender bra takket være legen som er blant de deporterte. I tida før deportasjonen var denne mannen nærmest gått i stå, men her på det nye stedet våkner han igjen og blir en viktig ressurs i leiren. Han kommer også til å spille en viktig rolle under oppveksten til Zulejkhas lille sønn. Hun blir selv etter hvert med i fangeleirens jegertropp, noe som innebærer en ganske respektert og selvstendig stilling. Etter hvert oppstår det et kjærlighetsforhold mellom Zulejkha og leirens leder For henne går likevel hensynet til sønnen foran alt annet. Først da gutten er i ferd med ¨bli voksen og har fått tillatelse til å forlate leiren for å skaffe se mer utdannelse, kan Zulejkha for alvor hengi seg til sin nye elskede.

Man kan spørre seg om boka er et oppgjør med Stalintida og grusomhetene der. I mine øyne er den ikke det. Man må vel si at Zulejkhas liv tross alt er blitt bedre her i fangeleiren enn hva det var på bondegården. Her er hun større grad sin egen herre. I boka nevnes et foto som Zulejkha har sett av rikets leder, nemlig av Stalin. For henne gir dette bildet positive assosiasjoner.

Godt at du tar initiativ til å gjøre siden vår mer interessant! Jeg har ikke avbrutt så mange kjente bøker, mest pga av trass. Jeg har bestemt meg for å lese dem, men du verden så mange jeg har hatt lyst til å slenge i veggen underveis. Når jeg har avbrutt bøker vil jeg tro at jeg valgte feil tidspunkt å lese dem på. Det er noe med å være i rett modus. Jeg har også med vilje valgt lydbøker, når jeg tror innholdet kan blir litt langtekkelig (Min kamp 1-6 Karl Ove Knausgård).

• Absalom, Absalom av William Faulkner Mener å huske at setningene var så lange at jeg ikke klarte å få mening i dem.
• Ukjent soldat av Väinö Linna Her ble det bare skog og personer jeg aldri fikk noe forhold til.
• Relativitetsteorien - en populærfremstilling av Albert Einstein Jeg hang med et godt stykke på veien, men så ble det ikke så lettfattelig allikevel.
• Foucaults pendel av Umberto Eco Så vidt jeg husker litt for mye geometri og litt for lite handling i starten.

Både Relativitetsteorien og Foucault pendel er på min "skal lese" liste. Jeg har ikke gitt opp. Jeg skal også gi Erlend Loe en sjanse til. Har forsøkt et par ganger og blitt like irritert. En dag er forhåpentlig hodet stilt inn på rett kanal.
Tilfeldigvis snakket jeg med søsteren min om bøker vi ikke hadde lest ferdig i forrige uke og hun nevnte Ulysses og Don Quijote. Catch 22 hadde hun lest både på engelsk og norsk uten å fatte poenget :)

Sakprosa om vårt uerstattelige organ; hjernen.
En uhyre interessant bok om hvordan hjernen fungerer.
Som kommunikasjon, personlighet, følelser, hukommelse, gjenkjennelse, tolkning, valg, og avhengighet.
Myter blir avlivet, og fakta levert på tydelig og lettfattelig vis.
Nobelprisvinner May-Britt Moser, har også vært involvert, og hun har også skrevet forordet.

Jeg har lest t.o.m. «Han ligger på Saspe»

og måtte bruke både Store norske og Wikipedia til hjelp med de første kapitlene i Annen bok: Skrap, Det polske posthuset og Korthuset. Her er det en fordel med kjennskap til Europas historie ved utbruddet av andre verdenskrig. Jeg kjente ikke til dagens Gdansks viktige rolle i den forbindelse, der krigens første slag sto. Jeg brukte også kart for å plassere Westerplatte, der byens forsvarsverk lå, og posthuset inne i selve byen. Det er i dag borte, og det reist et minnesmerke på stedet.

Vi må tilbake til første verdenskrig og fredstraktaten i Versailles for å forstå hvorfor Danzig/Gdansk og omegn ble opprettet som fristat. Dette som et kompromiss for å sikre Polen direkte adgang til Østersjøen.

Jeg syntes dette var lærerik og rystende lesing.

Dette er forfatterens tredje roman der handlingen dreier seg om den destruktive natur- og miljøutviklingen her på jorda. Den er delt i tre deler som til sammen strekker seg over nesten to hundre år. En eldste delen har sitt utgangspunkt iSt. Petersburg i 1881. S¨følger hendelser i Mongolia i1992. I den nyeste delen er handlingen lagt til et framtids- Norge i 2064. Det som binder de tre delene sammen, er villhesten, en utdødende hesterase som ble gjenoppdaget på slutten av 1800-tallet. I hver av disse tidsepokene er også ett menneske satt i sentrum. Disse til sammen tre personene har det til felles at de kanskje er mer opptatt av hestene enn av sin egen familie.

Det var en polsk-russisk offiser som gjenoppdaget villhesten. Han het Przewalski og hesterasen fikk sitt navn etter ham. En russisk zoolog satte seg som mål å reise til Mongolia og hente en flokk villhester til Europa. De blir plassert rundt omkring i dyrehager og på sirkus. Mannen det gjaldt hadde hittil bodd sammen med sin mor som stadig maser om giftemål og barn, men mannen selv er ene og alene fordypet i sin lidenskap, villhesten.

Nesten hundre år senere dreier historien seg om den tyske kvinnen Karin. Nå er villhestene nesten helt forsvunnet i Mongolia. Karin ønsker å føre dem tilbake til deres rettmessige miljø, altså til Mongolia. På reisen har hun med seg sin voksne sønn som en tid har vært narkotikamisbruker som derfor har mistet foreldreretten til datteren sin. Nå bebreider Karin seg selv fordi hun i lang tid kanskje har vært mer opptatt av sitt eget arbeid. Fra han var liten ville hun gjøre ham så selvstendig som mulig. Nå håper hun at reisen kan gjøre ham frisk.

Bokas siste tidsbolke er den mest skremmende og urovekkende. Tørke i Sør- og Mellom-Europa har sendt store horder av mennesker på vandring mot nord. Handlingen foregår i en tidligere naturpark i Norge, et sted på Østlandet. Den drives av kvinnen Eva, sammen med hennes datter. De fleste dyrene i parken er nå borte, igjen er bare noen vanlige husdyr og også et par eksemplarer av villhestene. Disse verner Eva spesielt om. Det er stor knapphet på mat, og da en miljøflyktning,en gravid kvinne, dukker opp på gården, blir det enda vanskeligere å klare seg, og til slutt må de gi opp.

                4

Ble ikke helt overbevist. Mange av de samme situasjonene sett fra ulike synspunkt, som ikke ga meg noe. Kjedelig egentlig.
Boka blir jo hyllet verden over, og den står på 1001-lista, så ikke ta mitt ord for god fisk…

Språk og skrivestil i denne boken er helt etter mitt hjerte. Her finnes masse feminin kraft mellom linjene, så til tross for at hovedpersonen strever i store deler av boken, og sørger over sin mor, så er teksten gjennomsyret av håp og kjærlighet til livet og friheten.

Ja absolutt. Den er en av de beste av de bøkene jeg har lest av henne.

Det er ikke fritt for at jeg følte det litt beklemmende å lese om intime opplevelser som en kjent person bretter ut for oss. Beklemmende er det sikkert også for forfatteren selv å blottstille seg slik med opplevelser som i dag uten tvil ville gått under betegnelsen «me too», men som de unge berørte den gang neppe forsto rekkevidden av.

Den nå godt middelaldrende Linn Ullmann, som her kaller seg Karin, forteller om hendelser fra den gang hun var 16 år. Hun bodde da i New York sammen med skuespillermoren sin. Trolig var hun en litt oppsetsig tenåring som ofte skulket skolen. En dag, i en heis, støyer hun på A, en amerikansk modellfotograf. Han inviterer henne til Paris der han vil ta bilder av henne for forskjellige kjente motemagasin. Moren hennes nekter henne å reise, men hun gjør det likevel,

I Paris blir hun geleidet til et hotell. Men etter et arrangement senere på kvelden finner hun ikke veien tilbake til hotellet. Hun har til og med glemt hva det heter. Det eneste holdepunktet er en lapp som hun har i lomma med adressen til A’s leilighet. Hun kommer dit sent på natten og der havner hun i seng med ham. Noe som ser ut til å gjenta seg flere ganger. Dette skjedde altså i 1983.

Mye av handlinga i boka foregår i nåtida. Forfatteren tenker tilbake og forsøker rett og slett å finne fram til den hun var som 16-åring. Hun bor nå på Torshov med mann og datter Ofte går hun turer i Torshovparken med hunden sin og tenker tilbake. Og etter hvert dukker flere intime scener fram i bevisstheten, også scener av svært pinlig art.

Handlinga i boka kan nok virke stillestående, beint fram kjedelig når tankene hennes ser ut til å gå i ring.

Det er heftig lesning, som alltid når en leser fra Chiles historie, men den litt originale fortellerstilen, gjorde at jeg satt igjen med en lett følelse, etter endt lesning.

Det er blitt litt mer tid til bøker, og jeg har omsider lest ut Löpa varg av Kerstin Ekman, Fra Blokken av Jonas T Bengtsson og Seasons of Purgatory av Shahriar Mandanipour.

Skal begynne på en ny e-bok i dag, Tamarisk Row, debutromanen til den australske forfatteren Gerald Murnane som utkom i 1974. I en reportasje om ham i The New York Times i 2018, skrev Mark Binelli følgende: «A strong case could be made for Murnane, who recently turned 79, as the greatest living English-language writer most people have never heard of.» En hittil ukjent forfatter for meg, så spent på denne.

På øret har jeg to av forfatterne på langlisten til årets The National Book Award, begge debutanter: Den spennende romanen Shutter av debutanten Ramona Emerson med handlingen lagt til navahonasjonen i New Mexico. Hun er diné, som navahoene kaller seg og som betyr «folket». Og en novellesamling fra Alaska, Nobody Gets Out Alive – short stories – av Leigh Newman, som jeg begynte på i dag.

Ønsker alle en fortsatt god helg!

Lee Child og Jack Reacher i toppform. Definitivt verdt å lese.

Dette opplever eg som ein «nedtur»! Likte Øya godt, men denne veit eg ikkje om eg orkar å fullføre- og berre svært! sjelden avbryt eg ei bok.
Har lese litt over halvparten, utan å bli det minste engasjert.
Beklagar, Hislop, men dette vart ein gedigen skuffelse. Er glad eg berre har lånt boka….

Høres ut som du liker historiske romaner. Jeg har hatt store glede av bøkene til Kristian Kristiansen; Jesper Nattmann, Jomfru Lide og Klokken på Kalvskinnet. Handlingene er i hovedsak lagt til Trondheim. De kan kanskje virke litt gammelmodige, men fine bøker etter min smak! Lenken er til en samleutgave, du kan også få dem hver for seg.

Lykke til!

Handlingen er lagt til en videregående skole i 2017. Elevene er tredjeklassinger, og alle har de sitt å stri med.
Max, som er smart og reflektert, men som ikke kommer seg ut av senga.
Daran, vil bli jurist, men har en gjeng å ivareta utenom skolearbeidet.
Rebecca, som er livredd etter en hendelse på lekeplassen.
Carina, som har funnet Gud.
Nahid, som må sette familien først.
Mouna, som aldri skal være fattig mer etter endte studier.
Emily, som skal bo i nærheten av foreldrene til evig tid.
Og midt i alt, Anette, læreren som vil redde dem alle, og få dem gjennom skolen, koste hva det koste vil.

Forfatteren fulgte alle disse i et år, og boken gir et unikt innblikk i det å være ung i Norge, og hva en lærer kan bety.
En utrolig god og interessant bok. En hyllest til den spesielle læreren vi alle har hatt en eller annen gang gjennom skolegangen.

En bok jeg har vært nysgjerrig på siden tittelen er noe spesiell.

Dette er en psykologisk krim som ble utgitt tidligere i år, og jeg ville vente til høsten med å lese den, for tenkte det ville skape rett atmosfære, for liker høsten bedre enn vinteren. Den er om Bjørk Isdahl som tidligere har jobbet for Kripos, men etter en hendelse har hun nå sin egen praksis og er terapeut. Hun er for tiden en leder for en gruppe menn som trenger sinnemestring.

Mareritt og håpløs situasjon
I det siste har hun vært plaget av mareritt som har en tendens til å gå igjen natt etter natt. Hun blir kontaktet av en tidligere klient som ønsker å møte henne. Bjørk går med på det, bare for å få Azora til å innse at hun ikke kan ringe henne mer. På det avtalte stedet, får Bjørk sjokk da Azora faller av et tak. Bjørk er den eneste som er sikker på at det ikke var selvmord, og politiet viser henne et bilde som tilhørte Azora og viser det til henne, med en beskjed bakpå om at hun vet om marerittene hennes. Hvordan kan Azora vite om det? Siden Bjørk blir sett på som mulig mistenkt senere siden hun befant seg på åstedet, er tiden knapp, og hun gjør sine egne undersøkelser i narkomiljøet, siden Azora selv var avhengig.

Selv bærer Bjørk på en hemmelighet og hun husker nesten ingenting fra sin egen barndom på grunn av traumer. Vil hun få mer svar hvis hun har rett i at Azora ikke tok sitt eget liv, og finne ut mer om henne?

Mot alle odds
Handlingen rammes inn av en tung dystherhet, med mange potensielle mistenkte, eller er det Bjørk som leter etter svar som ikke er der? Ble Azora egentlig drept? Hun får vite noe om seg selv, men er usikker på om hun vil klare den rollen. Det er spennende å lese om Bjørks undersøkelser i saken for å prøve å renvaske seg selv, og samtidig sliter hun en del privat. Det føles ut som livet rakner, men på en eller annen måte klarer hun å holde seg oppe. Forfatteren forklarer dette på en realistisk og spennende måte. Også når Bjørk prøver å komme i kontakt med folka i narkomiljøet som er et sjansespill.

Palladino beskriver godt desperasjonen og fortvilelsen Bjørk føler, og at hun også på en måte er alene i det hele, men samtidig er Bjørk noe slitsom og noen av partiene er noe langdryge, spesielt avslutnignen, som dessverre ble for forutsigbar og en smule tåpelig. Palladino fikk dog frem den kalde og nådeløse vinterstemnigen på en god og realistisk måte.

God begynnelse og spennende skildring om narkomiljøet, hvem kan man stole på og ikke, og om Bjørks fortid. Men det ble noe langdrygt og uengasjerende underveis.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)