Bokelskere.no

Til Lesesirkel 2021: Her diskuterer vi boken vi leser sammen:

Blikktrommen av Günter Grass

Leseperiode:
Søndag 19.september til 10.oktober 2022 - Endring Leseperioden varer ut oktober.

Gi gjerne deltakerne tid til å komme inn i boka :) Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i begynnelsen av innlegget hvor langt dere er kommet i boka.

Lenke til hovudtråd

Det tok meg utrolig lang tid å bli ferdig med boken. På en måte er det fint å bruke tid, det er en krevende bok og noen passasjer trenger å leses langsomt. Selvsagt har denne langsomtlesningen ført til at jeg ikke har vært veldig aktiv i diskusjonene (beklager!), men også at jeg gjentatte ganger har måtte sette meg inn i bokens logikk. Så ideelt burde jeg nok holdt drivet oppe!

På sitt beste synes jeg Blikktrommen er fantastisk - og for meg er høydepunktet fremdeles kapittelet om krystallnatten - mens andre deler oppleves litt langtekkelige og har fristet meg til skumlesing. Men likevel ser jeg at alt bindes sammen på slutten.

Totalt sett er jeg glad for at jeg fikk tvunget meg gjennom.

Jeg har savnet deg!
(Men ingenting å beklage - du kom deg igjennom og det er det viktigste :-)

Takk - det var snilt sagt. Jeg skulle gjerne vært med i diskusjonene ettersom det er med og hever leseopplevelsen, men det ble ikke slik denne gangen.

I utgangspunktet ville jeg trodd at «Blikktrommen» ikke lot seg filmatisere. Men så har altså Volker Schlöndorff laget en gripende god film (1979). «En fantasifull skrøne som med humor og oppfinnsomhet portretterer en dramatisk tid», som det står på omslaget. Regissøren henter frem humoren i boken, viser den frem og lar den få utfolde seg. Absurditetene, humoren og komikken - og ikke minst musikken - satt opp mot de brutale realitetene gjør den samfunnskritiske brodden ekstra skarp. Flotte skuespillerprestasjoner og talende, fine bilder. Dette var virkelig godt. Jeg anbefaler filmen – i seg selv og som en utfylling til Günther Gass’ bok.

Hvor dypt jeg hadde kommet i denne materien på egen hånd er jeg usikker på. Jeg takker derfor dere som har bidratt med interessante og opplysende innlegg. Jeg ser ikke bort fra at jeg leser boken igjen en gang.

PS.: Etter å ha sett filmen tror jeg at jeg med flere har lagt for stor vekt på det at Oskar skifter mellom jeg-form og tredje-person om seg selv. Er ikke dette bare er sånn som barn gjør (og Oskar Matzerath har stadig mye av barnet i seg).

Oskars to fedre

Oskars mor er kasjubisk, og det er også Jan Bronski. Bronski velger den polske siden under krigen. Far Matzerath velger den tyske siden. Symboliserer Matzerath det tyske Danzig, mens Bronski symboliserer det polske Gdansk?

Blikktrommen.
Takket være forlenget lesetid har jeg også klart å fullføre løpet. Romanen har hele tiden vekslet sømløst mellom det nitid realististiske til det fabulerende og fantastistiske. Etter den skremmende handlingen i Annen bok, virker Tredje og siste bok som et rolig etterspill, iallfall til å begynne med, ikke minst fordi hovedpersonen tilbringer mye av tiden i sykesengen.
Likevel, den naive eller uskyldige tiden i Danzig er forbi; det virker som om Oskar er blitt voksen og kan klare seg selv. I Düsseldorf, Vest-Tyskland, gjelder det personlige initiativet, noe som etter valutareformen 1948 gir god uttelling.

Likevel henger fortiden over ham. Oskar har mistet nesten hele sin familie og omgangskrets. Med det følger den overlevendes skyldfølelse for flere av dødsfallene. Forholdet til kvinner virker mer og mer forstyrret og uforløst med katastrofale følger. Behovet for å fortelle om fortiden forsterkes nok da han møter den jevnaldrende Klepp som ikke en gang aner at det har eksistert noe Danzig.

I motsetning til flere andre tyske forfattere (Mann, Goethe, Hesse, Roth) som lar sine hovedpersoner dø eller forsvinne i mørket, får Günter Grass oss til å føle en viss optimisme på vegne av sin lille helt på slutten av romanen. Fortsatt står alle muligheter åpne for tredveåringen, selv med den «svarte kokka» (døden?) i nærheten.

Oversettelsen til Trygve Greiff flyter stort sett godt, men virker til tider litt gammelmodig i språkformen.

Blikktrommen - noen ettertanker.
Nå som jeg/vi har lest oss gjennom denne utfordrende romanen, har jeg fått svar på noen av spørsmålene som meldte seg underveis. Flere av dem gir fortelleren Oskar selv:

• Selvmotsigelser og overdrivelser
  Som det heter på side 242 i min utgave etter angrepet på det polske postkontoret (som virkelig fant sted): «i en knapp og sammentrengt stil har det lykkes [Oskar] å overdrive, uten direkte å lyve.»
• Handlingen i boka
  På slutten av boka, side 590, finner vi et kort avsnitt som oppsummerer Oskars livsløp så langt. Den er skrevet i samme stil som kirkens trosbekjennelse og ender med et «Amen». Slike innslag kan ha bidratt at noen lesere i 1959 fant teksten blasfemisk.
• Symboler eller huskeregler?
  På side 588 der Oskar forbereder seg på å bli arrestert, strømmer en rekke forskjellige lukter mot ham: vanilje, sardinolje, eau de cologne, kanel og desinfeksjonsmidler. Hver av dem hjelper ham til å huske karakterer som vi har møtt i romanen: Maria, moren, Bronski, Roswitha og Faijngold. Tilsvarende gjelder blikktrommen: Den må pleieren Bruno på sykehjemmet ta fram hver gang Oskar vil fortelle om sitt liv; slik fungerer trommen som en minnebank.

Boken er ferdig lest.
Jeg har i den siste tiden kun lest et kapittel hver dag for å forstå og fordøye innholdet bedre, uten at det hjalp noe særlig. Mye av innholdet i boken er for meg en uforståelig grøt, så jeg gleder meg til flere leser ut boken og kanskje letter litt på sløret for meg.

Ja, enig i at mye er en uforståelig grøt. Men jeg synes likevel romanen fremstår gjennomarbeidet, at det er mening bak alt røret. Dessverre er det meste for tilslørt til at jeg får tak i det. Tror man nærmest må studere boken setning for setning og ord for ord om man vil forstå den fullt ut.
Selv om jeg synes det var en krevende bok, synes jeg det har vært en interessant leseopplevelse. Er takknemlig for denne lesesirkelen, for jeg hadde nok ikke kommet meg gjennom boken uten dere.

Blikktrommen.
Katastrofen som varsles i første bok, kommer til full utfoldelse under Verdenskrigen 1939-45 i annen bok. Riktignok er det også her en rekke humoristiske og absurde scener som når Oskar slutter seg til en varietétropp som underholder tyske soldater i det okkuperte Frankrike. Hjemme igjen i Danzig våren 1945 virker det som alle krigens aktører dukker opp i familien Matzeraths boligstrøk: sovjetiske soldater av alle nasjonaliteter, polske partisaner og den jødiske overlevende Fajngold fra utryddelsesleiren Treblinka. Merkeligst er Oskars rolle som leder av en ungdomsbande som tilsynelatende opponerer mot naziregimet i dets siste dager. Overgrep og drap driver etter noen måneder de gjenværende i den etterhvert lille familien på flukt vestover. Denne reisen viser seg også som et mareritt.

Alt i alt en grusom historie, men sett fra én vinkel. Historiske framstillinger av forholdene på østfronten ved krigens slutt peker på at de egentlig var mye verre. Se for eksempel Keith Lowe: Råskapens Europa (2013). Grass er inne på noe av det samme i I krabbegang (2003) om torpederingen av passasjerskipet «Wilhelm Gustloff» der 9 000 flyktninger fra Danzig og Øst-Prøyssen mistet livet.

Ferdig med første bok

Jeg har som flere andre hatt problemer med å komme i gang og få driv i lesningen. Det skyldes både ting langt utenfor boken, men også måten historien er bygget opp. Den har sterke karnevalistiske trekk, det vil si at den behandler alvorlige ting på en måte som er overdreven, humoristisk og nærmest grotesk. I løpet av den første boken blir både utroskap, selvmord, drap og slåssing behandlet med en overdrevet, grov penselføring, slik at vi skjønner at historien ikke er skrevet for at leseren skal la seg emosjonelt rive med. Det er en slags magisk realisme, men mot det grove og stygge. For meg ble det en slags «katharsis» når jeg kom til krystallnatten i det siste kapittelet i første bok. Kapittelet som er en blanding mellom en fabel og et dikt er en fantastisk beskrivelse av denne skammens natt, det er større fokus på fire katter som blir drept enn de mange jødene. Men likevel synes jeg at kapittelet rommer en utrolig flott og tankevekkende tilnærming til fremstilling av det absurde, uforståelige og grusomme krystallnatten representerer. Grass forteller ikke hvordan det kunne skje, hva som ligger bak eller hva som skjedde. Han demonstrerer det schizofrene i SA-mannen som kan drepe en jøde med letthet, mens en katts død må rapporteres og straffes av de samme myndighetene som sto bak grusomhetene mot jødene. Alle er seg selv nærmest- og når noen er definert ut av menneskeheten kan slike ting skje. Alt i en gjentagende eventyr eller fabelaktig stil: «Det var en gang en trommeslager, som het Oskar, og de tok ifra ham leketøyhandleren hans. / Det var en gang en leketøyshandler, som het Markus og tok alt leketøyet med seg ut av denne verden.»

Dette kapittelet er verdt hele boken for meg!

Jeg er ferdig med boka – og det er jeg glad for.

Jeg synes den var slitsom å lese, og er egentlig usikker på hva den ga meg.

Jeg ser at den sparker litt i forskjellige retninger: Den kritiserer vel først og fremst nazistene, men sparker også til russerne, da Tysklands kapitulasjon var et faktum.

Jeg opplever også at den handler om hvordan det var å leve i den lille fristaden Danzig, klemt mellom de store mektige landene. Fra å være et trygt og hyggelig sted før nazistene gjorde sitt inntog, til at den tyske befolkningen ble fordrevet etter krigen. Den forteller også noe om hvordan det var å komme som flyktning fra øst til Tyskland, som jo egentlig var deres eget land.

Mye av dette beskrives ikke i klartekst, men er fordekt i teksten, og hintet. Jeg regner med at disse hintene ga litt mer mening i sin samtid, jeg synes ikke de er så lett å forstå nå, over 60 år senere, og med helt andre referanserammer.

Jeg leste i en anmeldelse et sted at Erik Fosnes Hansen mente at Blikktrommen burde leses på originalspråket, fordi den da har en helt annen rytme, og nesten er poetisk. Han mente også at en del passasjer nesten er uoversettelige, og at noe av meningen i teksten går tapt ved oversettelse. Det kan hende det er noe der også, som gjør at jeg syntes store deler av det jeg leste virket meningsløst.

Jeg vil sikkert aldri glemme Blikktrommen, for den var veldig spesiell, men jeg kommer alltid til å huske den som en stor jobb.

I og med Oskars påfallende fascinasjon for sykepleiersker kan det være interessant å se på diakonissenes (sykepleiere utdannet av den kristne diakonissebevegelsen) rolle før og under andre verdenskrig. Da Hitler kom til makten i 1933, så sentrale deler av diakonibevegelsen han som Tysklands store frelser og sluttet seg til NSDAP, nazipartiet. De deltok aktivt i nazistenes rasehygienepolitikk (eugenikk), og flere tusen mennesker ble sterilisert (ofte med tvang) i diakonale institusjoner. Det gjaldt schizofrene, epileptikere, omstreifere, kriminelle og andre «livsuverdige». Sånn sett skulle krøplingen Oskar ha vært et aktuelt kasus. «De brune hjelperne» skulle «rense Guds åker for ugress». Diakonibevegelsen utgjorde en viktig del av Tysklands helsevesen på denne tiden, og deler av den var tro mot nazismen gjennom hele førkrigs- og krigstiden.

I Østerrike virket doktor Hans Asperger (1906–1980). Han fikk gutter han diagnostiserte med Aspergers syndrom, innlagt på et sykehus der diakonissene ga dem kakao med barbiturater (sovemedisin) i slike doser at de ikke våknet igjen. Minst hundre gutter skal ha blitt tatt livet av på denne måten.

Om dette er relevant for «Blikktrommen» vet jeg ikke. Bokens sykepleiere virker å være Røde-Kors-søstre. Det er i det minste et innspill i tankene omkring Oskars forhold til sykepleiersker.

Første gang jeg hørte om diakonissenes nazisympatier og aktive deltakelse var under et besøk på Pflegemuseum i småbyen Kaiserswerth, i dag en del av Düsseldorf. I Kaiserswerth ble den første organiserte utdannelsen av sykepleiere etablert i 1836 av den protestantiske pastoren Theodor Fliedner og hans hustru Friederike. Her fikk blant andre Florence Nightingale og Cathinka Guldberg undervisning før de etablerte de første sykepleieutdanningene i henholdsvis England og Norge. Antakelig en tilfeldighet, men det var jo nettopp i Düsseldorf Oskar bodde etter at han forlot Gdansk.

Blikktrommen er full av overdrivelser og magisk realisme, men også temaer som bare antydes eller underkommuniseres. Var lille Oskar i risikosonen for eugeniske eksperimenter? Etter Oskars hjemkomst til Danzig på slutten av krigen får vi vite at faren Matzerath fikk en rekke brev og besøk fra helsemyndighetene om sønnen. Disse henvendelsene ble konsekvent avvist uten at vi får vite stort mer. Uten nærmere utdyping konkluderer Oskar med: «Jeg kom ikke på anstalt» (i kapitlet «Kristi etterfølgelse).

Mens romanen som helhet kan ses som et gedigent minneprosjekt om en by som riktignok er gjenreist, men forsvunnet som tyskspråklig by, viser Grass etter min mening her til tendensen til å minimalisere eller bagatellisere de verste trekkene ved naziepoken. På tysk finnes det flotte ordet Vergangeheitsbewältingung for å betegne mestring av fortiden. Har vi noe tilsvarende på norsk?

Jeg har begynt på del 3 Flintsten og gravsten og forstår vel mindre og mindre av boken. Kanskje har jeg lest for fort. Historien er underholdende og artig skrevet, jeg har fått et bedre bilde av hvordan det var i Gdansk før og etter andre verdenskrig. Men spørsmålet er hva er greia med å bestemme seg for å slutte eller fortsette å vokse, og å spille tromme fremfor å snakke, å se ned på så og si alle andre uten å ha en positiv side selv? Hva er det som gjør at forfatteren velger å gjøre teksten så vanskelig å tolke?
Jeg har mange spørsmål, men ingen svar. Noen ganger tenker jeg at forfatterne har så lite å formidle at de luller det inn i uforståeligheter for å gjøre seg selv mer interessante. Jeg tar selvfølgelig feil! For å slutte å irritere meg og snu oppmerksomheten mot andre ting googler jeg steder, gater og annet. Blant annet leste jeg meg opp på kunsthonning. Jeg har tidligere lest om erstatningskaffe, margarin av sildeolje, krisekrem og barkebrød, men kunsthonning var ukjent. Her er oppskriften.

Også jeg holder på med kapitlet Flintsten og gravsten og er mye enig med deg og Leseaase (svaret er like mye til deg, Leseaase). «Blikktrommen» er krevende. Den har mange referanser til hendelser, personer og steder, antakelig kjente for Grass’ samtidige landsmenn, men ukjente for meg/oss. Ikke alltid lett å vite hvilke man skal slå opp eller ikke. Men jevnt over synes jeg den informasjonen referansene gir, når jeg tar meg tid til dem, bidrar til økt forståelse av boken.

«Blikktrommen» er også langt mer surrealistisk enn jeg hadde forventet. Som du presist spør Ingunn, «Hva er det som gjør at forfatteren velger å gjøre teksten så vanskelig å tolke?» Hvilken betydning har alle disse tilsynelatende absurditetene? Hva skal de symbolisere? Hva vil forfatteren med dem? Jeg tror neppe nobelprisvinneren Grass serverer tankespinn og fyllstoff, men enkelt for sine lesere gjør han det ikke. Et sammensurium av dokumentarisk stoff og eventyr? Et slags bilde på eller fremheving av galskapen i tiden han skriver om?

Andre tanker omkring dette?

Det er riktig at Grass skaper en spenning mellom sin historiske detaljrikdom om byen Danzig/Gdansk og det veslevoksne blikket til hovedpersonen Oskar. Som barn registrerer Oskar at en polsk elev blir kastet ut av en tyskspråklig skole, at en jødisk leketøysforhandler dør under krystallnatten 1938. Men Oskars naive blikk får ikke med seg den større politiske sammenhengen. Han er for liten til å velge side; han har røtter i mer enn én kultur.

I innledningen til Annen bok, gjør Grass et overraskende grep. Han skifter perspektiv fra det tyske Danzig til polakkene som forsvarer postkontoret sitt mot lokale nazistiske tropper (Heimwehr). Det er starten på 2. verdenskrig sett fra polsk side. Et av ofrene er Oskars «formodede» far Jan Bronski. Men i stedet for å skrive direkte at det dreier seg om en krigsforbrytelse, så nøyer Oskar/Grass seg med å kontatere at tyskerne gjorde alt de kunne for å skjule drapene på polakkene som overga seg.

Jeg har kommet ca til side 270 - holder på med Mystisk, barbarisk, kjedsommelig.

Synes tittelen på kapittelet på en måte oppsummerer mine tanker om boka så langt.
Jeg må si at jeg jobber meg gjennom denne boka, og jeg har vært på nippet til å gi opp flere ganger. Den er slett ikke dårlig, det er ikke det, det er passasjer og kapitler her jeg liker godt.

Men den er ganske arbeidssom, og til tider langtekkelig. Jeg synes det blir vel mange digresjoner og mye tankespinn fra forfatteren.

Til å begynne med fikk jeg litt John Irving- assosiasjoner, men det tror jeg har gått over. Jeg hadde kanskje håpet (ut fra omtaler jeg har lest) på litt mer samfunnskritiske betraktninger, men synes hittil de har åpenbaret seg bare glimtvis. Nå håper jeg at slutten kan gi meg litt mer.

Hva synes dere andre?

Enkelthendelser blant Oskars familie og venner på slutten av første del av Blikktrommen synes å varsle den store katastrofen som nærmer seg. Men på et monument i Gdansk sitter lille Oskar og forfatteren Günter Grass svært så fredsommelig på en parkbenk.
.
Skulpturene av Sławoj Ostrowski ble laget i 2002, men monumentet ble først ferdigstilt 2015 etter forfatterens død.

Blikktrommen er en forunderlig bok. Det er ikke uten videre lett å skjønne hva Grass vil med alt. Tidlig i boken søker Oskar tilflukt under bestemor Anna Koljaiczeks fire vide stakker. Også den kommende bestefaren finner skjul under stakkene. Utover i boken kommer Grass flere ganger tilbake til temaet. Til og med Jesus (statuen i Jesu-Hjerte-kirken) fant til Oskars store forbløffelse «gjentatte ganger veien inn under min bestemor Anna Koljaiczeks fire stakker».

Hvilken betydning har bestemorens omfangsrike skjørter, som første kapittel er viet til? Symboliserer de en lengsel eller forbindelse til området Kasjubia (som Oskars besteforeldre, og også Günther Grass’ mor, kom fra)? En trygghet i det gamle samfunnet før nazifiseringen og krigen? Eller vil Grass noe annet med dette stakk-bildet?

Alle synspunkter mottas med stor takk!

Jeg har også forbundet plassen under stakken med trygghet, et godt sted å være. Ellers er jeg enig i at boken er vanskelig å tolke. Først trodde jeg at Oskar ville forbli liten pga av ondskapen han så rundt seg, men så er han jo ondskapen selv der han hygger seg med å ødelegge vinduer, friste folk til å bli tyver etc. Hva er poenget da?

Jeg kjøper din forklaring - en lengsel etter det «forsvunne» Kasjubia, høres logisk ut for meg.

Det er en merkelig veksling mellom at hovedpersonen omtales som «jeg» og som «Oskar».

Jeg forstår heller ikke dette. Til å begynne lurte jeg på om Oskar var det korporlige, mens jeg var intellektet. Men det gir ikke mening slik han veksler på disse, til og med midt i setninger.

Hang meg litt opp i en setning på side 229 (i 1999-utgaven) "Jan Bronski, min onkel, Oskars formodede far". Hvorfor skiller han slik?

Siden hovedpersonen i Blikktrommen er en selverklært upålitelig forteller, kunne en tro at eksemplet du har funnet, skulle gi oss forskjellen mellom en «sann» og en «usann» fortelling. Men i likhet med flere her har jeg hittil ikke funnet noe klart mønster i bruken av «jeg» eller Oskar om hovedpersonen.

Jeg er ikke med i lesesirkelen, men tror sannelig du er inne på noe, Harald, når du skriver at hovedpersonen i Blikktrommen er en selverklært upålitelig forteller. Sakser fra snl.no:

Blikktrommen inneholder også elementer av den pikareske romanen, skjelmeromanen, blant annet gjennom framstillingen av hovedpersonen som en omreisende outsider, som lever på kanten av samfunnet og som dermed – direkte og indirekte – også kritiserer det. Romanen er fortalt ut fra perspektivet til Oskar Matzerath, som jeg-forteller, men som tidvis likevel omtaler seg selv i tredje person, – han er en upålitelig forteller, noe som er et kjennetegn ved skjelmeromanen. Han er ingen utvetydig positiv helt, men heller en antihelt og en outsider, også dette i tråd med skjelmeromanen.

En forklaring på denne vekslingen har heller ikke jeg funnet, men den skaper en snedig effekt. Jeg-personen ser seg selv både innenfra (i første person) og utenfra (i tredje person). Er det å omtale seg selv i tredje person en måte å skape en distanse på?

Har Grass lagt inn denne effekten bare for «moro», som et fabel-element, eller har han en dypere mening med den? Ikke vet jeg. Vekslingen fungerer i hvert fall som et overraskelsesmoment og bidrar til å holde leserens oppmerksomhet fanget.

Andre synspunkter?

Jeg har også undret meg over denne dobbeltheten. Hvorfor sier han "jeg" og "Oskar" om hverandre? Er det en forskjell i betydningen mellom de to? Man skulle kanskje tro at ved å bruke
navnet fjerner han seg mer fra det som setningen uttrykker. Men jeg kan ikke se at dette stemmer heller. Har noen en forklaring?

Etterhvert som Oskar blir eldre tar moren ham med i operaen med blandet resultat. Én av forestillingene foregår i friluft i skogsoperaen (Waldopera). Blant mange kortfilmer på YouTube om Danzig finnes også én som har opptak med lyd fra en operaforestilling i skogen. Innslaget fra 1939 kommer omkring seks minutter ut i filmen. Andre filmer gir et godt bilde av nazifiseringen av Danzig 1933-1939.

Å, nå ble jeg veldig glad! Jeg har vært bortreist en uke, og ikke hatt tid til å lese, så det passer meg utmerket at leseperioden er forlenget!

Rakk så vidt å begynne før jeg reiste, men har ikke kommet særlig langt. Så nå får jeg lese videre i god ro uten å stresse :-)

Jeg har lest t.o.m. «Han ligger på Saspe»

og måtte bruke både Store norske og Wikipedia til hjelp med de første kapitlene i Annen bok: Skrap, Det polske posthuset og Korthuset. Her er det en fordel med kjennskap til Europas historie ved utbruddet av andre verdenskrig. Jeg kjente ikke til dagens Gdansks viktige rolle i den forbindelse, der krigens første slag sto. Jeg brukte også kart for å plassere Westerplatte, der byens forsvarsverk lå, og posthuset inne i selve byen. Det er i dag borte, og det reist et minnesmerke på stedet.

Vi må tilbake til første verdenskrig og fredstraktaten i Versailles for å forstå hvorfor Danzig/Gdansk og omegn ble opprettet som fristat. Dette som et kompromiss for å sikre Polen direkte adgang til Østersjøen.

Jeg syntes dette var lærerik og rystende lesing.

Godt at vi har endret leseperioden da jeg har vært på tur med elevene mine til Polen, og har ikke fått lest den uken som har vært. Der i Polen fikk vi oppleve eleven Wisla (Weichsel) der Koljaiczek jobbet da han deltok på fløtingen fra Kiev mot *Gdansk/Danzig. Da er jeg klar for å lese videre, for å nå dere igjen (regner jeg med)

Historiske minner.
Etterhvert som Grass tar for seg Oskars merkverdige oppvekst, får vi en ny vri på forfatterens minneprosjekt, nå fra hjembyen Danzig, dagens Gdansk. Familien beveger seg fra gate til gate i by hvor alle stedsnavn fortsatt er på tysk. Mer spesiell er referansen side 51 til (det nazistiske) Kraft durch Freude-skipet «Wilhelm Gustloff,» som blant annet tok familien Scheffler på ferietur til Norge. Dette skipet vender Grass tilbake til i boka «I krabbegang» (2002) hvor han særlig tar for seg dets tragiske rolle som flyktningeskip i 1945.

Har lest ferdig Langfredagsmat, et kapittel som innbefatter makaber fanging av ål.
Det var med litt ulyst jeg begynte på Blikktrommen. Har lest den for mange år siden og jeg likte den ikke.
Men glad jeg ga den en sjanse. Nå ser jeg den er full av humor, selv om bakteppet med nazismen på fremmarsj er alt annet enn morsomt.
Grass var selv en periode med i Waffen SS og satt i krigsfangenskap en stund etter krigen. Jeg ser han ikke selv ikke har snakket så høyt om det.
Men nå gleder jeg meg over Blikktrommen og bruker god tid på lesingen.

Leser første bok, har lest ferdig "Glass, glass, glasskår".


Supert med lenger leseperiode. Jeg har nettopp startet på boken og setter pris på å ikke måtte skynde meg gjennom teksten, den er for velskrevet til det.
Jeg gleder meg over de humoristiske innslagene og ikke minst forfatteren evne til å lage bilder i mitt hode; jeg ser tydelig mormor med 4 stakker foran bålet gumlende på en brent potet og scenen i bursdagsfesten etter at lyset har gått. Man får jo lyst til å tegne dem og kanskje har Grass gjort nettopp det? Jeg har lett litt, men fant mest fisk og fossiler blant hans arbeider.

Som Harald K hang jeg meg opp i stedsnavnene og måtte google for å finne ut hvilket område som ble beskrevet. Jeg ble overrasket over de polske navnene, da jeg var overbevist om at vi skulle befinne oss i Tyskland. Det var ikke så mange av navnene jeg fant igjen, så de har kanskje skiftet navn eller er beskrivende dersom man kan språket. Polsk er ikke min sterkeste side..

Det jeg kanskje har hengt meg mest opp i er hvordan noen kan holde ut med en unge som enten slår på blikktromme eller hyler så glasset spruter. Selv blir jeg irritert hvis noen slurper eller lager relativt lave lyder. Det er vel trommen, stemmen, viljestyrt vekst og superintelligens som gjør dette til en fabel?

Tror mange av stedene langs Østersjøen (Ostsee) har doble navn, både tysk og polsk.
For eksempel heter byen Gdansk (polsk), Danzig på tysk og Gduńsk på kasjubisk.
(Kanskje litt som nord i norge, der stedene har både norsk og samisk navn)
Området rund Østersjøen har tilhørt forskjellige nasjoner gjennom tidene.
Pommern er et historisk område langs Østersjøen
(tysk: Vorpommern, kasjubisk: Pòmòrze, Pòmòrskô, polsk Pomorze)
Navnet Pommern har kasjubisk opprinnelse, og betyr «landet ved sjøen».

Lest til og med kapitlet «Smalere ved fotenden»

Fortellerstemmen i Blikktrommen tilhører en gutt som er «voksen» allerede fra fødselen av, og som slutter å vokse i 3-årsalderen. Gutten skifter mellom jeg-formen og å omtale seg selv i tredje person, som Oskar Matzerath. Det er et smart fortellergrep å la oss se verden gjennom en dvergs øyne. En som lett blir oppfattet som et barn, undervurdert og ikke lagt merke til som den meget observante og intelligente personen han er. Jeg lar hans to spesielle egenskaper ligge i denne omgang; bruken av stemmen og trommen.

Grass skriver i en ordrik, original og nærmest eventyraktig stil. Hva vil han frem til? Han gir seg god tid. Hva er det han egentlig vil fortelle oss med denne surrealistiske historien? Det er neppe bare dvergens historie.

Boken rommer tolkningsmuligheter i rikt mon. Harald har allerede nevnt mengden av stedsnavn. Og hva med bestemor Anna Bronskis fire stakker som den kommende bestefaren gjemmer seg for gendarmene under. Bestefaren med de to personlighetene, brannstifter og brannkonstabel, opprører og en from, ukjent og ufarlig mann. Det døde hestehodet som brukes som agn i det motbydelige ålefisket. Moren som spiser seg i hjel på fisk. Hva er meningen med alle disse forunderlige og til dels bisarre hendelsene? Har de symbolske betydninger det er verdt i finne ut av?

Jeg opplever «Blikktrommen» som en krevende bok, en bok det tar tid å lese og som reiser mange spørsmål. Nettopp «en bok det tar tid å komme inn i», og godt egent for lesesirkelen.

I første omgang lurer jeg på et par ting i forbindelse med selve opplegget.
- Hva legger du i setningen «Gi gjerne deltakerne tid til å komme inn i boka». Vi leser jo alle i forskjellig tempo, og begynner ikke heller til samme tid. Når tenker du/dere tiden er inne for innlegg? Kanskje vi kunne hjelpe hverandre med å komme inn i boken.
- Holder det med tre ukers lesetid? Etter at en tredjedel av tiden er gått, ser jeg at i hvert fall ikke jeg rekker denne fristen.

Jeg ønsker alle lykke til med lesingen og diskusjonene her etter hvert.

PS.: For øvrig synes jeg Rolf Ingemundsens omtale gir en god bakgrunn for å forstå boken, uten at han røper for mye av innholdet. Den var til god hjelp for meg.

Du spør:
- Hva legger du i setningen «Gi gjerne deltakerne tid til å komme inn i boka».

Ikke så mye egentlig - bare at noen ganger har spørsmålene til teksten kommet veldig tidlig, og der har ikke kommet noen respons. Var ikke meningen å tråkke noen på tærne. Muligens en unødvendig kommentar fra min side . Bare begynn og diskuter når dere vil.

Kanskje 3 uker med lesetid er for lite. Kom gjerne med innspill.
Vi har vel kjørt 3 uker sånn generelt, men gjør ikke noe om vi bruker hele oktober.

Det er ikke meg imot om vi får lengre tid på å lese ferdig boka. Jeg er enig i at den slett ikke er tung, men den er omfangsrik, masse sider og svært liten skrift.

Enig med deg, Lillevi. Jeg synes Blikktrommen er lett å komme i gang med. Samtidig har Grass mye på hjertet som det kan være bryet verdt å se nærmere på. Bestefaren er kasjubisk. Hva er det? Det vrimler av stedsnavn. Antakelig på steder som forlengst har skiftet både navn og befolkning. Inngår de i forfatterens eget minneprosjekt eller har de betydning utover det?

Kasjuberne er et vestslavisk folk fra Pommern og Nord-Polen (Østersjøkysten) - en minoritet i Polen.

Store deler av det kasjubiske folket har gjennom århundrenes løp blitt enten assimilerte tyskere eller polakker. På Wikipedia blir Günter Grass nevnt som en kjent Kasjuber.

Kjente kasjubere

Heia- til dokke alle! Eg har fått «Blikktrommen» i hus, men boka er så lurvete og velbrukt at eg kvir i mot å vere lesar…..så, eg trur eg leverer den tilbake til biblioteket- eit bibliotek som har gjort uvanleg mykje for å skaffe meg boka! (Dei som har hatt boka før meg har slite den godt ut!)
Dei har bode meg to utgåver før denne, så eg trur dei skal få sleppe å gjere meir…..og det er første gong eg gir opp grunna stor slitasje.

Eg ynskjer dokke andre lukke til- og håper de får ei god leseoppleving og ein god diskusjon!

Bokbua har et eksemplar til 150 kroner. Beskrives som "ulest".

Er det noe en bokelsker skal være glad for, eller som er for trist?

Det er fint at bøker blir flittig lest. Men det er trist at det er vanskelig å få tak i klassikere og at bibliotek ikke sikrer at de har gode utgaver av disse. Det må sies at nettløsninger som Bookis og antikvariat.net gjør det lettere enn tidligere (selv kjøpte jeg en godt bevart hardback fra førstnevnte til godt under 150 kroner).