Bokelskere.no

Jeg synes denne serien er tung, men fascinerende og kompleks.

En av de bedre!

Ble ikke voldsomt begeistret over den jeg heller. "Lille Linerle." Det var en helt grei krim og er alltid skeptisk til populære bøker. =)

Historier om forfatteres besteforeldre pleier sjelden være interessante utenfor familien. Men når besteforeldrene dine faktisk var vertskap for kongen under Norgesmesterskapet på ski, blir det noe annet. Bestemor forteller og barnebarnet spør sånn at unge lesere får svar på alt de lurer på. Hva kan for eksempel en adjutant være? Morsomt og interessant både som fortelling og Norgeshistorie.

Sørgmodig, melankolsk og poetisk føltes denne siste boken av Gaute Heivoll - og den følelsen ble ytterligere forsterket ved den intense, følsomme innlesingen til Henrik Rafaelsen.
Dette er også en måte å fremstille det historiske og forræderiske på. Stemningen går rett inn slik. Tittelen er også god - ved å bruke ordet "sang" i den, fremheves det poetiske i denne romanen - og det gjør den til noe annet enn enn "tørr" dokumentarisk roman.
Interessant og velskrevet - men kunne sangen forsone? Andre som har meninger om det?
Mer om denne i Reading Randi

Jeg elska bok nummer en, nyskapende fantasy er sjelden vare. Og jeg tenkte bok nummer to sikkert ville være god, men nå skulle de begynne på skole og sånt har vi jo lest før. Neida! Det er en sånn fantasirikdom og sans for både spenning og humor her at jeg blir blåst av banen! Det er til og med livsvisdom og varme uten snev av kleinhet. Kommer ikke bok tre snart??

Uff nei... Altså, boka er jo spennende og jeg vurderte aldri å legge den vekk. Jeg liker supervoldelige drap og gjerningsmenn med vridd psykologi. Men jeg synes språket er dårlig. Det er pjattete og upresist og presensformen blir bare masete. Og karakterene er papirflate. Etterforskerne har krevende privatliv, men er tøffe og takler det, alle mannlige ledere sikler på kvinnelige underordnede og politifolk flest er macho idioter. Innvandrere er heller ikke noe særlig å samle på. Og det skurrer i logikken både her og der. Når du har fått kutta av ei hånd og så vidt fått sydd på den andre, står du da ute i vinden i nabolandet og drar i håndtaket på ei bildør fire dager seinere? Jeg tror ikke det. Så det blir ikke flere bøker av denne forfatteren på meg, tror jeg.

(Anmeldelsen gjelder The Woods are Dark)

I 2018 avsluttet jeg året med den merkeligste boka jeg noensinne har lest ...

Den er hverken sjokkerende eller original, men tvers gjennom banal. Men av og til trenger man slike bøker. Jeg gjør det. Det er min måte å slappe av på.

Herlig, gammeldags slasher
Richard Laymons bøker er "b-versjon" og minner veldig om slashere fra 80-tallet. Det er drastisk, mørkt og humoristisk. Det er ikke bøker for alle, for Laymon skriver også svært grovt og vulgært, bare for å advare om det. Det er ikke bøker for ungdom.

Denne boka er fra forskjellige perspektiver. En familie er på kjøretur, og bestemmer seg for å overnatte i et lite sted i California. Faren oppdager til sin forskrekkelse at overnattingsstedet de nettopp har singert seg som gjester i, er falskt. Det er bare en slags "kulisse". Historien veksler frem og tilbake fra denne familien til to collegejenter som blir kidnappet og fraktet inn i skogen. Der tilhører en menneskegruppe som kalles "Krulls". Nakne kvinner og menn kvinner kidnapper folk, og de har sin grunn som jeg ikke kan røpe her, for det forklares i boka, og jeg vil ikke avsløre noe. Hvem er "Krulls", og kommer familien og collegejentene unna disse voldelige skapningene?

The Woods are Dark er ikke for alle da den er pervers, vulgær, og kannibalistisk. Ikke nok med det ... Den er veldig voldelig, brutal, inneholder noen voldtektsscener, og er veldig hinsides på mange måter. Horror og slashere er jo sjangere som er kjent for å provosere og sjokkere. Synes ikke denne klarer å provosere, og heller ikke å sjokkere. Men med disse nevnte stikkordene er det kanksje feil å si at boka er veldig underholdende, men husk at dette er fiction. Det er horror blandet med slasher, og da må man tåle at det blir litt drastisk, da det er meningen med begge sjangrene, spesielt innen slashere. Også må man huske på som sagt at dette er fiction. Da er det lov å kalle det underholdende.

Datteren til Laymon tar opp kampen angående boka
Richard Laymon slet med å slå gjennom i USA, men var populær blant annet i Europa. Han døde dessverre altfor tidlig i 2001, og ble bare femtifire år gammel. Han døde av hjerteinnfarkt. Da han ga utThe Woods are Dark for første gang, ble han veldig redigert av forlaget som tok vekk mange sider av manuskriptet. Etter hans død gikk datteren hans gjennom skriveriene hans, og ville at hele The Woods are Dark skulle bli utgitt på nytt uten sensurering. Den usensurerte versjonen ble publisert av Cemetery Dance Publications i 2008. Det originale manuskriptet ble først utgitt av Warner Books, og det var også de som redigerte bort en stor del av manuskriptet.

Dette er ingen bok for sarte sjeler. Men tåler du en dose svart humor og er vant til sjangeren, vil du få igjen mye underholdning. Synes dette er en av Laymons beste, og det er synd at den ødelegges litt på grunn av en cheesy avslutning.

Min utgave er fra 2006.

Fra min blogg: I Bokhylla

En gang i ungdommen var jeg så fascinert av Sigurd Hoel at jeg leste "alle" bøkene hans - mange gode. (F.eks Møte ved milepelen, den sammenlignet jeg med Ronald Fangen sin En lysets engel. - Hoel sin Veien til verdens ende er også fantastisk, morsom også - barneskildringen av lille Anders.....)

Først og fremst synes jeg boka er rotete. Den følger ulike personer som hadde med slavehandel å gjøre, men det hoppes i tid og rom så det er vanskelig å henge med. Slaveeiere, prester, slaver eller soldater, Amerika, Nord-Afrika eller Bergen, det er ikke så nøye, liksom. Peter W. Tordenskiold får hele fem sider, men bare en setning, om at han starta sin karriere som sjømann på et slaveskip, har sammenheng med temaet for denne boka.

Ett lite kapittel til slutt tar for seg moderne slavehandel. Det er fint.

Jeg er ikke begeistra for språket, heller. Det er mye gjentagelser og det samme sagt flere ganger med andre ord. Eksempel fra s 49: "I England har saka lenge blitt diskutert. [...] Då hadde dei diskutert saka i mange år." Det blir både skravlete og tunglest samtidig.

Genial tegneserieversjon av kvinnekampen, stort pluss for at den tar for seg hele historien og hele verden! Hvis du ikke er for likestilling eller klar for kamp etter å ha lest denne, er det noe alvorlig galt med deg!

Mindre fart og gørr enn jeg er vant med fra McDermid, men en veldig godt skrevet krim. Og godt tenkt!

The yellow wallpaper er en typisk gotisk grøsserhistorie. Den begynner lys og forsiktig, men flere og flere detaljer som gjør deg urolig, finner veien inn i historien. Ekteparet John og jeg-personen skal leie et stort, vakkert, og gammelt hus i tre måneder. De har med seg Johns søster Jennie og en baby. John er lege og ofte borte for å ta seg av pasienter mens Jennie tar seg av babyen og alt husarbeidet. John har bestemt at jeg-personen ikke får jobbe, heller ikke skrive, slik at hun kan få tilbake styrken sin. Derfor skriver hun denne historien i hemmelighet.

Hun forteller at John har gitt henne diagnosen: «temporary nervous depression – a slight hysterical tendency.» Dette var en ganske vanlig diagnose å gi kvinner i Viktoriatiden. Kuren var å «ikke gjøre noe», en kur som nok gjør en person med en slik diagnose bare verre. Det er ikke godt å si hva jeg-personen egentlig feiler. Men en ser etterhvert tydelige tegn på en psykisk lidelse, muligvis har hun fødselsdepresjon, siden de har med seg en baby. (Jeg har lest litt om forfatteren og hun led selv av fødselsdepresjon). Hun skriver at John sier det ikke er noen grunn til at hun skal være syk og at han da friskmelder henne.

Jeg falt virkelig for boken og ga den full skåre på Goodreads. Jeg elsker mystikken og de små skumle hintene i boken. Kontrasten mellom jeg-personens historie og hintene hun gir oss skaper en spenning som jeg liker bedre enn direkte skumle bøker. (Selv om jeg liker dem og). Samtidig er det en feministisk tone i boken . fordi hun skriver om hvordan John bestemmer hva hun skal gjøre og ikke gjøre hele dagen og hennes opposisjon og kamp for å kunne bestemme selv.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Dette leste jeg i 2019.

Dette er en vakker bok om sorg, vennskap og mestring av sorgen – og faktisk ikke en bok til å bli trist av - men en bok til å bli klok av. Et mesterlig samarbeid mellom Maja Lunde og Lisa Aisato - dette blir en klassiker som kan leses om og om igjen ved juletider.
Mer om denne i Reading Randi

Er det EN bok som har "fulgt etter meg" som et mareritt og dukket opp "overalt" i hele år, må det nok være Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman.

Helt siden årsskiftet 2017/2018 har jeg sett mye til den, i hvert fall på Goodreads der "alle" leste den "etter tur" gjennom året. Så er lei av å se den boka hele tiden, må jeg innrømme. Men sånn er det med noen bøker. Noen stikker seg ut mer og oftere enn andre. Det gjorde i hvert fall denne.

Alvorspreget med mørk humor
Dette er en bok preget av alvor blandet med mørk humor. Man vet aldri med Eleanor Oliphant, for hun er dønn ærlig i enhver situasjon. Eleanor Oliphant har det helt fint er om Eleanor som har det alt annet enn fint. Det er bare noe hun "tror" og liker å "tro". Hun har et helt vanlig liv med jobb og sine faste rutiner. Guttene ser ikke hennes vei, og hun er ikke den som forventer noe av livet eller av andre. Hun bare kjører sin egen stil og lever i skyggen av andre. Men det virker ikke å bry henne. En dag blir hun kjent med Raymond da de hjelper en mann på gata som har falt om, og får ham fraktet til sykehus. På grunn av ham skaper de et bånd sammen, og blir venner. Noe Eleanor ikke er vant til for hun har levd mange år i ensomhet. Ensomhet er et tema som er tabu å snakke om, men det har blitt mer tatt opp i dagens aviser og medier. Det finnes også mange forskjellige typer form for ensomhet. Noen er alene og kjenner ikke noen og andre kjenner seg ensom også sammen med andre.Folk har også forskjellige måter å takle det på. Derfor er det også viktig at temaet blir tatt opp i bøker. Det er et aktuelt tema, som ikke bare de gamle strever med, men også mange unge. Det er vanskeligere å ta kontakt med hverandre i dagens samfunn fordi vi blir fort distrahert av det ene og det andre, og for mange er det dessverre sosiale medier, og Internett som opptar tiden for noen, istedet for å være sosial. Hadde vært lettere å være sosial hvis man kjente noen, men bare det å bli kjent med noen er ikke det enkleste her i verden. Folk er komplekse, også Eleanor.

Eleanor har hatt en traumatisk oppvekst. Derfor har hun fortrengt mye av det hun har opplevd, og foretrekker sitt eget selskap og egne rutiner. Men ting blir litt lettere da hun som nevnt tidligere treffer på Raymond. De to blir gode venner, og han er flink til å ta henne med på ting, slik at hun ikke konstant sitter hjemme som før. Kommer Eleanor til å finne seg selv og blomstre i omgivelsene eller vil hun sitte fast i sine egne rutiner for resten av sitt liv? Vil hun våge å se tilbake på fortiden, og være den hun er, og åpne seg for andre?

Spesiell hovedrolle som kjører sin egen stil
Liker hovedkarakteren Eleanor som sier det som det er, og bruker mye mørk humor. Hun har sin faste jobb og faste rutiner og forventer ikke noe mer. Hun tror ikke hun er en av de som blir forfremmet, eller kommer videre i livet, hverken på jobb eller privat. Hun tar ting som det kommer, og er bare henne. Selv om dagene er monotone og av og til vanskelige, prøver hun ikke å la det styre over seg. Hun lar livet gå sin vante og trygge gang. Hun lar ikke omgivelsene styre henne.

Dette kunne ha blitt en bra bok, og muligens en bok for meg også, men her tok skrivemåten mye av gleden vekk fra min del. Det som kunne være en seriøs og god roman, ble revet bort med en "chic-lit" aktig tone som jeg virkelig ikke kan fordra. Ser ikke på boka som en typisk chick-lit bok, men selve skrivestilen minnet meg altfor mye om det, og det er en skrivestil som jeg virkelig ikke liker av mange grunner. Tonen blir for heseblesende, oppkavende og damete. En slik skrivestil klarer jeg ikke å ta seriøst, dessverre, og det føltes malplassert i en slik type roman som kunne ha vært så mye bedre.

Fortellerstemmen ødelegger for mye
En grei bok der og da, og som tar opp et aktuelt tema som rammer flere enn det vi er klar over. Men her var det fortellerstemmen som ødela både gleden og overraskelsene, for det ble for heseblesende og forutsigbart for min del. Derfor klarte jeg ikke helt å engasjere meg. Det ble desssverre tvangslesing mot slutten. Boka prøver også hardt å overraske, men mislykkes.

Skuespiller Reese Witherspoon har en egen bokklubb så vidt jeg vet. Har lest noen andre bøker hun har vært begeistret for. Jeg er ingen fan av henne som skuespiller og har heller ikke noe i mot henne personlig, men vi har ikke samme lesesmak. Hun har også kjøpt filmrettighetene til denne boka, og det er ikke første gang hun har kjøpt filmrettigheten til en bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har hørt radioteaterversjonen og har en følelse av at Aisatos tegninger ville tippe vurderinga i enten den ene eller den andre retninga. Jeg synes det begynner bra med nytt vennskap og gammeldags julestemning og en god skildring av foreldre som ikke makter å håndere sorgen over å miste et barn. Men slutten? Da blir det så sukkersøtt med saus og aspartam på at jeg ble litt uvel. Nei takk til den!

Nei, hva skal jeg si? Dette er vridd, sykt, morsomt, samfunnskritisk, kvalmt og underholdende. Og i alle fall umulig å sette terningkast på!

Spenningen tar seg opp utover, men det er jo nesten ingen grenser for hvor grotesk privatlivet til alle disse etterforskerne er. Det gjør at det bikker litt over for meg.

The After Wife virket som en spesiell og annerledes bok. Det var derfor jeg ville lese den, men dessverre ble det for mye om følelser ...

Tenk å lage en robotutgave av seg selv ...
Aidan og Rachel har et vanlig ekteskap. De har sine oppturer og nedturer, deres respekterte arbeidsplasser og en tenåringsdatter. Selv om livet er utfordrende iblant, er de glade i hverandre og støtter hverandre i all slags situasjoner. En dag på vei hjem kjenner Rachel at hun er dårlig og at noe ikke stemmer. Hun kommer aldri hjem igjen. Aidan og datteren lever videre med knuste hjerter og er i en surrealistsik tilværelse. Tilværelsen deres blir enda mer surrealistisk da Aidan får vite gjennom hans kones kollega Luke, at hun har holdt på med et prosjekt på jobb. Aidan vet hun har holdt på med et prosjekt, men ikke hva det gikk ut på. Dermed blir hans tilværelse ganske snudd på hodet, da han får vite at hans avdøde kone har laget en kopi av seg selv, og hun skal leve med ham og hans datter Chloe. Kommer de til å holde ut en robot som er helt maken til deres avdøde kone og mor?

Romaner er kanskje ikke det jeg leser aller mest av, men det hender seg en gang i blant, og noen ganger kommer man over virkelig over noen gode romaner også. Men denne var dessverre ikke noe for meg. Jeg ville lese den fordi det var roman blandet med litt science fiction. Derfor virket den litt spesiell og annerledes, men det var selve konseptet som ikke var noe for meg. Det ble for mye om følelser, tap og sorg for min del. Dermed føltes det som om det var lite utvikling, både når det gjaldt selve historien og karakterbeskrivelsene. Det var lite som skjedde, alt i alt. Skjønner jo at når noen sørger, så står tiden stille, men likevel forventer man litt utvikling, både på godt og vondt. Følelsene og sorgen ble slitsomt å lese om i lengden. Dermed føles denne romanen veldig platt. Jeg er heller ikke interessert i å lese om sexlivet til godt voksne folk. Beklager ...

Fra innsiden av karakterene
En grei bok å komme seg gjennom og som er veldig lett å lese til tross for at dette er en stor bok. Likte også at kapitlene var delt opp ut ifra forskjellige perspektiver, slik at man ble mer på innsiden av karakterene, men selve historien var dessverre dørgende kjedelig, og som utfordret veldig lite. Dermed ble det uengasjerende lesing for min del. Grei bok hvis man vil ha noe lett, men ingen bok å bryne seg på. Selv foretrekker jeg å bo mutters alene, istedet for å bo med en robot. Det hadde vært for rart ...

Fra min blogg: I Bokhylla