Bokelskere.no

Og senere forfattere har jo også brukt denne teknikken - antagelig enten inspirert av Cervantes selv, eller av andre forfattere som har vært inspirert av ham (eller hans samtidige). Jeg fant den senest i W. Somerset Maughams "Catalina" - og skjønte dermed at WSM utvilsomt hadde lest sin DQ (WSMs roman utspiller seg i Spania "i DQs samtid", så denne slutningen lå ganske nær). Som jeg har fortalt annetsteds, så ble dette til gagns bekreftet da DQ og SP dukket opp (riktignok uten noen gang å bli presentert ved navn for leserne) mot slutten av "Catalina"...

Så flott! Jeg kan ikke latin, men noen latinske språk, så et par av ordene dro jeg kjensel på ("amabilem" måtte ha noe med "elske" å gjøre, og "conjugem" trolig noe med "ekteskap" å gjøre). Jeg ble nysgjerrig da jeg så Bjørgs etterlysning av oversettelse, men hadde ikke tålmodighet til å lete slik du gjorde. Veldig tilfredsstillende å få svaret fra deg!

Nå skal jeg grunne litt over kontrasten mellom de to gravskriftene "Sta viator heroem calcas" og "Sta viator amibilem conjugem calcas". Jeg gjetter på at den med helten var velkjent i Flauberts samtid (gretemor, stod det noe om det? Var det gjengs innskrift f.eks. for offiserer og statsmenn - og var det bare i romertiden, eller ble inskripsjonen også benyttet etter romertiden, f.eks. opp mot 1800-tallet?). Og at det derfor var åpenbart for Flauberts samtidige lesere hvilken ordlyd han vred på da han forfattet Emmas gravskrift. (Den gangen var det jo vanlig å kunne latin, om man hadde mer enn rudimentær skolegang.) Og hvilken dobbelt ironi gravskriften hennes dermed inneholdt: på den ene siden gir han jo fenomenet "en kjærlig hustru" en like aktverdig posisjon som en stor helt. Og så vet jo alle som har lest romanen (selv vi som ikke skjønte så mye av den første gang vi leste den, og derfor må lese den om igjen), at en god og kjærlig hustru for doktor Bovary kan Emma ikke sies å ha vært...

Den kommer til å dukke opp, vet du. Plutselig så er den der - og da hiver du deg over den. Forhåpentlig skjer det om ikke så lenge - i mellomtiden har du garantert "litt" annen lektyre å drøye ventetiden med. :-D

Ettersom sviktende nettforbindelse (les: knekk på modularkontakten (takk til Clas Ohlssons brosjyre der jeg fant ut hva den knekte duppeditten på nettkabelen min faktisk heter) sendte mitt første forsøk på å svare deg i vasken, gjør jeg nå et nytt forsøk. I grunnen bare for å si at du hjalp meg litt videre: jeg forsøker nå å tolke DQ/SP-mobbingen som selvmål fra slemmingenes side. Altså at de som koker i stand alle komplottene mot våre stakkars to venner, er de som egentlig blir hengt ut. Mja - jeg lurer på om ikke det hjelper å se det slik. ;-) har kommet meg en bolk videre - og så skal jeg lete opp diskusjonstråden for det jeg har lest etter denne tråden, nå som jeg har fått meg ny kabel (hurra!).

Apropos Catalina, så har du kanskje sett at nå har jeg fått Lillevis attest for at boken er bra? Hurra for de gamle (eldre) klassikerne! Og apropos klassikere, så fant jeg nå i kveld ut på (fransk) wikipedia at Flaubert var sterkt inspirert av Don Quijote, som han etter eget sigende kunne utenat før han kunne lese (hjemme hos meg gikk det mer i Elsa Beskow og Asbjørnsen & Moe...) - følgelig er det en klar linje bakover til DQ fra Madame Bovary. Som jeg var lykkelig uvitende om da jeg pliktleste Madame Bovary som franskstuderende tyveåring... - jammen godt at man utvikler seg og fortsetter å lære i voksen (unnskyld, alle tyvveåringer: voksnere) alder!

På engelsk wikipedia får du, slik jeg leser det, medhold når du karakteriserer handlingen som banal, Rose-Marie:

The book, loosely based on the life story of a schoolfriend who had become a doctor, was written at the urging of friends, who were trying (unsuccessfully) to "cure" Flaubert of his deep-dyed Romanticism by assigning him the dreariest subject they could think of, and challenging him to make it interesting without allowing anything out-of-the-way to occur.

Jeg tilhører også dem som har hatt boken som pensum - det var til fransk grunnfag for mitt vedkommende, og jeg var bare tyve år - montro om jeg kan bortforklare det faktum at jeg syntes "Madame Bovary" var gørrkjedelig, ved å vise til min unge alder i kombinasjon med at pliktlesing sjelden har gitt meg de helt store leseopplevelsene? (Becketts "En Attendant Godot"/"Mens vi venter på Godot" er ett av svært få hederlige unntak!) Har vært smertelig klar over at "Madame Bovary" bør få en ny sjanse av meg - da jeg nå fant følgende opplysning på fransk wikipedia, rykket dama flere hakk fremover i køen:

Madame Bovary a été profondément influencé par Don Quichote, de Cervantes. Flaubert, pendant qu'il écrivait le roman, s'exclama : « Je retrouve toutes mes origines dans le livre que je savais par cœur avant de savoir lire, Don Quichotte ».

Min oversettelse: Madame Bovary er sterkt inspirert av Cervantes' Don Quijote. Under arbeidet med denne romanen uttalte Flaubert "Jeg finner igjen hele mitt opphav i den boken som jeg kunne utenat før jeg kunne lese selv, nemlig Don Quijote." ("(H)ele mitt opphav" må her leses som at Flaubert ga uttrykk for at alt han skrev, var inspirert av romanen om Don Quijote. Beklager at jeg ikke legger større flid i oversettelsen en sen nattetime!)

Ettersom vi fortsatt er et par stykker som henger med (mer eller mindre haltende nå før jul) i samlesingen av Don Quijote her inne, og jeg altså er en av oss (sic!), så fornyet denne opplysningen altså til de grader Madame Bovarys aktualitet for undertegnede! Som vår fordums statsminister sa (nei, ikke Thorbjørn - Gro!): "Alt henger sammen med alt"........

Jeg er enig i at slutten ikke var like fengende som resten av boken. Det var egentlig litt "rart" hvordan boken plutselig skiftet karakter, og på sett og vis gikk "fra indre til ytre handling", om du forstår hva jeg mener. (De som ikke har lest boken, forstår det nok ikke - men jeg er redd for å avsløre for mye om jeg utbroderer. Jeg synes selv det er deilig å lese en bok uten å vite altfor mye konkret om innholdet, så derfor unngår jeg for mye detaljer fra handlingen når jeg omtaler bøker.) Veldig stilskifte, i grunnen, til å være en og samme roman... Som deg, Lillevi, likte jeg grepet, og samtidig lurer jeg på om det var grunnen til at jeg ikke var SÅ engasjert mot slutten - det var som om Somerset Maugham heller ikke var like engasjert helt på tampen, men bare pløyde gjennom fortest mulig for å bli ferdig med boken. Dette til tross ga boken meg så mye at jeg faktisk ga den en sekser, jeg. Og du var jo den som gjenopplivet min slumrende nysgjerrighet på denne forfatteren, gjennom din anbefaling av "Skillingen og drømmen" - så denne forfatter-oppdagelsen har vi nærmest kommet frem til som et spleiselag! Bedre kan det knapt bli!!! :-D

Roter jeg, mener du? I så fall får jeg trøste meg med at jeg er i celebert selskap (jfr. Rose-Marie og kapittelnumreringen ;-P) - men nei, jeg mener da bestemt at det er sans-seriffer i "The Curious Incident of the Dog in the Night-Time"??? Hmmm - jeg må sjekke...men hvor er nå mitt eksemplar? Nei - jeg sjekker om amazon har et "Les-et-utdrag"-eksemplar. Jovisst - og det stemmer: teksten ER i seriff-fri font, den! Og i lese-eksemplaret på amazon.co.uk var det de første sidene (altså fra kap. 2 og utover) som var tilgjengelige. (Ingen vits i å lenke, tror jeg, for det er vel bare meg som kommer inn på en URL til oppslag på min amazon-profil...)

Har det norske forlaget prestert å bomme på fonten, altså? Skikkelig skivebom, i så fall. Nå ble jeg VELDIG nysgjerrig, Lillevi, kan du ikke si i fra når du har fått fisket frem ditt eksemplar og sjekket, da?

Ja, ikke sant? - Bojers erindringer er interessante i alle retninger! Eller for å være litt mer presis - beskrivelsene av hvordan folk levde på trøndelagskysten mot slutten av 1800-tallet er interessante, historiene om samtidige kulturpersonligheter er interessante, og så er det interessant å kjenne utgangspunktet og erfaringene til forfatteren av så mye bra skjønnlitteratur...

Apropos de samtidige kulturpersonlighetene, så er det helt utrolig hvor mye "storfolk" Johan Bojer møtte og ble kjent med - eller bare tilfeldigvis havnet i selskap med i Paris, Roma eller hvor det nå var han befant seg. Dette skriver han enda mer om i bind II av erindringene, "Svenn". (Og jeg har aldri inntrykket at Bojer skryter av sine flotte bekjentskaper - snarere at han selv er fullt klar over at det ikke er noen selvfølge at fattiggutten Johan havnet i slike kretser. Og så er humoren hele tiden tilstede - eller like om hjørnet - og vi damer er jo som kjent svake for menn med humoristisk sans...) Om du ikke har fått tak i "Svenn" ennå, Karin, så må du nok ut på jakt! :-D

Helt enig, Rose-Marie: denne boken er kjempefin! OG jeg syntes den ga et troverdig og rørende innblikk i hvordan det KAN være å ha Aspergers syndrom - som jo kan arte seg på utallige forskjellige måter, har jeg skjønt. Boken er i alle fall et lite mesterstykke!

Dette med den særegne kapittelinndelingen hadde jeg faktisk glemt... men derimot husker jeg den spesielle fonten (skrifttypen) i boken - den er nemlig heller ikke tilfeldig. Christopher er den som forteller historien i denne boken, og det han forteller er satt i en font uten "mothaker" eller "seriffer" på bokstavene, mens en "vanlig" papirroman ville vært satt i en font med seriffer, fordi det generelt er lettere for oss å lese skrift med seriffer på papir. (For å eksemplifisere med skrifttyper: logoen "Bokelskere.no" på dette nettstedet er i en font med seriffer. Teksten "Vi elsker bøker. Akkurat som deg. Velkommen hjem." rett under logoen er i en font uten seriffer. Sammenlign bokstavene B, L, K, R, S og N for å se forskjellen.)

Det høres lurt ut, Lillevi! Jeg har også ønsket å finne tilbake til lister jeg har sett hos andre tidligere - men det er ikke alltid jeg husker hvem som har opprettet listen, og i beste fall kan det ta en del tid å spore opp gamle lister (i verste fall gir man opp...). Nå ønsker jeg meg også favoritt-liste-funksjon til jul! :-)

Dette er biografien jeg nevnte: Teresa of Avila. The Progress of a Soul - forfatteren er amerikansk og heter Cathleen Medwick. "A marvel of scholarship and wit" påstår bokens vaskeseddel at New York Times anså biografien som... Første gang utkommet i 1999.

Jeg har hatt Teresa-boken liggende i flere år, jeg kom over den ikke lenge etter at jeg oppdaget Berninis Teresa og dermed også helgenen Teresa via kunsthistoriepensum. Da biografien dukket opp i en bokhandel (Norli? Tronsmo? men nå er det nok større sjanser hos amazon), "måtte" jeg bare ha den. Så gikk det som det ofte går, dessverre: jeg kom hjem med boken innstilt på straks å fordype meg i den, men i stedet havnet den lenger og lenger ned i bunken av uleste. Nå ligger den ved siden av godstolen igjen, så kanskje nå? Omsider?

Ettersom vi har diskutert Berninis Teresa i dette forumet før, Lillevi, vil jeg tippe at du som jeg vil more deg over å møte henne i "Catalina" - d.v.s. møte og møte; det er en tidligere ordenssøster av Teresa som minnes den da avdøde nonnen, og det er ganske underholdende å lese Somerset Maughams fremstilling av hvordan en av Teresas samtidige KAN ha opplevd henne...

Ja, jeg "visste" jo at Somerset Maugham skulle være bra, men det er nå greit å få sikkerhet i saken også, da. Sånn sikkerhet man får når man leser selv, mener jeg. ;-)

Jeg er bombesikker på at The moon and sixpence vil bli bra, den også - jeg har jo forlengst skjønt at jeg kan ta Lillevis og ditt ord for god fisk!

Da jeg begynte på denne romanen av W. Somerset Maugham, ante jeg ikke hva den handlet om. Den ble med i bunken hjem fra en brukthandel for ganske lenge siden, for jeg har lenge tenkt at jeg ville lese Somerset Maugham. Lillevi her på bokelskere.no tipset meg om hans roman "Skillingen og drømmen"/"The moon and sixpence", og like etter fant jeg en Somerset-Maugham-samling der den romanen var med. Men da jeg skulle ta med meg en ny bok i en fart på vei ut av døren sist uke, var det lettere å gripe til lille, tynne "Catalina" i pocketutgave...

Jeg hadde en forestilling om at med denne romanen skulle jeg en tur til romertiden. Er ganske sikker på at det var tittelen på Ibsens ungdomsverk "Catilina" som hadde forårsaket den villedelsen - ikke at jeg har lest Ibsens ungdomsskuespill heller, men det dreier seg såvidt jeg vet om en ung romersk patrisier (eller?)... Okay - den som har lest så langt, har vel skjønt at jeg bommet totalt allerede der?

Somerset Maughams roman har ingenting med romertiden å gjøre. Vi befinner oss derimot i Spania, og det er ungjenta CatAlina (ikke "Catilina", nei) som har gitt romanen navn. Handlingen foregår en gang på begynnelsen av 1600-tallet, da den spanske inkvisisjonen er på et høydepunkt.

Innledningsvis møter vi sekstenåringen Catalina som nylig har blitt lam i en ulykke, og derfor har mistet sin kjæreste Diego - de er fattige begge to, og Catalina har stor forståelse for at en mann ikke kan se seg råd til å skaffe seg en kone som er ute av stand til å dra sin del av lasset for å forsørge en familie. Hun er ikke i tvil om at Diego elsker henne slik hun elsker ham, og hun ber fortvilet til Gud om helbredelse slik at de kan få hverandre likevel. Dette kjærlighetsmotivet blir imidlertid bare et påskudd for Somerset Maugham til å innvie leseren i hvordan tro, ærgjerrighet, frykt og fanatisme kan påvirke et helt samfunn. Det er mye humor (grensende til sarkasme - for eksempel når han kommenterer Inkvisisjonens fordrivelse av jøder og muslimer fra det katolske Spania, med at det er klart at noe så hårreisende som jødenes praksis med å vaske seg både før og etter måltider måtte enhver anstendig nasjon ta avstand fra) i denne romanen, og samtidig er den et ganske bitende oppgjør med det religiøse tvangsregimet som hersket i inkvisisjonens Spania. Somerset Maugham skriver akkurat så elegant som jeg hadde forventet etter å ha lest mye om bøkene hans, og det er åpenbart at han også hadde satt seg godt inn i spansk og europeisk historie før han skrev "Catalina". Romanens hovedpersoner referer til faktiske skikkelser som Teresa av Avila, Lope de Vega og ulike kongelige, og også dette grepet er med på å gjøre romanen interessant som innfallsvinkel til spansk og europeisk historie. Mest av alt er boken imidlertid en invitasjon til refleksjoner om menneskenaturen på godt og - muligens mest - på vondt...

Allerede tidlig i boken merket jeg at Somerset Maughams fortellerstil minnet meg om Cervantes' i romanen om Don Quijote, særlig i overgangene fra et kapittel til et annet. Det moret jeg meg litt over, erkjente at uten det pågående Don Quijote-samlesningsprosjektet her på bokelskere.no ville denne parallellen gått meg hus forbi, og jeg var ganske sikker på at Somerset Maugham måtte ha lest sin Don Quijote. Logisk forsåvidt - ikke minst fordi "Catalina" åpenbart utspiller seg omtrent på samme tid som hendelsene i Cervantes' epos. Jeg leste videre, mer og mer fengslet av handlingen. Litt over halvveis gikk romanen over i en ny fase - uten at Somerset Maugham "gjør noe nummer ut av det", må man kunne fastslå at "Catalina" i realiteten består av to separate deler. Og skulle man sett: i "del II" tropper Don Quijote og Sancho Panza jommen meg opp på arenaen og engasjerer seg i handlingen! Utrolig morsomt, særlig siden jeg i inneværende uke har slitt med å komme videre i Cervantes-lesningen min... Takket være Somerset Maugham har jeg nå fått ny inspirasjon til å lese "Don Quijote", men nok om det i denne omtalen.

Dette var et strålende første-møte med Somerset Maugham, og jeg er veldig glad for å ha hele seks til av hans romaner på lager. Dessuten har jeg liggende en biografi om Teresa av Avila, som altså var sterkt tilstede som bifigur i "Catalina". Den biografien har jeg også plukket ned fra hyllen nå...

Jeg kan absolutt anbefale Somerset Maugham - flott språk, elegant humor, psykologisk interessante personskildringer - what's not to like? Aner ikke om "Catalina" har blitt oversatt til norsk, forresten - men om ikke, så er det en forsømmelse som bør bøtes på...

P.S.: leseplanen for DQ II er herved oppdatert t.o.m. 20. november-bolken.

Det er lenge siden jeg leste denne - og nå som vi nærmer oss slutten på samlesingen av Cervantes' Don Quijote, så minner du meg om at Graham Greenes parafrase bør leses på nytt snart. Jeg husker at jeg likte den, men tror absolutt at jeg vil få enda mer ut av den nå!

Jeg havnet også alvorlig på etterskudd igjen! Må innrømme at jeg ikke er så begeistret for dette eventyret med beskjeggede "enkefruer" og trehester som deg, Bjørg - jeg forsøker å finne ut hvorfor det butter for meg nå, og lurer på om jeg ser en tendens hos meg selv: jeg er generelt ikke så begeistret for historiene der folk iscenesetter spik og fantestreker for å gjøre narr av DQ og SP - jeg foretrekker at ridderen og hans væpner får lov å surre det til på egenhånd. Jaja. Vi får se hva som venter bak neste sving - altså neste kapittel jeg er på etterskudd med...

Det som hjalp meg i gang igjen med DQ-lesingen nå, var forresten faktisk at jeg totalt uventet støtte på våre to kumpaner i en helt annen bok. Nemlig W. Somerset Maughams lille roman "Catalina", som jeg ble ferdig med i går - og har tenkt å skrive en omtale av før jeg leser videre i DQ. For "Catalina" var veldig bra!

Oppdatert: omtalen av "Catalina" er nå skrevet - det er så gøy å stadig finne relevans for DQ-samlesingen når jeg leser helt andre bøker! :-D

Jeg TROR den danske presten og forfatteren Johannes Møllehaves Hvordan skal vi nå frem til jul (lenken går til boken i bokhandelen capris.no) er bygget opp i kapitler à la julekalender. Sikker er jeg ikke - jeg har hatt boken i hånden, men jeg var ikke interessert nok den gangen til å begynne å lese den, så dette tipset baserer seg på min sviktende hukommelse... Googlet litt mer, og på tanum.no fant jeg (tydeligvis) bokens innledende setning:

De hellige tre konger kom lidt for sent afsted, de sku' jo først ha' røgelse og guld og myrra med, - og Kaspar løb, - og Melchior løb, - til sidst kom Balthasar, de havde en kalender hver, som du vel også har. Den får man i December i alle verdens hjem, og li'så snart man vågner, skal man åbne for en lem ...

Dette ser da vitterlig ut som en "julekalender-bok", gjør det ikke dét, da?

P.S.: Jeg ser at på capris.no er prisen NOK 51,-, og på tanum.no NOK 77,-. Bare for å ha nevnt dét også...

Ja, særlig. Nope, jeg tror ikke på at det er mindre slang i BE, gitt - når du tenker etter, tror du vel ikke på den tesen, du heller???? Jeg mener - bare å si "cockney" skulle vel være nok til å sparke bena under den påstanden - eller? ;-)

Hei, det var en fin side! (den du lenket til, altså - phrases.co.uk.) Tænkju, tænkju.

Nå måtte jeg bare sjekke hva Cappelens store norsk-engelske hadde å si om saken. Under oppslagsordet buy fant jeg blant annet:

• he bought it, he bought a packet: han ble skutt (ned); bought it!: ferdig! slått ut!

Min store Webster's engelsk-engelske hadde derimot ikke noe av interesse for saken. Min oppslagsbok med engelske idiomer klarte jeg ikke å lokalisere i farten, så jeg lar det være med dét for i kveld.

Språk er gøy! :-D