Bokelskere.no

Lionel Shriver har vel flere, tror jeg, men jeg har bare lest én; den kan jeg til gjengjelde ubetinget anbefale: A Perfectly Good Family. Den handler om forholdet mellom tre voksne søsken.

Og om noen kan vise til en artikkel om Angela Merkels favoritt-litteratur, så legg den gjerne ut her.

Books that formed Angela Merkel's views

Jeg så du etterlyste den nettsiden? ;) Varsågoda!

Å - det er en av mine favorittbøker fra da jeg var rundt tyve år gammel! Jeg har boken i hyllen, men har ikke våget å lese den på nytt... Det skyldes at jeg har gjenlest et par andre favoritter fra samme periode, og de viste seg å være bare gode, og ikke heeelt fantastiske slik de var den gang da. Så nå spørs det om det blir gjenlesning av "Hvis en reisende en vinternatt" på meg nå, eller ikke...

Å, jaaa - "samarbeidsavtale" fikk det til å demre. Litt.

Det er i grunnen veldig vanskelig å finne morsomme bøker. Er det mye lettere å skrive godt om tragiske tema enn å være morsom, tro?

Dét kan nok være - og i farten kan jeg faktisk ikke komme på at jeg har lest noen spesielt morsomme bøker i det siste, jeg heller. Uten å rote altfor mye og altfor lenge rundt i hukommelsen, så tror jeg "Good Omens" av Neil Gaiman & Terry Pratchett må ha vært noe av det seneste jeg har vært borti av den sorten - og det begynner å bli en god stund siden jeg leste den. (Kan anbefales, jeg likte den godt, uten at jeg synes at den var heeelt strålende fantastisk. Det var den første jeg leste av Pratchett, og den andre jeg leste av Gaiman, men det ble en såpass bra erfaring at jeg faktisk har to-tre bøker av Pratchett liggende på vent nå. Det skal innrømmes at jeg fant dem til en billig penge i en brukthandel, men det er "Good Omens" som skal ha æren for at jeg ikke lot dem bli stående igjen i butikkhyllen.)

Russland? Dro hun til Russland? Det hadde jeg helt glemt....

Med andre ord ble jeg skuffet over denne - den skulle være så morsom, og jeg syntes ikke den innfridde. Det er vel et halvt års tid siden jeg leste boken (kanskje mer?), og nå i ettertid er alt jeg husker av den, at jeg ble skuffet. Det kan ha litt å gjøre med at jeg skrudde forventningene for høyt opp, naturligvis - dét har skjedd før.

Jeg har såvidt begynt på "It Can't Happen Here", Sinclair Lewis' nobelprisvinnende roman fra 1937 - og den lever opp til forventningene! Foreløpig har "vi" (godtfolk i småbyen i Vermont og jeg) bare såvidt begynt å merke at noe er i emning på den politiske arena; demokratene og republikanerne er i ferd med å nominere sine respektive kandidater til presidentvalget, og en bølle ved navn Windrip får voldsomt mye oppmerksomhet på demokratenes partimøte der han lover gull og grønne skoger til arbeidsledige, krigsveteraner og andre marginaliserte grupper dersom de bare stemmer på ham. Så tidlig i boken kan man (jeg) glede seg (meg) over typetegningene, der historiens "helter" blir fremstilt med varme og en solid porsjon humor (warts and all, som det heter). Men de mørke skyene har allerede begynt å samle seg over horisonten...

Jeg forventet at du ville gå til personangrep mot meg dersom jeg kommenterte utspillet ditt. Det får du bare gjøre. Likevel er det rimelig spesielt at du går til angrep på den som påtaler at du angriper andre... Jeg er ikke i stand til å tolke din tilbakemelding på diktet som bokelsker Lillevi delte, som noe annet en et sjikanerende utspill. Lenken du inkluderte går til et amatøropptak på YouTube, der en liten pike synger en sang - men ikke klarer å uttale teksten ordentlig, og dessuten synger falsk. Det den lille jenta prøver å synge er barnesangen "I'm Really Rosie" av Maurice Sendak/Carole King, og den starter slik:

I'm really Rosie
And I'm Rosie Real
You better believe me
I'm a great big deal!

Jeg har ingen motforestillinger mot Sendak/Kings sang i seg selv, men når du trekker den inn på denne måten, som replikk til Inger Hagerups dikt, og i denne tråden, fremstår det som harsellerende. Jeg klarer ikke å se at du har bidratt konstruktivt i denne tråden der trådstarter etterlyser dikt og historier som kan egne seg i en tale til en konfirmant. Ditt første innlegg fremstår fortsatt for meg som et angrep på innholdet i innlegget til bokelsker Lillevi. Ved å skrive et innlegg til deg der jeg tar til motmæle mot det jeg oppfatter som en ekkel tilbakemelding på en post der noen delte et dikt, har jeg dessverre bidratt til å multiplisere antallet poster med negativt innhold i denne tråden. Det ber jeg oppriktig trådstarter om unnskyldning for!

Gikk du inn for å være ekkel nå, eller trodde du bare at du var morsom? Innlegget ditt fremstår i alle fall for meg som et lumpent stikk til en annen bokelsker som har delt noe hun synes er fint, og som hun knytter gode minner til. Hvorfor har du behov for å gjøre narr av dét?

Hehe - nei, jeg har forsåvidt fått med meg den reportasjen, ja. Og notert meg utviklingen - eller heller: rubrisert den under M for Mystifistisk.

Er det ikke merkelig hvordan moten rett som det er svinger ut i det ekstreme? Og hvordan det ser ut til å kunne gjelde nær sagt alle deler av kroppen/bekledningen.... Sjiraffhalser. Meterhøye parykker. Bittesmå føtter. Vepsetaljer. Osv, osv, osv, osv. (Dette var de fire første eksemplene jeg kom på. Og etter å ha skrevet dem ned, kan jeg konstatere følgende: 3 av 4 gjelder skjønnhetsideal for kvinner. Og 3 av 4 innebærer kroppsdeformering. Så kan man reflektere over at unntaket i gruppe 1 (franske 1700-tallsparykker) er det samme som unntaket i gruppe 2 (parykkene var omtrent like avsindige for både kvinner og menn, men krevde ikke kroppsdeformerende inngrep for å følge moten).

"So, sorry Marie Kondo, but the books are staying."

Word.

Et vanligere navn - på norsk - på denne drakt-delen er vel kø. (Som er et ord vi har lånt inn fra fransk, der skrives det "queue" men uttales "kø", og betyr hale (som på hunder og kyr) eller stjert (som på fugler - noen som har sunget "Alouette" i fransktimene? "Je te plumerai la queue, je te plumerai la queue" = jeg skal ribbe stjerten på deg...). Men jeg ser at Wikipedia også bruker tournure/turnyr/turnyre i sin norske artikkel om emnet. Må tilstå at personlig hadde jeg aldri hørt begrepene på "t---"! Så da lærte jeg noe nytt - og det er jo alltid bra! Jeg holder for tiden på å hugge til en dame med kø, så det passer jo egentlig godt å få utvidet terminologien for hva jeg driver med... :D

ETA: jeg oppdaget nå at du, Jostein, hadde lenket til akkurat samme WP-artikkel som jeg gjorde nå. Sånn går det når man leser først, svarer senn og til sist følger lenker. Sorry! :P

ETA 2: sør for ekvator har damene i mange tiår - eller lengre - drevet med å stoppe ut jeans og skjørt der bak, for å matche det afrikanske skjønnhetsidealet. Det gjorde skikkelig inntrykk på meg da jeg oppdaget det for tredve år siden, og hvordan de blåste av vestlige mannekenger som usexy beinrangler....

Vel, fra Malaysia kan jeg anbefale The Garden of Evening Mists - en helt eminent roman som jeg ga terningkast 6 (mine kriterier for en sekser: boken må være velskrevet, fengende, lærerik og uforglemmelig: lærerik var denne fordi jeg lærte mye om Malaysias nære historie ettersom handlingen veksler mellom hovedpersonens nåtid og ungdomstid). Forfatteren har skrevet flere bøker, men jeg har bare lest denne. Ennå. Han er forresten oversatt til norsk, men skriver altså på engelsk.

Fra Malaysia kommer også en serie som heter "The Kain Songket Mysteries" - dette er ikke STOR litteratur, men underholdende (i alle fall første bok i serien, resten var på planleggingsstadiet da jeg kjøpte den på en bokmesse i Kuala Lumpur for noen år siden). Og den gir et godt innblikk i malaysisk kultur - d.v.s. noen sider av den, da. Malaysia er en smeltedigel. Her er min anmeldelse av førsteboken, "Shadow Play".

'Kungsgatan' av Ivar Lo-Johansson - jeg har ikke lest den, men det var den jeg først tenkte på. Visstnok en svensk klassiker (Kungsgatan er en gate i Stockholm).

Atle Næss er alltid leseverdig! Både som essayist, som biograf og som romanforfatter - og som medforfatter (sammen med lingvist-datteren Åshild) av en bok om språk. Fra boken om Leonardo er spranget ikke langt til Næss' lille perle av en biografisk roman om renessanse-maleren Caravaggio: Den tvilende Thomas. Om du ikke har lest den, så har du noe å glede deg til!

Så fint - og ja, jammen hadde du vært ute lenge, ja! :D Men jeg husker faktisk at romaner om bildekunstnere var et diskusjonstema her inne - og vil du tro at for et par dager siden var jeg inne og kikket på omtalen av Kirsti Bloms roman om den spanske maleren Goya: Jeg så alt. Den har jeg lyst på nå - kanskje også noe for deg?

Å, jeg ber! :D

Hei,
beklager at jeg ikke oppdaget spørsmålet ditt før etter en uke!

Joda, digitalutgaven "Det kan aldri hende her" kan leses på NB.no. Den kom på norsk allerede i 1936 (originalen "It can't happen here" ble gitt ut i 1935), og er oversatt av stortingspresident C.J. Hambro - han var også en stor litterat, og skrev også selv skjønnlitteratur.

ETA: ....Og siden jeg ikke så resten av tråden da jeg svarte på spørsmålet, oppdaget jeg ikke at Monica Carlsen allerede hadde opplyst om digitalutgaven som er tilgjengelig. Jaja. Bra du (dere) fikk svaret før jeg oppdaget spørsmålet!

Må jeg da få lov å glede deg med følgende litterære godbit: Ellen. Et Livsbillede af en trofast Sjæl - forfatter: En gammel Feltpræst.

Boken er fra 1894; jeg har lenket til Nasjonalbibliotekets digitalutgave. :D

P.S.: Jeg må visst trekke tilbake forslaget om Brantenbergs "Ompadorastredet"; jeg sjekket, og lillesøster Ellen er ikke nevnt i den boken.

Gerd Brantenbergs Ompadorastredet, om jeg husker riktig... En slags hovedperson, i allle fall, i rammefortellingen.

Tja, jo - jeg ville nok holdt en knapp på Akhenaten, ja! Om jeg nå måtte velge. :) (Og så er den veldig kort - i et så stort leseprosjekt som dere holder på med, tenker jeg at dét er ikke noen ulempe, det heller?)

Ad bøker fra land på D: jeg kom på at jeg har lest - og likt veldig godt - flere bøker av dominikansk-amerikanske Julia Alvarez. Jeg kan anbefale How the García girls lost their accent og In the time of the butterflies - det er oppvekstromaner om jenter fra Den dominicanske republikken. Om jeg husker riktig, er det In the time of the butterflies som ga meg mest innblikk i tilværelsen i Den dominicanske republikken, mens How the García girls... er mesteparten av handlingen lagt til immigranttilværelsen i USA. (Lenkene går til artikler på engelsk Wikipedia.)

P.S. Når dere kommer så langt som til land på H, ville jeg vurdert Edwige Danticat fra Haiti. Kom jeg på i forbifarten.