Bokelskere.no

Vemodig og rørende.

Jeg har aldri grått av en bok før, og det gjorde jeg ikke nå heller, men må innrømme at jeg ble rørt, og det er av mange grunner. For det første er dette siste boka i den offisielle serien, og det var mange scener i denne boka som var rørende. Både denne boka og diverse scener fra serien vil alltid være hos meg. Det er i alle fall sikkert.

Siste etappe
Dette er en utrolig serie om Roland som startet sin reise mot det mørke tårn alene og etter hvert med sin ka - tet (hans følgesvenner). Fra bok til bok har de opplevd mange farer og vanvittige utfordringer. Nå har Roland kommet til siste etappe. Vil han endelig nå det mørke tårn, eller vil alt være forgjeves?

I denne sjuende og siste boka i The Dark Tower er det mye som skjer, og er kanskje den mest kompliserte boka av dem alle? Jeg foretrekker å skrive en kort handling om hva en bok dreier seg om i anmeldelsene mine, men denne gang, velger jeg ikke å gjøre det for det er altfor mye som skjer og den minste ting blir for avslørende med tanke på at dette er aller siste bok. Det eneste jeg vil i det hele tatt nevne om handlingen er at Stephen King dukker opp igjen i en gjesterolle hvor han er i ferd med å bli truffet av en van, og Roland og en annen (jeg sier ikke hvem), prøver å hindre det. Stephen King fra det virkelige liv ble alvorlig skadet da han ble påkjørt av en van for mange år siden. Som den kreative forfatteren han er brukte han denne episoden som inspirasjon i den siste Dark Tower boka.

Å fullføre store bøker som denne er ingen sak da jeg foretrekker store bøker og er vant til å lese bøker som er tykke, men det var noe annet å lese en stor bok med verdens minste font, men det gikk. Så fort man finner flyten, går det av seg selv og det føltes ikke anstrengende i det hele tatt.

Mange godbiter i denne serien
The Dark Tower serien har hatt sine oppturer og nedturer, men mst oppturer. Boka i serien jeg kanskje likte minst var Song of Susannah, og de bøkene i serien jeg likte best var The Gunslinger, Wolves of the Calla og denne siste. Jeg vet at de fleste liker bok nummer to; The Drawing of the Three bedre enn den første,The Gunslinger, men for meg var det omvendt.The Gunslinger var den boka jeg likte best av dem alle. Dette er også en av de sterkeste seriene jeg har lest på lenge. Jeg kommer til å like grøsserbøkene av Stephen King bedre fordi de har jeg et sterkere forhold til enn The Dark Tower, men jeg likte The Dark Tower bedre enn forventet, og jeg kommer aldri til å glemme denne serien.

Åtte år senere etter siste bok i The Dark Tower serien kom Stephen King med en ny The Dark Tower bok som heter The Wind Through the Keyhole. Erfarne The Dark Tower lesere som leser denne serien opptil flere ganger, leser den mellom bok fire og fem, altså mellom bøkene Wizard and Glass og Wolves of the Calla, men den kan også fint leses som enkelststående. Så jeg skal selvfølgelig lese den også.

Inntil videre, tusen takk for reisen Roland.

Til slutt, som sagt, jeg velger bevisst å gjøre denne anmeldelsen diffus for de som ikke har lest serien for noen har sikkert lyst til å lese den, og man vil jo ikke ødelegge moroa for andre. Dette er en serie som må leses og oppleves selv for å forstå hvor unik den er. Jeg sier ikke den er noe for alle da de som kanskje ikke liker fantasy og "oppspinn", men man kan bli overrasket.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fantastisk spennende, med mye humor, fart og en skremmende aktualitet. Jeg tror dette er Wiiks beste bok om Tom Hartmann.

En lang men god bok. Syersken Dina må ansette to skreddere da synet hennes tapes. Vi følger Dinas liv som parser i India, og skreddernes liv som lavkaste. Dina må få en leieboer for å spe på husleieinntektene som er parser som henne selv, men hun sliter med å få endene til å møtes. I boka møter ser vi elendigheten i India, om tiggere, hjemløse, hushaier, og et råttent politisk system. Boka er lettlest, medrivende, trist til tider, men gir nok et realistisk bilde av tilstander i et land med korrupte ledere... Anbefales

Torill og Sverre har vært gift i 40 år. De har 3 barn, Liv, Ellen og Håkon.
Da Sverre fyller 70 år, inviterer han hele familien med på utenlandstur; barn, svigerbarn og barnebarn.
På turen kommer det fram at Torill og Sverre har bestemt seg for og skilles. Dette kommer som lyn fra klar himmel på alle. Ingen av de tre barna kan skjønne at de nå er ferdig med familieprosjektet. De er jo tross alt pensjonister og i syttiårene begge to.
Søsknene reagerer på hvert sitt vis, og historien fortelles gjennom deres blikk.

Helga Flatland leverer igjen!

Adrià bor i Barcelona med en streng far, som insisterer på at sønnen skal lære minst 10 språk. Moren vil at Adrià skal bli fiolinist. Ingen av foreldrene er interessert i om sønnen vil noe av dette. De ser på ham som et objekt å skryte av.
Faren til Adrià driver et antikvariat, og i safen har han en verdifull fiolin. En dag stjeler Adrià fiolinen. Det blir et skjebnesvangert tyveri.
Boken hopper i tid.
Leseren får den verdifulle fiolinens historie, vi får et innblikk i Adriàs' fars ungdomstid, og vi møter Adrià som gammel mann.
En historie om makt, ondskap, hevn, kjærlighet, tilgivelse og skyld.

En diger murstein, og en kompleks historie. Det gjelder å fokusere og å holde tunga rett i munnen, for det hoppes i tid fra en setning til en annen. På tross av det, er det en bok jeg kommer til å huske lenge.

Jeg har bare lest Svart daggry før denne - og den synes jeg var bedre. (Har også omtalt den i bloggen)

Har du noe å skjule?

En tidlig morgen sniker Emily Coleman seg ut av sitt eget hjem mens mann og sønn fremdeles sover. Hun reiser i all hemmelighet med tog fra Manchester til London for å starte et helt nytt liv med ny identitet. Det er vanskelig å reise fra sin egen familie uten at de vet noe som helst, men det må gjøres. Hvorfor reiser hun fra alle og alt hun er glad i? Man bytter vel ikke identitet uten grunn?

Litt provoserende
Tenk å bare forlate det man har og bryte all kontakt med de du har i livet, starte et nytt liv et annet sted som om det var helt normalt. Hva er hensikten med det? Hadde du vært sterk nok til å gjøre det? Hva er det som driver mennesker vekk og lage et forsvinningsnummer? Mange spørsmål oppstår rundt det, for av og til er det uforståelig. Da må man selvfølgelig ha en virkelig god grunn. Det er ikke bare å forlate alt man har, bryte all kontakt med de man er glad i, og bare forstette livet som om ingenting spesielt har hendt. På et eller annet punkt må man da i hvert fall føle savn og anger? Det gjør Emily når hun lever livet med sitt nye navn, Cat. Selv om savnet etter hennes mann og sønn dukker opp underveis i perioder, fortrenger hun det og fortsetter å leve i sin nye tilværelse med nye venner og ny jobb. Det er kanskje "lett" å bytte identitet og starte en annen tilværelse, men hva med minnene? Det er ikke bare, bare å slette minner. Det virker som at Emily hadde et bra liv før hun erstattet det med et annet, og at hun har etablert seg godt,og gjort mange fornuftige valg. Hvorfor tar hun da dette drastiske valget? Man trenger vil ikke å flykte når man gjør det bra og har sine nærmeste rundt seg? Det er nesten provoserende. Hvorfor flykte når man egentlig har det bra? Det er ikke normalt.

Tvillingsøstre som natt og dag
I boka blir man fraktet mye frem og tilbake fra forskjellige tidsperioder i Emilys liv. Hun vokste opp med en tvillingsøster som var helt ulik henne, i hvert fall når det gjelder væremåte. Emily var den skjønne, rolige og fornuftige, mens tvillingsøsteren var utspekulert, sjalu og hadde mørke personlighetstrekk. Vi får et innblikk i foreldrene deres som har sine styrker og svakheter. Emily gir også innblikk i hvordan hun møtte hennes mann, Ben. Selv om det hopper veldig mye frem og tilbake i handlingen, er det gjort på en ryddig og oversiktelig måte. Man mister ikke tråden. Det veksles også på perspektivene mellom Emily og noen andre.

Denne thrilleren bygger seg sakte, men sikkert opp til "overraskende" vri, som hverken er overraskende eller når opp til store høyder. Den bare blander seg inn med mange av dagens thrillere som ikke klarer helt å nå klimaks. De blir for like og har det vanskelig for å skille seg ut som før i tiden virker det som. Det tar også veldig lang tid før noe i det hele tatt skjer for både tilbakeblikkene fra Emilys tidligere liv og hvordan hun starter sitt nye liv, er heller ikke spesielt medrivende. Jeg har ingenting i mot sakte handlinger og sakte prosesser i bøker, jeg foretrekker det fremfor at det skjer noe absolutt hele tiden, men likevel føles det meste av teksten dødt. Det er på en måte det samme tonefallet hele veien. Det er lite som engasjerer. Til og med persongalleriet er veldig livløst.

Ett skritt for langt er ikke en av de store thrillerne og heller ikke en av de som overrakser, dessverre. Denne thrilleren ble for tynn, for vanlig og passer best som lett underholdning selv om boka i seg selv er veldig melankolsk.

PS: Denne norske utgaven skulle egentlig utgis høsten 2017, men er utsatt på ubestemt tid av ukjent grunn.

Fra min blogg: I Bokhylla

Interessant og viktig tema, mye spenning - men det var også mye som ikke var så topp i denne - min subjektive vurdering da. Virket litt "hastverksarbeid". Mer om denne i Reading Randi

Hovedpersonen Helena hadde en litt spesiell oppvekst enn andre ...

Man kan ikke gjemme sin egen fortid for alltid
Da politiet oppsøker Helena hjemme hos henne, blir livet hennes snudd på hodet. Hennes mann og barn vet ikke noe om fortiden hennes, ikke før politiet forteller henne om faren hennes som har rømt fra fengselet. Det setter Helenas forhold til sin mann på prøve, for han visste ikke noe om at hun ble født og oppvokst i skogen. Mens hennes mann og barn drar bort en stund, blir Helena hjemme, og bestemmer seg for å oppsøke faren sin som er på rømmen. Ingen kjenner ham så godt som henne, og hun har lært av mesteren selv hvordan man følger sporene etter noen, og hvordan man overlever i skogen. Er det noen som kan finne ham, er det henne. Men hvorfor vil hun finne ham? Er det for å skvære opp, eller er det for å beskytte seg selv og hennes nærmeste?

Det har seg sånn at sammen med sin mor og far har Helena vokst opp i myrene og det er det eneste hun kjenner til. Hun vet ikke noe om verdenen utenfor skogsområdene hun holder til i den lille hytta de bor til. Faren hennes, kidnappet hennes mor da moren hennes var tenåring, og sammen fikk de Helena. Dette er det eneste livet Helna kjenner til som normalt. Men hun trives med det livet hun har, og kan alt om både jakt og fiske. Hun kan mye om ting som barn på hennes egen alder ikke kan så mye om. Hun lærer mye av sin far og ser opp til ham for hun vet selvfølgelig ikke hva slags mann han er, og vet ikke noe om hva han har gjort. Hun er for ung til å forstå at livet i myrene ikke er normalt. Når hun kommer tilbake til det normale liv blant andre folk, får vi et innblikk i hvor vanskelig det er for henne å passe inn da andre stempler henne som datter av en kidnapper. Tenk hvor rart det er for Helena når hun og moren hennes flykter fra myrene når Helena er tolv, og bli møtt av en helt ny verden.

Mange tilbakeblikk
Det er ikke ofte man leser en thriller fra myrene, strengt tatt er ikke dette en thriller, alt etter som hvordan man ser på det. Synes boka hverken er en thriller eller en spenningsbok, men heller en roman om dystre gjerninger. Boka består av mange tilbakeblikk om hvordan de tre levde som familie i myrene, hvordan de tilbragte tiden. Vi får vite veldig mye om Helena som da hun var barn, men ikke så mye om henne som voksen, derfor er det lett at hun blir noe diffus og litt vanskelig å få tak på. Hva slags person hun er og hvordan hun blir sett på av andre, som voksenperson er noe uklart. Er det virkelig så lett for lokalsamfunnet å glemme saken om hennes far? Helena har selvsagt ikke gjort noe galt, men det blir jo litt vanskelig for andre å se på henne som normal med tanke på hvem hennes far er. Det er lett å forhåndsdømme noen som ikke kommer fra samme bakgrunn som en selv, og slike saker er noe man ikke glemmer så lett.

Boka kunne ha vært god om den inneholdt noen thrillerfaktorer, noe den ikke gjorde, men den hadde sine gode og fascinerende punkt, slik som forholdet mellom Helena og faren. Vi vet godt at han er en skurk og er svært narsissistisk, men er utrolig tålmodig med datteren sin, lærer henne alt om jakt, fiske og naturen, og de får et spesielt bånd gjennom de tingene de har til felles. Moren hennes får man egentlig ikke vite så mye om. Hun blir en slags skygge og får ikke mye plass i handlingen. Vi blir ikke så godt kjent med henne som de andre to. Det var et savn.

Alt i alt, en bok som kunne ha vært god, men som gikk helt andre veier enn det jeg ville at den skulle gjøre. Det boka skal ha ros for er at den holder på nysgjerrigheten fra begynnelse til slutt, om Helena klarer å finne faren som er på rømmen eller ikke. Dessverre konsentrerte boka seg altfor mye om tilbakeblikk istedet for å finne en fin balanse mellom fortid og nåtid Denne gang var jeg mer interessert i historien fra nåtiden enn fortiden. Den var i det minste litt fengende å lese om. En fin bok å fylle tiden med, men som ikke setter noen minnverdige spor. Det er også synd at ikke alle er enige angående hva som betegner en thriller ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Et hyggelig gjensyn med folkene fra Neshov. Men det er tydelig at dette er bare del 1 av del 2 av fortsettelsen av triologien. Her synes jeg Ragde er på nivå med Berlinerpoplene og Eremittkrepsene. Jeg koste meg med boka, med de enkle beskrivelser av daglige hendelser som gir boka humor, varme men også tristhet, selv om denne boka var mye mer optimistisk og ikke så dyster som den tredje boka - Ligge i grønne enger. Godt at Torunn og Margido står sammen mot Erlend, og ikke lar stormannsgalskapen hans ta over på Neshov. Ser fram til neste bok

På slutten av 90-tallet, blir 15 år gamle Catarina funnet myrdet på en strand like ved Lisboa. Det skal vise seg at mange hadde motiv for det brutale mordet.
Zé Coelho etterforsker saken, og først tar sporene ham tilbake til revolusjonsåret 1974 og fascistregimet.
Men så tar etterforskingen en ny vending. Zé må tilbake til 2. verdenskrig og tyskeren Karl Felsen. Han får valget mellom å bli drept av SS, eller å samarbeide med dem. I Portugal skal han sørge for forsendelser av wolfram som tyskerne trenger i krigføringen sin.
Så er spørsmålet hvordan det hele henger sammen...

Interessant krim med flere historiske baktepper.

Interessante tanker - gleder meg til å lese den tredje romanen, skal ha det med fargene i tankene da - det er vel kanskje en nokså velbrukt symbolikk med de tre fargene. ( Kieslowski har jeg forresten stor sans for - har omtalt mange av filmene hans - blant annet Three Colors )

Josef Blau er en plaget sjel.
Han er lærer for en klasse med tenåringsgutter. De kommer alle fra velstående familier.
Selv er Josef oppvokst i små kår, og han plages av denne sosiale forskjellen. Han skal jo være klassens leder, men Josef har så store mindreverdighetskomplekser, at det hele blir en nærmest umulig oppgave.
Selma, Josefs kone, er gravid, og Josef er redd for at barnet skal arve hans synder. Han nekter å snakke om barnet før det er født, for da tror han at det kan bli misdannet.
Josef lever i et eget univers der en dømmende Gud ligger på lur for syndere og tvilere.

Et dystert portrett av en ung mann med store psykiske plager. Noe ujevn.

Året er 1672. Johannes er 16 år, og på flukt fra en forferdelig ugjerning. Han ankommer Bergen rett før et skip setter kurs mot øya St. Thomas i Karibien. Han får hyre på skipet, og flere måneder senere, ankommer de øya. Underveis har de kastet mange døde over ripa, men Johannes lever.
St. Thomas eies av Danmark-Norge, og samfunnet skal bygges opp ved hjelp av straffanger og slaver.
Johannes har lært at de sorte egentlig ikke er mennesker, men maskindeler i Det Vestindiske Kompanis maskineri. Likevel undrer han seg innimellom på om de kan være like menneskelige som de hvite.

Meget interessant om et ukjent tema.

Dette er første bok av fem om det dansk-norske koloniveldet (1672-1917).

Dette ble litt for mye en klassisk amerikansk kjærlighetsroman for meg. I typiske amerikanske bøker er hovedpersonene alltid pene, og enten advokat eller lege. Boka tar seg opp mot slutten, og delene med Lenka i arbeidsleiren syntes jeg var bra, likevel blir det for mye klassisk amerikansk søtsuppe til at det er en virkelig bra bok.

Den lille bygda Bjørnstad lever og ånder for ishockey. Juniorlaget er klar for semifinale, og alle forventer seier. Sportssjef Peter føler seg mellom barken og veden når barndommens helt kreves oppsagt.
Kona Mira rives mellom jobben som advokat, mor og ektefelle.
Datteren Maya elsker musikk og venninnen Ana.
Amat håper hockeyen kan ta ham og moren bort fra Bjørnstad.
Kevin er stjerna på laget som aldri har foreldrene på tribunen, men han kan alltid stole på at Benji passer på alt.
Så går en av tenåringene i bygda ut i skogen med hagle mellom hendene og gjør noe uhyrlig.
Hvor langt vil vi gå for å beskytte barna våre, og hvor går grensene våre på veien mot suksess?

Fy søren for en bok! Hele følelsesregisteret får kjørt seg. Helt på høyde med Ove.

Fengslende, interessant, actionfyllt, sterk og kompleks krim om livets og dødens store spørsmål

I denne boka forteller Betty Mahoody i samarbeid med William Hoffer, om sin traumatiske opplevelse som fange av sin egen mann i Iran.

Fra mareritt til virkelighet
Som pasient møter Betty anestesilegen, Sayed Bozorg Mahmoody for første gang og etter behandlingen, spør han om han kan sjekke hvordan det går med henne underveis, og de finner snart tonen. Etter mange år i fast forhold, gifter de seg etter lenge nøling fra Bettys side, med tanke på at hun har vært gift før. Men bestemmer seg for å gå videre i livet sammen med Sayed og sier ja. Moody (Sayeds kallenavn) er fra Teheran, Iran, men har bodd i USA i flere år og amerikansiert seg. Det Betty ikke vet er at når hun gifter seg med en iraner, blir hun automatisk iransk statsborger. De bor sammen i fint hus i noe snobbete miljø i Michigan, og sammen får de en liten jente som får navnet Mahtob. Betty har to sønner fra et tidligere ekteskap som også får et godt forhold til Moody. En dag blir det bestemt at Moody, Betty og Mahtob skal på en to ukers ferie til Therean,Iran, siden Moody ikke har sett famillien på mange år, og Bettys sønner blir igjen i USA i den tro at de skal tilbake igjen. Betty har ikke særlig lyst til å dra, men skjønner Moodys behov for å se sine kjære etter så mange år. De to ukene i Iran blir ikke som Betty har tenkt seg. Det går fint i begynnelsen da de fleste er positive og gjestfrie mot henne, men ting forandrer seg gradvis. Hun og datteren vil bare hjem, Moody blir stadig mer amper og kotrollerende, og forandrer seg til å bli en mann de ikke kjenner igjen. Han viser voldelige tendenser, både mot Betty og datteren deres, og familien hans vender seg i mot Betty og Mahtob. Marerittet blir til virkelighet da Moody nekter dem å reise tilbake til USA og tvinger Mahtob å gå skole i Iran istedet. Marerittet blir enda verre etter noen måneder da Moody seprarerer Mahtob fra Betty. Alt Betty klarer å tenke på er å finne Mahtob og dra sammen tilbake til USA, men hvordan?

Dette er en kjent historie siden boka er basert på en sann historie, og som ble filmatisert i 1991 med Sally Field i hovedrollen. Filmen er blitt vist mange ganger på TV etter den tid. Boka og filmen forteller ikke bare om det enorme kultursjokket Betty og hennes datter må overgå, men også hvor fiendtlig innstilt landet var mot amerikanere generelt på den tiden, og alle de strenge reglene iranske kvinner må følge til enhver tid. Selv om Betty har omtrent alle odds mot seg, og må vokte seg og sin datter for sin kontrollerende mann, gjør hun det hun kan for å prøve og kontakte både privat og offentlig hjelp uten å bli avslørt av Moody. Dette beskriver hvor modig både Betty og hennes datter, Mahtob er. Hvordan de på en eller annen måte utholder denne situasjonen, og prøver å formane håp uansett hvor dystert og vanskelig alt er. Også når de blir separert gir ikke Betty opp selv om hun mange ganger har lyst.

Ofte vanskelig å føle sympati for Betty
Til tross for at Betty gjennomgår store prøvelser med en mann hun en gang elsket og som brakte henne til et fremmed land, var det mange ganger vanskelig å føle sympati for henne. Noe som er litt vanskelig å forklare uten å virke kaldhjertet. I begynnelsen når hun og Mahtob tror de bare skal være der i to uker på ferie, er hun så utrolig negativt fra dag en. I tankene sine kritiserer hun alt og ale, og ser så nedlatende på Moodys iranske familie. Hvordan de lever og hvordan de gjør ting. Absolutt alt er galt i hennes øyne. Hun klarer på en måte ikke å se det positive i noe og prøver ikke å innstille seg til forandringene. Uten å tenke det høyt, er det som om hun mener at alt hun har hjemme i USA er så mye bedre. Hun kan i begynnelsen virke veldig snobbete. Det var det som plaget meg mest med boka.

Likevel er Not Without My Daughter en viktig og tankevekkende bok å få med seg. Den er lettlest, har sine spennende øyeblikk og gir et innblikk i hvor viktig det ikke er å gi opp uansett hva slags situasjon man befinner seg i, selv når ting er på det mørkeste.

Bettys datter, Mahtob, har også skrevet bok denne hendelsen og hvordan livet har vært for henne tiden etterpå. Hennes bok heter: My Name is Mahtob (The Story that Began the Global Phenomenon Not Without My Daughter Continues).

Fra min blogg: I Bokhylla