Bokelskere.no

Hva får en ung jente til å hate livet så innmari mye?

Mett av dage
Aysel er fremdeles en ungjente, men føler seg allerede livstrøtt. Alt hun ønsker er å dø for hun er lei av den hun er og ønsker ikke å leve lenger av mange grunner. Hun har alltid vært et utskudd. Det er mange som ser bare rart på henne uten noen spesiell grunn. Hun ble ikke mer "populær" etter at faren hennes gjorde en kriminell handling for noen få år siden som forandret lokalsamfunnet. På grunn av det vet alle hvem hun er og har en større grunn til å styre unna henne. Hun er så lei av seg selv, jobben, skolen og livet at hun søker etter en selvmordspartner på Internett. Det tar ikke lang tid før en ukjent person tar kontakt med henne og de blir enige om å møtes i virkeligheten for å bli bedre kjent. De avgjør en dato når de skal fullføre det, og innen den tid tilbringer de tid sammen. De blir kjent med hverandre på godt og vondt. Og når datoen nærmer seg, stoler de nok på hverandre til å fullføre det de har planlagt?

En bok for de som tåler mørk humor
Dette er kanskje ikke en bok for hvem som helst da boka består av et sensitivt tema og ikke alle har sansen for/ eller tåler mørk humor, så de bør nok styre unna denne. For oss som tåler mørke og dystre bøker, går det fint. Selv om boka tar opp et alvorlig og sensitivt tema, har boka også mye varme i seg, mørk humor og spenning. Dette er en av de få ungdomsbøkene jeg har lest som både har dybde og som gjør inntrykk. Det er sjeldent. Jeg har lest noen ungdomsbøker oppgjennom årene og ofte føles de svært like. Denne boka har også noen av de samme faktorene som ofte går igjen, men likevel har den flere undertoner, består av et realistisk persongalleri og klarer å skille seg ut. Ofte liker jeg ikke karaktererne i ungdomsbøker, men her føles de realistiske og man blir godt kjent med dem.

Forfriskende og tankevekkende til tross for dysterheten
Det rare er at jeg har hørt om de fleste ungdomsbøker selv om jeg ikke leser så mange, men noen av dem leser jeg for å holde meg oppdatert for å se hva slags bøker som er populært for dagens ungdom, men denne hadde jeg ikke hørt om tidligere da jeg skulle ta meg en liten kjøperunde. Jeg søkte etter dystre bøker da jeg kom tilfeldigvis over denne. Det er godt å lese ukjente bøker av og til også, ikke bare det nyeste av det nyeste hele tiden og lese de samme bøkene som alle andre leser heller. Ikke noe i galt i det heller, men jeg liker både å lese det nyeste og eldre bøker; både gammelt og nytt, utforske litt. Jeg er en nysgjerrig leser, så da blir det sånn. Dette er en bok som jeg har sett i ettertid har fått mange delte meninger, derfor er jeg ekstra overrasket over at jeg likte den så godt, for som regel er jeg den negative når det gjelder ærlige meninger. Men noe må jo overraske meg også en gang i blant, og det gjorde det denne gang.

Denne boka tar opp viktige temaer, klarer samtidig å være festlig og underholdende, og noe provoserende. Opp i alt dette klarer den også å gi varme. My Heart & Other Black Holes er en avhengighetsskapende bok hvor man blir sterkt knyttet til hovedpersonene og man blir hjemsøkt av boka lenge etterpå, enten om man vil det eller ikke. Sterk lesing med masse humor. Boka handler også om hvor vanskelig det er å bli sett på som annerledes av andre, og man legger merke til ting i livet som man ikke tar seg tid til å legge merke til ellers.

Baksideteksten mener at de som liker John Green og Stephen Chbosky, kommer til å like fortellerstemmen til Jasmine Warga. Personlig synes jeg at Jasmine Warga har en bedre fortellerstemme/skriver bedre enn både John Green og Stephen Chbosky til sammen. Jeg vet det er en risikabel ting å si da det er mange John Green fans der ute.

Fra min blogg: I Bokhylla

Lenge siden jeg lyttet denne, men tok den frem igjen nå da jeg fant tid til å omtale den. Trodde ikke jeg ville like den - men innrømmer at det var riktig hyggelig lytting/lesing. Fin avveksling til "tyngre" litteratur. Og det gir vel litt riktig tids-koleritt også. Flere som likte denne?
Mer om den i Reading Randi

I en sykehusseng ligger Terje, miljøverneren, på dødsleiet etter et selvmordsforsøk. Ved sengekanten sitter moren og søsteren og krangler, som vanlig.
Gradvis trekkes vi med bakover i tid, og får del i Terjes liv som voksen, videre til ungdom, og til slutt som barn.
Det er en traurig familiehistorie som avdekkes. Terjes kjærlighet til naturen er et stort tema som belyses, i tillegg til valg Terje har gjort gjennom livet.

Tiller klarer nok en gang å få leseren «på kroken». Helt fra starten vekket bokens personer følelser i meg. Både irritasjon, sinne, oppgitthet, medynk og sårhet. Veldig originalt å begynne med slutten og føre leseren tilbake i tid. Digger Tiller!

Dagsaktuelt tema om miljø og menneskenaturen.

Å være en privatetterforsker er ikke bare, bare ...

Harde utfordringer
En bilulykke snur livet opp ned for Ørn Klo (!). Han mister sin kjære og kommer aldri helt over det. Ett år senere står han ved hennes grav og han er like ødelagt. Savnet etter henne er fremdeles like sterk som da han mistet henne. Til tross for savnet og at han sliter med indre demoner som mange andre, har han en jobb, men ikke hvilken som helst jobb. Han er nemlig en privatetterforsker. Han jobber som regel med "småsaker", og en dag får han plutselig en ordentlig sak å ta seg av. En fortvilet far dukker opp på kontoret hans og som forteller om datteren sin. Hun skal ha tatt selvmord ved å hoppe ut av vinduet. Det er i hvert fall det politiet vil tro, men faren til offeret mener at det er noe annet bak, for han mener at dattren hans ikke var noen selvmordskandidat. Hun var lykkelig gift og gravid. Hvorfor skulle hun ha noen grunn til å ta livet av seg? Derfor vil han at Ørn Klo settes på saken for å gjøre litt grundigere research enn det politiet gjorde, og se om det er faren som har det vanskelig for å akseptere hendelsen, eller om han har rett i at det er kanskje noe kriminelt i saken? Underveis i saken, vikler Ørn seg i forskjellige mennesketyper, støter på mange utfordringer og samtidig har han ofte hodesmerter, og andre plager å holde i sjakk. Det er ikke lett å vær en vanlig mann i en tøff sak ...

Å lese om politimenn og etterforskere med indre demoner og andre mørke personlige kamper, er ikke noe nytt. Det er blitt brukt svært ofte i krimsjangeren og har blitt en standardgreie. Likevel var Ørn Klo spennende å lese om selv om han er en "typisk" figur i en slik sjanger. Men han har humor, lar ikke indre uro og smerter stoppe ham, og er en som tenker på alt når han først skal utføre noe. Han lærer seg også at ikke alt går helt etter planen bestandig.

Sprudlende tone
Temaet og handlingen er kanskje mørk og dyster, men boka har masse humor, både i replikkene og spesielt i beskrivelsene. Her trenger man ikke å være redd for knusktørt språk. Språket er lett og ledig. Kanskje ikke alle vil falle for humoren da det meste av det er mørk humor, på grensen til sarkasme. Jeg liker sarkasme og det er den eneste formen for humor jeg liker. Synes at miljøbeksrivelsene er mer levende enn karakterbeskrivelsene for å være helt ærlig. Man får med seg hva slags personlighet de fleste karakterene har, men sliter litt med det visuelle av dem. De kan bli noe diffuse underveis, føler jeg. Så synes at miljø og stemningsbeksrivelsene er bedre sådan. Det er mer levende, stemningsfullt, og av og til humoristisk.

Selvmordet er ingen nyskapende eller noen tankevekkende krimbok som hjemsøker deg lenge etterpå, men den er underholdende, har sine humoristiske øyeblikk og består av et underlig persongalleri. Den gir deg lyst til å lese videre og har et godt driv. En fin lesestund så lenge det varer, men ikke forvent noe mer enn det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Signe vokste opp i ei vestlandsbygd. Moren drev bygdas hotell, og hadde stor innflytelse. Hun var en av pådriverne for å legge den store elva deres i rør. Faren var sterkt imot menneskelig inngripen i naturen, noe som fikk sterk innvirkning på Signe. Nå, i 2017, er hun tilbake i barndomsbygda; snart 70 år. Med seg har hun båten sin, Blå. Hun skal gjøre noe ulovlig før hun oppsøker han hun en gang elsket for en siste konfrontasjon.

David er på flukt med datteren Lou. De er på jakt etter Davids kone og lille sønn. Gjennom brunsvidd landskap tar de seg til en flyktningeleir. Året er 2041, og i Sør-Europa er det nesten tomt for vann. Det regner aldri mer, og de fleste pakker sakene sine for å flytte nordover der det ennå er levelig. David synes det er både belastende og slitsomt å plutselig være alenefar, men en dag finner han og Lou en stor båt i en forlatt hage, og alt forandres.

Nok en tankevekkende og interessant bok om natur og miljø.

Mitt leseår var noe av det dårligste på lenge. Det ble faktisk bare 354 bøker.
Jeg ble nostalgisk, så mine fineste leseøyeblikk var gode gamle klassikere.
Jeg hadde stor overvekt av skjønnlitteratur versus fag, med stor hovedvekt på trening, sykling og hundelitteratur.
Innen skjønnlitteratur er det i hovedsak krimlitteratur det går i.
De fleste norske forfattere jeg har lest, har vært innen barne og ungdomslitteratur.
Vært et greit leseår, men ingen store voldsomme leseroppleverser.

Nøkken av Nathan Hill skaper lese-glede. Den er et fyrverkeri av en roman. Lenge siden jeg leste den, men repeterte den nå da jeg ga den en omtale. Det fortjener den.
Den falt virkelig i smak hos meg - den blir ikke glemt så fort. Ser frem til en TV-serie som det går rykter om – noen som vet når den kommer?
Mer om denne i Reading Randi

Noen som har oversikt over punktene til leseutfordring 2018. Noen som har laget en liste som det er mulig å følge/delta. Mvh Marte

Da Karl Benz finner opp den første bilen i 1885, blir det starten på en revolusjon. Folk kan etterhvert bevege seg over store avstander på kortere og kortere tid.
I 1890 så egypterne en bil for første gang, og noen år senere ble det klart for den britiske kolonimakten at de måtte stifte en automobilklubb i Kairo. Helst uten egyptiske medlemmer, men nubiske tjenere av ypperste klasse var velkomne.

Spennende, interessant, lærerik og grusom!

Forfatteren har laget et fargerikt persongalleri rundt denne klubben, som skildrer Egypt i all sin prakt.

Ja, hva skal man si om denne. Ideen er god og dama kan skrive, ingen tvil om det. Men, jeg føler hun prøver for hardt. Knapt nok et tema hun ikke er innom i løpet av boken. Det ble rett og slett for mye.

Hoems slektskrønike ble en uforglemmelig serie. Fin lesing av ”slekters gang” – litt mange navn og begravelser kanskje i denne siste (?) - andre som har synspunkter på det? - men en lærerik serie på mange måter. Mer om denne i Reading Randi

Også i år er målet å lese 52 bøker.

Dette er en sår, men likevel vakker bok. Jeg likte den godt. Om, vennskap, ensomhet og det å ikke være helt som alle andre. Anbefales.

Jeg er kanskje for gammel for spøkelseshistorier, men noen ting blir man aldri for gammel til å like ...

Barnslig fryd
Spøkelseshistorier og skrekkhistorier er noe som alltid har fascinert meg fra jeg var liten. Det er bare uskyldig moro. Er det noe jeg savner er det følelsen av å være skremt for det er ikke mye som skremmer i voksen alder. Det var litt av moroa som liten å bli litt småskremt av både skrekkhistorier og skrekkfilmer. Men dessverre får man ikke det samme kicket i voksen alder, selv om man fremdeles liker sjangeren veldig godt. Sjangeren har fremdeles sin sjarm.

Som tittelen sier består denne samlingen av førti noveller. De fleste av dem er svært korte på bare få sider, og det var bare en jeg visste og hadde hørt om tidligere (The Human Hand). Boka inneholder også illustrasjoner av Paul G. Hoffman, som gir et stemningsfullt uttrykk til historiene. Det løfter historiene betraktelig opp fordi tonen forfatteren bruker til å fortelle disse historiene virker noe monoton i lengden og gjentagende, derfor er det et pluss med disse illustrasjonene.

Det som skiller denne boka i fra andre skrekksamlinger jeg har lest tidligere er at etter hver eneste fortelling, skriver forfatteren opp punkter partiene historiene deles opp i. Hva som er vitsen med det, skjønner jeg egentlig ikke. Kanskje en fordel for de som har tenkt å lese denne boka høyt for ungt publikum, og kanskje føle at de trenger å forklare historien etterpå? Ellers ser jeg ikke helt poenget med det da historiene er såpass korte og veldig lett å forstå.

Illustrasjonene er bedre enn historiene
Historiene er blant annet om noen som opplever merkelige ting, uforklarlige hendelser, en spøk som går litt for langt og mye annet. Noen av historiene er svært interessante, men føler at de fleste historiene er såpass korte at man knapt merker noen form for atmosfære eller uhygge. De fleste historiene er bare på noen få sider og da rekker man omtrent ikke å føle noe av det man leser, noe som er synd. Fordi slike historier, i alle fall poenget med de er at de skal få leseren til å føle noe, enten det er uhygge, atmosfære, eller i det minste fange opp en slags ekkel følelse. Kanskje føle at man ikke er alene likevel mens man leser eller noe i den dur. Det er selve illustrasjonene som bygger litt på det av atmosfære, men ikke selve fortellerstemmen. Synes ikke de veier opp for hverandre helt. Synes de fleste av illustrasjonene, som er laget av Hoffman var noen hakk bedre enn selve historiene.

Classic Campfire Stories er en bok med fin utgangspunkt. Hvem liker vel ikke campfire historier, samme om de er skumle eller ikke? Det er en barnslig fryd over det som man på en måte aldri vokser fra. Likevel synes jeg at denne boka var tamt gjennomført. Som nevnt var det noen gode og interessante historier som var verdt å få med seg, men problemet her var fortatterens skrivestil. Den er veldig ensformig, både når det gjelder tone og stemning. Det er ingen brytninger. Dermed ble den stemningsfulle delen stort sett fraværende, noe som er synd i en slik samling, da slike historier krever alt av stemning, atmosfære og uhygge. Føle at man er utrygg på et eller annet vis. Det klarer dessverre ikke denne samlingen å gjøre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Den tidligere studenten Rodion Raskolnikov bor i et kott av en hybel. Leien har ikke blitt betalt på lenge, og vertinnen hans truer med å melde ham til politiet. Raskolnikov har ikke spist skikkelig på flere dager, og prøver å få pantet et ur hos en kvinnelig pantelåner. Kopekene han får varer ikke, og da han får et langt brev fra moren, bestemmer han seg for å begå en forbrytelse.
Den unge mannen er tydelig i psykisk ubalanse, og det blir ikke bedre når venner og bekjente rundt ham prøver å finne forbryteren.

En klassiker som heldigvis er ganske tilgjengelig når det gjelder både handling og språk.

Herlig burgerbok med mye attåt. Denne har jeg brukt mye.

Romanen er absolutt verdt å lese, selv om den ikke grep meg like mye der og da som romanen om Lydia, men denne vokser nok mer dess mer jeg tenker på den. Det kan absolutt hende dette er en roman jeg vil lese om igjen, da det umiddelbart ikke er en roman så veldig lett å forstå uten at man jobber litt med å trenge gjennom lagene. Les mer her