Her er noen bøker jeg kan anbefale. Lars Mytting: Vårofferet , Hestekrefter og ikke minst den siste Svøm med dem som drukner.
Roy Jacobsen: Seierherrene, Vidunderbarn, Det nye vannet og De usynlige
Torgrim Eggen: Den nye Dyland
Levi Henriksen: Snø vil falle over snø som har falt ,Dager skal komme med blå vind, Hjem til jul. Bare mjuke pakker under treet
Odd Surén: Dråper i havet
Det var noen, men det er flere gode bøker der ute som bare venter på å bli lest av flere.

Besettende om rovfugl-temming

Helen Macdonald er poet, forfatter og vitenskapshistoriker ved Universitetet i Cambridge. Hun har tidligere utgitt et par diktsamlinger og flere fagbøker. Hun har bakgrunn som rovfugltemmer og har bidratt som forsker og rådgiver på forskjellige prosjekter for å styrke rovfuglbestanden i Storbritannia.

H is for Hawk utkom i Storbritannia i 2014, og boka har ført til Macdonalds litterære gjennombrudd. Boka har solgt over en halv million eksemplarer totalt, og har innbragt forfatteren Samuel Johnson-prisen i sjangeren beste sakprosa i 2014 samt Costa-prisen for årets beste bok samme år. Boka utkom på norsk med tittelen H for hauk tidligere i år. Over alt høster den gode kritikker - både fordi den er litterært meget sterk og helt spesiell, vakker, sår og så respektfull i sin tilnærming til denne i utgangspunktet så fryktede rovfuglen. (Kilde: Bokas smussomslag)

Helen Macdonald drømte om å bli falketemmer fra hun var ei lita jente. Hun leste alt hun kom over og lærte seg alt som var å vite om faget og fuglene. Ingen relevante bøker unngikk hennes oppmerksomhet. Likevel skulle det ta mange år før hennes drøm ble til virkelighet. Det var først da faren døde og hun selv nærmet seg førti at hun bestemte seg for at hun ville temme en hauk - betraktet som en av verdens ondeste fugler.

"Jeg visste at det kom til å bli vanskelig. Hønsehauker er vanskelige. Har du noengang sett en hauk fange en fugl i hagen din? Jeg har ikke sett det, men jeg vet at det har skjedd. Jeg har funnet bevis. Ute på hellene i patioen en gang i blant, små fragmenter: det lille, insektlignende beinet til en sangfugl, med kloen knyttet hardt til senene som har strammet den; eller - enda grusommere - et avrevet nebb, overnebbet til en spurv, eller undernebbet, en liten blygrå konisk dråpe, svakt gjennomskinnelig, med noen årsmå kjevehår klebet til den." (side 11-12)

Fra før av hadde forfatteren erfaring med falker, falkoner som hun var. Fullstendig annerledes hønsehaukene, disse "nifse, blekøyde psykopater som levde og drepte i tette skoger. Falkene var rovfuglene jeg elsket: skarpvingede, prosjektiltunge fugler med mørke øyne og en ekstraordinær eleganse i luften." (side 29)

Så skaffer hun seg en hønsehauk. Hun betaler åtte hundre pund for den og kaller den Mabel. Hun burer seg inne i leiligheten sin bak nedtrukne gardiner, og begynner det møysommelig arbeidet med å temme den i utgangspunktet umuligste av alle fugler. Samtidig som vi følger hennes kamp mot (eller med?) Mabel, forteller hun oss om Whites biografi om temmingen av hauken Gos ("The Goshawk" fra 1951) - etter hvert omtalt som tragedien med White og Gos, siden han til slutt mistet fuglen.

" ... katastrofen var uunngåelig. White innså at hauken var ham selv, en fugl som var en "ungdom som var blitt drevet til vanvidd av alskens uforstand, savn og tukt". Og endelig innså han med gru at han selv var blitt tuktet, uansett hvor mange ganger han forsøkte å fortelle seg selv det motsatte. Hauken var barnet foran lekeslottet. Han var faren. Han var faren. Det var han som var diktatoren, ikke hauken. Så gikk da også den store tragedien mot sitt endelikt, og spikeren i kisten skyldtes naturligvis ren sentimentalitet." (side 169)

Hun eksperimenterer med mat som belønning, finner frem til den perfekte matchvekt på fuglen og gradvis, gradvis vokser det frem en relasjon mellom henne og Mabel. Hun må bare først komme forbi fuglens dødsangst, der den sitter tjoret fast og ikke kan komme noen vei. Er fuglen bare ond? Eller finnes det en leken fugleunge bak de kalde øynene? Klarer hun å temme Mabel og opprette et tillitsforhold, slik at hun kan slippe henne og stole på at hun kommer tilbake og setter seg på hansken hennes? Til slutt blir hun nesten ett med fuglen ... Hun vet ikke hvor hun selv slutter og hvor fuglen begynner.

"Der ute glemte jeg helt at jeg var menneske. Alt hauken så, var rått og ekte og sylskarpt, og alt annet ble fullstendig neddempet. Terrenget skapte betydninger i hodet mitt som kjentes som trykk, som lys, som gaver: følelser det var umulig å sette ord på, som når man værer fare eller noen leser over skulderen på en. Alt ble mer komplekst, men også underlig forenklet." (side 192)

"H for hauk" er en av de mest besettende romanene jeg har lest som handler om forholdet mellom et menneske og et dyr. Helen Macdonald beskriver naturen, opplevelsen av hauken som på et vis et mer opphøyet vesen enn henne selv som menneske, og hun skriver om følelsen av å miste kontrollen. Der White tvang gjennom egen vilje og tapte alt, der nærmer Macdonald seg dyret på dets egne premisser - og hun lykkes ... og vinner hva da? Den kampen som hun hele livet har drømt om å vinne ... Mabel gjør noe med hennes opplevelse av mening og retning i livet, der alt dreier seg om sansene og her-og-nå-opplevelser. Der det handler om å komme i kontakt med sitt eget jeg, avsondret fra resten av verden. I begynnelsen handler alt om å være så usynlig som mulig for fuglen. Derfor kan ikke vennene komme på besøk. Etter hvert handler det om å få kontakt med Mabel, kommunisere med henne. Når hauken flyr gjennom luften, løper hun på bakken - hele tiden i kontakt med fuglen for aldri å miste den av syne, redd for å lide samme skjebne som White og Gos. Uten Mabel er hun ingenting lenger. Alt som betyr noe er fuglen og dens velbefinnende. Det fuglen ser, det ser hun. Alt annet er uten betydning.

Jeg må innrømme at da jeg fikk denne boka anbefalt, tvilte jeg sterkt på at den ville fenge meg. Samtidig var det kanskje nettopp dette som fikk meg til å prioritere boka likevel? Hva var det egentlig med den? Skepsisen varte de første 20-30 sidene, boka ble lagt til side i noen dager, før jeg tok den frem og slukte den i løpet av en eneste dag. Historien var så besettende og så intens at jeg ikke klarte å legge boka fra meg. Jeg har for så vidt alltid vært fascinert av store rovfugler - fortrinnsvis havørner - uten å ha behov for nærkontakt gjennom annet enn zoomen på kameraet mitt.

Så ble også dette en historie om et myteomspunnet rovdyr som absolutt har flere sider enn ondskap og en hang til å drepe ...

Dette er rett og slett en av årets bøker, som man bør få med seg! Boka har sterke litterære kvaliteter og beskrivelsene av naturen er så fantastiske at jeg følte at jeg ble trukket inn i forfatterens univers, og ikke mitt eget. Kjærligheten til naturen og hauken gjennomsyrer hele boka, og jeg ble underveis i lesingen dypt rørt over hvordan forfatteren nærmet seg fuglen i håp om å temme den.

Denne boka anbefaler jeg veldig sterkt!

Sjarmbombe av en bok!

Engelske Andy Jones debuterte som romanforfatter med boka "The two of us" tidligere i år. Papirutgaven av boka kommer ut på norsk 3. august og den har fått tittelen "Sammen". Av forfatterens nettside fremgår det at han tidligere har utgitt novellesamlingen "Untogether Lives" samt et par barnebøker. Til daglig jobber Andy Jones i et reklamebyrå, og for å få tid til å skrive må han ta grytidlige morgener og helgene til hjelp. "Sammen" er under utgivelse i åtte land.

"Folk spør: Hvor lenge har dere vært sammen? Hvordan møttes dere?

Dere sitter ved et bord og syder av forelskelse, brisker dere demonstrativt med ny kjærlighet (kan det kalles det? Er det kjærlighet allerede?), ler altfor høyt og kysser mer energisk enn det sømmer seg på en landsens pub, og noen sier: Slutt å tafse på henne! Skaff dere et rom! For et søtt par dere er, eller en variasjon over temaet." (side 5)

Fisher og Ivy føler at de har noe helt spesielt, som det er svært få forunt å oppleve. Siden de traff hverandre for 19 dager siden, har de knapt vært ute av senga. Fullstendig oppslukt av hverandre, knapt i stand til å være fra hverandre.

Fisher tenker at Ivy er kvinnen i hans liv, og bestemmer seg for å ta henne med hjem til familien sin. Selv om faren og søsteren er noe spesielle ... Han har aldri hatt med en jente hjem, men velkomsten de får - dvs. det er vel egentlig Ivy som får den, selv blir han temmelig oversett - er overveldende. Hun har så vidt kommet over dørstokken før gamle familiealbum blir dratt frem, slik at alle kan le av de rare frisyrene og klærne han har hatt opp gjennom tidene. Ja, for ikke å snakke om den bare rumpa hans da han var liten ... Og mens faren bombarderer Ivy med spørsmål, går det opp for ham hvor lite han egentlig vet om sin utkårede ... De har rett og slett ikke hatt tid til å fortelle hverandre historiene sine, opptatt som de har vært av helt andre ting. Og da kvelden ender med at faren tilbyr dem sin seng, er det som om all tidligere romantikk er blitt borte.

Tilbake i London er ingenting det samme lenger, og det er som om Ivy holder seg lengst mulig unna ham. Er hun i ferd med å dumpe ham, kanskje? Ble familien hans for mæget for henne? Snart skal det vise seg at det er noe helt annet som er årsaken. Ivy er nemlig gravid, og dermed er det slutt på den "lettbeinte", nytelsesorienterte forelskelsen ...

"Ivy spyr på badet mitt, lyden bærer like klart som fuglesang på en åpen eng en stille sommerdag. "Helvete," sier hun, og stemmen skaper ekko og gjenklang fra innsiden av doskåla og siver ut på badet og inn på soverommet som damp. Hun spytter, spyr, spytt,. spytt, spytter. Og spyler ned. Ivy har en utagerende og produktiv måte å spy på, og før jeg går på jobb, må jeg tørke vekk oppkast fra undersiden av setet, fra badegulvet og alle andre steder det har sprutet på. Og det er helt greit for meg; hun tar morgenkvalmen, jeg tar Jif-flaska - det er bare rettferdig." (side 45)

Når Fisher ikke er sammen med kjæresten, er han hos vennene El og samboeren Phil. El lider av en forferdelig sykdom som gir ham ukontrollerte rykninger og krampetrekninger i kroppen. Koordinasjon, balanse, empati og taleevne svekkes gradvis, og El har for lengst havnet i rullestol. Dette vennskapet betyr mye for Fisher, som har kjent El så lenge han kan huske. Å være vitne til vennens fysiske forfall er ikke enkelt, selv om relasjonen også inneholder mye galgenhumor.

Er det noe som nettopp preger denne boka, så er det humor! Men ikke tro at dette er en lettbeint roman av den grunn! Jeg opplevde at "Sammen" har mange lag, og at den er langt dypere enn man først skulle tro. Blant annet skildrer den nydelig hva kjærlighet egentlig er. De små tingene som gjør at noen par holder sammen også etter at den første forelskelsen har avtatt i styrke, mens andre forhold ender med brudd ... Det udefinerbare som man kanskje ikke tenker så mye på, men som er helt avgjørende når det røyner på med ytre påkjenninger ...

Romanens styrke er kombinasjonen av et godt språk, mye humor og mange situasjoner som jeg vil tro er nokså gjenkjennelige for de fleste. Samtidig som jeg humret og lo mye underveis i lesingen, opplevde jeg også et stort alvor i historien. Det er ikke småtterier dette paret utsettes for!

I teorien trenger jeg ikke å like hovedpersonene for å like boka, men det er jo ingen ulempe heller. Ja, jeg falt både for Ivo og Fisher, selv om min sympati definitivt gikk i Fishers favør i de fleste tilfellene. Jeg vil for øvrig understreke at personskildringen av hovedpersonene er svært nyanserte, slik at de rommer både gode og dårlige egenskaper. Her er ingen stereotyper, og jeg vil også hevde at klisjéene er fraværende. Dette er en bok å bli glad i, rett og slett! En perfekt sommerbok etter min smak!

Jeg anbefaler boka varmt!

Har lest den to ganger, en god og sterk bok.

Ser noen har Vindens skygge på Finn.no

Det blir spennende å høre om boka falt i smak hos deg :)

Nå har jeg også lest ut boka, og det var med stor glede jeg las den. Det er ingen tvil om at han en særdeles skrivefør mann med sine utrolig gode og levende skildringer av naturen, mennesker og dyr.
Han skriver nok slik livet fortonet seg for mange islendinger i virkeligheten også på den tiden. Det var hardføre folk som levde i pakt med naturen som kunne være nådeløs spesielt vinterstid, så også her i boka. Det er nesten så en fryser med de.
Her i boka finner en mange hverdagslige dramaer for de menneskene som klorer jeg fast. Befriende å slippe å lese utbroderinger om intime detaljer menneskene mellom som det er så proppfullt av i dagens litteratur.
Jeg synes Laxness og Hamsun har det til felles at de bl.a. er mestere i personbeskrivelser, de skriver om menneskeskjebner på godt og vondt, om ekte hverdagsmennesker i sin tid og i sine miljøer.
Jeg mener de er sine Nobelpriser verdig, ingen tvil om det.
En annen bok av Laxness som jeg vil trekke fram er den fantastiske boka Brekkukotkrønike
De av dere som likte "Sin egen herre" vil jeg tro blir begeistrer for Brekkukotkrønike også.

Aha, da har jeg noe å glede meg til skjønner jeg. Har Dostojevskij's samlede verker, så jeg må nok ta boka fram for å nyte den, i alle fall etter den fine omtalen du har skrevet Rolf.

Det er jo ikke for sent, da! :-)

Første bind i Napoli-kvartetten fra Italias mest kjente ukjente forfatter

Elena Ferrante er psevdonymet til en forfatter som ikke har ønsket å stå frem i offentligheten. Kun det italienske forlaget kjenner hennes identitet. Akkurat dette har ført til at hennes bokutgivelser har vært forbundet med mye nysgjerrighet og ikke rent lite mystikk. Forlaget presenterer henne som "Italias mest kjente ukjente forfatter".

På forlaget nettsider kan vi lese at forfatteren er født i Napoli, og at hun siden 1992 har utgitt syv romaner. "Mi briljante venninne" (med originaltittelen "L´amica geniale") er den første av i alt fire Napoli-romaner (også kalt Napoli-kvartetten), og disse har ført til forfatterens gjennombrudd. I alt 23 land har kjøpt rettighetene til bokserien, som har høstet strålende kritikker. James Wood (linken peker til en artikkel på Wikipedia om kritikeren) har skrevet artikkelen Women on The Verge (linken peker til denne artikkelen) i The New Yorker.

"Mi briljante venninne" utkom på norsk tidligere i år. Bok nr. 2 - "Historia om det nye namnet", kommer i oktober, mens bok nr. 3 - "Dei som flyktar og dei som blir" kommer våren 2016 og bok nr. 4 - "Historia om det tapte barnet" - kommer høsten 2016. For dem som er ekstra utålmodig kan jeg røpe at tre første bøkene i serien for lengst er ute på engelsk. Det ble jeg oppmerksom på da jeg gikk rundt på Strand Bookstore i New York tidligere i år (linken peker til min bloggartikkel om denne bokhandelen).

Napoli-kvartetten handler om venninnene Lila og Lenú, og det er Lenú - bokas jeg-person - som forteller historien. Lila heter egentlig Rafaella Cerullo. Alle kaller henne Lina, mens Lenú kaller henne Lila. Det er også som Lila vi møter henne i denne første boka. Hennes bror Rino har en nokså sentral plass i historien. Faren til Lila er skomaker, og derfor blir familien Cerullo kalt "skomakerfamilien". Lenú heter egentlig Elena Greco, og faren hennes er portner. Dermed er familien Greco "portnerfamilien". Vi møter et vell av personer i denne første boka, og samtlige er utførlig listet opp på side 11-13 i papirutgaven av denne. Denne oversikten kan det være greit å ha med seg underveis i lesingen. Selv om jeg valgte å høre på lydbokutgaven - nydelig opplest av Silje Breivik! - hadde jeg også papirutgaven liggende. Noe av ulempen med en lydbokutgave av en bok med et svært persongalleri, er nemlig at det kan være vanskelig å holde tråden i hvem som er hvem.

I bokas prolog blir Lenú oppringt av Rino, Lilas sønn (som er oppkalt etter hennes bror). Moren hans hadde vært sporløst forsvunnet i to uker. Lenú er bestyrtet over at han har ventet så lenge med å kontakte henne.

"Til slutt hadde han altså blitt uroleg. Han hadde spurt alle, tatt runden på alle sjukehusa, han hadde til og med gått til politiet. Ingenting, mor hans var ingen stad. For ein god son: ein svær mann på rundt førti, aldri hatt eit skikkeleg arbeid, ikkje anna enn snuskhandel og sløseri. Eg såg for meg kor mykje energi han hadde lagt i leitinga. Ingen. Han var utan hjerne, og i hjartet hadde han berre seg sjølv.

"Ho er vel ikkje hos deg?", sa han med eitt.

Mor hans? Her i Torino? Han kjende godt til situasjonen, han sa det berre for å prate. Han sjølv hadde vore mange gonger ute og reist. I alle fall ti gonger hadde han vore på besøk utan å vere invitert. Mor hans, som eg meir enn gjerne skulle ha tatt imot, hadde aldri vore utanfor Napoli i heile sitt liv." (side 17-18)

Dette blir innledningen til Lenús tilbakeblikk på oppveksten i Napoli. En oppvekst preget av vold, fattigdom og uvitenhet - midt i mafiaens midte. Siden forfatteren selv er oppvokst i Napoli og forteller en ganske dyster historie om mafiahovedstaden fremfor noen, tenker jeg vi har forklaringen på hennes ønske om full anonymitet her ... Kanskje føler hun seg rett og slett friere i sine skildringer av hjembyen, samtidig som det ikke er helt ufarlig å røpe for mye? Forfattere som skriver om mafiaen opplever jo stadig drapstrusler ... har jeg fått med meg ...

Vennskapet mellom Lila og Lenú startet den dagen de besøker don Achille Carracci ...

"Lila dukka opp i livet mitt i første klasse og gjorde straks inntrykk på meg fordi ho var så slem. Vi var alle litt slemme i den klassen, men berre når frøken Oliviero ikkje kunne sjå oss. Ho var alltid slem. ...

Vi levde i ei verd der barn og vaksne ofte fekk skader, frå såra kom det blod, det kom verk, og nokre gongar døyde folk. Ei av døtrene til signora Assunta, frukthandlardama, hadde skada seg på ein spiker og døydde av stivkrampe. Yngste sonen til signora Spagnuolo hadde døydd av krupp. Eit av søskenbarna mine var berre tjue då han ein morgon gjekk for å skuffe i ruinhagane og om kvelden døydde knust under sementmassane, med blod som kom ut av øyre og munn. Far til mor mi blei drepen fordi han var på arbeid på eit nybygg og fall ned ... " (side 31-32)

Det er en brutal tilværelse som skildres - som om det ikke var nok at de var fattige og i grunnen manglet det meste. Midt oppe i all elendet vokser det frem et vennskap mellom ungjentene Lila og Lenú - et vennskap som skal komme til å vare i årtier, selv om livene deres tar fullstendig ulike veier. For mens Lila ender med å gifte seg i sekstenårsalderen, får Lenú seg utdannelse og kommer seg vekk fra Napolis slum.

Det er en fascinerende verden som skildres. Fattigdommen i Napoli var nok ikke så veldig annerledes fattigdommen andre steder på 1950-tallet, kanskje bortsett fra at vi allerede i første bind skjønner at kriminaliteten får sitt fotfeste på en noe annerledes måte her - rett og slett fordi den blir så dominerende. Det er svært få som griper den muligheten Lenú etter hvert tar, det vil si å få seg en utdannelse slik at det er mulig å komme seg vekk. Hvordan hun hele tiden skiller mellom skole-Lenú og den opprinnelige Lenú, fordi hun aner at hun vil gjøre det fryktelig vanskelig for seg selv ved å vise frem skoleflinkheten og kunnskapene hun tilegner seg på skolebenken, gir et inntrykk av en streetsmart jente. Dette nye holder hun for seg selv, og så spiller hun rollen som den Lenú de andre forventer at hun skal være når hun er sammen med vennene i gata. Det er et slitsomt spill, og underveis kan man saktens lure på hvem hun egentlig er. Tittelen på boka - "mi briljante venninne" - er noe tvetydig, for er det Lila som er den briljante venninnen, eller er det faktisk hun selv? Selv er jeg ikke i tvil om svaret ...

Det er ikke bare-bare for Lenús familie å sende henne på skolebenken i et samfunn der det forventes at man skal delta i hverdagens plikter og mas så snart man er stor nok. Moren hennes er forbannet på læreren hennes, som hele tiden presser familien til å gi henne utdannelse. Hvorfor skal Lenú ha det så mye bedre enn henne selv? Og når Lenú f.eks. trenger briller - briller de egentlig ikke ha råd til å kjøpe - hagler bebreidelsene over at hun er skyld i dette selv, så mye som hun hele tiden leser ... Hun må dessuten ikke tro at hun er noe! Det skal en sterk rygg til for å stå i dette i hele oppveksten, men denne sterke ryggen har heldigvis Lenú. Lenú betrakter morens slit på avstand, der moren på et vis både ønsker å holde henne "nede" og samtidig begynner å oppføre seg som om Lenú er for fin for både den ene og den andre - i særdeleshet for Antonio, som er sønnen av den gale enken Cappuccio. De har da vel ikke sendt henne på skole for at hun skal ende opp med en som ham?

Jeg ble utrolig fascinert av denne boka! Og jeg er faktisk ute av stand til å forstå hvordan noen kan mene at handlingen er stillestående og lite gripende, slik jeg har fått med meg at noen lesere mener. Her tegnes det nemlig et portrett av ei jente som vokser opp under de kummeligste forhold, og som klarer å orientere seg videre i livet, bort fra fattigdommen. Jeg opplevde mange av beskrivelsene i boka som meget autentiske. Som da Lila og Lenú bestemte seg for å skulke fra skolen og dra ut til havet og bade. Napoli ligger rett ved kysten, og likevel hadde Lenú aldri sett havet før. Hun hadde egentlig aldri vært utenfor fattigkvarteret der hun bodde, selv om hun var i puberteten. Slike luksussysler var ikke for fattigfolk som henne. Der og da våknet drømmen om at livet skulle inneholde noe mer enn det foreldrene hadde forespeilet henne så langt i livet. Episoden gjorde et sterkt inntrykk på meg.

"Mi briljante venninne" er godt skrevet og nydelig oversatt. Som alltid når jeg leser nynorsk blir jeg slått av språkets kvaliteter, og jeg følte dessuten at stemningen i det italienske, det napolianske, ble så riktig. Det er som om nostalgien i en historie med røtter til 1950-tallet ble så godt ivaretatt nettopp fordi den er oversatt til nynorsk. Boka er dessuten kjemisk fri for klisjeer. Jeg blir aldri lei av å lese oppvekstromaner som inneholder historier om usedvanlige personer som klarer å løfte livene sine opp fra de dysfunksjonelle forholdene de kommer fra! Romaner som handler om klassereiser og klasseflukt og som tilføyer noe nytt og originalt, vil alltid fortsette å fascinere meg! Dette er også en historie om kvinneliv og etterkrigstid i Italia, og vi aner at vi i de følgende bindene også vil få innblikk i de endringene som Italia gjennomgår i løpet av de seks påfølgende ti-årene.

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Jeg kan selv nesten ikke vente på fortsettelsen.

Jeg mener å huske at i de aller fleste av Laxness bøker handler det om hardt arbeidende mennesker, fattigdom og skjebner, snø og kulde. Det er vel ikke for ingenting han skriver om dette, det var vel en del av å leve i utkantene på Island i sin tid.
Naturen har krevd og krever sitt, så også i denne boka, mektige beskrivelser og mer vil vi nok lese om utover i boka.

Du verden, hva du vet annelingua. Under verset står det "Da hun hadde sagt frem denne hellige gamle bønnen, korset hun seg og sa: - Vi overgir oss alle i Guds makt og god natt".

Med nakken som begrep

"Nakker" er den andre foto/essay-boka av den svenske fotografen Thomas Wågström og Karl Ove Knausgård, kan vi lese på forlagets nettsider. Denne gangen er det den menneskelige nakken eller det bortvendte blikket som er motivet og temaet.

Jeg hadde lenge ønsket meg akkurat denne boka, men syntes prisen var noe stiv for et essay av Knausgård på litt over tyve sider og noen bilder av nakker. Det var nemlig ikke til å komme forbi at det først og fremst var Knausgårds essay som trigget min interesse for denne boka. Så dukket den opp på Mammut-salget i året, og vips! så var den min.

Jeg må jo umiddelbart medgi at bildene er interessante! 54 bilder i alt, om jeg ikke har tellet feil ... Det man skjønner etter å ha studert disse bildene nærmere, er at en nakke ikke bare er en nakke. Noen nakker er smekre og lekre, andre er firkantede og kjøttfulle. Dessuten skimter vi hårete rygger, høye og lave hårfester, fregnete hud, glatt hud, nuppete hud, velklippede frisyrer og frisyrer som er alt annet enn velstelte. Fotografen har åpenbart ønsket å få frem mangfoldet i vår menneskelige natur, og det er virkelig et bredt spekter av nakker han har gravd frem i denne boka. Det forhold at samtlige bilder er i sort-hvitt gjør dem på et vis nesten metaforiske, som om den nære, menneskelige dimensjon på et vis er fjernet. Det er som om vi betrakter disse nakkene med en større distanse nettopp fordi de ikke er i farger. Ville boka ha vært mer interessant dersom fotografen først og fremst hadde fotografert det vi forbinder med vakre mennesker? Neppe, tror jeg ... Det er dette mangfoldet - det brede spekteret - som gjør boka! er min påstand. Jakten på den perfekte skjønnheten møter vi så mange andre steder at vi ikke trenger den også her. I samspillet med Knausgårds essay, er boka praktfull! Det er ikke mange bøker man leser på nytt etter at de har havnet i bokhylla, men dette er en slik bok som kommer til å bli lest og bladd i - om og om igjen. Det er jeg veldig sikker på!

Karl Ove Knausgårds essay har tittelen "Ansiktets bakside". Det er fascinerende å lese alle hans assosiasjoner til den menneskelige nakke! Han er innom det meste; som at nakker er noe han forbinder med henrettelser (!), som at nakken lever et bortgjemt liv i skyggen av ansiktet ...

"Nakken er et sårbart og utsatt sted på kroppen, kanskje det mest sårbare og utsatte, og opplevelsen av det er grunnleggende, selv uten et overhengende sverd. På den måten er den i slekt med redselen for slanger og krokodiller, som like gjerne kan opptre i mennesker på Finnmarksvidda som i Sentral-Afrika, eller for den saks skyld redselen for høyder, som kan ligge latent i mennesker som aldri har sett noe annet enn sletter og sanddyner, lavland og sumper, åkrer og jorder." (side 111)

I følge Knausgård er det ansiktet vårt som definerer hvem vi er. De fleste av oss forsterker kommunikasjonen med omverdenen gjennom sminke, briller, skjegg, bart, hårfrisyrer og den slags. De fleste kroppsdeler signaliserer noe seksuelt, kommersielt eller intellektuelt. Til og med indre organer kan være til salgs - i alle fall i den tredje verden. Men hva med nakken? I følge Knausgård er den omtrent den eneste kroppsdelen som ikke er til salgs - verken blant levende eller døde. Likevel er også nakken på et vis ladet. Man kan være stivnakket, sta og egenrådig - alt egenskaper vi forbinder med nakken. Dessuten kan et menneske være duknakket, og det er nakken vi bøyer når vi hilser på andre. I den forstand kan nakken faktisk få en dobbel betydning - som en kroppsdel som er forbundet med ikke å vike unna, samtidig som den også kan være et symbol på underkastelse.

"I kroppens metafysikk utgjør nakken forbindelsen mellom hjernens fornuft og åndens lys, og kroppens irrasjonalitet og begjærets mørke. Nakken er med andre ord stedet mellom og stedet utenfor. Det å være stivnakket kontra duknakket har ikke bare med blottstillelse av nakken eller ikke å gjøre, har ikke bare med å vise seg forsvarsløs eller ikke å gjøre, for når man bøyer nakken skjules også blikket for den andre. Å se noen i øynene er å si at man er likemenn, å se ned er å underordne seg den andres blikk, ikke lenger være på likefot. Det kan også være å holde noe skjult, ens egentlige jeg, noe i det som man ikke vil vise. Hat kan ligge i det nedadvendte blikket, eller skam, eller som ofte tilfellet er, begge deler samtidig." (side 117-118)

Mens Knausgård er inne på hva som definerer vår identitet, kommer han innom temaet barndom og frihet. Er det barnet eller den voksne som er fritt? Interessante tanker som vel aller mest sier noe om ens eget syn på barn spesielt og mennesker generelt ... Han snakker om grenseløshet, noe det nok først og fremst er barn som opplever. Uendelighet av tid, uendelighet av muligheter og lite av begrensninger i forhold til omgivelsene ... alle disse tingene som setter barrierer i et voksenliv. Hvis det altså er slik man ser på livet - både i tidsmessig og materiell forstand.

Knausgård avslutter essayet med følgende ord:

"Vi lever i det sosiale, det er det like, det er ansiktenes lys, men vi eksisterer i det ulike, det for oss fremmede, det er ansiktets bakside, det er det som stumt vender seg bort, ute av rekkevidde for språket, som det sivende blodet i hjernens ørsmå kapillærer er utenfor rekkevidde for tankene som tenker på dem, bare noen millimeter unna, i det jeg som ved nærmere undersøkelser ikke er noe annet enn en kjemisk og elektrisk reaksjon i det svampaktige objekt som nakken holder oppe." (side 124)

Som alltid lar jeg meg fascinere av Knausgårds evne til å snu og vende på det meste og gjøre det interessant, uansett hva han skriver om. Han er en stilsikker essayist - noe vi ikke minst fikk erfare i essaysamlingen "Sjelens Amerika" som utkom i 2013, og i alle digresjonene i hans seks binds mesterverk "Min kamp". Når nå ryktene går om at han kommer ut med fire nye bøker, er det bare å glede seg! Hypet eller ikke hypet! Knausgårds utgivelser hører med i en sann bokelskers samlinger!

Min konklusjon er at denne lille boka om nakker, og med kun ett essay fra Knausgårds hånd, er vel verdt pengene - selv uten Mammut-avslag!

Ja, den bør du få tak i, artig bok. Det var liksom ikke for ingenting jeg plukket den opp. Bob Dylan "er" også med i boka....

Jeg er også en av de som har varslet for jeg vil ikke finne meg i å bli uthengt her inne og at andre medbokelskere blir sjikanert. Like viktig er det at André får innsikt i hva som skjer, derfor trykket jeg på varslerflagget slik at han ser hva som står der. Har også sendt han melding.
Vi får avvente å se hva han vil foreta seg, tror jeg.

Endelig fikk jeg les ei bok av Torgrim Eggen, og det var ikke så vanskelig å plukke ut boka, jeg tok den på tittelen "Den nye Dylan".
Her møter vi en sliten og alkoholisert middelaldrene musiker som sliter, om platebransjen og livet som rockemusiker.
Kommer også litt bak kulissene og hører oppdiktet sladder om andre navngitte kjente personligheter i underholdningsbransjen.
Det er Sæverud vi følger store deler av boka, og jeg synes Eggen tegner et godt og troverdig bilde av denne musikeren. Boka er til tider både underholdene og har gode miljøskildringer. Må si jeg ble positivt overrasket over både tema og fortellingen om en fallende stjerne.

Jeg tenkte på bøkene til Georges Simenon om detektiven Maigret. Kan godt huske den som fredagskrim på tv i hine hårde dager. Vet ikke om det passer til det du ønsker, men du kan jo undersøke litt..Her f.eks Store Norske leksikon

Rolf Ingemundsen, jeg slutter meg til flere andre bokelskere, og sier at det vil oppstå et tomrom her inne, dersom du velger å forlate oss. Nå ser jeg heldigvis lenger nede i tråden at du kommer til å bruke sommerferien til å tenke deg om. Det er et fornuftig valg. Selv har jeg har jeg stor glede av din tilstedeværelse her inne, du har helt frem til dette tidspunkt vært et engasjert medlem. Derfor vil det glede meg betydelig om du velger å likevel bli med videre :-)

Vi trenger deg og dine kunnskaper om litteratur Rolf. Ble beroliget og glad nå, ta du deg en velfortjent sommerferie, så "snakkes vi".