Bokelskere.no

Men at man skal ha så mange følelser, det synes jeg er frustrerende.

(Snufser)

Har du sett Bjørnov? Hun hypnotiserer folk. Enda mer enn Chippendales. På ett kulturhus måtte de bytte seter etterpå. Etter Chippendales, altså, ikke Bjørnov. Du burde sjekke dem ut.

Else tipser sin psykolog.

Jeg er ikke drama queen, men nå går jeg inn på et annet rom og gråter. Sånn stille. Jeg sto inni en gardin og hulket i går. Jeg håper ikke du blir lei deg når jeg sier dette.

Sier hva?

At det er din skyld.

Og så hadde jeg en god venn for ikke så lenge siden. Vi var mye sammen med andre, vi var på fester og på byen sammen, men vi var også mye sammen bare vi to. Vi hang så mye sammen at andre begynte å snakke om det, at det var litt mye oss to ... Jeg hadde ikke noe grunnlag for å si at dette var noe mer enn vennskap. Men så sa han plutselig: «Vil du være med på loppemarked?» Eh, OKEY. Da tenkte jeg at «nå har ørnen landa», om du skjønner?

Mm. Nei?

Noen ganger er du ikke så kjapp som jeg trodde. Loppemarked er aldri bare loppemarked.

Men altså, de dro. Jeg var ikke nok.

Ja, du er jo en fagperson. Altså, jeg merker at jeg liker å komme hit, og tenker jeg kan komme til å dyrke følelsene. Og bli avhengig av deg. For det skjedde på kjøreskolen. Jeg ble sykelig opptatt av kjørelæreren og siterte han i to år etter at jeg fikk lappen. Jeg skal ikke begynne å følge etter deg og sånn, men jeg vet hvor du bor.

Det blir jo for meg veldig naturlig etter hvert, Else, å begynne å spørre deg om hvordan du har det, og ikke bare spørre om din bror? Det er jo du som er hovedpersonen her.

Det opplever jeg også. Jeg er hovedperson i eget liv. Dessverre. Dersom det var en audition, hadde jeg valgt noen andre.

Engelsk smakte som havbris og høstlig skumring på en nordlig kyst, med en vag lukt av fiskeboder, av regnvær. Fransk hadde jeg aldri lært, men fransken smeltet vel på tunga som aprikosgele, og smakte hvitvin. Russisk smakte av endeløse, åpne landskap, av hveteåkre, ensomhet og illusjoner. Og georgisk smakte støvete, fyldig, nesten bristeferdig, og nå og da av gjemsel i skogen. Tysken Severin lærte meg smakte iskaldt og bittert i begynnelsen, men så forandret smaken seg, minnet om tang, mørkegrønn mose, og så ble den strengere igjen, men på en behagelig måte, og senere, mye senere, syntes jeg at tysk smakte modne kastanjer og høyde, ja, svimlende høyder.

Dødstraffen ble avskaffet i Sovjetunionen i 1947. I 1950 ble den gjeninnført, som om de mektige var blitt redde for sin egen, overilte avgjørelse og hadde hastverk med å ta den tilbake. Mariam var et av de første ofrene for den gjeninnførte loven. Slik skikken var i forbindelse med henrettelsen av landssvikere, desertører og tunge forbrytere, sendte man familien en regning for patronen til nakkeskuddet.

Verden svingte seg i en runddans. Skjelettene i jorda dikterte rytmen. Alle rosene som grodde opp, var svarte. Alle veier føltes som hengebroer, svaiende, alltid på nippet til kollaps. Selv snøen fikk et blålig skjær. Himmelen var gjennomhullet; i horisonten så man kulehull, og enda sola lyste matt, varmet den ikke mer.
Trærne laget hviskende avtaler seg imellom og hengte seg i hverandres greiner. Fugler falt fra himmelen, for når de så runddansen glemte de å slå med vingene, mens barna brått ble voksne og polerte granater. Tårer ble sjeldne og dyre. Vrengte grimaser var det eneste man fikk gratis.
Sjokolade var bare et minne fra en svunnen tid, og uten sjokolade glemte man sødmen, og uten sødme glemte man barndommen, og uten barndommen glemte man begynnelsen, og uten begynnelsen dro man ikke kjensel på slutten.

Han hadde tilbragt for lite tid med romaner, tenkte han. Nå skulle han lese dem alle.

Handikappede har aldri kommet heldig ut av langvarige kriser, sa han. Ofte er de de første som ryker med. Men ikke Sensei Arntzen. Han skulle bli den siste handikappede i byen, kanskje i hele landet. Han hadde en manuell rullestol til bruk når strømmen gikk. Den hadde en dolk montert under setet, slik at han kunne stikke de som prøvde seg. Han demonstrerte for Doppler hvordan det skulle skje. Rett i strupen var mest hensiktsmessig, mente han. Dolken innføres vannrett med stor kraft to-tre centimeter under strupehodet. Det fikk folk til å tenke seg om, hevdet Sensei Arntzen.

Jeg forstår meg ikke på deg, sa Solveig da de kjørte hjemover.
Jeg forstår meg ikke på deg heller, sa Doppler.
Men jeg tror at jeg i enda større grad ikke forstår meg på deg, sa Solveig.
Jeg tror du har rett, sa Doppler.

Han ville ha brukt betraktelig kortere tid dersom avskjeden med Bongo ikke hadde utartet. Men det gjorde den. Til gagns. Det ble et vanskelig og tungt farvel. Doppler avleverte ham på en kennel for hjortedyr som av ulike årsaker ikke hadde det helt bra, men som eieren, en ung entusiast, var fast bestemt på å tilbakeføre til vill tilstand. Det spørs med han der, hadde entusiasten sagt da han så hvordan Bongo strøk seg katteaktig mot Doppler og ville klappes og koses med i ett sett. Det spørs, sa han ettertenksomt.

Men den Andre er nokså urokkelig av natur. Jeg ville ikke gå så langt som å si at det er en brist, men det er avgjort en tendens.

«Nå går jeg,» sa han. «Vi møtes ikke igjen.»
«I så fall, sir, måtte dine Veier være trygge,» sa jeg, «dine Gulv være hele, og måtte Huset fylle dine øyne med Skjønnhet.»
Han var taus et øyeblikk. Det var som om han overveide ansiktet mitt, og da han gjorde det, var det en siste tanke som slo ham. «Vet du, jeg angrer ikke på at jeg nektet å treffe deg den gangen du ba om det. Det brevet du skrev til meg. Jeg syntes du hørtes ut som en arrogant liten dritt. Det var du antagelig på den tiden. Men nå ... Fortyllende. Riktig fortryllende.»