Bokelskere.no

Voldelig og eventyrlig historie

Ikke alltid jeg fikk med meg når synsvinkel skiftet, så litt rotete, og en slutt som en ikke kunne aner før den var der

Fantastisk inspirerende reisebok for oss som går å tenker at å reise alene det har jeg lyst til, men det er ikke noe for meg

Utfordrende møter med en ny verden.
Tittelen gir hint om løfter som kan innfris. Men i denne romanen om norsk utvandring til Nord-Amerika, går det tydelig fram at det skulle mye til for å lykkes. Mange faller fra underveis, mens vi følger skjebnen til hovedpersonene Lasse og Agnes, som drar hver for seg fra Ofoten på 1880-tallet. Mens Agnes først havner blant norskamerikanere i Minnesota, følger Lasse en sørlig rute via Texas til vestkysten. Spørsmålet er om og hvordan de to kjærestene noensinne vil møtes igjen.

Toril Brekke gir en grundig, etnografisk skildring av forholdene for emigrantene. Sykdom og vold bidrar til å forkorte levealderen for flere av karakterene, særlig på Lasses ferd gjennom de vestlige sørstatene hvor grener av Ku Klux Klan tydeligvis herjer etter borgerkrigen.

Handlingen er ofte engasjerende og spennende, men det er også dødpunkter underveis. Svært aktuell bok i forbindelse med 200-årsjubileet for utvandringen til Amerika.

Fin Murakami-historie, medrivende og litt spennende

«Første gangen han så henne.
Gang på gang prøvde han å skrive ned scenen – puben i Vastastan, den fløyelsmyke blå sigarettrøyken, summingen av vrimmelet, Dylan som skrålte i bakgrunnen – og gang på gang gled det unna. Likevel kunne han se henne tydelig for seg. Lyset fra baren spilte over ansiktet hennes. Bleke fingre ruller en sigarett. Parkasens fold over skuldrene, de opptrukne ermene. Og blikket hennes var festet et sted i det fjerne, fokusert på noe som ingen annen i rommet hadde tilgang til."

Den kritikerroste debutromanen til Lydia Sandgren Samlade verk ble utgitt i 2020 og på norsk i 2021 med tittelen Samlede verker. For romanen fikk hun Augustprisen.

Det er tilfeldig om jeg leser bøker utgitt i Sverige. Jeg kom over romanen da jeg søkte etter lydbøker å laste ned fra BookBites. For å ha noe å lytte til når jeg våkner midt på natten og ikke får sove. Det jeg hørte var rett og slett for bra til at kunne bruke boken som sovemedisin. Den som lytter til lydbøker: innleser Kai Remlov fantastisk fin å lytte til. Men for meg ble det papirutgaven på 700 sider. Boken er oversatt til norsk av Trude Marstein.

Jeg forstår at romanen er kritikerrost. Det er en god bok. På mange måter. Historien. Karakterene. Oppbygging. Språk. Spenning. Romanen starter slik:

«MARTIN BERG lå i stua med hendene foldet over magen. Rundt ham var hauger av papirer spredd utover. Ved hodet lå en halvferdig roman, ved føttene hauger av serviettnotater samlet gjennom tjuefem år. Høyre albue berørte en antologi med lovende sekstitallsforfattere, den eneste boka han noen gang hadde blitt publisert i. Inntil venstre albue var flere mindre hauger plassert, hver av dem knyttet sammen med hyssing og merket PARIS med rød penn. Og mellom hodet og albuene, og albuene og føttene, lå papirer og atter papirer. Skrevet med blekk, blyant, på maskin, med kulepennrettelser i margene, datautskrifter med dobbel linjeavstand, kaffeflekkete og krøllete, glatte og blanke, noen stiftet sammen, noen festet sammen med binders, andre bare løse ark. Det var påbegynte noveller, essayer, romansynopsis, flere dramatikkforsøk, notatbøker med slitte omslag etter et liv i innerlomma på blazeren, bunker med brev.
Han hadde flyttet stuebordet for å få plass.»

Allerede her går det motsatt vei av at jeg skal begynne å bli døsig av å lytte. Oppleser fortsetter:

«Det var en sommerettermiddag det året han skulle fylle femti. Heten skalv over byen. Vinduene ut mot gata sto åpne, og han hørte barnelatter, sykkelpling, den fjerne dunkingen fra en låt han ikke kjente igjen, slamringen fra en trikk på vei nedover Karl Johansgatan. I parken utenfor lå folk og solte seg, urørlige som strandede seler. Tidligere hadde Martin fått lyst til å skrike til dem gjennom vinduet, men det kjentes som om all lyd satt fast i halsen. Det kriblet under huden, og i magen var det et konstant sug, et synkehull, og hendene var svette og dirrende.
Han befant seg i en av historiens transportetapper. Overflødig tid mellom to viktigere hendelser. En sånn man hopper over for å få flyt og driv i teksten. Ingenting å gjøre annet enn å vente. På at barna skulle komme hjem. På begravelsen. På å få beskjed. Man fikk lyst til å ta fram den røde pennen og stryke tjukke streker over hele arket. Bort med skiten. Redaktøren til Raymond Carver slaktet store deler av Det vi snakker om når vi snakker om kjærlighet, klippet bort hele sluttpartier — de lykkelige — og se hvor bra det ble. Det kan hende han burde prøvd å opprettholde normaliteten. Treffe noen, spise mat, gå og jobbe noen timer. Han var tross alt fremdeles forlegger, og forlegger Martin Berg hadde alltid noe som måtte gjøres. Men i stedet hadde han begynt å samle sammen papirene sine. Han hadde tilbrakt en lang stund oppe i loftsboden som var fylt til bristepunktet av vinterjakker i barnestørrelse, en sykkel som trengte nytt kjede, Elis' gamle skateboard, Rakels ballkjole fra avslutningsfesten eiter å ha tatt studenten, i prosaisk klespose i plast, soveposer, et telt, plakater som han var nødt til å rulle ut og se på, Cecilias utslitte løpesko. Hvor mange par sko hadde det mennesket slitt ut, og hvorfor hadde hun ikke bare kastet dem? Martin hadde rotet mens svetten rant langs ryggen og lårene, for det var kokvarmt der oppe under takbjelkene. Tll slutt hadde han trukket fram en kasse som det sto Martins tekster på med det som umiskjennelig var hans egen håndskrift.»

Det var bare å glemme, dette var ikke sovemedisin. Jeg ble lysvåken og måtte vite mer. Og nå er romanen lest. |

Romanen beveger seg mellom nåtid og fortid på en uanstrengt måte. Men jeg mener at den hadde vært like god om den var blitt strammet inn. For meg blir mye av handlingen i fortid gjentakelser. Jeg gikk over til skumlesing. Det som beskrives er rett og slett kjedelig. Da er det lett å overse detaljer som er viktig å ha med seg videre i lesingen. Mulig det har noe å si at jeg aldri har bodd i Sverige. Ikke er kjent i Gøteborg der mye av handlingen foregår. Men selv om jeg mener deler av romanen kunne vært strammet inn angrer jeg ikke på å ha lest den.

Til de som ikke har rukket å få med seg lydfilene fra de bøkene leseklubben har lest: i sommer ligger alle lydfilene igjen ute, så her er det bare å sette i gang :)

Så godt å høre fra deg igjen, Kirsten. Siden det er 200 år siden utvandringen fra Norge til Amerika begynte, har jeg kastet meg over Toril Brekkes Det lovede landet. Hun skriver lett tilgjengelig, men er etnografisk grundig i beskrivelsen av skikk og bruk blant norsk-amerikanere. En romantisk kjærlighetsodyssé utgjør den røde tråden. Vil de elskende til slutt møtes igjen i en amerikansk versjon av Ithaka?

Fin historie om en godt voksen dame som flytter hjemmefra for første gang

De som vil behandle politikk og moral fra hverandre, vil aldri forstå det ene eller det andre.

Rousseau
"Samfunnskontrakten" (originaltittel: Du contrat social, 1762)

Den skal jeg prøve å bli med på! Håper vi kommer til å være flere her på Bokelskere som blir med, og at vi kan ha fine samtaler underveis. Jeg lagde en tråd til Jane Austen sin Stolthet og fordom da Leseklubben leste den. Fikk dessverre ingen respons, så jeg slettet tråden etterhvert. Syntes det var synd. Jeg fulgte lesingen og samtalene på podcast, og syntes jeg fikk mye ut av å lese boka enda en gang. Det er noe med disse podcastene som gir et annet perspektiv, samtidig som de dykker ned i boka på andre steder en det en selv ville ha gjort.

Lettlest feelgood-krim fra Anders de la Motte og hans kone Anette de la Motte. Anders har tidligere gitt ut mange virkelig gode krimbøker og skriver glitrende. Jeg har lest alle. Dette er en ny sjanger, en mer lettlest, enkel variant av en krimhistorie spunnet inn i en gruppereise til Capri. For meg ble språket og tonen for lett og enkel. Det var alt for mange beskrivelser av severdigheter på Capri, italiensk mat og vin m.m. På en måte fornøyelig lesing, men historien, menneskebeskrivelsene og plottet druknet i dette ønsket om å beskrive Capri og Italia alt for mye. Vanskelig å sette noen vurdering, men 2/5 eller terningkast 3 er vel omtrent der jeg lander.

Sterk ungdomsroman med god spenningskurve og troverdige karakterer

Du har blant annet skrevet at alle og enhver kan starte en tråd og være redaktør der. Det mener jeg er feil. I tillegg så er dette en kommentar/et svar som ikke kun går på formen på diskusjonen som du skriver i ditt svar til meg. Kommentaren går også på innholdet i diskusjonen. Ikke vrang vilje fra min side, men jeg skjønner ikke hva du mener her.

Nå var det du selv som tok opp disse temaene, jeg har bare svart på det du skriver/påstår.

Å si i fra om en urett er ikke det samme som å sette folk til veggs.

Å slette en tråd fordi man ikke likte et svar man fikk er ikke greit synes jeg. I alle fall når begrunnelsen var som den var, og hvor man så etterpå starter en ny tråd hvor man ønsker å bestemme hva den ikke kan inneholde.

Angående det du skriver om at alle og enhver kan starte sin egen tråd og være redaktør der: Nei, det er ikke sånn det fungerer med tråder man starter, det være seg her eller andre steder på nettet. Man kan starte de tråder man ønsker, men man kan verken kontrollere eller diktere hva andre kan og ikke kan skrive/svare i tråden, så lenge de som svarer holder seg innenfor norsk lov (ytringsfrihet). Det er akkurat dette det virker som Kirsten Lund dessverre ikke forsto.

Så enkelt og så vanskelig er det.

Ali Smiths fantastiske skråblikk på samfunnet gjør seg også godt når hun studerer Edvard Munchs kunst - anbefales!