Bokelskere.no

"Vi ses i morgen", Tore Renberg.
Stavanger er en rik oljeby med masse vellykkethet, høyt utdannede mennesker, pene mennesker med raske penger og ditto biler. Porschebestanden er stor. Men der er også helt "vanlige" mennesker, hvis det er noe som heter det da, og mennesker som sikkert kunne ha blitt "vanlige", hvis de bare ikke hadde blitt sviktet i en sårbar alder. Det er mest den siste gruppa mennesker denne boka handler om - og om kjærlighet. Vi følger noen ungdommer i sin mest sårbare alder, hvis det er noe som heter det da, og en gruppe voksne som er sårbare hele livet. De prøver å gjøre så godt de kan innenfor de rammene de er tildelt, som nok ligger langt utenfor de rammene de vellykkede lever innenfor, og som de med Porsche nok ser på som en selvfølge at alle skal klare å leve innenfor. Disse voksne har et noe heftig fellesskap rundt et flyttebyrå for å hvitvaske småkriminelle handlinger, og som til frokost gjerne spiller høylydt rockemusikk for å få litt ro rundt bordet.
Lederen for disse mener at det er stor svakhet i det kriminelle segmentet, at de mangler stabilitet i livene sine, derfor er ofte sure og gretne, og begår handlinger som strengt tatt ikke er nødvendige for å tjene nok til livets opphold. Han ser på gjengen sin som grunnfjellet i byen, og ikke minst i sitt og sin søsters liv, og prøver så godt han kan å tilføre gjengen stabilitet, ro, kultur og tett coaching som en moderne leder bør – gjerne med sitater fra rockeband.

Boka bytter på å følge forskjellige personer, med forskjellig ballast, kapittel for kapittel, gjennom en høst, sikkert i fjor, men med stadige tilbakeblikk i livene deres. Den kan først beskrive en scene mellom to personer sett fra den enes perspektiv, så ta situasjonen opp igjen fra den andres perspektiv i neste kapittel. Forfatteren trør nærmere og nærmere, innenfor og utenfor karakterene. Se for deg at han først skisser opp karakterene og omgivelsene hver for seg på et lerret, så legger han på flere og flere elementer og lag - og vi ser at de hører sammen. Så mer og mer dybde, flere og forskjellige objekter i forskjellige positurer, sett fra hverandres perspektiver - og med musikk som tidsbilder. Dette utvikler seg til et tredimensjonalt tablå full av historier; så levende at du føler du er inne i det, går mellom disse skikkelsene, blir litt redd for noen og redde for andre, men samtidig nysgjerrig på dem, litt glad i dem – kanskje ikke alle. Du lurer på hvorfor en løfter handa. Om han vil slå eller bare stryke noen på kinnet? Du lurer på om hvorfor en tar frem pikken. Vil han bli sug, pule eller rett og slett bare pisse? Du lurer på om når noen åpner munnen, vil hun si noe klokt eller søtt? vil hun suge pikk eller rett og slett spy? Du lurer på om en vil legge frem en plan til noe kriminelt, eller bare si noen kloke sitat fra et rockeband. Og så, mens du gransker dem fra alle kanter, og hører på spillista som ligger på Wimp, oppdager du at forfatteren lukker boka – end of story. Han er ferdig med dere, og det før du har blitt kjent nok med karakterene, som for deg har endret seg underveis, før du har hørt alle låtene og kommet deg ut – og du håper at forfatteren vil skrive videre, og ønsker så innstendig at vi kunne ses allerede i morgen, Tore Renberg.

"Mellom rødt og svart", Jan Guillou
Dette er den tredje boka om Lauritzen brødrene; i dette hundreårsprosjektet til forfatteren.
Denne boka tar for seg de ikke altfor koselige mellomkrigsårene. Det er ondt blod mellom folk og stater. Krigserstatningstema er oppe, og etter hvert brennes det bøker, teatrene blir sensurerte, inflasjonen er stor, Hitler, Wallenberg og Gøring blir introdusert. Den teknologiske utviklinga har skutt fart etter 1. Verdenskrig, og vi aner at 2. Verdenskrig blir mer mekanisk enn den forrige. Boka ender i det Hitler, den idioten, invaderer Polen.
Savner mer nerve i det mellommenneskelige forholdene, flere kvaler og dårlige valg i denne boka. Her er det historiske fakta, litt fra Sverige og mest fra Berlin, som driver historien fremover. Men den har jo spenning da. Det er jo mange homofile som har det litt vanskelig i dag, og det var nok ikke så lett på 30-tallet heller. I nedgangstider er det nok stort stress å være steinrik også, så både fattige og rike hadde sine problemer. Den eneste gruppa som liker sånne tider, er jo de som spiller på misnøye. Det har historien vist oss - det er det denne boka handler om.
Merker at lesegleden av disse bøkene synker proporsjonalt med utgivelsen, og vet ikke når eller om det kommer flere, men er ganske sikker på at jeg kommer til å lese de også. Det er nok vanskelig å skrive en lystig historisk roman om mellomkrigsårene, men det er absolutt interessant å lese. Tror nok jeg ikke har klart å omstille meg etter bakoversveisen og forventningene jeg fikk av den første boka, Brobyggerne.

Har forstått det sånn, men håper jeg tar feil. Tredje bok kom nå i uka, og har starta lesinga på den.

Dandy, Jan Guillou.

Joho, juhu, hoho eller buhu, nå er jeg ferdig med Dandy. Er ikke helt sikker på hva passer best av de ordene der – de hører vel med alle tror jeg. Denne andre boka i trilogien var litt mer ujevn enn den første, Brobyggerne. I denne boka følger vi Sverre, den tredje av disse brødrene fra Vestlandet, som etter å ha studert sammen i Tyskland, dro hver til sitt for å drive med hvert sitt. Det kom jo frem i første bok at Sverre var homofil, fikk seg en engelsk kjæreste, sviktet sine brødre, og dro dit sammen med ham til England. Også denne boka tar for seg samme tidsperiode som den forrige – sånn stort sett. Men da sett fra unge utforskende rike intellektuelle homofile sitt perspektiv. Når den forrige boka tok for seg mye teknikk, krig og elendighet, er denne boka en reise i kunst- og kulturhistorien, de homofiles utfordringer i England – overklasseengland. Her er også krig og elendighet, sex og samliv, en tur til Afrika og store tanker om hvordan teknikken vil være med å påvirke verden - både i krig og fred. Guillou skriver veldig godt en parallellhistorie til den første boka, hvor vi nesten støter på handlingen i den første. Den var riktignok litt slakk en stund mot slutten – men for en slutt. Gleder meg masse til tredje og siste bok i denne trilogien om det store århundre.

"Sjabervik, Øystein Orten.
Sjabervik er nok inga lystig bok. Naturleg nok, for sjaber betyr elendig. Eg meiner slett ikkje at boka er elendig. Tvert i mot så er ho bra, men ho skildrar lite lystige ting og elende godt. Forfattaren fortell ei god historie om historia i ei mer eller mindre fiktiv bygd på Sunnmøre - ikkje so langt frå Hareid vil eg tru. Han skildrar livet i denne bygda heilt frå 1835 og fram til 2010, sett frå forskjellige perspektiv. Ikkje frå det perspektivet til dei som det blir skreve om i avisene og i bygdebøkene. Heller ikkje frå det perspektivet til dei som får skrive historia vår. Nei, han bytter perspektiv 21 ganger frå 1835 til 2010, med at det er outsidere som fortel eller vert beskrene. Perspektiva skiftar og går som ein spiral oppover på utsida av bydehistoria. Ei bok som beskriv den velstandsutviklinga vi, me eller oss he hatt - sett frå dei som ikkje fekk bli med på lasset.
Sjølv om boka stort sett er trist, har den også nokre gullkorn som er godt pussa:
"Kåt er eit ord for å ikkje ville døy".
"Redd er eit anna ord for å ville leve".
"Er du sikker på at me har nok bensin? Denne bilen drikk meir enn naboen".

"En tid for alt", The Karl Ove Knausgård.
Da har jeg endelig fått lest noe av Knausgård - og endelig er jeg ferdig med denne boka.
For meg ble det et slitsomt prosjekt, fordi jeg kan ikke bibelen utenatt, og da ble det litt titting i støttelitteratur mens jeg las. En veldig ujevn bok, hvor han tar for seg mange viktige hendelser i bibelen, gjennforteller dem med mange sterke og ofte gode beskrivelser av indre strid og følelser. Han tar for seg engler i alle mulige former, og han er også innom hva kjente og mindre kjente tenker tenkte om engler.
Det som fungerte best var de menneskelige bibelske dvelingene om universelle problemstillinger - der er han god. Dette englemakeriet virket som en middels særoppgave på ungdomsskolen om engler - vil jeg tro. Dårlig skrevet, ujevnt, opplisting og tildels kjedelig. Siste del av boka, når han er på jorda i vår samtid, var også bra. Jeg skulle nok ha lest hans første bokført, for å få full utbytte - men sånn ble det ikke. At han skriver godt i disse lange store bindene om sitt liv, er jeg overbevist om; for dette med refleksjoner, indre strid og følelser ser det ut til at han er god på.

"Rasmus rebellen", Øystein Orten

I går fekk eg ein pakke og eitt brev i postkassa. Brevet var frå futen; purring på restskatten. Pakken var frå Ark; boka "Rasmus rebellen", Øystein Orten. Dette hører litt i hop. Rasmus rebellen var min 8. tippoldefar, og det er han denne boka handlar om. Han kjempa fiskarbøndenes sin kamp mot futane sine aggressive og korrupte skatteinnkrevjing på mørekysten

Boka famnar mykje om tidsepoken på. Eg les den som ein historisk roman om Sunnmøre på 1600-talet. Forteljarstemma, Aslak frå Myklebust, fortel ho Ragnhild, barnebarnet til Rasmus, om Rasmus sine bravadar og tek for seg ei tidsepoke kor Noreg var vanstyrt frå Danmark, og Rasmus dreg i klageferd til kongen i København, men det er berre det at det er berre sorenskrivaren som har rett til å forfatte bøndene sine bønneskriv til kongen. Og det er berre på tinget det er lov samle inn pengar til klagereiser. Ei klagereise for å tale fiskarbøndene si sak.
Ei knasande god bok om bondeopprøraren Rasmus, som hadde ein særs sterk sans for rettferd, og gode talegåver. Då han kombinerte disse ferdigheitene, med eige og andres mismod mot øvrigheita, fekk han dei sistnemnde mot seg – og han gav seg ikkje.
Alle dokke som bur der kartet viser, har familie derifrå, eller på anna vis er så heldige å kjenne ein sunnmøring, eller berre har høyrt om dei, bør ta seg tid til å lese denne boka. Då vil dokke skjøne korfor sunnmøringane ofte ser på innlandet og Austlandet som ein fordyrande og byråkratisk pengesluk og ein omveg til dei store marknadane ute i verda.
Forfattaren er historikar, og teiknar eit godt bilde over korleis det var på dei danske utpostane på denne viktige historiske tida i Norden. Eg som er fødd i Volda, levde mine fyrste leveår på Leikong, før eg vaks opp på Skodje, kosa meg gløgg gjennom heile boka. Han har med så mange stadnamn at det er ein fryd same kor på Sunnmøre du har vore. Eg nemnar i fleng: Hareid, Vartdal, Leikong, Sjøholt, Giske, Myklebust – og må nesten stoppe der, men der er fleire. Han dreg oss også med utanlands, bla. til Romsdalen, Bergen, Oslo, Amsterdam.
Ei veldig god bok kor vi blir kjende med horer, svartkjeftar, desertørar, fiskarar og bønder, futar, fogdar, fantar, korrupte embetsmenn og den hyperaktive Kristian Kvart og Fredrik III. Her er bødlar og avrettingar. Eit skikkeleg godt fortald tidsbilde frå denne tida.

Eg må vel for ordensskyld legge til at eg har betalt min skatt, og at eg gjer det stort sett med glede, men eg vart diverre eit par dagar for seint ute denne gongen. At boka og purringa kom på same dag, synest eg var utruleg morosamt.

”Brobyggerne”, Jan Guillou
For en som har vokst opp med verdens fineste konstruksjon, syklet over, klatret på, fisket fra og dykket under, hatt den som kommunevåpen, logo på det lokale busselskapet; Ja, den får et helt spesielt forhold til bruer. Den sammenligner alle bruer en ser i hele verden med Skodje bru – og ingen kan måle seg når det gjelder arkitektur, omgivelser, utførelse og stolthet. Sånn er det bare. Når en ser en dal, en kløft eller en holme, funderer en på hvor mye finere der kunne bli hvis de bare hadde fått på plass ei skikkelig bru. En leter etter fine bruer i landskapet, og skulle en se en avgrunn, leter en etter en mulighet – også på den metaforiske måten. Så når jeg åpner en bok som heter ”Brobyggerne”, gjør jeg det både med andakt og argusøyne. Hvis du så skulle tro at dette var en avsporing, så er det ikke det. Denne boka handler om det å bygge boer i verdens videste forstand. Ikke bare teknisk, men også den metaforiske betydningen av ”det å bygge broer”. Den viser også med tydelighet hvordan den vestlige verdens tekniske forsprang og innovasjonstekning øker utviklingsforspranget til den tredje verden.

Vi følger noen brødre fra fattige kår utenfor Bergen, som får muligheter til en teknisk høy utdannelse i Tyskland med pliktår i Norge for å bygge et prosjekt få trodde var mulig; Bergensbanen. Vi følger de fra barnsben, gjennom utdannelsen, videre i en dannelsesreise både i Tyskland, Norge og Afrika, på en utrolig spennende, billedlig og historisk forankret måte. Skikkelig artig å lese om en viktig historisk tid i på en slik måte. Boka har alle ingredienser som tenkes kan; nød, lykke, skjønnhet, dramatikk, kjærlighet, erotikk, vanskelig kjærlighet – mye av det, jakt, flukt, arkitektur og ingeniørkunst, miljøskildringer som får en til å krympe seg, og dramatikk som får en til å tenke; NEI IKKE DET!!!! Den tar også for seg brobygging i videste forstand. Ikke bare fysiske broer, men broer mellom mennesker, klasser av mennesker, folkeslag og kulturer – men også nedriving, utbytting og terrorisering av disse. Boka veksler handlingen mellom brobygging på Bergensbanen og i Afrika. Begge scenene er like spennende, hører sammen og føres på et fantastisk godt fortalt vis sammen mot slutten. Vi får også gode og dramatiske skildringer om og i første verdenskrig.
Tror jeg kunne ha skrevet en hel bok om denne boka, som er den beste jeg har lest på utrolig lenge, så jeg må passe på å runde av her. Skulle jeg kastet terningen, hadde jeg nok ikke kunnet si hvor mange øyner som ville vende opp. Noe som er hele poenget med å kaste terning, så hvorfor det blir gitt som symbol på at noe er bra eller dårlig har jeg aldri skjønt, og gir derfor aldri terningkast - men håper at dette skribleriet kan få andre til å få øynene opp for denne boka .
Gleder meg til våren – da blir det togtur.

Har den gått på norsk tv? I tilfelle hvor når?

Takk. Jeg så ikke før nå at svar på innlegg kommer opp her. Takk for gode ord.

Og ja; for meg har bakgrunn alt å si for opplevelsen av en bok. Derfor er jeg veldig ydmyk, eller prøver å være, om andre har andre oppfatninger av bøker enn hva jeg har. Når jeg leser legger jeg all objektivitet til side, leser med hele meg, hele følelsesregisteret og prøver å være i boka. Så skriver jeg snuttene mine i det jeg avslutter boka - og skriver magefølelsen jeg sitter med der og da. Derfor gir jeg ikke terningekast som egentlig er en karakter, for de sier så lite. Jeg liker å høre hva andre får ut av bøker og hvorfor - og når jeg leser prøver jeg å finne ut hva forfatteren prøver å fortelle og hvorfor.

"Fritt fall", Fredrik Skagen.
Vi kan vel fastslå at hyppigheten av sommerdager over landet avtar, ikke frister det så mye med kald pils i kulda, og vinden i fra høyre blåser jo sterkere enn noensinne - men gleden av å snakke om bøker vi lika er heldigvis fortsatt her. Her på God bok.
Er ferdig med min første, men helt sikkert ikke den siste, bok om Morten Martens. Hvis jeg hadde vært sportjournalist ville jeg nok sagt at det er en skandale at jeg ikke har lest Fredrik Skagen tidligere. Nå er ikke jeg så interssert i fotball, og vil ikke kalle det en skandale, men kom ikke på noe annet utrrykk, men jeg antar at forfatteren er glad i fotball, for han krydrer på med fotballresultater hele veien. Artig å lese en bok fra tidlig 80-tall, hvor det snakkes om EDB-terminal osv. Skagen blir nevnt sammen med navn som MacLean og Bagley, og han skriver inn musikk, bla Chris De Burgh. Artig, for når jeg var hekta på disse, var ofte Chris De Burgh bakgrunnsmusikken.

Synes Skagen skriver godt, han fine overganger mellom scenene i det jeg vil kalle en thriller. Han skildrer godt, går inn i menneskene, og selv om det foregår kriminelle handlinger med jakt og flukt her, så handler vel boka mest om identitet, flukt fra en, søk etter den nye - og kanskje en erkjennelse av at må finne sin egen og ikke strebe etter de verdiene andre forteller er så bra. Det er også en sterk kjærlighetskildring - mellom far og datter.

"Brenn huset ned", Frode Grytten
Det er mange gode grunnar til å lese denne boka frå Frode Grytten. Framfor alt fordi han er ein glimrande skildrar når han skriv om opprør og The Clash. Han gjer det med kjensle, omtanke, humor, med gode bilde - og han gjer det til og med på nynorsk.
Veldig god bok som favnar særs mykje - sjølv om den er på berre 110 sider. Han tek fyrst for seg Tha Clash som ein musikkbevegelse, før han dukker djupt inn i, rundt og somme stadar oppå kvart enkelt medlem i bandet. Han tek i relasjonane deira - både som bandmedlemmar seg i mellom, men og til relasjonar dei hadde, eller savna, i oppveksten. Han gjer det godt, tidvis på ein lyrisk, vekselsvis galloperande og travande måte. Tann for tann - øye for øye - riff for riff - og sniff for sniff.
Ivar Aasen var også i mine auge ein punkar, så at Grytten skriv boka på nynorsk passar særs bra. Grytten brukar eit nynorsk som er forståeleg for alle - og det var vel akkurat det som var meininga med heile nynorskprosjektet - way back. Eit skriftspråk for folk flest, med ord og uttrykk som vanlege folk hadde eit forhold til; der dei budde der dei elska. Språket til grasrota, bønder, fiskarar; dei som ikkje hadde gått på universitet og let seg forme etter det dei etablerte på toppen av samfunnet ville - eit skriftspråkopprør mot fiffen, dei etablerte og dekadansen fra det store utland og frå pengemakta. Akkurat som punken er det. Frå side 94: "å endre verda og artikulere kjenslene til ein heil nasjon". Synd at mykje av arven frå Aasen har blitt skusla bort med tvang om å skrive på ein måte som lkkje ligg ein nær, slik at altfor mange unge i dag får eit forhold til Ivar Aasen som "far til spynorsken". Vi burde heller fokuser meir på det viktige han gjorde for språkutvilkinga og kulturforvaltninga, og sjå på bodskapet i tekstane hans - ikkje berre konservere hans minne og gje dei vanskelige stiloppgåver. Hadde Ivar Aasen levd i dag, hadde han vore rap-artist på østkanten i dei store byane, og rusa seg der. Ikkje med kvitvin på operataket.

Det om Aasen som punker sa ikkje boka noko om. Det får stå for mi regning. På mi regning står også det eg skal skåle med når eg skal heve glaset KL 21:50, 21. September. Altso no på laurdag. For det var på det tidspunktet i 1979, på New York Palladium, at Pennie Smith tok bildet av Paul Simonon, som er brukt på plateomslaget, og som heng som plakat på mange gute og jenterom i heile verda; som eit symbol på det motsatte av borgerleg dekadense. Skål for språkåret 2013 , The Clash, Frode Grytten - og Ivar Aasen.

"Rubicon", Agnar Mykle
Boka handler om en students reise på motorsykkel fra Bergen til Paris, hvor han blir forferdet av å ikke få smør til loffen, og kåt av å kjenne på huden til en fersken. Men det er Mykle som har skrevet boka, og da har den så uendelig mye mer i seg.
Studenten Valemon, som i mitt hode er Ask Burlefot, har stadige tilbakeblikk sin barndom, på sin filosoferende ferd til Paris.
Mykle er ekspert i å fortelle forskjellen på hva han har tenkt å si, hva som ble sagt eller stutret frem - og hva han i ettertid tenker at han burde ha sagt. Kjenner meg såååå godt igjen i det - og i mye annet. Studenten i boka er også veldig god på å føle andres smerte og lidelse - det var sikkert Mykle også, og det er vel derfor han klarer å skrive på en sånn måte at det treffer. Mange har nok følt det samme som han beskriver i andre liknende situasjoner. Og han skriver på side 82: "Min Gud, hvorfor er jeg belastet med evnen til å forstå alle mennesker?" Jeg er overbevist om at han mener seg selv.
Det er nok egentlig det boka handler om - det å forstå samfunnet og menneskene i det. Jeg noterte utrolig mange sidetall med gullkorn og fantastiske pasasjer, men den hadde også noen turer ute i verden som for meg ble litt så som så. Som etnisk sunnmøring er høydepunktet "Sagaen om Draugene", hvor han tar for seg den sunnmørske folkesjela. Å bli æreskjelt på en sånn måte, trodde jeg ikke var mulig. Her drar han opp det positive vi er så stolte av med, setter det i et verdensperspektiv, drar det gjennom gjørma og skyller det ut i havet på en sånn imponerende måte at jeg føler meg parodiert - og det skal jo være en ære å bli parodiert. Det har jeg hørt på radio. Jeg sitter her og er heilt forfjetra.

"Kollektivt selvmord", Arto Paasilinna
For meg som hadde litt problemer med å le høyt til KLM sine likkiste- og begravelsessketsjer, fordi jeg tenkte på alle de som kanskje samme dag, dagen før, eller kanskje satt å forberedte seg til en begravelse - og de er til sammen veldig mange, var jeg litt spent på hvordan det skulle bli å lese denne boka som skal være så morsom om selvmord. Det er også helt sikkert mange som leser dette som har hatt ett eller flere selvmord, eller forsøk på det, i nære relasjoner.
Ja, hvordan det var? Ambivalent er vel et passende ord. Det er faktisk en morsom bok om et tragisk og vanskelig tema som ofte er tabubelagt å snakke om, men jeg tillot meg selv å la meg rive med og humre.
Boka begynner med at en mann oppsøker en låve med sterke planer om å ta sitt eget liv. Han blir litt overrasket for i denne låven er der en mann til med samme ærend. Disse to finner et fellesskap, og vil planlegge å gjøre det sammen. De vil også hjelpe andre i samme situasjon, setter inne en annonse og prosjaktet er i gang. De Anonyme Dødende ordner en buss, Korpelas dødsruter, og drar mot nordkapp for å ta livet sitt sammen. Med på turen er det mange skjebner og personlighet - bla en sorgdreper. Hvordan det går med gjengen vil jeg ikke røpe - les boka.

Synes forfatteren, som i de andre bøkene jeg har lest av ham, klarer å belyse vanskelige ting med humor. En sterk morsom bok med et klart budskap om at man ikke er så alene som det kan føles, og at ved å oppsøke fellesskap blir livet så mye enklere og problemene så mye mindre.

"Slik vann tar form", Andrea Camilleri.
Fikk låne en bok av en venn som er gift med ei fra Italia. Bøkene, og TV-serien basert på dem, er svært poulærere der nede, bla fordi politimannen Salvo Montalbano fremstår som en samfunnstøtte - ikke alle med makt på Sicilia som er det. Rammene rundt skal være ganske realistiske, og oversetteren, Jon Rognlien, har lagt inn en liten forklaring på hvordan justisen på Sicila skal virke, samt en liten sosiometrise om personene som er med, bakerst i boka.Veldig greit altså. Les det først. Boka er utgitt i 1994, så det er jo gammel krim som ikke fokuserer alt på DNA-sjekking, mobilutskrifter, basestasjoner og gps-signaler. Befriende. Så var den på bare 170 sider. Fint det også, da rekker ikke politiet så mange heseblesende "nestenarrestasjoner".
Et morsomt grep var å lese om hva en søppelkjører, som er rimelig langt nede på rangstigen, tenkte etter å ha meldt inn en sak på telefon: Han liker å lese skuespill, og går i teateret når han har nok penger. Etter en tlf samtale til øvrigheten om noe myssefistisk, skrev han ned hvordan dialogen hadde gått, og konkluderte med at her var det noe muffens, for hvis dette hadde stått i en bok, eller fremført på en scene, ville det ikke være troverdig. Ja, det er vel sånn man blir hvis man leser mye og liker dialoger; litt opptatt av hva som faktisk blir sagt eller ikke. Har tenkt litt på det i valgkampen forresten. Godt valg.

"Veien til Damaskus"
En reiseskildring, Dag Hoel.

"I have a dream - I have a drone", har gått som en farsott på sosiale medier.
I det Obama erklærte at han vil til Damaskus med sine droner, hoppet jeg inn i boka til Dag Hoel, for å se hvem av oss som kom først frem; "Jøsok vs. Obama til Damaskus":-).
For oss som satt litt urolig på skolebenken, og syntes Maria Magdalena var den karakteren i bibelen som hadde mest å by, og som når det gjelder himmel, drømte mest om den Inger Lise sang om i ”Fru Johnsen”, er denne boka en fin historisk oppsummering av både bibelhistorien, karakterene i bibelen, samt litt geografi og samfunnsfag.
Dag gikk den ruten Paulus trolig gikk, i hine hårde dager, fra Jerusalem til Damaskus. I boka drøser han om hva som skal ha skjedd på disse viktige historiske stedene, skriver om menneskene, uansett livssyn/trosretning, som har bodd, elsket og levd der; der hvor blodbad alltid har, og alltid vil prege hverdagen. Han tar også med fakta fra nyere historie, helt frem til de opprørene vi ser i Syria nå i dag hadde sin spede begynnelse. Han har gode kildehenvisninger hele veien, så her er det mye å ta inn.

Interessant bok. Særlig for meg som er FN-veteran og, som Obama, fredsprisvinner. Jeg har jo reist på bibeltur, med en snakkesalig prest som guide, på mange av stedene han besøker, og gjort noen av de samme refleksjonene som forfatteren.
I dette kappløpet med Obama kom jeg først i mål. Obama har nettopp reist fra Sverige til Russland for å snakke om økonomi, krig og fred og sånt. Jeg håper at han ikke kommer seg til Syria i det hele tatt. Med sin gammeltestamentlige forståelse for å skape fred, bør han spare på kruttet – i vert fall hvis han vil bære fredsprisen med god samvittighet. Jeg har ikke trua på at bombing fra vesten vil gjøre tilstandene der nede noe bedre for folk i regionen - selv om bombene skulle være svenske. Å skape fred der øst møter vest - sør møter nord, vil kreve både klokskap, toleranse og tid. Mitt håp er at Michelle gir Barack det ene kinnet, knepper opp blusen, og vender det andre kinnet til - så han får noe å drømme om han også.
Make love - not war.

"Varetelling", Erlend Loe

Nå er bokhøsten over oss. Forfatterne og vi lesere er spente på hva den vil bringe. I forrige uke hadde Aschehoug hageparty med masse god drikke, og delte ut Aschehougprisen for 2013. Juryen består av arbeidsutvalget for litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag. Erlend Loe fikk prisen. Det er kjempemorsomt, for i fjor ga han ut ei bok som gikk makta til kritikerne litt nærme, tittet litt under kappa på dem - på en måte.

Boka handler om ei dame, lyriker, som har levd litt anonymt, uten de store inntektene, og har sterkt behov for et come back før hun blir pensjonist. For å få til dette er hun avhengig av å få gode anmeldelser i avisene - de kommer ikke. Vi følger da Nina Faber den dagen anmelderne begikk den tabben å ikke "forstå" hvor god hun er.

Erlend Loe skriver som vanlig med underfundig humor, som man kan humre til. Denne gangen om et alvorlig tema, for anmelderne og forlagene har stor makt over forfatterne, og han skriver godt. Så godt, at jeg sitter her med dårlig samvittighet for å ha humret over en voldtekt han skriver om.

"Evig søndag", Linnėa Myhre.
I dag har jeg vasket klær, handlet, laget middag, rigga om bredbåndet, gjort litt sekretærarbeid og snakka med familien når vi spiste middag - taco. Alt dette gjorde jeg mest for å kunne si at jeg har gjort noe annet enn å "bare lese" - for jeg har lest denne boka fra perm til perm også.

Artig å bli positivt overrasket over ei bok og en forfatter. Kall henne gjerne blond og bloggete, men hun har levert en gripende bok om å føle at hun ikke passer i sin egen kropp. En kropp som blir tynnere og tynnere, et sinn som sliter mer og mer, og et liv som blir vanskeligere og vanskeligere. Det er ikke akkurat Agnar Mykle-kvalitet over dette, men synes hun beskriver godt hvor vanskelig de enkleste ting kan være, og hvor irriterende andres innfall og verdier kan virke når formen ikke er helt på topp.
Anbefales veldig.

Jeg er ingen krimelsker. Hvis jeg leser krim er det fordi jeg tror boka har noe mer i seg enn en krimgåte. Derfor kjøpte jeg denne e-boka. Forfatteren har på FB- gruppen "God bok", kjørt ganske hardt ut mot flere ledd i bokbransjen, så fyren har tydelige meninger - og jeg er enig med ham i mye, så det var med en viss forventnig jeg åpnet "Smerten aveny". Navnet sier noe, og når Roar synes Sult av Hamsun er helt fantastisk, forventet jeg ikke å lese noen feelgood rosakrim akkurat. Hvis målet til Roar er som jeg tror; å beskrive elendighet, skurker, skyggeside, skråplan, hat, hva som skaper hat og selvmedlidenhet, har han full måloppnåelse med denne boka. Han lager gode bilder på alt som er på skråplanet på Filippinene, og har skråe tilbakeblikk på de som det norske sosialdemokratiet ikke makter å gi rettferdighet. Her er ikke ėn karakter skevet inn for å sette "farge", eller for at vi skal humre eller bli småforelska. Her det lite med glade farger, men det er heller ikke sort/hvitt. Det er gråtoner og smerte som gjelder. I begynnelsen på boka fikk jeg støv på buksa, insktene kravlet ned langs ryggen min. og jeg vannet jeg drakk smakte whiskey. Det var i begynnelsen. Boka er på nesten 400 sider, og da ble det for meg litt for mye støv og insekter, kroppsvæsker og upålitelige folk og annen elendighet for meg. Han har et brutalt godt beskrivende språk - med variasjoner. Elendighetsbeskrivelser kan Roar. (Hvis dere googler, vil dere helt sikkert finne bøker dere har lest som han har ovrsatt). Når han begynte med tilbakeblikk, vkitige nok for å forklare skjebner og et levd liv, datt jeg litt av, men han tok seg for så vidt godt inn igjen mot slutten - det skal han ha. Han skrev også inn litt musikk. Det likte jeg.
Litt artig at han i samme kapittel nevner Stayin alive med Bed Gees og livreddende hjertekompresjon. Stayin alive, for uten hva ordene betyr, har akkurat samme rytme som anbefalt ved hjertekompresjon :-)
Som sagt; jeg er ingen krimelsker, så det må dere ta hensyn til når dere leser dette. En av grunnene til at jeg ikke er så glad i krim, er at "heltene" ofte er så antihelt-stereotyper, og at morderne som i bøkene ofte dreper på mistanker for å beskytte seg selv, samtidig ofte plaprer i vilden sky om ting de ikke burde, til folk de ikke burde - i hvert fall ikke før de var døende. Denne boka hadde et par lange passasjer om akkurat det, som mange andre krimbøker, og det trekker ned min leseopplevelse. Men; jeg har kjøpt Magellans kors også, skal lese den, og ønsker Roar lykke til videre som forfatter.