Bokelskere.no

Dette er ei veldig god fortelling. Ei utrolig godt fortalt fortelling, som er fortalt svært godt – uten en eneste ”ridende rytter til hest” som jeg akkurat nå presterte. Dette er historia om ei øy - og om det som rører seg på og rundt. Sånn som for eksempel fisken, krøttera, folka, vinden, båtene, regnet og de besøkende – ja hester også. Den forteller veldig konkret, nesten fritt for indre tanker, kruseduller, border og elger i solnedgang – men den har også sine poetiske vendinger om naturen, horisonten og om fremtida. Et bilde sier mer enn tusen ord, og en forfatter skal jo gi oss de gode bildene. Her gir han oss et flott bilde av øya med få ord:
"De har tre seljer på Barrøy, fire bjerk og fem rogn, hvorav den ene er arrete og diger som en tønne rundt midjen og heter Gammelrogna, og alle tolv heller i den retningen naturen har bøyd dem".

Øya og folka er i utvikling mot nyere tider, med store omstillingsutfordringer, ikke uttalte bekymringer og hardt arbeid for både store og små. Alle må finne sin plass. Det jobbes hardt hele tiden for å sikre morgendagen, så det er genialt at boka er skrevet med stor fremdrift, bisetningene maler ikke ut hva folk tenker og mener. Det dveles lite med fortiden, selv om den er med oss hele tiden. Sånn sett kunne tittelen like gjerne være ”Det usagte”. Det males hele tiden videre fremover. Det bygges, det skapes, det fødes, ting går i stykker og noen dør. Fortellinga fortelles med enkelte hull i utmalinga, som gjør at du må tenke egne tanker, og dette bygger spenningen opp og frem. Vi blir godt kjent med persongalleriet gjennom deres handlinger. De er alle sterke på sine måter, og det er mest det praktiske som teller her. Det er de som klarer å får jobben gjort, som må gjøre den – og det er også de som får makta over den. Det er arbeidslinja som gjelder – på denne øya får man makt av å jobbe hardt, og tilpasse arbeidsoppgavene til nyere tider. Det er lenge siden jeg har lest en bok med så mange verb, arbeidsoppgaver og redskaper.

Synes for så vidt at det var ei god bok, men tror at Jakobsen får den lille ekstra gratis positive presseomtalen, som flere andre menn i samme alder som har prestert flott tidligere ofte får. De får godt betalt for merkevaren sin. Jeg tenker da på Jon Michelets ”Skogsmatrosen” og Per Pettersons ”Jeg nekter”. Bak disse går pressa og reklamefolka i flokk.
Når det gjelder å beskrive sterke kvinner på kysten, prøv heller Trude Teiges ”Havet syng”.

”Innsirkling 2”, Carl Frode Tiller
Kven er vi? Kven trur du at du er? Kva trur du dei andre trur at du trur du er?
Kvar går grensa mellom å væra snill, forståeleg , oppofrande og omsorgsfull, mot det å bli sjølvutslettande?
I den fyrste boka fekk vi nesten møte Daniel som har mista hukommelsen, men berre nesten. Vi trur at vi blir betre og betre kjent med Daniel gjennom brev som er skrivne til han i 2006, og i forskjellige tids- og personperspektiv gjennom forteljarstemma til dei som kjente han før hukommelsestapet.
Innsirkling2 fortsetter i den same stilen, men det er berre det at no gjer han alt så mykje betre. Han er ein meister på å skildre dei indre tankane rundt dei nære og vanskelege dialogane, kor han gjerne let en trasig replikk forme og sabotere ei samtale, ved at sinnelaget til nærtagne usikre folk med dårleg sjølvkjensle går mot det mørke - og vert mørkare og mørkare. Han skildrar djupt og godt kor folk i dei lavast sosiale laga held kvarandre nede, med ei truverdig men teatralsk stemning, kor det overømfintlege vakar i overflata.
Dette prosjektet trer no meir og meir fram som ein tidsbileteskildring frå vår nyare tid, med stadige tilbakeblikk, då mest til 70- og 80-tallet. Han skildrar miljø i bygd og by, med alle muleg tenkjelege relasjonar av det vanskelege slaget på ein glimrande måte. Her er det skjulte og opne konfliktar mellom by og bygd, søsken, naboar, generasjonar, foreldre, born og steborn – med veldig gode tidsbilete. Beskriv òg veldig godt forskjellige subkulturar.
Kvifor vart eg slik, når han eg vaks opp med vart sånn? Trur det må vere frå dette verket Per Petterson fekk sin ide om å skriva ”Jeg nekter”. Tiller skriv like godt. Kanskje betre.

Sidan Tiller allereie har annonsert at det kjem med ei tredje bok til no til hausten, røpar eg ikkje noko stort om eg fortel at vi heller ikkje i denne boka får helse skikkeleg på Daniel – men du å du kor innfløkt og spanande det er. Eg lurar no på om Tiller klarer å lande dette identitetsgreia utan å ringe ”Tore på sporet”.

”Andvake”, Jon Fosse

Då eg såg Bokprogrammet på NRK TV, kor Siss Vik var i samtale med denne mannen Jon Fosse, i Grotten, kor Jon fortalte om ein gong han såg eit nyfødt born, kor alle andre var oppløfta, snakka om eit under, at eit nytt liv var kome til verda. Vel Jon fortalte at han tenkte på døden – at ein gong skal dette bli død. Eg tenkte med meg – kva er det som eigentleg bur opp i denne dramatikarens hovud - og kjøpte Andvake.
Andvake følgjer Alida og Asle, eit ugift par frå svært fattige kår, som skal ha born. Kva årstal kjem ikkje fram, men eg tenkte det kunne være for to til tre hundre år sidan – sikkert ikkje so viktig.
Det som er viktig er dramatikken. Når ein mann tenkjer på døden når andre tenkjer på nytt liv, seier mykje om kva lerret denne mannen kan trekkja opp med svært få ord. Boka er på berre vel 70 sider, men kvart eit einaste ord mellom punktuma er nøye valde, finslipa og velplasserte. Han dreg dramatisk ut eit lerret om disse to, lukkelige, fortvila, optimistiske personane, kor han i ei og same setning gjerne tek for seg heile slekta, svik og draumar til disse. Asle er, som sin far og farfar, spelemann, og Jon er innom kva det vil seie å vera ein spelemann; at då skal ein ta vidare kjenslene til dei ein spelar for, enten det er i eit bryllaup eller ei gravferd. Eg tenkjer at då fortel Jon om seg sjølv, og alle andre kunstnarane. Det er det denne boka gjer. Den dreg ut kjenslene, og sidan snurpar dei saman - slik berre store kunstnarar og dramatikarar klarer.
Med eit format på berre 70 sider, må ei historie sete frå byrjinga av. Eg brukte nok nokre sider før eg kom inn i rytmen og språket til denne karen. Eit frodig nynorsk som ikkje ligg særlig nært verken mi dialekt, eller mitt skriftspråk, og med eit nesten fråvær av punktum, kravde det min fulle konsentrasjon, men når det fyst sat – så sat det.
Mine tankar gjekk både til Maria, Josef og Jesusbarnet i gamal tid, men og stundom til romfolket no i våre dagar – så at Jon får si tid i Grotten følast heilt greitt. Det er berre dei store som får det.

"Uten en tråd", Jens Bjørneboe
Husker dere sangen ”Ute til lunsj”, Lars Kilevold og Torstein Bieler. De laget en hit for å teste ut grensene for hva som ble sett på som reklame eller ikke av NRK i 1988, ved å putte inn mange kjente firmanavn i sangteksten. Et spennende prosjekt, som gikk gjennom og ble en kjempehit.
Tipper at dette prosjektet var inspirert av Jens Bjørneboes prosjekt av 1966, hvor han skrev erotisk i romanform, men da uten å bruke disse typiske pornografiske ordene, som også da var tilgjengelige ved bilder uten sladd i kioskene. Dette bla for å teste grensen på hva som ble oppfattet som sømmelig i bøker. Boka gikk ikke gjennom, men ble beslaglagt, forlag og forfatteren ble tiltalt og dømt i høyesterett – og vi kan nok kalle denne boka også for en kjempehit. Han harselerer, og skriver med en satirisk ertelystende snert, om det mange i maktens korridorer på den tiden, og sikkert nå også, vil kalle umoral. Bla var dette med hvorfor det var/er slik at jenter skal være jomfruelige og passive, mens guttene får økt status hvis de synliggjør sine erobringer.
Så hvis du lurer på hvordan det er å gå med en champagnekork inne i "blomsten" et helt døgn, bør du lese denne boka. Et lite resymé:

Vi følger ei jente på nitten, Lilian, som til å begynne med i boka har problemer med å få det til å gå for seg sammen med gutter. Hun får da tips fra sin yndige sengevenn, Brita, om en forståelsesfull lege, som ikke hadde reservert seg mot noe som helst. Lilian oppsøker orgasmedoktor, dr. Peterson, og får den hjelpen hun har krav på - alt dekket av trygdekassen. Dr. Petersons filosofi, er at vi må slutte å late som at vi ikke har lyst på det som vi har lyst på, men legge fra oss skyld- og skamfølelsen generasjonene over har påført oss – og da særlig til jentene. Denne doktoren tar saken i egne hender, og gir henne stødig og daglig veiledning gjennom et flere ukers orgasmekurs, som hun består med glans, og dette vekker en ild i Lilian som er vanskelig å slukke.
Hun bestemmer seg for å dra på haiketur i Europa, og får først napp med Göran, en svensk filmfotograf. De koser seg med hverandre i bilen hans, og når de kommer til Sverige dumper hun opp i en filminnspilling, hvor hun ikke bare får se på filming av kjekke gutter som legger pinnene i kors. Neida, hun får også spille inn en film selv, sammen med Mikkel, som det skal vise seg har en enorm kapasitet. Dette gir henne nye erfaringer, nye lengsler og noen ekstra kroner til reisekassa, og hun reiser videre til København. Der går hun på antikvariat og kjøper gode bøker, som Strindberg, Kierkegaard osv, for noen av pengene hun tjente i Sverige – hun er svært kulturell, og liker å sitte på kafé og lese. På en kafé treffer Lilian ei spennende jente, Lise, som er til å spise opp, hun begynner med det som strutter under blusen, og når Lises gode venn, Jan, dukker opp, fikk hun delta i en koselig likesinnet trekant, hvor de bla stelte seg nedentil, for få økt følsomhet – fint var det å se på også.
Ferden gikk så ganske glatt videre til Tyskland, men etter en tur på Reerperbahn, når hun med selvsyn fikk se hvor elendig disse offentlige syndens buler preget byen, ble hun skikkelig skremt og ønsket seg lang bort, og ble da heldigvis, i grevens tid, plukket opp av en rik, korrekt, litt eldre herremann, som hadde vært direktør både i stålindustrien og i en bank, med fin bil, flott hus med tjener og greier, og bankmannen introduserte henne for pisking og underkastelse, som nok var litt uvant til å begynne med, men det gikk ganske greit etter hvert - litt sårt å sitte på rumpa dagen etter var det, men det gikk fort over, så når hun fikk haik videre med Freddy, en britisk kunsthistoriker, gikk det helt fint å sitte i sportsbilen til denne litt drikkfeldige gutten, som viste seg å være litt uinteressert og sidrumpa til å begynne med, siden de faktisk brukte to hotellrom de første nettene, men så kom de endelig til et hotell hvor det var bare ett rom ledig, måtte da dele seng, og det er jo mye hyggeligere, selv om denne Freddy ikke viste interesse for blomsten hennes i det hele tatt, men han viste seg ivrig på å stikke spydet sitt i det bakerste, en litt uvant men spennende greie som gjorde at hun måtte sitte på en pute i bilen helt til de kom til Napoli, hvor de traff en venn av Freddy, en ung gutt på bare 15 år, men som hadde en fin stilk, og når hun hadde en stilk foran i blomsten, og Freddys stang bak samtidig, gikk det for henne i nesten en halv time, før hun tok avskjed og satte seg på toget videre på tredje klasse til Paris, hvor var hun var heldig og traff Pierre, som var fullkommen, gjorde alt riktig, og hun ble såååå forelsket, men siden man ikke kan fortelle om noe som er fullkomment innen for de private rammene, kom det ikke frem i boka hva de holdt på med i Paris, men jeg antar at det gikk fint for dem begge.

Boka har et veldig bra etterord, skrevet av forfatteren selv, der han forklarer sine motiver for å skrive boka, det går bla på likestilling mellom kjønnenes eksperimentering med sin seksualitet, litt om det å være forfatter og sitt forfatterskap. Han går også med rette til angrep på riksadvokaten og skildrer tekst, bilder og holdninger som var tillatt på den tiden, og setter det moralsk opp mot sin bok - tankevekkende og skremmende. "Riksadvokat Aulie er tilhenger av lenkede piker og apekatter, jeg er tilhenger av frihet. Ellers måtte han ha arrestert en annen bok".
Bjørneboe var fullstendig likegyldig til om "Uten en tråd" har litterær verdi eller ikke - det vil man først se om 50 år, sa han. Vel, boka ble gitt ut i 1966, så det får vi ikke konkusjonen på før om to år. Så dere som ikke har lest den må skynde dere, for om to år blir kanskje dette verket igjen sett på som ren pornografi av de blåblå – nå som de i disse dager fremstår som talerøret til kirkas bakstreverske menn, som burde høre mindre på sine egne mørke innesperrede tanker, og mer på menneskekjenneren Bjørn Eidsvågs ”gud, med liten g”.
http://www.youtube.com/watch?v=yQx39GLTCRA
God helg.

Gjentagelsene tror jeg er et lyrisk virkemiddel, som jeg synes skapte en fin stemning. Det er kjempebok, og jeg gremmes av at slike bøker ikke får den oppmerksomheten de fortjener. .

”Innsirkling”, Carl Frode Tiller
”Født sånn, eller blitt sånn?”, er eit uttrykk som har festa seg i det norske språket etter ein tv-serie med same namn. Mine tankar gjekk til denne no medan eg las boka.
Viss du vaknar med hukommelsestap, ikkje huskar det slag av ditt tidlegare liv, og du i tillegg får vita at mor di er død for lenge sidan, og at ingen veit kven din biologiske far er - ja kva gjer du då? Ringer Harald Eia kanskje? Neppe.
Ein langt betre ide er å setja inn ei annonse med bilde av deg sjølv, og håpe på at nokon kan fortelje deg kva kar du er. Håpe at folk skriv til deg – om deg.
Breva kom, og denne boka var ”litt vanskeleg å leggja frå seg” - for å seie det sånn. Ikkje fordi ho var så enormt bra, heller fordi eg brukte mesta halve boka før eg kom skikkelig inn i ho – og hadde faktisk lyst til å leggja ho frå meg – men fekk det ikkje til.
Han skriv veldig godt, det er eit spanande prosjekt, er svært god til å skildre det nære og det sarte – ja, og det svarte også. Veldig god på det.
Grunnen til at eg sleit var at ho var so oppstykka, og det kravde mykje konsentrasjon. Eg hadde vanskar med å skjøne kven som var kven i disse breva. Hovudpersonen var den mest distanserte i heile boka, og det var no litt tøft etter kvart eg kom inn i det og skjøna opplegget. Breva skildra livet til hovudpersonen, litt kva han hadde gjort, men mest kva han hadde opplevd, det som hadde skjedd rundt ham, og korleis dei oppfatta han, i gode person- og miljøskildringar. Gode tidsbilete var der og – veldig gode, og han fekk også fram mange gode bilete galleriet i boka hadde i hovudet – akkurat slike saker som so mange andre også har hatt i hovudet.
Er glad for at eg fullførte boka, men blir overraska om eg ein dag sit her og les i Innsirkling 2 - men so er no det slik at eg likar no overraskingar eg då ;-)

Jau; kor mange bøker, songar og filmar har ikkje vore laga om forboden kjærleik, og om forboden seksuell utforsking i ubalanserte maktforhold? Vi les om fenomenet mest kvar dag i avisene, og vert like forbina og forbanna kvar gong. Så oddsen for at ei lita bok om temaet skal trollbinde ein stakkar til langt på natt er sjølvsagt liten - men han er der. Klokka er i skrivande stund 01:43.
Må berre sei at eg vart veldig imponert over kor forfattaren klarte å halde på spenninga i ei bok, som på ein måte var føreseieleg når det gjeld handling. I bøker går det oftast som det går, når det går for vaksne menn i unge jenter. Det var nok ikkje om dei fekk kvarandre, eller om dei kom til å flykte saman, eller ikkje, som var spaninga og driven i boka. Det var måten ho var skriven på. Forfattaren klarte å dreie perspektivet frå den eine til den andre. Frå den svake til den sterke, som var ”svak” for den svake part her, og svikta både den eine og det andre. For det er det som er gale. Det er ikkje aldersforskjellen, sjølv om ho var sytten, han over førti og far til ei som var året eldre enn ho. Den lyt vi tåle, også blant andre folk en filmstjerner og andre kunstnarar. Det er maktforholda elev/lærar som er det gale her.
Det flotte handverket med skrivinga, er at ho klarer å la oss føle lengselen og saftene til denne unge eleven, som ikkje får utforske seksualiteten sin saman med sin prektige kristne kjærast, fordi han har eit noko gamalmodig syn på sex før ekteskapet – ”å spara seg er betre enn å para seg”. Sevja i hovudpersonen Jill stig, hormona rasar i kroppen, og dei vert vanskeleg å kontrollere før blikket stoppar på Peder, denne flotte læraren, som forfattaren, når ho skiftar til hans perspektiv, får oss til å føle at han litt motvillig og karakterlaus, svikta mangt og mykje, og følte seg dregen over den eine grensa etter den andre, og den tredje…… Ja, og så er plutselig gamle vaner vonde og vende, og det er i boka, som "in real life", vondare for den eine enn for den andre - sjølv om ingen gikk heilt fri.
Det einaste eg ikkje likte med boka var slutten. Der var det nokre sider som eg ikkje forstår kvifor ho har lessa på, men det gjer ikkje so mykje for heilheita. Kanskje moraliserer forfattaren om korleis det kan gå om ein sluttar i kyrkjekoret, får seg nye venar som ein prøvar ut ungdomens kraft med - eg veit ikkje - men ho skriv utruleg bra, så eg velgjer å slette dei siste sidene frå minnet om boka.
Ei knasande god bok med mange veldig gode dialogar, godt komponert om eit utslite plot, som ho meistrar på en framdragande god måte. Dei viktigaste karakterane vart vi kjende med, dei ikkje fullt so viktige vart statistar - og det var heilt greitt, det var det dei skulle være også. Heilt til........
Det var rett og slett berre flaks at eg kom over denne boka. Grunnen til at eg festa meg med den var at forfattaren heite Djupvik, opphavleg frå Gurskøy - som meg sjølv. Og topografien stemmer veldig godt med Hareidlandet, Ulsteinvik, Herøy og omegn – berre so det er nemnt.

For litt siden las jeg Sidsel sin første bok, og den var såpass bra, at når jeg hørte at denne var enda bedre tok jeg fatt i denne også – og den er bedre.
Norge er et langt land, med få innbyggere, men med stor økonomisk makt. Og når da hele maktapparatet er samlet i en by, er det ikke rart om det skulle bli noe samrøre. Børsen ligger nærme Skippergata, og "sånn går no dagan" – både for de med økonomisk og politisk makt, og de som er helt ut på den andre kanten, men i samme gata; de prostituerte uten oppholdstillatelse og annen makt enn….tja, de har vel ikke makt i det hele tatt.
Den røde tråden i boka her er at enkelte ikke klarer å se lengre enn sine egne behov - enten de er nederst på stigen og søker det helt basale, eller om de er øverst og søker etter MER MER MER, koste hva det koste vil, og at manglende impulskontroll gjerne fører til manglende puls hos andre.
Boka følger en journalist, som føler seg lite vedsatt, på jakt etter nyheter for sin oppdragsgiver, og må søke både blant de prostituerte, i direktorater og i finansmiljøene – som har kontakter i direktorater, blant de prostituerte og blant deres halliker.
Her er mye dop, utnytting, trusler, makt og avmakt, men også beskrivelser av nære gode og dårlige relasjoner.
Komposisjonen var bedre, og språklig var den mye bedre enn i den forrige boka. Hun lekte seg mer med litt syrlige undersetninger, men jeg synes hun dro litt inn litt for mange vanskelig nære relasjoner, både blant ofrene, drittsekkene, seg selv og i maktapparatet. Alle hadde liksom en forklaring på å gjøre noe som ikke er ”etter boka”. Alle ville være filantroper, de ”skulle bare” først – og slutten ble litt for ”dette passer bra på film” – aktig.
Hennes neste thriller blir sikkert veldig bra.

Denne boka er det noe med. Den er forfatterens hovedverk, og er på mange lister over siste tiårs beste bøker – og hvorfor det?
Jeg synes den begynte veldig bra. Handlingen er lagt til Torshavn på Færøyene, og skildrer klokker og vindharpebygger Kornelius Isaksen, og hans tre sønner Moritz, Lille-Kornelius og Sirius. Boka sies å være komponert som et musikkverk, med fire satser,(uten at jeg skjønte så mye av det). Viktige hendelser er guttenes bryllup, og til hvert bryllup skjer det gjerne noe dramatisk.

Den hadde fine skildringer av et lite lokalsamfunn, med masse personligheter, som ikke har noe annet valg enn å leve sammen med hverandre – sånn som det ofte er på små steder. Levesettet til disse utsvevende kunstnerne passet ikke inn i det nøysomme lille samfunnet – på en måte. Og det er jo bare en måte til å få dem til å passe inn på, og det er å vekke bygdedyret. Her representert gjennom særlig avholdsbevegelsen. Bygdedyret og boka fikk med seg alt som skjedde, og det ble for meg svakheten i boka. Den tok for seg for mange skjebner og navn gjennom et forholdsvis langt tidsperspektiv til at jeg klarte å følge med alle disse navnene og skjebnene. Noen navn kom og gikk, noen viktigere for boka enn andre, og det var litt vanskelig å vite hvem jeg skulle feste meg ved. Angret på at jeg ikke, som jeg ofte gjør med krim, tegner en liten sosiometris for å holde rede på persongalleriet i forhold til hverandre, tid og sted. Og det viste seg også å være en kriminalsak også i boka, så sånn sett var den nok grensesprengende i sin tid.
Men når det negative er sagt, så må jeg også passe på å si at den fulgte den hovedpersonene veldig godt, og det var mange underfundigheter og humring underveis, men den hadde en svak periode fra midten og utover, men tok seg opp mot slutten.

Er veldig enig med deg. Komposisjonen av boka gjør boka skikkelig god, litt grensesprengende for meg.
Hvis du savner mer info om prosjektet gå inn på http://www.vetlelidlarssen.no, og klikk på noter om....Her har han lagt ut bakgrunnsmaterialet.

"Fredrik", Leo Lionni
I dag fikk familien min en pakke i posten. Ei bok - ei vennebok.
Den handler om fem mus som stresser med å hamstre til vinteren. Fire hamstrer mat - en ser ut til å sløve og ta livet med ro. Men når vinteren er på sitt hardeste, kaldeste, ensomste, og det er lite med mat, forteller Fredrik hva han samlet på: gode minner. Han forteller om våren, farger, varme, og gir dem det håpet de trenger for å komme seg gjennom vinteren - sammen.

Fin bok om at vi trenger mer en mat og materielle ting for å overleve :-)

Du verden!
Det finnes to type mennesker: de som snakker om Slaget ved Wounded Knee – og vi andre som kaller det Massakren ved Wounded Knee.
I går leste jeg på nettet om oljeselskap som skal inn i indianerreservat og naturreservat for å høste av hva kloden har gitt oss. Kloden har gitt oss mye, Christoffer Columbus for eksempel – en skikkelig drittsekk som også er med her. Her er med mange andre også, noen slemme, noen mest snille, og mange som bare er.
Boka er veldig velskrevet. Lyrisk. Kjempefin komposisjon. Forfatteren tar oss med inn i historien til indianerne forskjellige steder, tider, land og perspektiver. Han følger også to – tre personer i nyere tid, og snører alt dette sammen med bla Statoil, tankegodset til Evo Morales i Bolivia og noen norske journalister. Boka er både drømmende, romantisk, kritisk og voldelig. Det er vanskelig å skrive noe om urbefolkning og europeisk skattejakt uten å beskrive vold – ekstrem vold. Her ble voldsbeskrivelsene ekstra sterke. Ikke på måten han beskrev volden rent teknisk, men det var måten han beskrev tankene rundt dem på. Forfatteren skriver kapitlene med forskjellige jeg - perspektiver, og når han beskriver voldsutøverne i jeg -perspektiv ble det utrolig sterkt. Veldig dristig gjort. Kjempekvalmende å være inn i hodet på en som torturerer, voldtar og lemlester. Men la det være sagt, dette er ikke en ”splatter-bok” – volden hører med og passer veldig godt inn i historien. Den kunne ikke vært uten, og her er også mye varm søken etter, og opplevd kjærlighet. Veldig bra bok, som tar for seg rasisme, overgrep mot urbefolkning før og nå, opprør, kjærlighet, fortvilelse, kynisme, søken etter kjærlighet, identitet og blodsbånd – og rettferdighet.
Dette var boka si det ja. At den ikke står øverst på hyllene hos bokhandlerne er et under – men sånn er dessverre bokverden. Merk dere Johan B. Mjønes.

Min første bok av Egeland
Hovedpersonen er en gutt på14 år, som sammen med sin mor skulle delta i utgravninger av katakomber i Roma. De kommer nesten i gang med det, men så tar vardøger, parapsykologi, barn vs unges opplevelser og åpenhet til det uforklarlige, Einstein, andre steiner, tidsforståelse og andre dimensjoner over. Moderne spesialtrente munker i Herrens innsatsstyrke, med teknisk innsikt, får vi også kjennskap til, sammen med spiritisme, nekromantikk og déjà vu begrepet. En moderne bok skrevet i 2013, med gode tidsbilder som feks at nettbrett og telefonfotoapparat er en selvfølge i alles hverdag. Et annet tidsbilde er en kvinnelig preste og en annen vis kvinne - ikke bare kloke menn med makt som actionlitteraturen ofte er full av. Innklemte faktabobler, som jeg er helt sikkker på er fakta, er også et fint virkemiddel. Fin bok til tenåringer, som kanskje etter denne får lyst til å lese mer av Tom Egeland, Dan Brown og Gert Nygårdshaug - og vips så vil historie- samfunnsfag- og RLE-timene bli favorittfag. Skulle de ikke bli det, vil de i hvert fall bli mer spennende, og de vil få flere knagger til å henge kunnskapen sin på.

"Hvit planter", Øystein Wiik
Etter å ha gleden av å høre forfatteren lese fra sin siste bok, live på en scene, ble jeg nysgjerrig og lånte et eksemplar på eBokBib. Ser at han vil mye, han vil det veldig og han vil gjøre det morsomt. For meg ble det rett og slett en kitsch fortelling om skip, skipsredere, hav, Afrika og alt for usannsynlige sammentreff av nære og fjerne gamle relasjoner. Men, jeg tipper at denne boka kan være underholdende på lydbok hvor han selv leser, for det er jo noe med denne mannen da. Artig at han vil prøve seg som multikunstner - det skal han ha.

"1001 natt", Vetle Lid Larsen
Norske slaver i Afrika du liksom? Akkurat ja - ja akkurat. Det er akkurat det denne flotte boka handler om. Forfatteren har gjort et fantastisk arbeid med å følge bølgeskvulpen og fornedringen til to av de mange tusen norske menn som ble tatt til slaver i Alger. Han skildrer vekselvis livet til slavene som er i fangenskap og livet på båtene, og med sin forfatterstemme i nåtid om sin etterforskning og innhenting av spor og dokumentasjon inn i mellom, på en sånn måte at jeg fikk et bilde av Tore på sporet på innsiden.
Kjempebra bok om en del av norsk og afrikansk historie som var ukjent meg - og sikkert for mange andre også.
Hvordan det gikk til slutt finner dere ut ved å lese denne kjempegode boka. Imponert.
Bra julegavetips.
På mandag kommer han til Trondheim folkebibliotek for å snakke om den. Gleder meg, og er stolt av å bo i et land som lar oss låne en så ny bok gratis gjennom eBokBib.

"Dødelige dråper", Sidsel Dalen.
Etter en særdeles god omtale av denne boka av en bokblogger via Facbookgruppa "God bok", fikk jeg lyst til å lese denne thrilleren. En bok om en skikkelig gravende journalist, hvor livet i Norge går litt i motbakke. Hun tar et oppdrag å skrive noe om norske oljeinvistreringer i Sør-Amerika. Hun er som sagt gravende og finner mye grums i oljebransjen. Vi snakker korrupsjon, vold, utbytting og miljøbomber.
Jeg ble skuffa. Dette er alvorlige tema som opptar meg, men i boka ble det litt for mange faktorer som ble sydd sammen på en for meg ikke troverdig måte. Det ble litt for mange av disse faktorene som traff hverandre "tilfeldig" til at den ble troverdig. Tror forfatteren har glemt både hvor stor regnskogen er (var, den kryper stadig), og hvor stor by Rio med sine 6,1 mill er. Hun burde med fordel fokusert mer på hovedhistorien, og strammet inn på bihistoriene. Oppbyggingen av boka, hopping fra scene til scene slik som Dan Brown gjør det, likte jeg godt. Men hun burde tatt seg litt bedre tid i hver scene i begynnelsen for at gjøre leseren kjent med personene - som var i overkant stereotype, men de funka bra for det. Fint å være på jungeltur igjen, og det er spennende tema, så jeg vil nok bla litt i hennes neste hvis den kommer.

Ja, jeg personen er en merkelig stemme der han går og trår nært med stor respekt, men samtidig er observerende distansert. Hvis han hadde hatt den stemmen når han gikk rundt i huset og ryddet og tenkte på minner, men hadde spisset dramatikken når han skreiv om selve minnene i gammel tid, hadde boka blitt mye bedre.

"Over det kinesiske hav", Gaute Heivoll
Det er snart jul, og da kommer vi sikkert til å få høre "Det er julekveld i skogen" på radio. Det er ikke Gaute Heivoll som har skrevet den visa, men boka skapte litt av den samme stemninga. Han skriver varmt, melankolsk og med respekt om en ganske så sørgelig historie. Han skriver i jeg perspektiv om en mann som rydder et hus som han vokste opp i. Vi får stadige tilbakeblikk i minnene, og ta del refleksjonene han får, og det er stadige sceneskift. I dette huset hadde han vokst opp sammen med sine foreldre, egne søsken og "åndssvake" barn som han ble voksen sammen med. Alt var ikke like enkelt i dette fosterhjemmet.
Likte ikke boka så godt som "Før jeg brenner ned" av samme forfatter, men den har noe ved seg - den har det. Men jeg synes den ble litt for slakk. Slakke åser og slakke beskrivelser av stor dramatikk. Det blir litt for distansert, selv om han skriver veldig nært. Men jeg kjenner at den vil sitte litt i.

"Tigertimen", Fredrik Skagen
Joda, det er litt fornøyelig og god underholdning å lese en bok hvor russerne er skumle i det fjerne og nære, IRA pakker sine bomber, både freds- og miljøbevegelsen er i bevegelse til å få stadig alvorligere ting å passe på.Og når kulissene til dette er byer med navn som fotballag, fikk jeg også en påminnelse om at jeg engang brydde meg om fotball. Forfatteren gjorde i hvert fall det når han skreiv boka. Selv om boka gav viktige påminnelser om livet på tidlig 80-tall, på måten han også skreiv inn viktige politiske prosesser og dramatiske hendelser, fenget ikke boka meg så veldig. Den største spenninga med Morten Martens var for meg forholdet til dattera i Trondheim, hvor han også vekselvis tar oss med, bla til den store bryggebrannen, og til den nå nedbrente brune kafeen Troubaduren. Det gir vel meg en pekepinn på at jeg ikke er helt på krim for tiden.

"En mann ved navn Ove", Fredrik Backman

Boka begynner mest som vittig, men med litt språklig stakkato etter min smak. Heldigvis virker det som at Ove og forfatteren spiller hverandre bede og bedre utover i boka. Boka følger en mann med navn Ove med sine naboer, og kapitlene veksler med tilbakeblikk, slik at vi får dypere og dypere innblikk i hva som har formet Ove til den grinebiteren han er. Litt som å skrelle en løk: litt brun, hard og grov ytterst - så skreller man lag for lag, og når man kommer innerst oppdager man tårene er i øyekroken,. Mange vil nok oppleve både lattertårer og andre tårer nedover kinnet også.
God bok, som har fått mest oppmerksomhet for sin humor, men den har så uendelig mye mer; gir også rom for ettertanke og har mange gode formuleringer:
"Det kreves bare en eneste solstråle for å drive skyggene på flukt". (Kona til Ove)
"Ove ser på jyplingen slik middelaldrende menn ofte ser på yngre menn som synes å finne opp en egen grammatikk etter hvert som de snakker".
"Du! Det er du som har tenkt å kjøpe deg en fransk bil. Du burde ikke bekymre deg så mye over andre, du har problemer som det er".