Bokelskere.no

"Slåttekar i himmelen", Edvard Hoem
Det er slett ikkje alle forfattarar som kjem seg unna med å bruka eit ord som "neger" i ei bok skriven i 2014. Edvard Hoem gjer det. For han er ein bauta, en ordkunstnar, ein som tek både tida han er i, den vi går inn i, og vår historie på fullt alvor. Han tek både tida og rommet med heile seg.
Dette er ei fole god bok om ein mann med ein ljå. Hans familie, hans naboar, valg, prioriteringar, draumar og arbeidsliv. Mykje arbeidsliv - for lite - på slutten av 1800-talet.
Hoem tek både tida og rommet i denne forteljinga effektivt med truverd. Han får fram det usagte, for ein treng slett ikkje bruka for mange ord, berre ein velgjer dei rette orda. Edvard har det rette laget med ord, nett slik oldefaren hans hadde med ljåen. Skarpt handtverk, godt skrive, med ei språkføring og ordvalg som passar tida foteljinga er frå svært godt. Her er både gaptratsar, treskoltar og andre mørkemenn - og kvinner med trolldom. Det var ei tøff tid, og det meste dei gjorde røynde på. Ein fekk lite gratis, sjølv kor mykje dei ba til Vårherre.
Han beskriv eit hardt liv, med mykje usikkerheit og armod, men og om draumar om honning og mjølk i et anna land - Amerika. Han fylgjer folk i Romsdal, i og ved Molde, om livet deira der. Om valg. Vanskelege valg om utvelgelse og kvalar. Han fylgjer nokon over til Minnesota. Fortel kor dei der må kjempe for å bevare seg sjølv, sine og sin kultur - og han gjer det med stil, i eit godt skildra persongalleri, med historisk truverd. Sjølv om ikkje alt er heilt sant, så kunne det ha vore det - det er i vert fall heilt sant, for Hoem er ikkje ein historeforfalskar - han er ein historieskapar.

"Det finnes ingen helhet", Helga Flatland
Då eg var FN- soldat, var det svært mange som valgte å tatovere seg for å ha eit minne for livet frå tjenesta. Og nesten alle gjorde som meg, som kjøpte meg ein gullring. Totovering har eg aldri vurdert - før no. Eg sit og vurderar om eg skal tatovere Helga Flatland ein stad.
I denne tredje boka om denne vesle bygda som mistar tre soldatar i Afghanistan, følger vi no mest perspektivet til legen og ein far som mista son sin. Like godt skrevet som dei to førre bøkene, der ho heile tida skiftar perspektiv, og malar ut den eine vinklinga etter den andre i dette sorgdramaet - som i denne boka følger nokre ut av tåka - andre inn i hildringstimen.
Fantastisk lesnad. Førr ei dame.

"Alle vil hjem. Ingen vil tilbake", Helga Flatland
3104 gram, 51 cm lang. Ti fingre, ti tær.
Noe av det viktigste vi gjør her i livet er å smile, eller gråte, i tillegg til å puste. Derfor er dette medfødte egenskaper. Babyer smiler gjerne når de tror der er folk til stede – folk tror de smiler til deres personlighet, blir sjarmert og tar vare på den – sånn er vi skapt. Babyer er lett å avlede, gi nye fysiske og psykiske stimuli.
Hva som skjer når vi har fått livserfaringer som gjør at det er vanskelig å smile, i et samfunn hvor det å felle en tåre fortsatt blir sett ned på, tar denne boka godt for seg. Hvor ofte har dere ikke lest overskrifter i avisene, i reportasjer fra begravelser, hvor folk har gravlagt sine kjære: ”Han klarte ikke holde tårene tilbake”. Vel, prøvde han det? i tilfelle hvorfor det? og hva med de som gjør det, de som ikke klarer å smile, og ikke vil vise en tåre? Får de noen inn i livet sitt for å ta vare på dem, og gir dem nye stimuli? Eller må de gå i egne tanker som de vil avledes fra? Hvilke stimuli blir brukt da tror dere? Vil det virke?
Her er mye ”født sånn – blitt sånn” problematikk, skrevet på en helt fantastisk måte med innlevelse i både dyr og folks hoder. Hun kan veksle brått, men utrolig elegant, i både tidslinjene og stedene handlingen foregår. Hun skriver i forskjellige perspektiver om hendelsene i overlappet tidslinje. Personperspektivene er delt opp i kapitler, hvor hun veksler mellom nynorsk og bokmål, så det ikke skal bli surr for oss som leser. Kjempetøft. Boka tar godt for seg, konflikter, utfordringer mellom søsken, generasjoner, by og land, fiffen og bønder - på en veldig troverdig måte.
Fantastisk tårevåt bok. Den andre i en trilogi som bør leses i riktig rekkefølge.

Helt utrolig egentlig. Det var veldig tilfeldig jeg kom over denne.

"Fangen på Munkholmen", Victor Hugo
Denne litt ukjente boka av den ellers så kjente forfatteren handler om Schumacher, Grev Griffenfeld, som var fange på Munkholmen i mange år. Jeg ser jo denne holmen hver dag, men kjenner lite til historien om denne greven. I og med at jeg har som mål å lese en klassiker inn i mellom, og det er jo litt dumt å begynne med de mest kjente og beste bøkene av en forfatter, for da kan jo de neste stå i fare for å bli en liten nedtur. Derfor valgte jeg altså denne litt merkelige boka, hvis handling går for seg i Skogn, ved Snåsavannet, i Trondheim og på Munkholmen, med henvisninger om folk fra bla Orkanger, Hemkjølen og Røros.

Hugo kommuniserer direkte til leseren for å forklare det uoversiktlige i boka. Han forklarer gjerne sine tidligere frempek ved å feks si "Leseren har ikke glemt.....Leseren husker at ....", og han bruker også fortellerstemmen til å oppsummere uløste spørsmål for å holde leseren ute av forvirringa - og det trengs, for han kan bytte på å omtale folk med fornavn, etternavn, tittel osv. En som skarpretter på en ene sida, kunne være bøddel på den andre, omtalt med fornavn på den tredje og etternavn på den fjerde. Boka hadde noen lange kjedelige passasjer, særlig for meg som ikke liker fantasy. 1600-tallet er fantasy nok for meg, og når han i tillegg lefler med myter om islenderen Hán fra Klipstadur, etterkommer av Ingolf Ødeleggeren, rare eremitter og snåle prester, blir det for fjærnt fra min smak - men han tok boka mesterlig inn igjen med bla en klargjørende rettsak mot slutten, som med sine dommer ga boka nytt håp og ny vitalitet. Boka har gåter, kjærlighetsdrama, offervilje, klassekamp, armod, kongehat og opprør og helter - og de som ikke er det, som for eksempel Nichol Drugic, skarpretter i Trondhjems stift, hvis store drøm er å få tilbake sin praksis i København, og som derfor ikke likte fengselsprester som benåder fangene, og slik råder over hans eiendom, da det medfører store pengetap og hindrer karriereutvikling. Boka tar grundig for seg hat, som lett kan gå i arv og skape motgang.
I perioder en tung bok, som det er lett å legge fra seg, for å bruke det negative av et utrykk mange bruker om bøker. Men jeg tror vi har godt av å bryne oss på noe som ikke bare er pageturnere av og til. Jeg føler meg også beæret over at Hugo skrev sin aller første roman om Munkholmen, og er enig med ham i sin påstand om at Herren nok ikke bor i alle dens tjenere, og ser frem til å lese mer av denne sagnomsnuste og mye omtalte suksessfylte forfatteren.

”Analfabeten som kunne regne”, Jonas Jonasson.
Ei lettlest ”humrebok”, hvor vi følger ei tøff jente fra Soweto, gjennom hennes liv i søken om et håp om mat, rettferdighet og utdanning. Nombeko viser seg å være tøff og lynende lettlærd når hun får utfordringer – noe hun fikk i bøtter og spann – og endte opp i Sverige. Boka er skrevet på samme formel som ”Hundreåringen som….., ”, ved å skrive ei historie som krysser og involverer historiske hendelser og personer. Ei farse, ved at forfatteren fremstiller makthavere som idioter, og de på den andre enden av maktskalaen som det motsatte. Jeg gikk litt mett av alle de morsomme og nonchalante bisetningene, og hadde satt pris på om boka var krympa en del. Det ble litt for mye av litt for mye.

"Lyden av asfalt", Yngve Kveine

Wow. Endelig ei bok om rock, Oslo, gutters følte harde press om å måtte svare til krava. Krava om å pase inn, kle seg, gre seg, måle seg, kunne komme med de morsomme replikkene, være villig til å være morsom på andres beskostning for å få plass - og ikke bli den som puler sist av alle i guttegjengen.
For ei fantastisk bok. En oppvekstroman. En oppvekstroman om å vokse opp i et miljø som ikke liker det glatte, det "vellykkede" og kanskje ikke de som er vellykket heller - helt sikkert ikke de som bare later som at de er det, for å smigre seg inn for å omgåes de som er det. Denne boka tar rock på alvor, ved å følge, antar veldig selvbiografisk, en guttegjeng som digger Jokke & Valentinerne. Lidenskapen til poeten Jokke og tekstene hans følger guttene gjenom oppveksten. Guttene blir fjortiser, umgdommer, unge menn, og digger Jokke livet ut - ja etter hans død også. Ei bok om samhold og utforskningstrang/tvang.
Veldig gode skildringer om det å være gutt litt uttafor de mest populære guttenes konforme gjenger. Beskriver hjerteskjærende hvor rått det kan være å se litt ustrigla ut. Å ikke verken klare eller ville leve opp til idealnormen skapt av den glossye klassens idealer. Hvis dere tror det er bare jentene som må slite for å ha de riktige bulene, kurvene, musklene, vennene og hår på de riktige stedene - les denne boka.

Likte veldig godt at forfatteren tar opp at tekst i musikk også er stor poesi. Han mener også som meg at språket i ei bok kan flyte som en god låt, til en god tekst. Særlig godt likte jeg side 90, hvor han beskriver den usikre guttens møte med et bibliotek - hvor han oppdager skattene, livet ine i bøkene. Vakkert, jeg hadde det også sånn. Fantastisk.

Håper denne boka slår an og får sin fortjente plass i media og i bokhyllene. Han er faktisk også i boka inne på disse mekanismene som er både i musikk og bokbransjen. Det er ikke bare gode tekster som er felles der. Begge bransjene lider av pop-fokusering. Man må kjenne de riktige folka, mingle med de rette miljøene, lage det fork vil ha nå, det som er på moten akkurat nå, skal man få plass. Gi denne mannen plass - og Yngve; gi full gass.

Oppsummeres som et greit forsøk, men en stor skuffelse. Synes Bayer er hakket mer spennende enn Singsaker. Vi får vente og se. Har vært så heldig å snakke med Brekke er par ganger, fin fyr og han har nok lagt en plan om maks ti Singsakerbøker.

"Maria Magdalena", Kristin Brandtsegg Johansen
Tro det eller ei, men om dere er troende eller ei, er bibelen verdens viktigste bok for å kunne forstå mange andre bøker, ordtak, metaforer, kunst, likninger og liknende - tror jeg.
Jeg føler i hvert fall at utrolig mange av de bøkene jeg leser, og bilder jeg ser, musikk jeg hører, spiller litt tilbake mot viktige hendelser og symboler i bibelen. Så ved å ha større kjennskap til denne får jeg ofte litt større utbytte av mye. Om ikke direkte, så også i hvert fall inndirekte og årsak til mange av konfliktene i verden - og da tenker jeg ikke bare åpne kriger, men også de som foregår i det beste hjem i byens beste strøk; kjønnsrollekonflikter, uforståelige holdninger til kvinnens plass i samfunnet.

Jeg har alltid synes at Maria Magdalena var den mest spennende skikkelsen i bibelen, ikke bare fordi hun var en kvinne kanskje, eller nei; tror nok det er derfor, så når denne boka dukka opp, var det et opplagt valg at jeg skulle lese den.
I motsetning til alt annet bibelfokusering jeg har fått med meg opp gjennom livet, tar denne boka for seg kvinnene i bibelen - og da seff mest MM. Men ikke bare henne, og slett ikke bare hennes syn på saker og ting. Boka er grundig, og er innom de mest omtalte disiplene, bibelhistoriske hendelser og folk - gransket i forskjellige skrifter og andre nedtegnelser, hele tiden med relasjon til kvinnene og da mest Maria Magdalene. Måtte ha menge pauser under veis, for å høre på Jesus Christ Superstar, så jeg ble bare nesten helt ferdig med den før eBokBib lukka min tilmålte tid - men har reservert på nytt for å få med meg resten.
Veldig flott bok.

"Jenta som sluttet å snakke", Trude Teige

Viktig og alvorlig tema dette her med grafsende menn i nære familiære, eller andre nære relasjoner, la det være seg både i idrett eller andre organisasjoner hvor folk med stor aldersforskjell også har et maktmessig overtak. Vi leser jo stadig vekk om overgrep i lukkede miljøer med foldede hender. Og at hun får fokus på slikt og bruker egne opplevelser til det synes jeg er topp.

Som Herøyværing i trøndelag er det jo også artig at Trude skriver fra området jeg kommer fra, så jeg synes den var både spennende og underholdende - selv om jeg synes at virkemidler som dårlig vær når det "stormer som verst" og telefoner som ikke virker i kritiske faser er oppbrukt for.
At det også er kunstig tette relasjoner og at folk får med seg det meste, er det lett å bortforklare når hun legger handlinga til et bittelite sted. Lurt.

"Fuglane", Tarjei Vesaas
Eg plar lesa ein klassikar no og då. No vart det Fuglane. Utan tvil ei sterk bok med gode skildringar av natur, og naturbilder inn mot menneskesinnet. Vi fylgjer Mattis og systå hans Hege, som bur åleine i ei stove i skogen. Dei har på kvar sitt vis si eiga utfordring, og utfordrinha heiter Mattis. Mattis kan vel omtalast som ein bygdeorginal med kunstnarkjensle - men utan kunstnarhender og tolmod. Dette vert særs vanskeleg for di både, når Hege, som har passa bror sin i firti år, får ein framandkar på besøk. For det er ikkje lenge han er framand, for å seie det slik - han vert der verande. Veldig mange universelle problemstillingar om livet, og frykt om framtida, kjem til overflata - ja, under også.

"Harpesang", Levi Henriksen
En varm, rørende, morsom historie om en musikkprodusent som i bakfylla, i ei kirke, hører et band som rører noe i ham som ingen før har fått til. Han setter firmaet på vent, for å søke i seg selv etter ny livsglede, og for å få dette bandet, bestående av tre sterkt troende 80 åringer til å få musikken sin ut til folket.
Ei bok om søken etter meningen med livet, og om å være tilstede i sitt eget liv. Forklaringer på hva musikk egentlig kan være; en blanding av kunstneriske uttrykk i vakker harmoni med følelser og omgivelser, og om at det tilsynelatende perfekte i svært mange sammemhenger, både lyd og visuelt, ikke nødvendigvis er verken det mest spennede eller det vakreste. Noe som er perfekt i det enes øye, kan godt være fælt i noen andres øre.
Når det er Levi som skriver, får man også masse humor, kunnskap, gode person og omgivelses skildringer i og rundt Ebel Ezer og en gammel bil. Opel Kaptein denne gangen + masse bibel og musikkpreferanser, pinsevenner og andre venner, intriger, opplevd og uoppnådd kjærlighet. Du å du - det er tårevått.

"Armageddon halleluja", Dag Hoel
Er veldig glad for at jeg kjenner flere dypt religiøse, hvor jeg vet at noen også er svært aktiv i sine miljøer, og de er gode folk - slik at jeg ikke faller i fella for å generalisere, men minner meg på at de miljøene, både fjærn og nær, som forfatteren har møtt, er små smale ytterst ute mot avgrunnen. Kristensionister og akopalyptilere.
At folk har behov for å tro på noe, er det ingen tvil om, og vi skal være glade at vi ikke har så mange fanatikere, uansett hvilke gud, religion eller apostel de tror på her i landet. Vi har en flott folkekirke, og mange religiøse miljøer som gjør et fint og viktig arbeid for mange svake som trenger tilhold. Hurra for det.
I denne boka derimot, er det mye skremmende lesing om hva folk får seg til å både akseptere, tro, forfekte og samle inn penger til. Forfatteren drar på tur til Israel sammen med folk som har et fanatisk forhold til både bibelen, Israel og endetiden. Han kommer under huden på dem, og formidler deres tanker, ord og gjerninger på en respektfull måte med fulle navn og kildehenvisninger som dokumentarforfattere kan. Samt at han tar ganske grundig for seg noen ekstreme hendelser og miljøer i USA.
Hvis dere lurer på hvorfor det er krig i verden, bør dere lese denne boka om fanatiske miljøer. Han tar for seg noen kristne, men tipper det er mye av de samme underliggende propagandaen og virkemidlene som råder i andre ytterligående sider i andre religioner.
Tror ikke det blir fred i verden i år heller - for å si det sånn.

Filmen har jeg sett - men har boka tilgode.

En Volvo Amazon. Ei lita bygd og bygdesladder, konflikter, en lensmann, hans betjent og et gamlehjem. En død bror. Ei plate med Ramones, håp, tilbakeblikk og et dårlig rykte, kulde og snø. Det er kulissene. Historiefortelleren er en som kan å fortelle. Forteller med støv, lukter, lyder, metaforer og tilbakeblikk på en fantastisk levende, ujåla og detaljrik måte. Kjempebok, som gjør enn både trist og glad.

"Innsirkling 3", Carl Frode Tiller
Rart å kjenne seg tom når ein eigentleg er stappfull av inntrykk – men sånn er det no.
Tiller leverer i bøtter og spann også i denne siste boka i trilogien. Den tek vidare dei gode samtidsskildringane og utvidar person og konfliktnivået frå dei førre bøkene – både i dybde og perspektiv. I denne boka får vi også endeleg møte denne mystiske Daniel, som altså vert beskriven av folk han kjente tidligare i livet gjennom brev.
Boka er stappfull av gode dialogar, så gode, ofte stikkande og uforutseielig, at dei lesast med ein klump i halsen. Han skildrar vanskelege relasjonar svært kjenslenært og sårt, med detaljerte kropps og mimikkskildringar oppå dei dialogane som ofte er vendepunkta i handlinga. Tiller er kritisk til dei radikale politisk korrekte besserwissvassmiljøa i studentbyen Trondheim, men på ein veldig ironisk måte, så det er litt vanskeleg å tyda kva han eigentleg meiner om dei – men han framstiller dei som svært patetiske. Det han er best på er det mellommenneskelege planet, særleg dette med endring. Korleis me endrar oss etter kvart som tida går. Kva dei som ein kjente tidlegare i livet trur om ein. Tida har ikkje stått stille for nokon, og det kjøm godt opp i dagen når ein treffast.
Eg har sjølv, som Tiller, flytta frå ei bygd inn til Trondheim, har sjølv endra meg – det har barndomsvenane mine også. Kor godt kjenner vi kvarandre eigentleg no? Mykje å tenkje på.
Veldig bra trilogi dette her. Tiller altso. Ta han fram, dette verket blir ståande som noko støtt – lenge.

Ikke den beste boka nei, men gleder meg til fortsettelsen, nå først krigsåra, så går han vel inn i sitt glansområde; den kalde krigen etter hvert. Det tror jeg blir bra.

Han er min 8. fra morsida på Leikong i Herøy.

"Kalak", Kim Leine
Petidin er sterke greier. Det har jeg selv fått mot svært sterke smerter ved et par anledninger. Kim begynner boka med en troverdig beskrivelse av hvordan denne medisinen virker. Kim vet. Kim er sykepleier, og sykepleiere vet slikt. Kim har også brukt denne medisinen. Ikke som medisin, og da kalles det ikke bruk - men misbruk.
Forfatteren er egentlig norsk, eller norsk/dansk, skriver på dansk, men oversetter selv sine bøker til norsk,. Selv om boka er oversatt til tolv språk, var det en dansk versjon jeg fikk tak i. Det er jeg faktisk glad for - følte meg veldig nærme historia på den måten.
Boka er en endringsroman, det skal være en blanding av virkelighet og fiksjon. Hva som er virkelig og fiksjon er det vanskelig å vite - kanskje også for forfatteren selv, som skriver sterkt og hardt om et levd liv. Om et hardt levd liv, i frykt, rus og sus - da kan nok også fiksjon oppleves som virkelighet. Den er så åpen og hard at den i perioder er vond å lese.
Kim vokste opp i et beskytta bur i Jehova vitens ånd. I et bur fylt av Jehova og frykten for verdens undergang, men samtidig beskytta mot både gleder og trusler i vår egen samtid. Når han bryter seg ut, forlater det buret, er han ikke klar nok og skikka nok til å takle både de fristelsene og de reelle farene som er i det virkelige livet. Boka handler om dette. Søken etter livet, i frykt, med nyskjerrighet og pågangsmot. Det går dårlig, han misbruker og blir misbrukt, men både får og tar nye sjangser.
Vi følger Kim på sin reise gjennom livet fra Norge, via flere opphold i Danmark og på Grønland. Han beskriver liv og død, gjøren og laden, utrolig godt. Særlig grundig om liv, sex og litt død på Grønland, hvor han får jobb på helsestasjoner rundt på de småe stedene - med de gledene og særdeles vanskelige utfordringene det gir. Her blir han veldig godt inkludert blant grønlenderene, men flytter grenser og svever litt ut også, og jeg begynner å lure på om de damehistoriene noen av mine fiskervenner fra ungdommen fortalte om sine forlystelser med grønlandske damer var sanne.
Takk til Olaug som som introduserte meg for denne flotte prisbelønte forfatteren, som skriv så godt om noe han vil formidle. Dette er ei LEVD bok, som er formidlet av en som både VIL og KAN formidle - da slår det ekstra sterkt - og virker for ham mye bedre en petidin for å få kontroll på/forsøke å bli kvitt det vonde.
Har tidligere lest den flotte "Profetene i Evighetsfjoren", som han fikk Nordisk råds for, og skal lese flere av ham. Men først blir det Carl Frode Tillers "Innsirkling 3", så Trude Teiges "Jenta som sluttet å snakke" etterpå.
Trur eg.