Bokelskere.no

"Fangen på Munkholmen", Victor Hugo
Denne litt ukjente boka av den ellers så kjente forfatteren handler om Schumacher, Grev Griffenfeld, som var fange på Munkholmen i mange år. Jeg ser jo denne holmen hver dag, men kjenner lite til historien om denne greven. I og med at jeg har som mål å lese en klassiker inn i mellom, og det er jo litt dumt å begynne med de mest kjente og beste bøkene av en forfatter, for da kan jo de neste stå i fare for å bli en liten nedtur. Derfor valgte jeg altså denne litt merkelige boka, hvis handling går for seg i Skogn, ved Snåsavannet, i Trondheim og på Munkholmen, med henvisninger om folk fra bla Orkanger, Hemkjølen og Røros.

Hugo kommuniserer direkte til leseren for å forklare det uoversiktlige i boka. Han forklarer gjerne sine tidligere frempek ved å feks si "Leseren har ikke glemt.....Leseren husker at ....", og han bruker også fortellerstemmen til å oppsummere uløste spørsmål for å holde leseren ute av forvirringa - og det trengs, for han kan bytte på å omtale folk med fornavn, etternavn, tittel osv. En som skarpretter på en ene sida, kunne være bøddel på den andre, omtalt med fornavn på den tredje og etternavn på den fjerde. Boka hadde noen lange kjedelige passasjer, særlig for meg som ikke liker fantasy. 1600-tallet er fantasy nok for meg, og når han i tillegg lefler med myter om islenderen Hán fra Klipstadur, etterkommer av Ingolf Ødeleggeren, rare eremitter og snåle prester, blir det for fjærnt fra min smak - men han tok boka mesterlig inn igjen med bla en klargjørende rettsak mot slutten, som med sine dommer ga boka nytt håp og ny vitalitet. Boka har gåter, kjærlighetsdrama, offervilje, klassekamp, armod, kongehat og opprør og helter - og de som ikke er det, som for eksempel Nichol Drugic, skarpretter i Trondhjems stift, hvis store drøm er å få tilbake sin praksis i København, og som derfor ikke likte fengselsprester som benåder fangene, og slik råder over hans eiendom, da det medfører store pengetap og hindrer karriereutvikling. Boka tar grundig for seg hat, som lett kan gå i arv og skape motgang.
I perioder en tung bok, som det er lett å legge fra seg, for å bruke det negative av et utrykk mange bruker om bøker. Men jeg tror vi har godt av å bryne oss på noe som ikke bare er pageturnere av og til. Jeg føler meg også beæret over at Hugo skrev sin aller første roman om Munkholmen, og er enig med ham i sin påstand om at Herren nok ikke bor i alle dens tjenere, og ser frem til å lese mer av denne sagnomsnuste og mye omtalte suksessfylte forfatteren.

Jeg er, og jeg må nok si endelig, ferdig med Fangen på Munkholmen. En skikkelig røverroman med skjønne jomfruer, slu skurker og edelmodige helter. Med renkespill og melodrama i rikt monn. Her er de gode gode, og de onde onde.

Jeg er i hovedsak enig i din omtale av Victor Hugos debutbok, Steinar. I de beste partiene er boken absolutt interessant, i lange partier temmelig kjedelig. Handlingen kan være krevende å følge. Den kronglete setningsoppbygningen må muligens den ukjente oversetteren ta ansvaret for.

En kuriositet: Vi får detaljert innsikt i bøddelens/skarpretterens liv og i hierarkiet innad i yrkesgruppen. Det er et tankekors at de som utferdiger dommen, anses som høyverdige mennesker øverst på den sosiale rangstigen, de som eksekverer den, nedrige og urene og på bunnen av samfunnsstigen. Vi hører for eksempel om en dødsdømt som nekter å bli benådet mot å påta seg bøddelarbeid. Døden er å fortrekke.

Bokens originaltittel er Han d’Islande ble første gang utgitt på norsk under tittelen Islenderen i Norge. Et blodtørstig monster og en gjennomgangsfigur.

Fra www.arnoldbusck.dk :
«Islænderen i Norge (...) er skrevet af en meget ung mand, der endnu ikke havde mange erfaringer, og vidste meget lidt om Danmarks og Norges historie. Ikke desto mindre er det lykkedes ham at skrue en spændende, omend ujævn historie sammen i bedste Walter Scott-stil.»

Det debutanten mangler i erfaringer og kunnskaper, tar han igjen i selvtillit! Hugo uttaler med den største selvfølge om fjellfolk, fiskere og gruvearbeidere langt oppe i nord. Om deres skikker og vaner og overtro. Og kanskje må en slik holdning til om man skal bli en forfatter av format?

Av Hugo har jeg ellers bare lest De elendige – og spranget er stort. Fra teksten på innbretten: «Hans [Hugos] liberale innstilling så vel som kimen til hans fremtidige litterære storhet, preger ungdomsromanen Fangen på Munkholmen 1823». Det er godt det står "kimen til"...

Jeg anbefaler boken – ikke først og fremst på grunn av dens litterære kvaliteter, men fordi den gir innsikt i forfatterskapet til en av klassikerne. Stor stas å eie Victor Hugos debutbok!

Utfyllende stoff fra forskning.no.

Egentlig flott at ukjente bøker av kjente forfattere blir oversatt til norsk. Hvor mange oversettelser trenger vi f.eks. av Balzacs Far Goriot? Jeg har hittil kommet til fire utgaver av bare denne ene boka.

Gemalen ble helt tilfeldig oppmerksom på denne boken, som ingen av oss har hørt om før. Interessant og spennende! Hvor fikk du tak i ditt eksemplar?

PS: Fin omtale!

Jeg lånte den på hovedbiblioteket i Trondheim.

Takk for svaret. Jeg har nå kjøpt boken hos Bokbua, en bok det er artig å eie! Regner med at den ligger å venter på meg når jeg kommer hjem.

Bokbua har et eksemplar, ser jeg.

Takk skal du ha! Boken er bestilt.

Så spennende! Jeg visste ikke at Victor Hugo hadde skrevet fra Norge på 1600-talllet!

Helt utrolig egentlig. Det var veldig tilfeldig jeg kom over denne.