Bokelskere.no

"Bror din på prærien", Edvard Hoem.
Boka heng saman med "Slåttekar i himmelen", handlinga veksla mellom armod, fortviling og håp i Norge, og om håp, strev og kvalar i den nye verda "over there". Det var masseutvandring av "lykkejegarar" frå midten av 1800 og til byringa på 1900. Då var folketallet i Norge ca 2 - 2,5 mill, og so mange som 800 000 drog ut.
Boka skildrar identitet og strev i den nye verda, fundamentale ting i livet i Maslows behovpyramide, men også om teknologisk utvikling og endring i samfunna, både her og der, som fylgje av det. Gudstru - og tvil, slekters gang, behov for å finne seg sjølv, midt opp i det å ha sikkerhet i kvarandre, er viktige tema i denne boka, som i den førre. Lykkejegarar er jo det mykje snakk om no i dag også. At nokon måtte setja bort born, og at folk måtte flykte for å skapa seg eit liv, ja det er berre 100 år sidan "vi" også var so fattige - så dagsaktuell er den også.
Det er i dei mellommenneskelege skildringane og store konfliktene forfattaren etter mitt ringe skjønn er best. Der får han fram sitt vidsyn og klokskap gjennom karakterane i boka. Somme passasjer i sjølve handlingsdrevet i boka er spekt med heilt sikkert historisk riktige hendingar, stadar og datoer, men vart for meg dei kjedeligste partia. Særleg somme av skildringane om livet på prærien tidleg i boka. Men klart; skal ein skildre og skrive ein historisk roman om slekters gang, sjølv om det er fiksjon, ja då lyt ein ha med litt historie også, så eg tilgir han lett dei passasjene - og ser ikkje bort frå at han drog einsemda på prærien litt ut nett for at lesarane også skal kjenne på det livet.
Det snakkast om at han skal kome med ei til bok i forsettelsen. Håpar den kjem før jul - for å seie det sånn.

"Hvitt hav", Roy Jacobsen
Veldig kjekt å være tilbake på Barrøy. Alle som vil lese denne bør/må lese De usynlige først - alle bør egentlig lese den.
Som i forrige bok De usynlige, som kunne het Det usagte, er heller ikke denne overforklart, men på en litt anna måte. I den første mangla dveling og unødvendige men vanlige dialoger - i denne legger han inn hull i handlinga som gir spenning. Han forteller altså uten å fortelle, og skaper spenning uten å formidle den. Det er fortellerkunst det. Det er så mange bøker, TV-serier og filmer om Andre verdenskrig, at jeg synes det er både rart og dristig å skrive mer om den, men den godeste Roy Jacobsen får det til uten at i hvert fall jeg føler å ha fått historia og kulissene tidligere. Boka er full av gode setninger. Setninger man vil lese om igjen og om igjen for å tygge og smake på. Sånt er herlig. Hvis det skal nevnes noe han etter min smak kunne ha spart på, så er det hovedpersonens fantastiske egenskaper og initiativ på det meste. Akkurat det ble til tider, eller i sum, litt for fantastisk - men tror nok mange vil like akkurat det veldig godt.
Mener å ha hørt rykter om ei tredje bok. Tror den kommer - og jeg gleder meg.

Joda. Jeg frykter aller mest de som tar skriften helt bokstavlig.
Har vel ikke påstått at ikke Moses påsto at han kom med disse tavlene ned fra fjellet. Poenget var at grunnreglene i de ti bud er greie, tidløse og allmenne. Moselova i all sin grusomhet er grunnlag for ufred.
Om du vil diskutere det noe mer, så fortsett med det, men noe svar må du ikke forvente å få.

"Kledd naken", Agnes Lovise Matre
I førre veke sa en advokat at jenter burde tenkje seg nøye om, om dei vill anmelde valdtekt, då det er ei stor tilleggsbelastning, og det er særs få av disse menna som bryt seg på underlivet, og da inn i heile livet og gjer det skjørare og vanskelegare, som blir dømde. Så skjeldent at me ser laussalgspressa omtaler valdtekter som "angivelige valdtekter" eller "påståtte valdtekter". Det er det denne drivande skrevne boka handler om. Valdtekt i nær relasjon. Kor partane prøvar å leve med det etter ugjerninga, og kor bygdedyret snik seg rundt i krikar og krokar når det vêr teft av stemningsendring i nabolaga.
Viktig tema, godt skreve, gode formuleringar - bra jobba.
For meg hadde boka vorte mykje sterkare og nærare om ho hadde tona ned dei avvikande personlegheitstrekk til gjerningsmannen, lot bygdedyret være folk flest og ikkje bygdefolk med taushetsplikt, og også tona litt ned anna negativ fylleadferd kor born var involvert.
Det vart litt mykje thrillereffekter som eg føler at eg har lese før.

"Mormor danset i regnet", Trude Teige
Boka er en roman. Om den kan kalles historisk roman er jeg usikker på, men Trude bruker, som vanlig, sin journalistiske innfallsvinkel med masse research før hun skriver. Denne boka kom til etter samtaler med Ragnar Ulstein, en krigshelt, som intervjua norske jenter som gifta seg med tyske soldater, ga slipp på sitt norske statsborgerskap, dro til et Tyskland som lå i ruiner etter krigen - også i øst hvor russerne gikk på med krum hals. Hun tar oss inn i en del av krigshistorien som har vært fortiet. I Demmin voldtok russere nesten alle byens kvinner. Dette førte til en bølge av familiedrap og selvdrap for å unngå traumer. 700-1000 tok sitt eget liv.
Interressant påminnelse om at det var krig i Tyskland også, og at også der gikk krigen ut over sivilister.
Sånn sett ga boka, i tillegg til googling om temaet, meg nye perspektiver og for meg ukjente sider av krigen. Men som ei tilfeldig bok, uten interesse eller kunnskap om dette temaet, er jeg ikke så veldig imponert. Etter min smak kunne den vært mye bedre hvis hun hadde kutta ned på den kjærlighetshistoria av handlinga som var lagt til vår tid - selv om den hører til i helheten.
Men vil allikevel gi tommelen opp for Trude Teige for alt arbeidet hun har lagt ned for å få frem denne delen av krigshistoria. Ei stor avis, tror det var Dagbladet, fulgte opp med en syvsiders reportasje om temaet, så her ser vi igjen at romansjangeren kan ha en kraft i tillegg til underholdning for oss som leser romaner.

"Mors og fars historie", Edvard Hoem
Edvard er ein forteljar. Han fortel. Dialogane, som eg ellers er så glad i i bøker uteblir. Eg sakna dei til å byrja med, men så fann eg ut at dei forsterka forteljinga med at eg sjølv måtte stoppe opp og sjå føre meg det som vart usagt - fylle hola sjølv. I boka fortel han om bønder, odel, soldatar, hopehav, svartsjuke, sjukdom, lengsel og prediken.
Om å tjene herren utan å vere herre over eige liv.
Ottadalen en har for meg vore ein av dei kjedeligste dalane i kongeriket - det er det ikkje etter å ha lest denne boka. Ei "tyskertøs" er sentral i forteljinga, og eg må berre sei at eg misunner dei som hadde sånne sterke kjensle for andre at dei berre måtte leva ut den kjærleiken dei møtte. Tenk at dei valgte, så tidlig som på 40-tallet, alle veit kor langt likestillinga hadde kome då, tenk å få oppleve ein så sterk kjærleik og begjær at "du gir deg hen" til noko så politisk ukorrekt som til ein soldat frå fienden. Standhaftige damer det der.
Edvard svimsar naturleg nok mykje innom bibelen i denne boka. Eit sitat som eg blir hengande ved er Salomos ordtak: "ei god hustru er mer verdt enn perler".
Eg las boka om oldefaren, "Slåttekar i himmelen" først. Denne om bestefedre, far og mor var skriven før, men å lesa dei i denne rekkefølgen gikk heilt greit, då det følgjer tidslinja som om det var ein film eller tv-serie. Noko eg håpar aldri vert laga. Hoem må lesast, bileta han skapar i tekst, må tenkjast i hovudet - ikkje bli laga av andre.

"Bikubesong", Frode Grytten.
Eg er ikkje det ein kallar ein målmann, men eg har heller ikkje satt meg noko mål om å ikkje være det, og har slett ikkje noko vanskar med å lese nynorsk, særleg ikkje når det er Frode Grytten som har ført pennen - for han fører den godt, og jordnært.
Bikubesong er ein roman, seiast det, men har også sett den omtalt som ei samling av noveller. Eg veit ikkje, og det er ikkje så nøye. Det som er nøye, er at han er flink til å skildre. Han skildrar ein liten by, Odda, men kunne sikkert ha vore kva liten by eller bygd som helst. Han skriv 24 forskjellige historier, men omgjevnadane er mykje dei same. Skjebnene, folka og dei forskjellige relasjonane snurrar seg rundt Murboligen. Ei blokk, eit hus "så lytt at ein kan høre om naboen inhalerte eller ikkje når han tok seg ein røyk".
Her skjer mykje og inkje. Mest mykje. Alle historiene var ikkje like gode, og det var bra ,for det gjorde dei gode betre.

"Avgrunnen", Kim Leine
Pule, pule, pule. Puling både her og der.
Hadde gledet meg til denne boka, fra en forfatter jeg liker. Ei bok om krig. Ikke historisk riktig krig, men en skildring, eller forsøk på å skildre hva som skjer med mennesker, mest soldater, i krig.
Ble litt skuffet. Tror forfatteren vil, for mye, skrive Den Store Romanen. En stor roman med filosofi (Nietzsche), bibel og sex og kunst og sånnt.
"Krig er begjæret i sin reneste form", skriver han. Mulig det - for noen.
Bra trekk å følge to veldig forskjellige brøde, tross lik oppvekst. Født sånn/blitt sånn greia. Vi ser verden gjennom en psykiater og en teolog, som også er journalist. Ser krig om mellomkrigsåra gjennom deres forskjellige perspektiver og brev. Han veksler også språket. Vet ikke om det styrker prosjektet, men et fint virkemiddel for å belyse situasjonene, volden og utfordringene soldater kommer opp i.
Soldatene er på en måte på en flukt fra seg selv. I en reise hvor man både legger og setter nye spor - som man igjen både frivillig og motvillig oppsøker og blir oppsøkt av.
Kapitlene, mot apokalypsen, er innledet med et vers fra Johannes åpenbaring. (Siste del i nytestamentet, hvor Det gode seirer over det onde, og tolkninger fra denne delen)

For en tidligere soldat som meg, som har stått med avsikret våpen mot en sivilists brystbein, i fredens tjeneste, inneholdt denne boka for lite tvil - og for mye puling.

Fint at du likte de.
Han skriver helt topp. En dannelsesroman om min generasjon i mine omgivelser.

"Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til", Liv Marit Weberg.
Denne fikk overraskende for mange, (særlig for anmelderkorpset som ikke hadde sett den), Kulturdepartementets litteraturpris, barne og ungdomsbøker.
Siden jeg er far til ei på 19 som er i ferd med å forlate redet, og skal ta sine videre valg her i livet, tenkte jeg at jeg er i målgruppa for boka - for boka handler om akkurat det.
Vi følger ei svært innadvendt jente i jeg-perspektiv. Tror ikke vi fikk vite navnet, men hun, hva hun nå måtte hete, tar ikke tak i livet sitt i det hele tatt - før hun blir sulten. Da forsøker hun i vert fall litt tafatt. Merkelig skrivestil det her, og det tror jeg er derfor forfatteren har fått prisen. Språket er nesten irriterende tafatt, det passer karakteren og gir den sjel. Tittelen på boka passer jo også godt med at jeg ikke husker navnet på hovedpersonen.
Lettlest, ikke noen stor opplevelse, bortsett fra at jeg nå skjønner at jeg ikke tilhører målgrupppa allikevel. Gleder meg til å fortsette med Jon Kalmar Stefansson.

"Bare et menneske", Kristine Næss
En ting er i hvert fall bra sikkert, og det er at det er to ting jeg ikke har greie på; kvinnfolk og litteratur.
Denne boka burde hete "Uro, før og nå".
En kriminalsak ligger som et bakteppe når vi følger noen kvinnskikkelser i kvinneperspektiv og føleri, overføleri, gjennom flere generasjoner. Kriminalsaksteppet var syltynt, og jeg skjønner ikke hvorfor den er nominert til Nordisk råds litteraturpris. At Jon Fosse også er det forstår jeg godt. Håper og tror han vinner, men hva vet jeg - jeg har ikke greie på sånt.

"Sju dagar i August", Brit Bildøen
Den 22.07.11 mista landet sin uskyld, vert det sagt.
Det rette er vel at nokre mista, andre fekk – og at alle har eit forhold til denne dagen.
Eg fekk. Eg fekk sterke bilete då eg kjørde, heilt uvitande, over glasbota i Oslo forbi Regjeringskvartalet. "Ta fram ein mobil og finn ut kva det er”, sa eg når sjukebilane kom bak oss. "Dette kjem i historiebøkene, men eg veit ikkje kva det er".
Vel, no veit me, og andre veit det bedre enn hine.
Eg fekk noko. Eg såg og fekk eit minne. Eg såg og slepp å undrast. Det ein får, det er. Ein slepp å undre og gruble, det kan endrast og tape si kraft – og det gjer ofte det. Same kva det er.
Om ein mistar, har ein mista, og ein kan miste det umistelege. Det er noko heilt anna enn å få. Eg er glad eg fekk.
Forfattaren skriv om nokon som har mista – og dei mødast. Forteljinga er nokre år fram i tid, men gir stadige tilbakeblikk til tida rundt 22.07. Det ligg ei sorg i heile boka, venda og spegla av dialogane, som er såre, tolkbare, blir overtolka, dei er vendepunkta, dei legg føringa for det som kjem etter.
(Dei er "Tillerske").
”Etter sol kjem det regn” vert det sagt.
Forfattaren bruker været og andre naturbilete heile vegen. Heile den tunge vegen ein må gå. Legg merke til det når de les.
Boka vann NRK P2 Romanpris 2014 – og vil bli hugsa for meir enn det.

Gjesp.
Jeg burde ha lyttet til min indre stemme allerede på side 27, ved en hunde/menneskejakt med Hardyguttenivå, men godtroende som jeg er fortsatte jeg med ca. 250 støvete, klebrige og kjedelige sider hvor usannsynlighetene og gjentakelsene sto i kø, men så heldigvis midtveis fikk den ny vitalitet ved del II, en god stund faktisk, før den mot slutten gikk det over som en parodi på en dårlig James Bond aktig film, for så helt på slutten prøvde seg på noe hollywoodsk. Noen mener dette er krim, men tror det er ment å være en spennende thriller - eller noe i den duren.

"På terrassen i mørket", Hanne Ørstavik.
Hanne Ørstavik har jeg hørt mye godt om, og jeg ble da så nysgjerrig at jeg må lese ei bok av henne. Valget falt på akkurat denne boka, for den var tilgjengelig på eBokBib.
Boka handler om ei som er blitt svikta, har kjærlighetssorg, og finner ut at hun vil forske litt på dette med sex med og uten kjærlighet, ved å bli eskortjente i Malaga.
Hvis man er forelska og blir i ett med noen, legger igjen noe av seg selv i forholdet, er man da like hel når forelskelsen og forholdet tar slutt. Hvem er man i så fall da? Særlig hvis det det viser seg at den andre parten ikke la like mye i det, men har tafsa med gruppesex på si. Hvem er man etter dette?
Hva er det å elske, hva er kjærlighet i familieforhold, mellom mann og kvinne. Hva er det å elske, også fysisk, ha sex, med og uten kjærlighet. Er det det samme - for alle? Skriver godt og sømløst mellom sine indre tanker på en terrasse i Malaga, hennes forskning og beskrivelser om sexakter der nede, og tilbakeblikk tidligere i livet i velstabla setninger - men kjedelig.
Ønsker alle en fin Valentinsdag.

"Ei uke i København", Olav Bjorå
For ei fantastisk lita pærle av ei bok.
Først følger vi noen vidt forskjellige folk hver for seg, og man aner at de fleste vil prege fortellinga på sitt vis. Vel, de fleste gjør det, og det blir både dramatisk, lunt, spennede og gåtefullt - særlig etter et sjelsettende vendepunkt i boka. Både Søren Kierkegård og Dan Brown er nevnt i boka, og deres arv er på hvert sitt hvis med i boka. Jeg bruker å leite etter de gode setningene i bøker, de som forteller noe, de som gjør en vending, de som er gode og lese, gode å smake på - og å ta med seg videre i livet. Denne boka hadde mange sånne. Dette er ei bok som er full av gode setninger, gode råd og mye livsvisdom, men uten at det blir påtagende og moralistisk. Rett og slett en god dannelsesroman, en god mystisk og gåtefull dannelsesroman, ei reise gjennom livet, på ei uke, hvis handling er lagt til Køben med personer fra de skandinaviske landene. De har et utrolig godt driv med sine små kapitler - sånn at det er lett å bare lese ett til, så enda et osv.....
Prøv da vel.
Det ryktes at Olav Bjorå skriver flere romaner - gleder meg.

"Ei uke i København", Olav Bjorå
For ei fantastisk lita pærle av ei bok.
Først følger vi noen vidt forskjellige folk hver for seg, og man aner at de fleste vil prege fortellinga på sitt vis. Vel, de fleste gjør det, og det blir både dramatisk, lunt, spennede og gåtefullt - særlig etter et sjelsettende vendepunkt i boka. Både Søren Kierkegård og Dan Brown er nevnt i boka, og deres arv er på hvert sitt hvis med i boka. Jeg bruker å leite etter de gode setningene i bøker, de som forteller noe, de som gjør en vending, de som er gode og lese, gode å smake på - og å ta med seg videre i livet. Denne boka hadde mange sånne. Dette er ei bok som er full av gode setninger, gode råd og mye livsvisdom, men uten at det blir påtagende og moralistisk. Rett og slett en god dannelsesroman, en god mystisk og gåtefull dannelsesroman, ei reise gjennom livet, på ei uke, hvis handling er lagt til Køben med personer fra de skandinaviske landene. De har et utrolig godt driv med sine små kapitler - sånn at det er lett å bare lese ett til, så enda et osv.....
Prøv da vel.
Det ryktes at Olav Bjorå skriver flere romaner - gleder meg.

"Guds barn", Lars Petter Sveen
Å hevda at eg er kristen vil nok være en overdrivelse, og truleg brot på eit bod eller to, men eg er litt fasinert av bibelhistorie, synes bibelen er verdas viktigaste bok, at Jesus var ein klok fyr, og at dei ti boda er heilt flotte reglar å prøve å etterleve. Fint at dei dukka opp for å modernisere denne heilt håplause mosegrodde Moselova - synd at ho ikkje er gravlagd for lengst.
Eg har gått i Golgata, vore i Betlehem, traska i sonens fotspor i følge med ein prest, sett og tatt på dei hellige stadane, og følt den hellige andes dårlige ånde ved klagemuren. Eg har blitt trua med våpen, og eg har trua andre med våpen. Sett so mykje maktmisbruk og undertrykking av disse som trur dei har greie på fred, frelse og slikt, at eg har mista trua på so mykje. Eg har eit inntrykk at våpen er alle religioner felles multiplum. Rart, når dei faktisk trur på den same guden - eller kanskje ikkje? Men å lese historier om kva folk gjorde, eller kva folk trudde dei gjorde, der nede for et par tusen år sidan liker eg godt, men denne boka var rett og slett kjedelig i lange perioder - men eg er glad eg las den heilt ut slik at eg fekk med meg slutten. Den var bra. Det er ei bok eg vil kalla velskreven, det var noko med språket, og utmalinga, denne hoppinga, som gjorde at det ante meg at det var vel verdt å fullføre.
No gler eg meg til å lese "Da punken kom til Lefsevika", Christopher Nielsen. Skal være mykje livsvisdom i den også.

"Alle utlendinger har lukka gardiner", Maria Navarro Skaringer.
Dette med språk: godt, dårlig, bokmål, nynorsk, fin flyt, lyriske vendinger, gode miljøbeskrivelser osv, er jo ofte viktig - mer for noen enn for andre.
Denne boka fra et flerkulturelt oppvekstmiljø på Romsås, hvor vi følger ei jente med hud og hår, i korte kapitler om hverdagslige utfordringer, er skrevet på sosiolekt. Kjempetøft virkemiddel, man kommer veldig nært på miljøet og fortellerstemma med dette virkemiddelet. Og det er veldig interessant med ei sånn stemme om og fra innvandrermiljøet i Oslo.
Litt slitsomt å lese til å begynne med, for både setningsoppbygginga og enkelte ord er lizm ikke sånn jeg er vant til. Når vi leser til vanlig, leser vi jo egentlig ikke alle orda fullt ut, vi gjennkjenner de fotografisk også - og her var det mange nye bilder.

"Klokkemakeren", Gert Nygårdshaug
Forfatteren bruker jo å dra lange linjer frem og tilbake i tid, ofte strekker han ut et stort lerret, lengt utenfor de kjente rammene, og fargelegger godt, også ofte med svart/hvit.
Vel, i denne boka synes jeg han ikke var spesielt heldig. Boka handler om Tid og tidsforståelse, og for meg ble den for stillestående. Den hadde riktinok en litt spennende begynnelse og slutt, men i det store og hele likte jeg boka dårlig. De som blir fasinert av bøker med svært få punktum, masse komma og semikolon, kan sikkert studere denne og glede seg over det. Siden boka handler om tid, antar jeg at han brukte denne tegnsettinga som et spesielt tematisk virkemiddel, men jeg synes det ble for lite eller for mye av det gode.

"Fugletribunalet", Agnes Ravatn

NRK programleiearen Allis flyktar frå sin kjærast, Johs, og resten av sivilisasjonen, i skam, etter at ho hadde svikta Johs når ho for på og hadde seg med sjølvaste Kringkastningssjefen. Slikt gjer ein ikkje ustraffa - slikt blir det lett bygdesnakk i byen ta.
Ho flyktar - vil distanse og einsemnd. Ho får seg jobb hjå ein annan som vil ha det same; einsemnd og distanse men nødvendig praktisk hjelp. Når to mennesker, mennesker er sosiale vesen, når to slike vil vere einsame; vil dei då likevel føle eit fellesskap i dette ønsket og søke det - eller blir det kaos hvis den eine trør den andre for nære?
Forfattaren triller ut ein thriller om denne grunnleggande fellesskapsinstinktet vi menneska har i oss. Ho legg ut bilete etter bilete frå livet i dette avsidesliggande huset og hagen. Men sidan det berre er Allis sine tanker me får ta del i, er det stadig noko vi ikkje kan forstå. Etter kvart fell fleire og fleire bilete på plass, men det er det stadig ein og anna brikke som manglar - og då kryp boka under ryggskinnet. Creepy trur eg det heiter på nynorsk.

Vinner av Romanprisen 2013.