Bokelskere.no

"Mafiela", Hogne Hognset
Dette er ei sjelden aktuell og opplysende samfunnskritisk bok, innpakka som ei kriminalhistorie. Krimbøker er jeg svært lite opptatt av, så det usannsynlig dårlige politiarbeidet som ble presentert her, valgte jeg å ikke få ødelegge spenninga i den historien forfatteren egentlig vil ha frem.
Denne boka handler egentlig om hvordan kraftbransjen prøver å få politikerne til å gå for legge kabler til kontinentet slik pengene kan strømme inn i regnskapsbøkene deres.
Mitt råd er altså at dere kjøper dere varmepumpe, etterisolerer - og gir bort ullklær til de dere er glade i til jul.
Jeg for min del ønsker meg Hognsetbøker til jul.

"Born to run", Bruce Springsteen.
Jeg er en knøl i engelsk. At jeg i det hele tatt kan litt, kan jeg takke platespilleren og tekstene på LP-omslagene for. Bruce sin The River kom i 1981, i en periode jeg las mye - også disse tekstene på omslagene. Sånn at nå som Bruce ga ut ei bok, synes jeg det passa bra at jeg las den på engelsk, selv om jeg så og si aldri leser bilgrafier.
Synes det var interessant å lese om når han var ung. Om livet i gata, om forholdene i familien, forholdet til mor og far. Om hans musikalske vekkelse og hans gode plan på å satse på innhold i låtene. Ja, og så ble det mye om bandet, bransjen, og om piker, rastløshet, penger og sånt også. Litt over halvveis i boka slår han gjennom for fullt, og da synes jeg den ble mindre interessant - så jeg tar en lang pause her.
Kanskje jeg ikke leser den ferdig heller - vi får se. Noe var bra, noe var kjedelig.

"De søvnløse", Kim Leine.
Prester, leger og lensmenn; det er fine litterære skikkelser, særlig hvis du har en forfatter som har sans og evner til å brodere ut de små store tingene som er viktige i alles liv, og som ofte er selve bindevevet i små samfunn, i et samfunn hvor alle, absolutt alle, kjenner disse tre autoritetene - som nødvendigvis ikke er så autoritære.
Den røde tråden i boka er forfatterens måte å skrive sømløst de forskjellige perspektivene. Han binder alt sammen ved å inkludere en scene i et annen, hvor sykehuset er hovedbasen i fortellinga.
Samtidig, som et bakteppe, nevnes det at det er krig i Europa. Året er 2025, og det store samspillet i Europa kollapser, en tysk statsborger ligger med brukne bein på sykehuset - og røykelova på Grønland blir opphevet.
Lettlest, fornøyelig bok hvor Leine bruker mer humor enn bestialitet, som han også kan være god på.

"Heimlandet. Barndom", Edvard Hoem.
Det er så bra altså. Edvard leverer kvar einaste gong. Han har ei forteljarstemme, og ei språkføring, som er i ei klasse for seg. Det er ei fryd å lese kor Edvard skriv om seg sjølv, om kor han trakka sine barneskor. Kor han gjer det med distanse - i tredjeperson. Flott grep, for da kan han omtale seg sjøl i fleire fargar i forskjellige roller. Han skriv om sin barndom, sitt opphav, om sitt folk der ute på romsdalskysten. Det var et strev der ute på Hoem. Edvard var odelsgut, men ville ikke ha odel, for:
"Han ville bli ein verkeleg person, som kjende lyden av si eiga stemme".
Det har han klart fantastisk godt. Han er og vil bli ein av våre store. Han vil bli lest og hugsa av mange - lenge.

"Menn som ingen treng", Frode Grytten
Les denne boka, om du likar nynorsk eller ikkje, for målform
bør egentlig aldri bety noko som helst når de velger bøker. Det skrivs dårlig og godt i begge målformene. Grytten skriv så tett opp til bokmål, at hadde han lat være å bruke ordet ikkje, ville mange hatt problem med å skille.
Boka, i ti noveller, tar for seg menn. Menn som gjer rare og desperate handlingar. Menn som får det til, menn som ikkje får til stort, i hvert fall ikkje noko dei får applaus for. Menn som er såra, og menn som sårer.
Eg las novellene litt no og då, inn i mellom kapitler i ei anna bok - for det funka best for meg. "Finnmark" og "SK4609" var dei absolutte høgdepunkta - synes eg. Likte måten han rulla ut, broderte på detaljer, og måten han la inn nye veier på. Å lese Grytten, er rett og slett ein nytelse. Er du mann eller kvinne, om du føler du trengs eller ikkje, liker du nynorsk eller ikkje - les Grytten.

"Et godt liv", Jens M Johansson
En liten familie på tre. Mor, far og sønn. Ikke alt i ekteskapet er like lystig som knullinga som beskrives på bokas første side.
Mor mister sine foreldre, og det er jo trist. I arven følger det med ei kasse med brev, notater og dagbøker. Far begynner å lese, og nøster opp livet til sin kones familie, men mest om svigermor. Litt bra en stund, men så kjente jeg at interessen for disse livene falt, og da ble den rett og slett kjedelig. Den hadde vært hakket mer spennende om han hadde sitert hva som sto i disse skriftene, enn som han gjorde; å skrive deres historie. På den måten han gjorde det ble det to historier flettet i hverandre med samme stemme/språkføring - og med det gikk han glipp av et virkemiddel som kunne både gjort "Et godt liv" livligere og notatene mer troverdige.

"Slik skal vi velge våre ofre", Bjørn Vatne
Jeg ble først nyskjerrig på denne boka fordi handlinga og miljøbeskrivelsene er lagt til Ålesund, og når den så vant Bokbloggerprisen økte interessen. Tittelen gjorde at jeg trodde det var en krim, noe det ikke er, men jeg fikk en thrillerfølelse når jeg las, for den bygde opp under noen konflikter og dilemmaer nesten hele veien.
Det boka er bra på er språket, stemma; en enslig småbarnsfars blikk på den konsensusprega samtida vår, hvor den store lykken virker å være søken etter å være slim, fit og på hils med alle. Har ikke lest så mange bøker om enslige fedre, så det var ei ny og viktig litterær stemme. Far her strever mye med mye, og tråden er far datterforholdet, og det er ikke helt enkelt når enn samtidig må gjøre sitt beste også på jobb og i storfamilielivet.
Synes boka bygde seg godt opp, med mange flotte anekdoter om samtida, men synes han skulle ha avslutta noen konflikter og spenninger på en langt bedre måte. Der var noen oppbygginger som ikke fikk tak over seg.
Håper forfatteren lykkes bedre neste gang, for dette var nesten veldig bra. Språkføringa, blikket, og temaene var gode, men fullføringa kunne han gjerne ha fullført.

"Svar på brev frå Helga", Bergsveinn Birgirsson
Opp med hendene godtfolk; opp med hendene dokke som ikkje har vore innom tankar om kor livet hadde ført dokke om dokke hadde fulgt den først store kjærleiken, gifta dokke og flytta dit ho/han ville?

Ei sår, rørande, og tildels vond bok med frie innslepp av humor.
Ei lita bok som favnar mykje om så nær sagt alt mellom liv og død; ja det som gir liv også. Mykje sakn om den fyrrige kjærleika, satt opp mot distriktspolitiske virkemidlar; skal eg bidra til vekst i storbyen, eller skal eg halde meg til min stand og sikre distrikta?
Ei bok som sit lenge i.

"Kven er redd?", Carl Frode Tiller
Eg er glad i bøker med gode dialoger. Dialoger som vender stemning og handling. Ikke sånt tørrpreik for å forklare og tette hol i forteljinga. Dialoger skal bygge eller såre. Tiller er god på dette. Han er særs god på å skape dårlig stemning ut av nær sagt ingenting. Dei som har lese Innsirkling har opplevd det.
Forteljinga her er eit teaterstykke om ein skodespelar som førebur seg på å spele hovedrolla, George, i "Kven er redd for Virginia Wolf". Han prøver ut rolla heime, så godt at det nesten tippar over når det toppar seg. Tiller er god. Pinleg god på å dra opp dagligdagse små hendingar mange av oss har offa over, sånn at ein av og til kan gripe seg i at "dette kunne eg og ha sagt, men sa det heldigvis ikkje".

"De forvillede", Amin Maalouf
Adam, som nå bor i Paris, blir oppringt og får vite at en gammel studievenn fra Beirut ligger på det siste og vil snakke ut med Adam før han dør. Adam rekker ikke frem, men blir oppfordra av enka til å samle resten av studievenneflokken på nytt. Noen var gudfryktige, andre libertinere.
Fin og lærerik bok om Beirut og utfordringene folket der har hatt. Forfatteren følger og skriver i tredjeperson, men så har denne Adam, hovedpersonen, en vane å skrive ned sine tanker om dagen for å rydde opp litt. Fint virkemiddel for å utdype hva som egentlig skjer. Han har på denne viktige reisen til Beirut med seg sine gamle brev som han leser i, så handlinga i boka er bygd opp med støtte i tidligere brev og den dagboka han skriver mens han er i Beirut. Fint virkemiddel for å gradvis gi frampek og å utdype handlinga.
Her er mye om krig og fred og sånt, og mest føler jeg han drøfter dette om hvor reine hender har de som flykter fra krig uten kamp, mot de som blir og må prøve å navigere i det vanskelige politiske landskapet som blir når det er en vanskelig krig i et vanskelig politisk og religiøst område som vi vet Midtøsten er.

"Personar du kanskje kjennar", Synnøve Macody Lund.
Ja, ho ja. Ho som var med i Hodejegerne. Ho høge flotte. Ho som ville bli Bonddame og greier. Ho.
Synnøve skriv altså denne boka til og om far sin. Jadda; relasjonsromanar finnes det massevis av. Tilbakeblikk til oppvekst og eigen navle, både på godt og vondt; jadda, det har me lese om før. Men måten; måten ho skriv på er kjempebra.
Ho vekslar i hovedsak mellom to verdner, men i fleire tidsbilder. Tilbakeblikk til eigen oppvekst med far, og nåtid i samvær med den sterke faren som no er svak, er den eine verda.
Så følger ho nokre unge folk, og eg røper ikkje for mykje når eg fortel at nokre av disse krysser livslinjene til kvarandre. Hetrofile og homofile. Ho skriv altså svært sjølvbiografisk i romanform, og det som er så tøft, er at ho går ut av historia og kommenterar hendingar rett til lesaren som ei forteljarstemme i boka. Flott virkemiddel. Overgangen mellom disse verdnene var også elegante. Noko anna som eg likte. Eller likte å likte. Asså når folk gikk på do; då både tissa dei, dreit og tørka seg bak. Ikkje det at det er så mykje å like, eller at det er ein sensasjon; men det er svært sjeldan det blir skrive ned i bøkene. Ikkje bli skremd at eg skriv akkurat det, det var ei setning eller to, så det var ikkje påtrengande. Det er berre det at eg synes ho har ei ny stemme ho Synnøve. Tenk ei Bonddame som skriv om å tørke seg bak.
I boka drøfter ho det maskuline og feminine. Styrkeforhold i nære relasjonar. Er dei konstante? Ho refererer mykje til Virginia Woolfs Orlando og Dantes Beatrice. Synnøve er skulert innen film og skodespel, og ho legg inn fleire kjente scener fra den verdnen som hjelp til lesaren som skal lage sine eigne bilde når han les.
Denne boka vil eg absolutt anbefale. Fikk lyst å lese både Dante, Tolstoj og Virginia Woolf også etter dette, og noko anna som var artig, er at ho faktisk nemner den neste boka eg hadde på leselista mi: Svar på brev fra Helga.
Synes boka var imponerande - rett og slett heilt super.

Om de som leser var flinke, er den sikkert minst like god som lydbok.

Vi hadde en super norsklærer som las høyt til oss. Både Roald Dahl og André Bjerke.
Men det er veldig lenge siden, så kanskje jeg må ta fatt i de.

"Enhjørningen", André Bjerke
Jeg har ei liste på mobilene min, hvor jeg skriver inn boktips etterhvert som de dukker opp. Tipsa kan komme fra venner, FB-grupper, jeg ser noen leser ei bok på en benk i byen osv. Hvor, når og hvorfor denne sto på lista mi; ja, nei det vet jeg ikke.
Hva den handla om?
Joda: parapsykologi. Fire menn, et brigdelag, spiller brigde, men så setter de seg foran peisen og forteller selvopplevde historier. Historier som har noe uforklarlig over seg, hvor den ene som er psykiater forsøker å forklare det uforklarlige.
Synes boka var spennende, han forteller svært godt, men fikk ikke den krypende følelsen jeg hadde håpa på.

Da jeg var i Libanon, i Norbatt, ble vi kalt "fotobatt". Vi hadde masse penger til rådighet, lite å bruke de på - og spenninga vi søkte måtte forsterkes og dokumenteres. Av og til ble fotopraten brukt for å overleve også. Ikke det at det var så store farer som truet oss, snarere det motsatte, men for noen soldater kan den største trusselen være stillheten, kjedsomheten, rutinene, mangel på rutiner, ytre påkjenninger - og ens egnet indre. Krig er krig.
Carsten Jensen kan mye om mye - også mye om krig og fred og sånt. Han er en aktiv samfunnsdebattant om krig. Hva skjer med land, folk og personer i en krig? Hvem er fienden? Hvem er venner? Er de alltid like lette å skille?
Boka følger ei dansk tropp som tar fotograferinga litt lenger enn hva vi gjorde. Her det det hjelmkamera og internett. Her er droner og kanoner. Troppa kriger, forfølger, holder ro og orden. Og det er ikke så enkelt holde orden på brikkene i det spillet de spiller, og de skjenner jo at de også er brikker. Brikker kan falle. De av dere som har spilt domino vet det.
Viktig bok om Afghanistankrigen, som i det dette skrives debatteres både her og der. Den ene rapporten etter den andre dokumenterer at målsettingene ikke er nådd. Ikke rart, når ingen vet hva målet er.
Likte den godt, men synes han kunne skrella den ned et par hundre sider. Særlig de første sidene om krigstrusler og krigshandlinger, følte jeg at jeg hadde lest før, men det hører jo med i det store bildet da.

"Poesiar etter Henrik Wergeland", Jon Fosse.
Likar Fosse eg, det er ikkje det, men det her skrift over skrift opplegger, kor Fosse diktar opp på noko av det Wergeland har laga - og me veit ikkje kva som er av kven - det fungerte ikkje for meg.
Rett og slett kjedelig. Fann heller ikkje rytmen i det han skreiv. Den har eg funne tidlegare, men no halta eg.

I det dette skrives, skal den nye vinden bygge vindturbiner på Fosen, fiskeriforvaltninga strides med små lokale og store sentrale aktører. Maktstrukturer langs kysten trues er i endring. Gode ideer blir slått ned, andre blir realisert. Sjarmører, handelsreisende, eventyrere, kvakksalvere og sjarlantaler kommer og går. Vakre kvinner er vakre, andre er det ikke, men hvem som kan stole på hvem, og hvilke som får et lykkelig liv, er det fortsatt vanskelig å spå på forhånd - nå 90 år etter at boka kom ut.
Det er vel desse faktorene som gjør at enkelte bøker blir klassikere. I tillegg til et godt persongalleri, god komposisjon og språkføring naturligvis.
I denne boka var Edevart den jeg sto nærmest, og Lovise Margrethe skulle jeg så gjerne blitt bedre kjent med - selv om det nok er August som blir huska best. Dette er den første boka i det som kalles August trilogien. Skal nok lese de to neste også, må bare ha noen andre bøker inn i mellom. Hamsun, den moderne romans opphavsmann, holder seg godt han, men det har jo vært skrevet mange gode bøker etter denne også som det er vel verdt å få med seg.

"Store hendelser i liten skala", Bjørn Arild Hansen Ersland
Min første voksne venn utenfor familien jeg kan huske var bibliotekar. Min første kjæreste når jeg flytta for meg sjøl i en ny og fremmed by var tilfeldigvis bibliotekar. Jeg fikk en gang et spørsmål om hvem jeg ville ha med meg til ei øde øy, hvis jeg ikke fikk med kona. Svaret ble bibliotekar. Når en bibliotekar anbefalte denne boka om en bibliotekar, følte jeg meg kallet til å lese den - og fulgte det.
Vel. Boka handler om en fylkesbibliotekar, Arne, som litt motvillig skal bli pensjonist, og med det innser at han blir mindre viktig for stadig færre - så det er ramma rundt som er bibliotek. Boka kunne like gjerne het Halmstråene. Den beskriver en mann som leiter etter og fletter sammen halmstrå for å kunne lage seg ei sikkerhetsline til det hektiske samfunnet som dundrer forbi. Han blir med en forfatter, Line Erle, på lanseringstur. Og vi vet alle hvordan linerlene flyr.
Arne skriver dikt, og får lyst til å flette Line inn i sitt lyriske prosjekt. Et prosjekt som har vel mange lyriske grep og metaforer basert på eget liv til at jeg tror det vil kunne lykkes. Men hvem vet; kanskje det kommer bok nr to. I tilfelle vil jeg lese den også. Ikke noe stort verk det her, men han lykkes med å skrive inn naivt overmot i et noe puslete liv - i et liv som ikke bare har vært helt enkelt.

"Den siste pilegrimen", Gard Sveen
Krim. Lett å legge fra seg. Ujevn. Synd at et skikelig mysterium fra krigens dager, med masse indisier, skal bli så ødelagt av at forfatteren skriver så kjedelig i den fiktive ramma rundt dette. Kjeeedelig langsomt utenomsnakk, fra både vår tid og fra svunnen tid. En tredjedel av boka var nok for meg. Rivertonpris og greier. Jaja.

"Bergenstoget plyndret i natt", Jonathan Jerv.
Denne boka regnes av mange som den første påskekrimboka i historien. Den tar for seg et godt planlagt ran av bergenstoget, et tog full av påsketurister, og det er et viktig poeng at en dag i påska den gang, som nå i 2015, var 1. april.
Lettlest og fornøyelig bok, skrevet av The Nordahl Grieg him self, og hans venn Niels Lie. Ei bok om god planlegging, jordisk gull, jordisk kjærlighet og selvbebreidelse - og slutten ble ikke helt som jeg forventa.
God påske