Bokelskere.no

Jeg har bare bøker bak til 2012 der, for det var da jeg begynte å notere litt.

Nattens brød las jeg for mange år siden, og det var veldig spesielt å være inne i kirka nå som jeg var på Røros en tur.

Den fjerde nattevakt, Johan Falkberget
Prester. Hva hadde verdens litteraturhistorie og tv-serier sett ut uten? Prester er min yndlingskarakter. De kan være så mye, gli helt naturlig inn i alle samfunnslag, i alle årstider og i alle livets faser - det er vel de som er jobben deres også.
Denne boka, hvor kulissene er Røros på 1800-tallet, følger en prest og hans nærmeste gjennom livet fra å være ung prest, frem til sitt møte med Herren. Før han møtte Herren, møtte han naturligvis mange andre også, og som prest må man, eller i det minste bør man, passe på hvem man møter hvor, og hvor tett man da sitter. Boka tar for seg det udødelige temaet vanskelig kjærlighetsforhold, og trofasthet. Trofast til hvem?
Boka ble jo skrevet for utrolig lenge siden, men står seg veldig godt, selv om jeg synes forfatteren tok seg litt for god tid til å male ut livet i bergstaden før den helt store dramaturgien virkelig tok av. Fordelen med det er jo at man blir så godt kjent med persongalleriet. Savner den gjengen der altså. Så neste gang jeg er på Røros, er jeg sikker på jeg kommer til å se etter om de er der - så levende var de.

Wow!
Dette er stor fortellerkunst om fortellerkunst.
Fortelleren er Matilda, ei jente i tenårene, som forteller om en liten landsby, Boganville i Stillehavet, som er ramma av borgerkrig. Krigen var virkelig nok den, fra -70 til ut på 2000 tallet, men det er ikke krigen som er viktig i denne boka. Det som er viktig er flukten fra den; eller friminuttene fra den, ved at en frivillig gjennåpner skolen og drar barna inn i Charles Dickens Store forventninger.
Regner med at dere lesere også har flytta inn i ei bok, blitt venner med karakterene og vært på en ferie i stedene boka beskriver. Det skjedde også med disse barna, mens forferdelige ting foregår rundt dem. Etter hvert kommer det forferdelige også til deres landsby, friminuttet er over, og virkeligheten kryper inn over alt.
Ei utrolig bra bok som har det som bøker skal ha; gode beskrivelser, spenningskurver, humor, karakterer du blir glade i, og noen du ikke liker, dramatikk, håp og håpløshet. Boka er både varm og svært sår. Den vil sitte i veldig lenge - svært lenge.
Den er forresten også filmatisert. Grugleder meg.

Astragalen, Albertine Sarrasin

Jeg var betatt og en stor fan av Patti Smith allerede før hun håndhilste på meg mens hun sang People have the power i Vår Frues kirke i fjor sommer. Jeg satt i rullestol, hun synes sikkert synd på meg, kanskje hun trodde jeg hadde brukket en fot - hva vet jeg.

Jeg har selvfølgelig lest bøkene til Patti, og når hun skriver forordet til ei bok, og i det skriver at hun undres på om hun hadde blitt den samme uten å ha lest denne boka; ja da må jeg bare lese denne også.

Den er delvis selvbiografisk, skrevet av en småkriminell prostituert ung dame i Paris. Handlinga er at hun rømmer fra fengselet, brekker foten i fallet, kryper til en vei og får hjelp fra en annen kriminell. Disse to har mye til felles, lever side om side, men også med en stor distanse. Les rolig, for boka er full av disse gode setningene som i hvert fall jeg er ute etter når jeg leser. Teksten er krydret med; ja kanskje metaforer, men på en sånn måte at de ikke blir graut eller avsporelser. Hun har så gode beskrivelser på situasjoner og tanker at det er en fryd å lese.
Jeg må nevne at det tok litt tid før jeg kom inn i dette, så for meg var boka litt treg i starten, men når den så satt, så satt den godt.

Nei og atter nei, Nina Lykke
Først følger vi Ingrid sitt perspektiv. Ingrid en lærer som virker generelt lei, og er lei de som prøver å være perfekte. Det må da holde å ha noen rutiner for det mest basale her i livet:
vaske huset, check
gå på jobb, check
ligge med mannen, check
osv- og er i tidsklemma med å følge opp egne og anders barn.

Og vi følger Hanne, som føler seg uttafor familielivet alle andre har. Hanne har stor frihet, men føler seg låst i sinn egen tilværelse - og irriterer seg over de og det som ikke er perfekt.

Så Jan, Ingrid sin mann. Jan er byråkrat, som jobber i samme seksjon som Hanne i departementet. Sjef, faktisk, og historien tar en vending og bygger seg opp i det Hanne suger erotisk på Jan sine fingre på en pub, og da er det noe som bygger seg opp i Jan, for å si det sånn, og herfra blir boka bedre og bedre, og leseren også blir sugd. Sugd inn i et drama som må komme. Et drama om selvrealisering, og om utroskap mot seg selv og andre. En setting som man egentlig skulle tro var utprøvd nok både litterært, i vennekretsen og på film - men der tok jeg feil.
I dette dramaet endrer også den allvitende fortellerstemma seg til å fortelle noen av de hendelsene med litt anna vinkling, og det er akkurat denne perspektivendringa som gjør boka god. Veldig god.

Noe skal skje, Therese Aasvik

Jeg er helt satt ut! For ei bok! For ei formuleringsevne, og for en komposisjon.
Når jeg har lest ferdig ei bok, gir jeg meg selv 10-15 minutter til å skrive ned hva jeg mener om den, mens jeg fortsatt er i stemninga den ga meg, og før den slipper taket i kroppen. Finne essensen, nerven, før jeg ofte ufrivillig begynner å sammenlikne den med andre bøker, filmer osv.
Med denne blir det vanskelig. Den har alt. Mest av alt har den formuleringer, som gjør at du finner bilder i hodet, så klare at du lurer på hvorfor ingen har tegna de før.
Den har så mange gode setninger, at du vil antagelig lese store deler av boka, stykkvis og delt, flere ganger. Den har en nerve og en spenning som bare øker og øker.
Stemma i boka er Fred. En introvert fyr. En som sitter ensomt og oversetter en bruksanvisning på en elektrisk seng og en ditto rullestol. Når han tar seg fri, drar han på fisketur. Fisker gjør han også, men han er klar for at det skal skje noe mer i livet hans, men det virker som han må ha en bruksanvisning for selve livet, for han holder litt igjen, får ikke fart, tør ikke helt - men så skjer det saker og ting; og da; som i mange bøker; får vi presentert tilbakeblikk i Fred sitt liv, vekselsvis med det livet Fred fører nå; og som dere forstår henger alt sammen sammen - og livet går videre.
Vel, nå har mitt liv gått 14 minutt videre mens jeg skreiv dette, så nå holder det.
Les boka. Beste boka jeg har lest på utrolig lenge. Jeg er himmelfallen.

Arbeidsnever, Jan Kristoffer Dale.
Mitt første møte med noveller var veldig sterkt. Vi hadde en lærer, Norvald Skaar, som las Roald Dahl sine på en sånn innlevende måte at vi satt som fjetret mens håra på ryggen reiste seg - og det når vi var så unge at de fleste av oss bare hadde hår på hodet.
Vel, nok om det; nå til denne samlinga; ei samling som har fått priser og blitt bejublet, så jeg var klar for å bli underholdt - særlig fordi det er "arbeiderlitteratur". Jeg ble nok ikke helt satt ut av noen av disse frittstående novellene, på den måten at noen av de var sterke hver for seg, men synes forfatteren klarte å få frem ei stemning, og at han på sin måte her gir ei stemme til de som ikke har lyktes så godt med alt mulig. Ble rett og slett litt trist og med meg av et par stykker her - og da har han jo truffet med noe. Språklig sett likte jeg de veldig godt. Ikke så utmalende at det blir graut å lese, men heller ikke så rett på at du ikke får tid til å føle litt på stemninga før handlinga hopper videre. Han skriver lett, enkelt og dialogene er skrevet i dialekt, noe som skaper variasjon i språk, dialogene mer personlig, og sist men ikke minst; kobler historiene til Froland.

Forøvrig mener jeg Karthago bør ødelegges.
Som tidligere elektrofagarbeider med prolaps, var det veldig lett for meg å leve meg inn i denne boka. Denne boka om en elektriker, Krister, på omskolering pga prolaps, med smerter. Smerter har jeg også massevis av, og det smerter litt å lese boka også. Den smerter fordi av og til tenkte jeg at stemma i boka i gitte situasjoner uten filter kunne vært meg selv. Det er bare ei stemme i denne boka. Ei stemme som passer utrolig godt til en slagen mann, med smerter, dårlig tid, og stor tro på seg selv. Boka følger Krister i alt han gjør, formidler tankene hans, bortforklaringene og raseriet hans. Ei tildels artig bok, med et sjarmerende rett på sak språk, uten fiksfakserier, som står veldig godt til hovedpersonenes lynne og språkføring. Kosa meg lenge med boka, men plutselig håpte jeg den var slutt, så da tok jeg en pause, og kosa meg videre. Grunnen til at jeg ble lei var nok at han måtte innom så mye, nesten alle livets faser og med en sånn karikert karakter ble det for meg for mye av det gode, så en innstramming hadde gjort seg.

Nå gleder jeg meg til å lese noveller, også om håndverkere. Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale skal være bra.

Veeeeldig sjelden jeg ikke leser ferdig en bok jeg har begynt på, men denne var drepende kjedelig - synes je, og jeg vet mange liker den veldig godt.

Istanbul; smak på navnet. Det gir minner bakover i tid, men også nåtid. Bokstavlig talt nåtid, og det synes jeg alltid er spennende; det å lese om steder og miljø akkurat når de er aktuelle.
Fortelleren i boka er allvitende, som forteller om Mevlut sitt liv og laden, men også de viktigste karakterene kommer direkte inn som forteller, med forklaringer i små kapitler om deres synsvinkel, også forfatteren hoppet inn i historien som forfatter og forklarte
leseren underlige ting. Stilig fortellerknep. Veldig gode miljøskildringer, både av by, land, gatebilde, lyder og lukter - noe det helt sikkert var mye av i Istanbul. Det ble kanskje vel mye av alt dette, så jeg kunne ønske at han hadde strammet den litt inn, for å få opp tempoet litt, men alt i alt en lærerik og flott bok.
Boka beskriver vel en dannelsesreise, både for noen mennesker og en by; Istabul.

Ja. Serien er svært ujevn. Det skal noe til å overgå den første boka. For ikke så lenge siden las jeg ferdig den sist utkomne; en litt spesiell bok, og jeg kan ikke røpe hvorfor., men det var ei veldig bra bok; så jeg er ikke i tvil på at jeg skal lese hele serien. Gleder meg til neste bok.

Du er så lys, Tore Renberg
Det er Jørgen som fortel, på nynorsk. Renberg har skifta språk, og Renberg på nynorsk, når kulissene er på Vestlandet;
Ja, that make sense, for å seie det sånn - på nynorsk.
Tilbake til Jørgen, og familia, og naboen, kollegaene, fotballpreik og Steinar. Ja, han Steinar ja, han er litt av en skrue. En som gjer utruleg mykje av seg; han er litt over alt i heile boka. Steinar er en sånn magnet han, en som folk legg merke til. Særlig naboane legg merke til han, men ingen har full oversikt over sine naboar - sånn er det. Det er også sånn at når vi ser noko vi blir opptatt av, vil vi vite meir og meir, og når vi ikkje kan sjå alt, berre fragmenter, ja da skaper vi båre egne bilde for å få ei forklaring. Kjenner du naboane dine?
Kjempefengande bok, ein thriller, med ei skummel stemning som kryp og brer om seg frå perm til perm.
Les sjøl - dette er god vare.

Arv og miljø, Vigdis Hjorth
Bergljot forteller, skisserer og maler sakte og forsiktig ut sin historie, skisserer og maler ut sin historie, sømløst i nåtid, ved tilbakeblikk og om drømmer, i et fantastisk flott språk, med mange setninger og kapitler som leseren bare må lese om igjen, smake på og tygge på. Fortellinga bygger opp til, frem til, tilbakeblikk til, noe fælt og unevnelig, som hvis det blir nevnt vil skape scener. Hun er forresten skribent, Bergljot, og skriver anmeldelser fra teaterscenene rundt om kring, og rundt om kring i boka fletter hun, Vigdis, forfatteren, inn både Jung og Freud - og stemninga i den danske filmen Festen er nevnt, og henger som et teppe bak denne boka. Jeg tror den filmen har inspirert forfatteren til å skrive denne boka om det vanskelige og unevnelige, om en far som falt og døde, en far som tok med seg mange i fallet - lenge før han døde.

To søstre, Åsne Seierstad
Boka burde heller hete En fantastisk far.
For ei bok, for et møysommelig bakgrunnsarbeid, for en forfatter Åsne er - og for en flott far Sadiq er.
Åsne tar grundig for seg radikaliseringsprosessen til noen jenter i Oslo. Følger de elektroniske sporene deres, samt finleser brev, skolearbeide osv, i sin søken for å fortelle om jentenes vei til sin tjeneste i Syria. Hun følger også søsken, mor og far, mest far, for han dro etter jentene for å prøve å få de ut av den religionståka de befant seg i, med et mål om å få de med seg hjem til Norge.
Boka er vel både sakprosa, thriller og mere til. Fantastisk å lese den akkurat nå. Den er temmelig fersk, så det var som å lese omtrent i samtid med det nyhetsbildet vi får inn i stuene vår, fra det helvetet som det rapporteres fra.
Jeg er glad for at jeg ikke tror på et utenomjordslig helvete, i en annen dimensjon. Helvete er noe vi skaper, ev lever oss inn i, her og nå.
Mitt inntrykk er at de er de som er redde for et liv etter døden som lar seg skremme til roller ingen bør spille.

Ekte amerikanske jeans, Jan Guillou.
Dette er den sjette boka i Jan Guillous hundreårsprosjekt. Den første, Brobyggere, var aller best og tok pusten av meg flere ganger, så jeg bestemte meg der og da å lese hele serien. Har ikke angra ett sekund, selv om bøkene er noe ujevne. Nr tre, Mellom rødt og svart, var kjedeligst. Så til denne siste:

Vi følger Eric, og fortellerstemmen var i perioder litt krevende og spennende, og man er lenge usikker på hvem han forteller til, for dette ordet"du" dukker opp av og til, og den allvitende fortellerstemmen er der ikke. Undringa og spenninga om hvem Eric, jeg-stemma, fortalte historia til ga boka en egen dimensjon. Det var et veldig flott grep i ei så tykk bok som skal romme så mye. For når ei bok skal skildre ei tid, er ikke alt like spennende, selv om det må være der for å få helheten. Det er da det gjelder å kunne å skrive - noe Guillou kan.
I de første bøkene hadde han større læret, dypere tablå og flere dramatiske hendelser enn i denne som går tettere på personene og har flere detaljer i kulissene.
Håper Jan Guillou blir hundre år, minst, sånn at han rekker å skrive om et tidsbilde jeg også har opplevd.
Kjempebra bok.

1. Da vår verden ble til, Elisabeth Åsbrink
   Fantastisk velskreven lita lærerik bok om det viktige året 1947.
   Rett etter krigen, men før freden har fått nye kart og spilleregler.
   Boka er oppdelt i kapitler etter måneder, og avsnittene er navn på byer, og handler om viktige historiske hendelser som skjedde i de byene. Mange dere kjenner er med:
   Per Engdahl i Sverige
   George Orwell på Jura
   Nürnbergprosessen er med.
   Nelly Sachs i USA er med.
   Christian Dior er også med, så boka favner bredt, men alt er viktig. Ca 230 sider med viktig kunnskap, og ca 20 sider med kildehenvisninger.

Land ingen har sett, Edvard Hoem.
Sjølv om Hoem i perioder hastar i veg med å skrive ein roman om sitt eige opphav, skriv han bedre enn dei aller fleste.
Dette er altså den tredje boka i familiekrøniken til Hoemfolket. Dei er alle svært velskrevne, etter eit møysommelig arbeid for å fordype seg i røtene sine, kvar og korleis dei måtte ha levd og utført sitt ve og virke på dei forskjellige stadene til dei forskjellige tidsepokene. Altså ein historisk roman med ekte folk på forskjellige miljø og steder; i og ved Molde, på Budhavet, på Bjørnsund, i USA og Canada, men då altså skjønnlitterært med oppdikta situasjoner og samtaler.
Mykje har skjedd, med heile slekta, så i denne tredjeboka skal mange tråder samlast, liv skal oppsummerast og somme avsluttast. Vil ikkje hevde at boka i perioder bar preg av oppramsing og lettvintheter for å få med alt, men følte at litt av Hoems fortellermagi ikkje kom like godt fram heile vegen heim. Synes Hoem er best når han skildrar det nære, gjerne med flotte dialoger, framfor når han har den allvitende forteljarstemma, som var mykje brukt i siste delen av boka.
Men bevares, uansett ei god bok.

"Jane Ashlands gradvise forsvinning", Nicolai Houm
Et sorgens kapittel, hele boka. Vi følger Jane, som i begynnelsen av boka er på Dovrefjell i dårlig vær. Alene i et telt, hun vet ikke helt hvor hun er - og hun er uerfaren når det gjelder dette med å være i norsk natur, men hun har andre erfaringer å vise til, skal det vise seg - i sørgelige tilbakeblikk. Forfatteren ruller ut et liv med stort sett bare dårlige opplevelser. Heldigvis er det ikke alltid sånn.
Veldig velskrevet bok som viser hvor ødeleggende sorg kan være. Ble rett og slett litt trist av å lese den, men måtte fullføre ja. Den har noe ved seg.

Bergens ungdomsteater, Pedro Carmona-Alvarez

I denne boka skriver Pedro godt om de små viktige tinga i livet, og legger gjerne inn frempek i fortellerstilen. Bra grep.
Hovedpersonen, Marita, forteller i jeg form, men inni mellom er der en allvitende fortellerstemme. Jeg trivdes best, og synes språket fløt best, når han hadde Marita sin stemme.
Synes ikke han var like flink med å holde på den stemninga som språket byde opp under som i den første boka i det som skal bli en trilogi.
I den første boka, "Og været skiftet og det ble sommer og så videre", ble vi kjent med Marita og hennes familie og deres tragedie. Ei sterk bok, som fikk P2 - lytternes romanpris 2012, hvor jeg var så heldig å få sitte i juryen det året. Det var kjempemorsomt.
I denne boka går livet videre, fortsatt litt i skyggen av tragedien, men i denne boka er det lys også, så det er tydelig at været har skiftet - for å si det sånn.
Marita er ungdom, med dens utfordringer og lyster og lyster og lyster.
Den første kjæresten hennes var en flinkis, en "intellektuell", som likte å snakke om litteraturens levde liv, det tillærte, men så ble hun kjærest med en som også hadde en "familie av glass". En som også måtte leve i skyggen av noen som ikke er der og kan kaste skygge lengre. Å sloss om lyset med noen som ikke er, er ikke lett.
Handlinga går i et utforskende ungdomsmiljø i Bergen og i Statene, som en oppvekstroman. Pedro er selv musiker, og viser til mange låter og musikere som man bare må legge på øret av og til når man leser.
Boka slutter litt brått med en cliffhenger, så det er bare å glede seg til neste bok.