Denne kunne med fordel ha vært hundre sider kortere og slutten var noe merkelig, men ellers en helt grei bok. Det som trekker kraftig ned for min del er at jeg ikke opplevde hovedpersonen som veldig sympatisk. Jeg kan godt ha sansen for "tvilsomme" hovedpersoner, men hovedpersonen i denne boken falt bare ikke i smak.

R

Leseutfordringen min er å reise jorda rundt gjennom å lese bøker hvor handlingen er satt i 80 forskjellige land. Jeg gleder meg!

jordenrundtpå80bøker

Har lest ALT av Murakami, utenom «hva jeg snakker om når jeg snakker om løping», og er STORFAN! Så ja, en slik tråd/gruppe er jeg definitivt med på.

Er veldig begeistret for hvordan historiene han forteller er så unike, samtidig som de har flere elementer som går igjen i alle bøkene (brønner, snakkende katter, månen, sære tenåringsjenter, menn i tredveårene som hovedperson, osv). Liker også måten han bruker den unike fantasien sin på og klarer å kombinere det hele med både humor, spenning og sterke følelser.

Så bra at du skrev akkurat dette akkurat nå, for jeg var mettopp ferdig med en bok og slet med å velge meg en ny bok. Da ble det denne og den passet perfekt til humøret! Det finnes tre bøker til om Walsh-familien, btw :-)

Og, siden du likte denne vil jeg anbefale The Last Anniversary av Liane Moriarty, som jeg nylig leste! Veldig fine og likandes karakterer der også. Likte den godt!

Det er sjelden jeg har lest en bok hvor det virker som om forfatteren ettertrykkelig går inn for å drepe lesegleden. Den eneste grunnen til at jeg ikke avbrøt er at jeg desperat håpet at boka skulle ta seg opp og redde den fantastiske ideen handlingen faktisk er bygget på. Forfatteren evner ikke å gjøre dette spennende og jeg har mine tvil om hun egentlig prøvde. For meg forsvinner potensialet i alle tørre detaljer som hun av en eller annen grunn mente var viktig å få med. Jeg er ikke motstander av detaljerte bøker, men når du leser en firesiders detaljert avhandling om èn eneste tanke eller idè blir det bare litt meget.

Det var det eg også, omsider, havna på! Gjekk heller laus på Folk med angst av Fredrik Backman. Og den storkoste eg med med! No har eg starta på Dei sju dørene av Agnes Ravatn, og denne er også bra! Endeleg er lesegleda tilbake :-)

Starta for nokre dagar sidan på Barnehjembetyrerens sønn, av Adam Johnson. Ei bok som har fått utruleg god kritikk, stort sett over alt. Eg sliter derimot med å la meg rive med og no, Etter 150 sider , sitter eg her på morgenen og kvir meg til å lese...ergo sitter eg heller her med iPaden...! Har sjeldan brukt så lang tid på 150 sider ...får meg ikkje heilt til å gje opp heller , mykje pga at boka er så godt omtala. Og fordi eg allereie har via boka ganske mykje tid no... luksusproblem(?)

Sp i helga skal eg enten lese meg gjennom denne boka eller gje ho opp. Nokre innspel? Andre her som har lese denne boka?

Elles skal helga brukast på familiebesøk, klatring, tur og Nintendo! Helga si det

Ny favorittbok! Helt vidunderlig rar og merkelig Gaiman meets King type bok.

Murakami har en tendens til å skrive mye lengre enn strengt tatt «nødvendig». Noen ganger fungerer det, andre ganger er jeg enig i at det ville blitt bedre ved å kutte ned noe. Det stemmer for så vidt godt med de av bøkene hans jeg liker best - de er nemlig begge to blant hans tynneste :-)

Overraskende god bok. Selv om jeg liker YA sjangeren har jeg ofte forutinntatte holdninger om at de er dårligere enn "vanlige" bøker. Dette er en YA bok med romantikk, uten at det blir for mye, blomstermagi, lgbt kjærleik og mysterier. Det er faktisk lenge siden jeg har lest en bok hvor jeg overhodet ikke har hatt en anelse om hva som skal skje rundt neste sving. Fin bok som anbefales!

Eg har gått laus på Where The Crawdads Sing. Ei bok som har teke Amerika med storm. Tok meg litt tid før eg blei fenga , men no når eg er kome inn i handlinga er eg ganske oppslukt. Opplever dette som ein spanande kombinasjon av krim, oppvekst roman og naturskildring (+ein god del interessant info om ymse dyr og innsekt).
På lydbok lytter eg til The Seven Housbands of Evelyn Hugo og storkoser meg med denne. Spennende plott og dyktige innlesarar.
Elles fortsetter min nye, kjære Nintendo Switch å være ein seriøs konkurrent når det gjelder å disponere fritida.
God helg!!!

Det er nok mange som er uenige med meg, altså ... men helt ærlig syntes jeg den var fryktelig kjedelig

Forrige helg las eg "thrilleren" The Woman in the Window - hermeteikn fordi jo var alt anna enn "thrilling". SNORK. Skikkeleg nedtur. Ta nokre kjente element (utilreknelige karakterar, psykiske diagnoser, traumer, ...) frå ymse nye thrillere og smelt saman i ei gryte og vipps: ein heilt ny thrillar, som er nesten lik noko du har lese før, men ikkje heilt. Mix av The Girl on the Train og Ruth Wares Woman in Cabin 10 osv... Blæ!!! (Eg kasta boka i søppelet etterpå - det gjer eg så og seie aldri...)

Etterpå las eg Safranhuset, heilt ok. Og så "Bad Monkeys" - ein slags sci-fi thriller som starter dritbra men som dessverre ikkje held inn i mål. dei siste femti sidene øydela alt for meg. No ville eg ha ei forfattar eg kjente til og visste kva eg fekk - og sidan eg er i humør for noko morosamt og underhaldande gjekk eg laus på Nine Perfect Strangers av Liane Moriarty. Har god erfaring med hennar skrivestil og humor og har likt det meste eg har lese av henne. Av og til blir det litt langdrygt, men som sagt veit eg liksom litt kva eg har i vente med henne og dette passa perfekt for humøret :-)

Elles i helga venter ein lang fjelltur på sundag - satser på ein 3-4 timars marsj og ute-lunsj i skauen med primus og kaffi. I dag blir det ein roleg dag heime - eg har nemleg fått Nintendo Switch av min kjære sambuar... og er ganske så hekta. Dermed har det blitt litt mindre lesing enn til vanleg. Barnlige gleder altså, dei skal man ikkje oversjå potensialet i :-)

Liane Moriarty er ei av dei få "feel-good" forfattarne eg har sansen for. Den gode typen "guilty pleasure" - perfekt når ein berre vil bli underhaldt. Og - eg blir ikkje skuffa heller, eg veit liksom litt kva eg har i vente :-)

Eg har lese så sinnssjukt mykje bra den siste tia - mellom anna Mnem av Simon Stranger - at det meste elles blir litt platt samenlikna ... så å finne ny bok å bli betatt av er ikkje enkelt og dei siste få bøkene eg har lese har vore sånn heilt ok... men ikkje noko eg kjem til å Hugse. Denne veka las eg bla Safranhuset, som mange liker. Heilt ok. Men ikkje noko meir. Klarte ikkje engasjere meg skikkeleg. Så ... eg kjenner eg er i humør for noko enkelt og lite krevande, men med meir "driv" enn Sfranhuset. Så eg har gått laus på "The Woman in the Window" - noko eg sjølv anser som ein "guilty pleause" innen psykologisk thriller-sjangeren. Ei bok med fortellerstemme ein ikkje kan stole heilt på, ei bok med litt for mange "twister" og tilfeldigheiter. .. men perfekt underhaldning slik humøret mitt er no!

Ellers er det FOR VARMT!!!!! Eg trivs ikkje så godt i varmen, orkar ikkje sitte ute å lese ... blir dårleg i hovudet :-( Men - planen er å dra å bade, være mest mogleg utandørs i dag med piknikk, bading, og lesing mellom plasketurane! Og så blir det sannsynlegvis meir lesing i kveld - for varmt til at eg trur vi orkar sitte på tv-rommet å sjå film... :-P Har varmepumpe nede som vi har på kjøling - men dessverre er soverom og tv-rom oppe og der er det badsstu

Eg og har nr to liggande så mulig det blir eit forsøk til her og. Eg irtiterer meg derimot meir over Julia og kor hjelpeslaus ho framstår

Tja... Eg forventa meir av denne boka, mykje grunna positiv omtale,prisar og høge terningkast. Heilt ok krim som aldri fenga. Sjølve historia er interessant nok, men eg blei aldri engasjert. Trur det skyldes at eg ikkje blei godt nok kjent med karakterane, dei blei liksom annonyme pappfigurar som eg ikkje kom under huden på. Eg syntest også at språket trekker litt ned - det er egentlig godt skrive, men litt for ofte er det overtydelig, gjentakande... Vi som lesarar blir fora med teskje. Ting som kunne blitt sagt enkelt med ein setning får ofte eit heilt avsnitt.

På syttitalet forsvinn ein gutunge brått og uventa og blir aldri funnen. Tjue år seinare mottar morfaren ein pakke i posten med ein sandal, kliss lik den guten hadde på seg. Kvifor no? Kven har sendt sandalen til han?Han kontakter dottera si og dei to forsøker å løyse den gamle forsvinningssaka.Som sagt likte eg sjølve utgangspunktet for historia, men klarte altså ikkje å engasjere meg og kjenne på spenninga som ein forventer å kjenne på når ein leser ein thriller.

Jeg leste nettopp denne selv nå, og er heller ikke veldig begeistret, syntes imidlertid at historien var relativt spennende, men at språket drar ned - overforklarende og gjentakende. Historien likte jeg, men dessverre blir den fortalt uten at det egentlig lykkes i å bygge opp spenning. For min delt ror jeg det handler mye om at jeg ikke helt klarte å «bry meg om» karakterene, kom liksom ikke innpå dem nok til at de ble viktige. Litt skuffende, forventa mer av denne boka med femmere og seksere smurt utover forsiden. Er usikker nå på om jeg skal leste dwen neste i serien eller ei ... skal du?

Nå er ikke jeg enig i at å reflektere er det samme som å speile, som det virker som du mener. Dessuten tenker jeg at du legger for mye alvor i det jeg skrev.

Denne altså. Så tragisk og vakker og vond og sterk og nydelig. Tørk aldri tårer uten hansker burde være ungdomsskolepensum hvor elevene må lese boka og så levere skriftlig/muntlig oppgave hvor de skriver om hvilke følelser de hadde da de leste, hvilke følelser de tenker en del av persongalleriet hadde, skrive litt om samfunnet da/nå. Vi må lære ungene våre å reflektere over egne tanker og følelser!