Bokelskere.no

Hei hvor det går, her er det bare til å holde seg fast :)

Velskrevet krim med flere dimensjoner, denne må du lese!

Hundedager er ingen lettvint roman å komme gjennom, til tross for sine 158 korte sider. Historien er enkel og alvoret gjemt på en måte, som gjør at uhyggen kryper litt på en.

Lærerik, troverdig og utrolig spennende - denne må du lese!

Boka handler først og fremst om en helt spesiell mann, Ragnar Johansson. Samtidig handler den også pm Sverige, om "folkhemmet". Ragnar er nemlig den fødte sosialdemokrat. Forfatteren har da også latt ham bli født i 1932, året da den lange perioden med regjeringsmakt for sosialdemokratene startet.

Man kan si at bokas tittel har en slags dobbel betydning. Svea er nemlig navnet på Ragnars mor, samtidig som det henspeiler på landet Sverige. Ragnars mor var av den mer "gammeldagse" slaget. Hun serverte alltid rikelig med hjemmebakte kaker og hjemmelagd syltetøy. Mens Svea trodde på Gud, var Staten den øverste myndighet i Ragnars bevissthet. Han sverget til fabrikklaget posemat som det beste og sunneste. Ragnars far drev et vognfirma. Hans ønske var at sønnen med tiden skulle overta, men for Ragnar var det stilling i staten som var det store. Han tok yrkesfaglig utdanning og endte opp som lærer. Han gifter seg med Elisabet fra Norrland. De får to barn, sønnen Erik og datteren Elsa. Ragnar er en far som tar seg mye av barna sine, men da hele tiden med et bestemt mål for øye. De skal drive med idrett, og de skal bli virkelig gode i sin gren. Erik går i gang med sykling, men i tenårene gir han det hele opp. Elsa er av en litt annen kaliber. Hun er ytterst flittig og pliktoppfyllende. Faren kjører rundt med henne fra renn tl renn, og Elsa presterer alltid øverst på resultatlisten. Man snakker om at hun kan bli en eliteløper i verdensformat. Men plutselig blir det bråstopp også for Elsa.

Dette resulterer i et tpmrom for Ragnar. Hva skal han nå bruke fritida si til? Han blir med i en malegruppe der han møter en dame som fatter interesse for ham. Gruppa reiser på studietur til Paris. Ved hjemkomster ber Ragnar Elisabeth om skilsmisse. Etter hvert svekkes den sosialdemokratiske dominansen i Sverige. Ragnar må oppleve at også barna hans som nå er blitt voksne, forfekter individuelle synsmåter. Man snakker om å rette seg etter følelsene.

Dette er en bok som er blitt skrytt av opp i skyene. Selv fprstår jeg ikke helt hvorfor. Joda, det er interessant å lese om hvorfor den brutale nazisten og terroristen Henry Oliver Rinnan ble som han ble. Beskrivelsen av ugjerningene hans under krigen er nærmest å lese som en røverroman, og egentlig ikke mer enn det. Så har vi det andre perspektivet, den jødiske familien som flyttet inn i Rinnans hus etter krigen. I den sammenhengen kommer også tankene om ikke å glemme og om å leve videre fram. Det tredje perspektivet representeres av forfatteren selv og hans generasjon.Simon Stranger gifet seg inn i en jødisk familie. Sammen med barna sine oppdager de en snublestein foran et hus i Trondheim. Den står der til minne om konas oldefar, Hirsch Komissar, som ble henrettet av Rinnans folk under krigen. Med dette så rulles historien om denne jødiske familien i fire generasjoner opp.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger
Det som grep meg mest, var nok fortellingen om hvordan en tilsynelatende pliktoppfyllende gutt som den unge Henry Rinnan var, kunne utvikle seg til en slik ond mann. Henry kom fra en fattig familie og ble mye mobbet i barndommen (bl.a. fordi han var så liten av vekst.) Han fikk en jobb til luselønn, men så begynte han i smug å rane til seg noe mer fortjeneste, Som ung mann disponerte han en bil. Med den kjørte han kompiser på fest, men deltok sjelden selv. Derimot dro han hyppig rundt i omliggende bygder og skaffet seg et godt overblikk over alt som utsilte seg. Da tyskerne okkuperte Norge, hadde han mange opplysninger å gi videre. Det viktige var at han nå, for første gang i sitt liv, høstet stor ros for siit arbeid for tyskerne. Han giftet seg og flyttet inn i huset som ble kalt «Bandeklosteret». Her foregikk det en omfattende tortur av politiske fanger

Oldefaren til forfatterens kone, jøden Hirsch med aner tilbake Russland, var som sagt en av dem som ble arrestert av Rinnan. Etter krigen fikk Gerson, sønn av Hirsch, og familien hans overtatt dette huset som hadde en fin beliggenhet i Trondheim. For Gerson selv var flyttingen hit uten store problemer, men for kona hans Ellen derimot ble livet her svært vanskelig. Mange steder i huset fantes det spor etter det som hadde foregått der. Gerson selv var mye borte fra hjemmet, og han så ikke ordentlig hvordan Ellen syknet hen.
Boka er skrevet på en noe spesiell måte. Hvert kapittel har navn etter en nt bokstav i alfabetet( derav tittelen «leksikon»). Her gjør forfatteren rede for ulike ting med tilknytning til temaet som begynner med angitte bokstav. Om dette er med på å gjøre boka mer realistisk og autentisk, er jeg mindre sikker på.

Godt skrevet om et interessant tema

Tre små gutter blir hundset med på skolen fordi de er veenstehendte. Uforstandige lærere tvinger dem til å ha på seg en stor og ekkel hanske på venstrehanda. Sammer danner de en forening.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Litt senere får foreningen tilsig av to jenter, Clara og Birgitte Behrens. De er tvillinger, til forveksling helt like av utseende. Også en litt større gutt kommer til. Med tiden finner de seg et klubblokale. Her sitter de og hører på musikk, ofte fra plater som de har nasket til seg. Så får de en idé som kan innbringe raske penger. Tvillingjenter er ofte barnevakter hos en svært velstående familie. Begge foreldrene jobber med film og er ofte hjemmefra. De har en svært bedårende datter, Madeleine, og den litt eldre sønn, Ludvig, som til gjengjeld er høyst innesluttet. Ideen ungdommene har, er å kidnappe lille Madeleine, holde på henne noen dager og så slippe henne fri. I starten er det de to opprinnelige , godt maskerte, som holder vakt. Deretter kommer som avtalt andre maskerte medlemmer for å overta. Men så kommer sjokket da Madeleine noe senere blir funnet, drept! Etter en tid blir en ung mann arrestert. Han tilstår drapet og dømmes til lang fengselstraff. Mange, mange år senere får politiet et brev der fortiden til denne unge morderen nlir fortalt. Han har vokst opp i et kloster. Som nyfødt plasserte moren ham utenfor klosterportene. Her tilbrakte han barndommen og en del av ungdomstiden. Men så ble han knepet på fersken i sengen med en av nonnene. Begge ble jaget ut av klosteret. En tid bodde de to sammen utenfor klosteret. Men den unge mannen klarte ikke å innordne seg i samfunnet, og det gikk mer og mer nedover med ham, avhengig som han var blitt av rusmidler.

Medlemmene av De venstrehendtes forening tør aldri fortelle noen om sin delaktighet i kidnappingen av jenta. Selv etterat de har blitt voksne, ligger det der og tynger samvittigheten. Så en dag kommer en invitasjon til hver av dem. Det skal arrangeres et gjensynsmøte på et pensjonat. Hvem invitasjonen egentlig kommer fra, er uklart. Alle unntatt én, Clara, bestemmer seg for å dra. Clara ber tvillingsøsteren sin, Birgitte å reise i hennes sted. Ingen vil ære i stand til å oppdage forbyttingen for i ungdomstiden hadde Brigitte vært lite delaktig i gruppa. Det er 5 personer som ankommer vertshuset Utpå natten starter en brann der. Da er kokken og vertshuseieren allerede gått hjem.Fire personer som sitter i spisesalen, kommer seg ikke ut og omkommer i brannen. Politiet trekker den slutning at det må ha vært den femte personen, Qvintus Maasenegger som må ha tent på brannen, sannsynligvis etter først å ha bedøvet de fire andre. Nå lar det seg ikke gjøre å finne denne mannen, og politiet må til slutt henlegge saken. Mange år går, og så finner man den savnede nedgravd i skogen i nærheten av vertshuset. Det kan altså ikke være Maasenegger som tente på og drepte de fire andre.

Samtidig skjer det noe i Sverige som ser ut til å ha forgreninger til den aktuelle saken. En mann blir funnet død på terrassen til en avsidesliggende feriehytte. Han har fått en øks i ryggen. Siste leietaker av huset var en kvinne fra Maardam, nemlig Birgitte Behrens. Nå viser det seg at Birgitte ikke er den hun gir seg ut for å være Siden tvillingsøstrene byttet identitet p

å tidspunkt for brannen, har Clara måttet fortsette i rollen som sin tvillingsøster. For ikke å bli avslørt har hun flyttet fra Maardam til Sverige der hun lever svært tilbaketrukket. Men så dukker en elsker fra fortiden opp. Han har vært ansatt i politiet, men praktiserer nå som privatdetektiv. Det viser seg nå at det er han som har blitt funnet øksedrept på hytteterrassen. Dette får Birgitte (eg. Clara) først vite under et ferieopphold i Maardam. Nå forstår hun hele sammenhengen. Den skyldige er en annen mann fra fortiden. Denne har oppsporet Birigitte/ Clara og vil rydde henne av veien, men hun over-rumpler ham og får tilkalt politiet i siste instans.

Det er en merkelig og svært sammensatt historie vi her har fått servert. Den foregår over mange år, med 4 faste holdepunkter (1957, 1969, 1991 og 2012). Den etterforskes fra to vidt forskjellige politikamre og er «befolket»av ganske mange personer. Ellers hopper handlingen stadig fram og tilbake i tid. Det spesielle er at lite av det som skjer blir fortalt gjennom direkte handling. Vi lesere følger saken først og fremst gjennom etter-forskningens gang, gjennom eterforskernes samtaler seg i mellom og gjennom deres resonnementer. Også på en annen måte skiller boka seg ut. Her opptrer samtidig to av forfatterens mest kjente karakterer, Van Veeteren og Gunnar Barbarotti. Den første har en ganske filosofisk tilnærming til mysteriet, mens den andre lar seg gjerne styre av intuisjonen. For første gang møtes disse to etterforskerne.

Boka handler først og fremst om Monika fra hun er en liten jente og fram til hun nærmer seg pensjonsalder. Hvert kapittel gjør et lite hopp framover i tida, og hver gang møter vi Monika i en ny fase av livet.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Monika vokser opp i Fredrikstad. Hun har to eldre søstre, Kristin og Elise. Begge søstrene gifter seg etter endt utdanning og får barn. Med Monika går det noe annerledes. Hun går fra det ene forholdet til det andre, uten å finne den store roen. Som regel, ser det ut til, er det Monika som gjør ljutt. Men det later ikke til at dette skaper ondt blod mellom partene for Monika beholder tydeligvis et godt vennskap til sin tidligere kjærester. Det lengste forholdet har hun til kokken Geir. Med ham får hun et barn, en datter som får navnet Maiken. Hun er fra første stund et noe vanskelig barn, trassig og selvhevdende.

Også i yrkessammenheng hopper Monika fra det ene til det andre. Hun studerer litteraturvitenskap, men avbryter før endt hovedfag. Hun arbeider som lærer i skolen, så går hun over til å bli tekstforfatter i et reklamebyrå, deretter blir hun frilansjournalist og til slutt ender hun opp i skolen igjen.

Nå er det kanskje ikke noe spesielt ved livsførselen til Monika. Mange kvinner i vår tid ønsker å være frie og ubundne. Spørsmålet er hvor fornøyd de føler seg når de senere ser tilbake på alt. Monika er slett ikke noen ensom og ulykkelig person. Hun er sosial og har masse venner. For henne er det lyst som kommer først, ikke plikt og ansvar. Kanskje er hun egoistisk og selvopptatt?

Boka er skrevet som en slags indre monolog. Vi følger bevissthetsstrømmene til Monika. Det er uten tvil engasjerende diktning.

Jeg opplevde denne boka som relativt langdryg. Ikke det at den på noen måter var kjedelig. Men det tok lang tid å komme gjennom den. Dette skyldes nikk mye snakk og gjentakelser mellom hver gang handlingen gikk videre. Noe av dette inntrykket endret seg da jeg nærmet meg slutten av boka. Da skjønte jeg at mye av tompratet faktisk hadde en avgjørende funksjon i løsningen av mysteriet.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger


Som i så mange andre krimbøker foregår handlingen her på to ulike tidsplan. På nåtidsplanet kommer en politikvinne til et småsted i Skåne for å overta jobben som politisjef. Noe av det første hun hører om her r et tragisk dødsfall som hadde skjedd på stedet 20 år tidkigere. En sensommernatt hadde fem ungdommer samlet seg i skogen for å feire at de nå var ferdige med videregående skole og at nå et helt nytt kapittel av livet lå foran dem. De skulle tilbringe natten i telt, men først skulle de spise, drikke, høre på musikk og bade i vannet som lå like nedenfor. De fem var Alex, den selvbestaltede hovedpersonen, Maria, den begavede med skyhøye planer, den noe sjenerte Bruno, den lekre Carina og den eminente musikeren Simon. Mens festen pågår, kommer to utenforstående, Joe og Tanja og slutter seg til dem. Dette skaper uorden i vante relasjoner. Neste morgen blir Simon funnet druknet i vannet. Hva som egentlig hadde skjedd, er aldri blitt oppklart.

Da Anna sammen med tenåringsdattera si, Agnes, byen, er tre av de den gang impliserte ungdommene fremdeles bosatt der. Maria har en viktig stilling i kommunen, og hun er gift med Bruno. Sammen er de i ferd med å bygge et storslagent turistsenter. Det er Henry Morell, Alex`s far, som nå har falt for aldersgrensen, som skal overlate plassen sin som politimester til Anna. Hun på sin side føler at det er ikke er helt lett å samarbeide med den gamle. Det føles som om han stadig vil stikke kjepper i hjulene for henne.
Anna og Agnes har fått tilbid om å leie huset som kalles Tabor. Det tilhører familien til gutten Simon, han som druknet 27 år tidligere. Huset har vært atelier for kunstneren Karl Johan, Simons far. På loftet henger et gripende bilde som Karl Johan har malt. Der ser man kroppen til den druknede Simon som ligger utstrakt i vannet.  Anna går rundt med en nagende følelse av at det er noe som Henry og co vil holde skjult for henne. Kan det ha noe med den gamle saken å gjøre? En av oppgavene som Anna gir deg selv, er å prøve å finne ut hva som egentlig skjedde den natten da Simon døde. Var det en ulykke? Eller et drap? Eller kanskje et selvmord? Så dukker ”mannen fra fortiden”, Joe, opp igjen. Han er nå blitt et ganske alkoholisert menneske. Hadde han noe å gjøre med Simons død? Han og Tanja hadde jo forlatt leirstedet til de fem ungdommene tidligere på natten. Noen dager etter finner man Joe død ute i skogen. Har dette noen forbindelse md den gamle saken?

En ung kvinne, Lisa, dukker opp. Hun skal være datter til Joe og Tanja. Men som følge av obduksjonen av den døde, oppdager man at  dette ikke kan stemme. Arvestoffene hennes peker mot en helt annen familie, nemlig familien Vidje. Så kommer det fram hva som skjedde den skjebnesvangre natten.  Simon og Tanja hadde sneket seg vekk fra de andre og endte sammen inne i teltet til Simon. Den natten må den første spiren til mennesket Lisa blitt lagt. Simon var det eneste barnet til Karl Johan Vidje. Karl Johan mistet for mange år siden synet, og i lang tid har han nå bodd på pleiehjem. Kona Elisabeth derimot bor fremdeles på Änglaberget, den store familieeiendommen. I den senere tida har Maria ofte kommet og tatt seg av Elisabeth. Den gamle damen er nå er nå svært lykkelig over å ha blitt gjenforent med sitt ukjente barnebarn, Lisa.

Siste del av boka inneholder flere høyst dramatiske scener. En dag tar Anna og Agnes med seg Lisa opp til steinbruddet. Den unge kvinnen skal få selv se stedet der hennes egentlige far druknet for mange år siden. Underveis dukker også flere av de impliserte personene opp. På hjemveien skjer det noe med bilen som Anna kjører. Plutselig svikter bremsene i en bratt unnabakke. I en sving skjærer bilen it og havner i elva der den synker. Anna og Lisa klarer selv å komme seg løs, men det er verre for Agnes, Etter mye strev klarer mora å få berget dattera. Det er absolutt i aller siste liten. Agnes havner på sykehus og svever mellom liv og død, men kommer seg til slutt.

En natt oppstår det brann på Tabor. Det er så vidt Anna og Lisa (som har overnattet der) kommer seg ut . Ute i skogen er det noen som jakter på dem. Det viser seg nå at det er Maria. Hun opplever Lisa som en umåtelig trussel. Maria og Bruno, som trenger eiendommen Ânglaberget for å kunne virkeliggjøre planene sine, ser at alt går i grus fordi Elisabeth nå har fått en arving. Handlingen får en uventet vending på slutten. Leserne har lenge trodd at det var det uoppklarte dødsfallet til Simon som skapte vondt blod blant folk.  Men så viser det seg altså at det er noe helt annet.

Også Simons dødsfall får en rimelig, men uhyre tragisk forklaring på slutten. Da Joe og Tanja hadde forlatt de fem ungdommene, farer fire av dem løs på Simon i raseri over at han hadde ”tatt seg til rette” med Tanja. Dette får Simon til å vende dem ryggen. Han tar sykkelen sin og begir seg på hjemvei. Samtidig er hans far, Karl-Johan, ute og kjører bil på den samme veien. Karl-Johan hadde da allerede mistet mye av synet sitt og ser ikke sønnen som kommer farende nedover. Sammenstøtet tolker han bare som om et dyr hadde kommet i veien. Andre barmhjertige rydder opp og plasserer Simon slik at det skal se ut som om han hadde druknet.

Flott oppfølger til Himmelfall

Karin Fossum er en mester i å skildre relasjoner mellom mennesker. Hun gjør det med humor og respekt, uten å bruke mange ord for å få frem den rette stemningen. Språket klinger godt i mine ører, og betraktningene Fossum gjør seg fikk meg flere ganger til å nikke anerkjennende. Det er ikke få ganger jeg smilte imponert, over kloke refleksjoner rundt utenforskap og ensomhet.

Godt oppbygget roman med tydelig nerve

Fantastisk leseopplevelse, hans aller beste til nå i serien!

Grusom handling som tar humøret fra deg, men veldig veldig bra

Joda, det er klart at mange (f.eks. Hamsunselskapet og litteraturvitere) allerede har skrevet masse om alle sider ved forfatterens bøker. Men det kan vel likevel ikke være galt at en prøver å tenke selv også. Jeg trodde at det var nettopp det vi skulle gjøre her på dette forumet.

Jeg er helt enig med deg i at det er lite direkte politiske synspunkter i Markens Grøde. (Det har jeg jo også sagt at jeg ikke har funnet.) Men det kan likevel ikke være galt å lete etter det. En bok kan jo leses på mange ulike måter. Egentlig er det jo slik at så lenge bokas handling foregår i et samfunn, er det jo innerst inne politiske tanker/modeller som uttrykkes. Det er trolig ikke alle som er/var enig i forherligelsen av bondesamfunnet. På den tida da boka ble skrevet, var det en framadstormende arbeiderbevegelse her i landet som nok så tingene på en annen måte. Men det er en annen diskusjon.

Vi har allerede vært inne på Hamsuns forhold til samene og hvorvidt han betraktet dem som mennesker eller ikke.. Bortsett fra scenen med Os-Anders og haren sies det lite i boka om samene, kun noen få setninger flettet inn her og der. Det absolutt krasseste utsagnet må være dette: ”Lapperne de vanker i utkanterne, i det skumle, sæt lys og luft på dem og de vantrives som utøi og makk.” (kapittel 4, del 2). Etter min mening røper dette en dyp, dyp forakt. De er som kryp av aller verste sort. Når Hamsun omtaler andre mennesker han heller ikke liker, gjør han det tross alt på en helt annen måte. Hamsun har lite til overs for bypåvirkede kremmersjeler som Eleseus, Aronsen og Brede, men jeg vil likevel ikke si at disse omtales med ren forakt. Jeg vil heller si at Hamsun gjør narr av dem, viser tydelig hvordan levesettet deres kommer til kort.
Jeg har prøvd å finne eksempler i boka på Hamsuns høyreekstreme synsmåter, men har ikke greid å finne det (bortsett altså fra omtalen av samene.) Er det andre her som har mer å si om dette?
Et annet interessant emne er Barbro og rettssaken mot henne. Får jeg tid, vil jeg lese dette kapitlet på nytt for å klargjøre tankene.

Sterke skildringer av samtiden like etter 2.verdenskrig - anbefales!

Fantastisk bra, denne må du lese!