Bokelskere.no

I Sibirs mørke ligger en hemmelig, russisk forskningsstasjon. Den er så hemmelig at den egentlig ikke eksisterer. Forskerne som jobber her, kan aldri dra tilbake til sivilisasjonen, men en forsker prøver desperat å kontakte omverdenen. Det foregår nemlig et skjebnesvangert forskningsprosjekt på stasjonen. Kun en mann er kapabel til å komme seg inn til forskerne, men kommer budskapet fram til denne mystiske mannen, hvor er han, og vil han ta oppdraget?

Til tider meget teknisk, noe som kan virke kjedelig, men absolutt en spennende bok.

Det kan være fristen å trekke noen tråder til Kim Leines Profetene i Evighetsfjorden som vi leste i lesesirkelen i april-mai i år.

Handlingen i begge bøkene er lagt til en dansk koloni (henholdsvis Grønland og Færøyene) på 1700-tallet. Danske embetsmenn og lokalbefolkningen, prester utdannet i København og en kvinne, en enke faktisk, har sentrale roller.

Jeg var blant de få (?) som var kritisk til Leines 555 sider lange bok. Jeg sakser fra min egen oppsummering «Den mest i øyenfallende svakheten er språket. I partier skriver Leine levende og godt, i andre partier er språket nærmest platt og skjemmet av klisjeer.» (…) «Den alvorligste svakheten ligger i personskildringene. Jeg når i altfor liten grad inn til romanens personer. Jeg tror rett og slett ikke helt på dem. De angår meg i liten grad, til tross for alle prøvelsene de gjennomlever.»

Etter å ha lest vel åtti sider av Jacobsens Barbara lever jeg med befolkningen i Torshavn og der omkring! Jeg er grepet av de sterke og klare personskildringene og ikke minst av det sosiale spillet som foregår mellom menneskene, enten det er tre personer rundt et bord (Barbara, handelsmannen Gabriel og ny-presten herr Poul) eller kalaset i saltkjelleren. Språket er presist, levende og poetisk. Romanen bobler over av underfundig humor og spiller med varme på hele følelsesregisteret.

Selv om handlingen er avvikende (og jeg vet ennå ikke hvordan Barbara utvikler seg) fremstår Leines bok i ettertid, i mine øyne, nærmest som en tam etterligning av Jacobsens.

Andre synspunkter?

Dette liker jeg!
Har lest til og med «Enken på kallet» og leser på nynorsk i Ivar Eskelands oversettelse.

Så mye humor og liv. Herlige personer tatt på kornet. Knappe, presise beskrivelser. Et par eksempler «Det vart ein augneduell. Så vart det ein ordduell. Begge hadde dei fått brennevin. Dei var fylte av krenkt sjølvvørnad.» (s. 10) og «Men den blodlause kona hans, fru Mathilde, sat med augo på stilker og kløypte Barbara og all hennar gjerd og ferd med dei villaste nyfikne-demonar i augo.» (s. 35)
Visst er det flust av ord som ikke uten videre er lette å forstå, men betydningen kommer stort sett frem av sammenhengen. De gir fremstillingen sjarm og liv (som Kjell og Ingunn skriver) og originalitet.

Jeg stusset over «grind» (s. 10), men siden grinden svømte i havet går jeg ut fra at det er en grindhval. «Ullklokke», ha, ha, skjønte at det måtte være en form for undertøy siden moren ber datteren om å kle på seg (for øvrig en strålende betegnelse på en poncho).

Enig med deg Ingunn, det skal bli hardt å bruke fire uker på denne.

Tusen takk for at du kom, Randi og også skrev så fint på bloggen din!

Boken kan kanskje virke smal, men vil kunne være til glede for langt flere enn dem som har en tilknytning til bokollektiv. Dette er et lite stykke trondheimshistorie og kulturhistorie fra vår nære fortid. Bergsligata 13s historie avspeiler hvordan samfunnet har endret seg dramatisk i løpet av de siste femti årene. Det gjelder på mange områder – økonomi og velstand, holdninger, sosiale omgangsformer, kvinnens stilling og en generell individualisering, for å nevne noe.

Bofellesskap blir stadig mer aktuelt -- ut fra et miljøperspektiv og med tanke på at folk skal ha et godt sosialt liv. Jeg nøster opp nesten femti års erfaringer på området. Det spesielle med Bergsligata 13 er at om folk flytter ut og nye inn, om folk ikke alltid går like godt overens, så lever fellesskapet videre. Pionerene bygde en solid grunnmur, som riktignok er justert gjennom årene, men som fortsatt holder. For alle som bor i, eller vurderer i delta i, et bofellesskap, er det mye å lære av Norges eldste bokollektiv.

Trondheim folkebibliotek har kjøpt inn boken min, og jeg føler meg rent beæret over at et eksemplar blir plassert i det ærverdige Trondhjemsrommet.

Ina er 12 år, og har ansvaret for å passe på lillebroren Anders, som er 6.
Etter enda en av farens elleville fester, står Ina tidlig opp for å rydde. Da hun legger seg igjen, får Anders lov til å ligge sammen med henne. Han er redd når faren er full.
Ina forsover seg, og Anders er borte. Sannsynligvis hos nabokona som han pleier.
På sin tidlige sykkeltur møter lensmann Bengt Alvsaker Anders. Han går i veikanten i pysj og crocs. Anders skal til nabokona, og Bengt sykler videre. Dagen etter melder Ina broren savnet.
Leteaksjonen setter den lille vestlandsbygda på hodet, og det er ikke alle hemmeligheter som tåler dagens lys...

Nok en knallgod thriller fra forfatteren. I tillegg belyser den viktigheten av å bry seg og å tørre å si fra til de rette instanser.

en anderledes triller- full av spennende måter å overleve på og midt i det historien til datteren -hennes utvikling og hvordan fantasien hennes hjalp henne i de umulige situasjonene hun kom ut for.

Rose har vært syk så lenge datteren, Sofia, kan huske. Nå har det blitt så ille at har reist til Spania for å få hjelp. Bena til Rose virker bare av og til, og ingen engelske leger kan hjelpe.
Den eksentriske doktor Gómez og datteren hans driver alternativ behandling på klinikken i Almeria, og Rose har betalt i dyre dommer for å få hjelp der. Metodene doktoren bruker er merkelige og symptomene til Rose utvikler seg på uventet vis.
Mens morens behandlinger pågår, stifter Sofia nye bekjentskaper, som krever at hun begynner å leve livet skikkelig.

Til tider småinteressant, men det ble for mye babbel og snodige hendelser for min del. Mulig jeg ikke skjønte den helt.

herlig og spennende Bare skjønn

I framtidens USA er det krise. Samfunnet trues av sykdommer, strålingskatastrofer, og ufruktbarhet.
Dette leder til ekstreme tiltak. Et statskupp av fanatisk religiøse, som innfører et diktatur. Her har kvinner ingen rettigheter, og de er delt opp i forskjellige kategorier.
Øverst troner de blå Hustruer, nederst de grønne Martaer, hushjelper. De viktigste er dog de rødkledde Tjenerinnene; kvinner som fremdeles er fruktbare. Deres eneste oppgave er å produsere barn. De utplasseres hos forskjellige menn i den øvre sosiale klassen.
Gjennom historien til Tjenerinnen Offred, får man innblikk i dette samfunnet. Hun har gjennomgått en omskolering for å glemme sitt tidligere liv, men det er ikke så enkelt å gi slipp på fortiden.

Da boken ble utgitt på 80-tallet, var nok scenarioet i boken en utopi. I dagens samfunn, er den dessverre skremmende aktuell...

Bokelskere som er på de kanter, er hjertelig velkomne til lanseringen av min bok
Kollektivet Bergsligata 13!

Lørdag 9. september 2017, kl. 13 – 14 i Bergsligata 13 i Trondheim.

Det blir fortellinger og lysbilder fra kollektivets 45-årige historie og tanker om bofellesskap som en moderne og miljøvennlig boform.
Underholdning og enkel servering. Salg av boken.

Jeg er faglitterær forfatter og gift med en av kollektivets grunnleggere, mor og mormor til andre og tredjegenerasjon kollektivboere.

Litt ujevn og haltende men allikevel klarer hun å balansere og skrive inspirert og glitrende akkurat i det man begynner å lure på hva hun egentlig holder på med! Så den er lesverdig men ikke av hennes beste. En firer for meg!

«… nå er jeg nysgjerrig på om ikke dette også kanskje er en historisk fremstilling av hvordan norsk samfunnsliv gradvis har endret seg fra begynnelsen av syttitallet og frem til i dag …»

Jo det kan du si. Det er ganske forbløffende, når man ser tilbake, hvor store forandringene er på nær sagt alle måter. Kvinners stilling, familiemønstre, dugnadsånd, matvaner, nøysomhet osv. Kollektivets historie speiler på mange måter samfunnsutviklingen.

Eksempler fra boken:
«Nøkkelbarn er et begrep på denne tiden (omkring 1970). Mødrene går ut i arbeidslivet, og tanken på en skolefritidsordning er ennå ikke tenkt. I kollektivet skal barna slippe å komme hjem til et tomt hus, med dørnøkkelen i en snor rundt halsen. Der er det alltid noen hjemme.»

«Jeg står på venteliste for å få innlagt telefon hjemme på Møllenberg. Året er 1979. Jeg er henvist til den røde, firkantete telefonboksen i Nonnegata, tripper utålmodig i køen, sørger for å ha nok mynt i lommen. – Vi er to skiftarbeidere og har tre barn, trygler jeg det mektige Televerket. Før apparatet endelig blir innvilget, må vi låne Televerket et klekkelig beløp til utbygging av telenettet. (…) Telefoniens hamskifte ligger ikke først og fremst i teknologien, men i mentaliteten. I kostnadsbevisstheten. Alle utgifter ble nøye fulgt med, regnskapsført og holdt så lave som mulig. (...) Da Televerket omsider imøtekom mine bønner installerte telefon hos oss, fikk ikke Sigrid lov til å ringe til en venninne i gaten. Hun måtte gå de nødvendige meterne for å snakke med henne.»

Kollektivboerne spiser daglig fellesmiddag, og kokken bestemmer menyen. På kjøkkenet henger en middagsliste, der folk kan skrive seg av hvis de ikke skal spise middag, eller føre opp middagsgjester. «Senere vedtas en uformell regel om at kokken skal varsel om spesiell mat, slik at de som vil, kan skrive seg av middagslisten. Det kan gjelde lutefisk, blodpudding, innmat, vegetarkost. I 1990-årene blir slik mat kalt «mat for spesielt interesserte» og dermed «varslemat». Enda senere sniker begrepet «uggen mat» seg inn, et begrep som ikke fantes i 1970-årene. Da gikk Beates levergryte ned på høykant. Likeså Karis blodpudding med stekt bacon og sirup.»

Bare hyggelig! Leste om den nå i sommer nemmelig her på bokelskere...om det var i en tråd om barnebøker eller lignende husker jeg ikke, men jeg lagret den i boksamlingen min for å lese den sånn etterhvert.