Bokelskere.no

Kollektiv-tanken er kommet for å bli! - en artikkel publisert av E24 30.07.17 forteller om to unge studenter som har utviklet en app for folk som er på leting etter det optimale kollektivet. På starten av 1970-tallet var det adskillig mer radikalt å flytte inn i bofellesskap med felles fasiliteter - og mange utenforstående trodde at det komplette moralske forfall rådet innenfor de felles vegger. Virkeligheten kunne imidlertid være særdeles streit - som for eksempel i Kollektivet Bergsligata 13 i Trondheim (lenken går til Kollektivets egen blogg), som fremdeles eksisterer i beste velgående 45 år etter stiftelsen, i følge forfatter Lillevi Berg Kristoffersen. Hun har nedtegnet historien om Kollektivet Bergsligata 13 - boken er per august 2017 spildrande ny, og nå er jeg nysgjerrig på om ikke dette også kanskje er en historisk fremstilling av hvordan norsk samfunnsliv gradvis har endret seg fra begynnelsen av syttitallet og frem til i dag... Sånn er det jo ofte: en forfatter legger et tilsynelatende snevert tema under lupen, og så erkjenner man at ved å studere dette utsnittet sammen med forfatteren, får man bedre forståelse av den større virkeligheten. Jeg må visst ta meg en tur i bokhandelen og spørre etter bokelsker Lillevis nyeste bokverk... :D

«… nå er jeg nysgjerrig på om ikke dette også kanskje er en historisk fremstilling av hvordan norsk samfunnsliv gradvis har endret seg fra begynnelsen av syttitallet og frem til i dag …»

Jo det kan du si. Det er ganske forbløffende, når man ser tilbake, hvor store forandringene er på nær sagt alle måter. Kvinners stilling, familiemønstre, dugnadsånd, matvaner, nøysomhet osv. Kollektivets historie speiler på mange måter samfunnsutviklingen.

Eksempler fra boken:
«Nøkkelbarn er et begrep på denne tiden (omkring 1970). Mødrene går ut i arbeidslivet, og tanken på en skolefritidsordning er ennå ikke tenkt. I kollektivet skal barna slippe å komme hjem til et tomt hus, med dørnøkkelen i en snor rundt halsen. Der er det alltid noen hjemme.»

«Jeg står på venteliste for å få innlagt telefon hjemme på Møllenberg. Året er 1979. Jeg er henvist til den røde, firkantete telefonboksen i Nonnegata, tripper utålmodig i køen, sørger for å ha nok mynt i lommen. – Vi er to skiftarbeidere og har tre barn, trygler jeg det mektige Televerket. Før apparatet endelig blir innvilget, må vi låne Televerket et klekkelig beløp til utbygging av telenettet. (…) Telefoniens hamskifte ligger ikke først og fremst i teknologien, men i mentaliteten. I kostnadsbevisstheten. Alle utgifter ble nøye fulgt med, regnskapsført og holdt så lave som mulig. (...) Da Televerket omsider imøtekom mine bønner installerte telefon hos oss, fikk ikke Sigrid lov til å ringe til en venninne i gaten. Hun måtte gå de nødvendige meterne for å snakke med henne.»

Kollektivboerne spiser daglig fellesmiddag, og kokken bestemmer menyen. På kjøkkenet henger en middagsliste, der folk kan skrive seg av hvis de ikke skal spise middag, eller føre opp middagsgjester. «Senere vedtas en uformell regel om at kokken skal varsel om spesiell mat, slik at de som vil, kan skrive seg av middagslisten. Det kan gjelde lutefisk, blodpudding, innmat, vegetarkost. I 1990-årene blir slik mat kalt «mat for spesielt interesserte» og dermed «varslemat». Enda senere sniker begrepet «uggen mat» seg inn, et begrep som ikke fantes i 1970-årene. Da gikk Beates levergryte ned på høykant. Likeså Karis blodpudding med stekt bacon og sirup.»