Bokelskere.no

Ja, jeg leste det jeg også. Fikk nesten lyst til å si til kritikerne: Velkommen etter!
Synd når slike utsøkte bøker går i glemmeboken - og flott når de løftes frem igjen
Den tåler sikkert gjenlesning, men litt for tidlig for meg.

Enig! Tove Janssons bøker om mummifamilien er ikke bare rørende vakre; de har dybde, humor og alvor. Her kan noen og enhver kjenne seg igjen. Den siste jeg leste, var Sent i november - terningkast 6 og rett inn på min eksklusive favorittliste. Anbefales på det varmeste.

Glimrende skrevet, rolig krim men med en utpreget nerve

Ikke spennende men veldig godt skrevet

Har du sett at vi har lest Powwow i Kjells lesesirkel? Alle innleggende finner du her. Jeg er enig med deg, en meget god bok. Og mange interessante synspunkter i lesesirkelen.

Regnet skal vi prise oss lykkelige for! Det gir oss vår frodige og rike natur.

Snill krim

Fin blanding av spenning og overtro langs Themsen

Morsom ide og takk for nye tips til min leseliste! Men jeg savner Tove Janssons Sommerboken på listen din. En nydelig bok!

Historien er mørk og slutter i klar moll-stemning, min oppmerksomhet varierte fra intenst fengslet til heller laber, men den originale hovedpersonen gjorde dette til en roman utenom det vanlige.

Krim med en god dose humor

Jeg resirkulerer mitt forslag Godnatt jord av Ivar Lo Johansson. Jeg har begynt på den og ble bergtatt fra første side. Men har av en eller annen grunn ikke fullført.

Litt morsomt – da jeg gikk tilbake til tråden, fant jeg at også «Kungsgatan» ble foreslått sist vi hadde Eldre nordisk på programmet. En bok svært gjerne vil lese.
Men jeg oppfatter at Kungsgatan er en oppfølger av Godnatt jord, og foretrekker å lese den første først. Beklager, Hilda 😊

For å underbygge mitt forslag, siterer jeg Marit, som «dessverre» allerede har lest boken:
«Det har seg slik at jeg nettopp har lest Godnatt, jord av samme forfatter og blitt aldeles fortryllet, trass i at fortellingen er ganske trøstesløs. Natur- og årstidsskildringer, håp- og avmaktskildringer, barndoms- og voksenskildringer i et språk som trollbandt meg.»

Utrolig godt skrevet roman, som treffer tematikken med hele sin bredde

Mulig jeg husker feil, men jeg trodde vi var blitt enige om ha litt tid (en uke?) mellom hver "runde" i lesesirkelen. Vi vil jo gjerne lese andre bøker også.

Edderkoppen er et dyr det knyttet mye symbolikk til. Her er mine tanker om edderkoppbena Orvil finner i sitt eget ben (før jeg så intervjuet med forfatteren, tusen takk til Ava).

Orvils bestemor, Jacquie Red Feather minnes en historie hun har hørt av sin mor. Den handler om den utspekulerte edderkoppen Veho, som pleide å stjele øyne for å kunne se bedre. «Veho var den hvite mannen som kom og tvang den gamle verden til å se gjennom hans øyne. Se. Se her, det er slik det kommer til å bli – først gir dere meg alt landet deres, så oppmerksomheten deres, helt til dere glemmer hvordan det er å være oppmerksom. Til øynene deres er tomme og det ikke er noe å se frem til, og nålen, flasken eller pipen er det eneste som gir mening.» (side 125).

Orvil Red Feather (14 år) er sterkt opptatt av sin indianske identitet. Han maser på Opal, «bestemoren», for å få henne til å fortelle. Men Opal holder på sitt: «Hør her vil venn, jeg er glad for å høre at du vil vite mer, men å lære om arven sin er et privilegium. Et privilegium vi ikke har. Og dessuten, uansett hva jeg forteller deg om arven din, gjør det deg hverken mer eller mindre indiansk. Mer eller mindre til en ekte indianer.» (side 140).

Henger edderkoppbena sammen med legenden som den utspekulerte Veho, han som i sin tur symboliserer den hvite mann? Kan edderkoppbena symbolisere en frykt for å ha «hvitt» blod i årene, for ikke å være en «ekte» nok indianer?

Da Opal får beskjeden om at Orvil har funnet edderkoppben i sitt ben, tekster hun straks til sin halvsøster Jacquie og forteller at hun selv, for lenge siden, har funnet edderkoppben i sitt eget ben. «Og jeg har aldri sagt det til noen før nå. Jeg må vite om det har skjedd med deg. Jeg føler at det har noe med mamma å gjøre.» (side 180)

Edderkoppbena har åpenbart en viktig symbolsk (og tabubelagt?) betydning.

Det innledende sitatet av Bertolt Brecht viser seg å ha en interessant historie. På originalspråket lyder det:

In den finsteren Zeiten
wird da auch gesungen werden?
Da wird auch gesungen werden.
Von den finsteren Zeiten.

I årene 1933-39 levde Brecht i eksil i byen Svendborg på Fyn, Danmark, på flukt fra nazistene. Der skrev han diktsyklusen «Svendborger Gedichten» (1938-39). Ovenfornevnte sitat sto opprinnelig som et motto for den delen av syklusen der diktet «Schlechte zeit für lyrik» inngår. De dårlige tidene for lyrikk henspiller på Nazi-Tyskland, og sitatet I de mørke tider osv. skulle trolig gi en kontekst for dette diktet.

Men strofene In den finsteren Zeiten osv. kom aldri på trykk i Svendborg-diktene. Brecht strøk dem selv i korrekturen. Hvilke tanker gjorde han seg da han fjernet disse strofene like før diktsamlingen gikk i trykken?

Brechts tekster er flertydige og intrikate og ikke likefrem å tolke. Når han skriver at det vil synges også i de mørke tidene, i de dårlige tidene for lyrikk, sier det noe om at mennesket er mer enn «bare» menneske, opptatt av det materielle. Strofene forteller om håp, samhold og verdighet.
Hvorfor Brecht strøk dem fra sine eksil-dikt finnes det neppe et entydig svar på.

Velskrevet roman satt i et spennende miljø

Gro Dahle gir oss bøttevis av vakre setninger som ved hjelp av bilder vekker følelser i oss

Vi har hatt en felleslesing av Powwow og interessante diskusjoner omkring boken og forfatteren. Denne lenken fører til alle innleggene. Mai 2020.

Jeg ser annerledes på det. Selv om vi relativt tidlig skjønner at dette ender i katastrofe, holder forfatteren «trykket» oppe hele veien.

Det at indianere dreper indianere (for småpenger) tilfører boken enda en dimensjon. En dobbelt tragedie. Gjennom de første delene av lærer vi personene å kjenne; hvordan historien, den fortsatte diskrimineringen og deres egen usikkerhet knyttet til tilhørighet og identitet har formet dem. Noen klarer seg ganske bra, andre blir totalt skakkjørte. For Octavio, Carlos, Charles og den ødelagte Tony går det helt galt. De går løs på «sine egne», på powwowen, det som skulle være en forening og feiring av et fellesskap, det indianske. Vi får en forståelse for disse gutta, uten at det unnskylder deres handlinger.

Splittelse og splid innad ser vi også i andre marginaliserte grupper. Mennesker som ikke klarer å rette sin fortvilelse, sitt sinne og opprør dit det hører hjemme.

Håpet ligger i den åpne slutten, hos menneskene som møtes på sykehuset.