Småkarer å bli glad i!
Det er ikke alltid greit å være liten kar. Arthur Arntzen (1937) og Arvid Hanssen (1932–98) forteller fra sine barneår i henholdsvis Tromsdalen og på Senja i 1930-40-årene. Det er hardt arbeid, selv for småunger, sykdom, armod og kulde så streng at vannet i bøtta på kjøkkenet fryser til is om natten. Det er baling med egen sjenanse, autoritetsfrykt og pinlige opplevelser. Ørefiker kan vanke. Men om dagene er aldri så barske, det finnes en oppriktig omsorg for hverandre, kjærlighet og trygghet – hjemme og ute i bygda. Ingen syting eller klaging; livet er nå engang slik det er.
Gjennom skarpe observasjoner og presise detaljer tegner forfatterne opp tilværelsens små og store tilskikkelser for oss. Vi formelig ser menneskene, er i naturen, kjenner luktene og bevegelsen, hører lydene.
Les bare hvordan Arvid skildrer faren sin:
«Som fiskere flest var far en rolig fyr hjemme. Sindig mysende mot nordavinden vagget han over gårdsplassen, tygget tobakk, spyttet som han utførte en profetisk handling og rev ingen overende hverken med kjeftbruk eller makt.
Som fiskere flest var han en helt annet person på sjøen. Under gunstige værforhold vistes forvandlingen ikke så lett. Men dog: Den var der i samme sekund som han skrevet over båtripa, satte seg på tofta og la ut årene.
(...)
Øynene hans som til vanlig var blå og ganske vennlige, ble grønnaktige og mistenksomme. Haken med de strittende skjeggbustene skjøt noen centimeter lenger frem. Nevene vokste og hardnet.
(...)
Masta knaket. Seilene spentes. Sønnavinden sendte oss over nordover fjorden med et brøl. De aller siste faderlige trekk forsvant fra ansiktet bak storseilet! Nå var det bare fiskeren, råskinnet, desperadoen, galningen som regjerte ombord. Først gjaldt det å berge fisken, bruket og båten. Så fikk det gå som det ville med livet –
(...)
Straks han kjente det harde berget under seg og så lyset fra ei lita lampe i skumringen, var han den andre, den milde, saktmodige og snille.»
(side 85 og 91)
Arthur og Arvid skifter på å føre ordet og har naturlig nok hver sin stemme. Teksten glir godt sammen og skaper en helhet. Begge gjennomsyret av en genuin respekt og varme og en hardbarket, godmodig humor.
Arthur skildrer sine foreldre slik:
«En helt bestemt lyd minner meg av og til om ho mamma. Det er når metall blir slått mot noe annet hardt slik at det oppstår en slags hul klang. Det er en slik lyd jeg som barn ofte våkna til vinterstid, i de årene vi bodde i et kommunalt hus ved Tromsdalselva. Lyden kom fra kjøkkenet under loftskottet der jeg sov. Det var ho mamma som med ausa forsøkte å slå hull på isen i vassbøtta, for kaffivatn måtte ho ha. Ho klarte seg uten et meste, ho mamma, men bare ikke kaffi og sukkerbiter. De eneste gangene jeg så et anstrøk av fortvilelse i det runde, milde ansiktet hennes var når kaffiboksen var tom.» (side 9)
(...)
«Far var nok bitter for den skjebne han hadde fått med sjukdom og fattigdom. Han sa aldri noe om sine drømmer og sine håp, det var som han lukket seg grublende inn i seg sjøl i evig kamp med et tungt sinn. Jeg tror far var et ensomt menneske. Han søkte ingen venner, men hadde noen ganske få han stolte på. Han ba aldri noen om hjelp, men gikk trassig, stolt og oppreist gjennom dager som må ha fortonet seg endeløse og grå. Han eide en verdighet ingen motgang kunne ta fra ham.»
(side 25)
Arthur Arntzen er kanskje best kjent som Oluf fra Rallkattlia, Arvid Hanssen som dikter av «Kom sommarvind» og andre nydelige viser. For meg ble dette en gledelig overraskelse av de to som forfattere. Dagfinn Bakke skal ha ros for sine stemningsfulle illustrasjoner.
«... en bok du blir glad i, og vil komme til å lese mange ganger.» Jeg leser vanligvis ikke baksidetekstene og stoler heller ikke på dem, skrevet som de er for å kapre lesere. Men i dette tilfellet har Cappelen sine ord i behold! Denne boken gikk rett til hjertet på meg.
Trodde jeg var helt blasert i forhold til fotball, men heier definitivt på Kroatia i finalen. Har visst blitt en smule påvirket lell. På bokfronten holder jeg på med Thomas Mann og Trollfjellet. Leser mye hver dag men det går sakte framover. Liker boka veldig godt,der er noe som driver det hele framover selv om det dreier seg mye om filosofiske tanker og utredninger. Samtidig som en får et godt inntrykk av hvordan det kunne være på disse sanatoriene for lenge siden.
God lesehelg til dere alle.
En litterær og estetisk gave
All ære til Heinesen forlag som har utgitt fire noveller av Tove Jansson i en så lekker innpakning! Hver av de korte novellene, Ekornet, Dukkehuset, Kunst i naturen og Serietegneren, har fått sin egen ørlille bok, innbundet i sitt eget originale omslag. Alle samlet i en gaveeske du bare får lyst til å åpne! Designer Stian Hole har fanget essensen i hver novelle i omslaget og bundet novellene sammen i eskens dekor.
Novellene handler tilsynelatende om små hverdagslige hendelser. Men bare tilsynelatende. I det hverdagslige avspeiles menneskeskjebner og livets store spørsmål. På imponerende vis trer novellenes personer, i løpet av få sider, frem for oss. Vi får del i deres ensomhet, lengsler, angst, sjalusi, glede og sinne – ja hele spekteret av følelser. I hvor sammensatte, kompliserte og givende mellommenneskelige relasjoner kan være.
Jeg oppdaget Tove Jansson for alvor først i voksen alder. Jo mer jeg leser av henne, jo mer glad blir jeg i henne. Jeg sakser fra forlagets forfatteromtale: «For voksne har hun [Tove Jansson] skrevet mesterlige romaner og noveller, hvor hun med sitt klare og presise språk og sin psykologiske skarphet og innsikt ser dypt inn i menneskers beveggrunner.» Jeg vil føye til en underfundig humor, og dertil at alt det nevnte også gjelder for de bøkene som defineres som barnebøker.
Noen vil nok synes prisen er høy (ca. 200 kroner), tatt i betrakting av hvor få sider «Fire noveller» rommer. Jeg synes bokverket er verdt hver krone, tatt i betraktning hvor mye glede det gir – å lese, bare ved å se på og til ettertanke!
Tekst 5 + innpakning 6 = terningkast 6
Jeg hadde også en mengde bøker i hyller, oppå hyller og rundt overalt i huset. For to år siden skulle vi flytte, og jeg bestemte meg for å kun ta med en høyde med bokhylle. Bøker ble gitt bort til et dugnadsdrevet antikvariat, til Fretex, til folk som ville ha. Kun noen få bøker ble kastet, enten fordi de var så dårlige at jeg ikke ønsket å videreføre dem til andre, eller fordi de var utslitt. Pocket var lettest å gi bort, de var populære som ferielektyre. De som fikk bli med var noen få barnebøker og noen få bøker som hadde en helt spesiell verdi for meg, et par kokebøker (som jeg aldri bruker).
Resultatet?
Jeg leser ikke mindre enn før, jeg låner mye fra eBokBib, kjøper noen e-bøker jeg legger på Kindle, låner noen få fysiske bøker på biblioteket. Har akkurat blitt obs på Nasjonalbibliotekets mulighet for e-lån, dette skal prøves ut. Huset føles lettere, litt mindre støv, litt «renere» vegger. Har jeg lyst til å lese noen bøker en gang til, er det jo bare å låne dem på nytt. Nå skal den siste bokhylla ut også, barnebøkene kan ungene mine ta med, de andre gis bort.
Lillevi som svar til Mari Nordø Lommelun :
22:09, 7. juli 2018* Diskusjon: Mari Nordø Lommelun om Færøysk strikkebok av Svanhild Strøm av Svanhild Strøm
Dette høres virkelig ut som en flott bok! Jeg fører den like godt opp på ønskelisten, selv om jeg ikke er så flink til å strikke (og ble jo litt nysgjerrig på hvorfor du ikke bruker gensere, du som strikker :-)))
Jeg ser ikke så mye fotball, men gubben gjør, så jeg får nå med meg litt jeg også. Har begynt å lese Trolldomsfjellet av Thomas Mann, eller Trollfjellet som mitt eksemplar fra 1935 heter. Det er to tykke bind så jeg bruker nok lang tid på dette verket. Er jo litt annet som skjer også så jeg må nok legge bort boka en gang imellom.
God helg til alle, med eller uten bøker. (og fotball).
Sist sett
