Det er alltid moro å lese bøker av debutanter. Det er ekstra spennende, for man vet aldri hva man får.
Lang lang rekke er en krimbok som ble publisert i fjor og den er selvpublisert. Noe som er modig. Man må ha stor dose selvtillit og lidenskap for å gjennomføre noe slikt, og det er beundringsverdig. Det ser kanskje lett ut å gi ut en bok, men tviler på at det er det, og derfor er det kjekt med selvpublisering. Hvis det er noe man virkelig brenner for.
Innestengt sinne som må ut
Handlingen i denne krimboka er om hevn og den er noe sadistisk for å advare om det, hvis noen ikke er fan av det. Men absolutt en bok for de som tåler det. Selv har jeg ikke noe i mot det. Utfordrende bøker er bare et pluss. Lang lang rekke er om Carl Fredrik som er tørst etter hevn etter å ha vært en insatt i mange år. Han ønsker å ta hevn over nettverket som har tatt fra ham hans elskede for godt. Han har sin egen måte å finne dem og operere på, og det viser seg at nettverket han ønsker å ta hevn på, er større enn han kanksje først trodde. Han er heller ikke alene om å ta hevn på de samme folka. Hvem og hvorfor, og vil deres vei møtes? Blir det muligens et lite samarbeid?
Begynnelsen for min del var noe treg og utfordrende. Det tok litt tid å komme seg inn i det, og leve seg inn i handlingen, for var usikker på om det var en bok for meg. Men lesingen og handlingen gikk lettere jo mer jeg leste, og etter hvert gikk lesingen av seg selv. Kapitlene er korte, det er ofte skifiting av perspektiv som jeg liker, og handlingen inneholder også en god del reising. Spesielt godt likte jeg delen om Danmark. Da begynte handlingen virkelig å ta seg opp og man får et annet innblikk i karakterene. De blir mer levende.
Fleksible karakterer
Boka tar også opp en del aktuelle temaer som maktkamp, klasseskille og og en hel del annet, men det kan ikke nevnes da noe av handlingen kan bli avslørt. Man blir godt kjent med de fleste karaktererne på godt og vondt, men synes ikke alle relasjonene er like troverdige. Noen blir godt kjent litt vel fort. Men likte godt at karakterene ikke befant seg på samme sted hele tiden. Det gjorde handlingen mer realistisk. Fikk også sansen for aggresjonen til Carl Fredrik han følte de gangene han virkelig fikk velte seg inn i rollen sin.
Ble ikke helt forelsket i Lang lang rekke. Likte voldeligheten og hungeren etter hevn, men som nevnt slet jeg litt i begynnelsen med å holde på interessen og vil påpeke at slutten kanskje var noe svak og hastverkaktig? Men bortsett fra det, er det en stødig og godt levert krimroman på første forsøk!
Fra min blogg: I Bokhylla
Finmark på 50-tallet: Sammol er på vei til internatskolen, men Sammol vil hjem. Faren sier at hvis han ikke går på skolen, blir foreldrene satt i fengsel; han må gå på skolen. Sammol snakker bare samisk og kvensk, men på skolen må han snakke norsk. Hvordan skal han få til det? Han får ikke hete Sammol lenger heller, men Samuel. Skolen blir et mareritt. Her er han nederst på rangstigen, og blir sovesalens og klasserommets hakkekylling. Han må bli mer norsk, men det er lettere sagt enn gjort.
Dette er en fiktiv historie, men den er likevel sann, for mange samiske barn hadde det nok akkurat som Sammol/Samuel på den tiden. Det er både rystende og skremmende å lese om, og veldig viktig at også dagens unge lesere får et lite innblikk i en mørk del av vår historie.
Synes slutten var litt uforløst og «enkel».
Dette er forfatterens, og den tidligere førstedamens biografi. Den starter med oppveksten i Chicago med foreldrene og den eldre broren, Craig. Familien leier en liten leilighet av en slektning, og det er ikke store plassen, men de er en harmonisk familie. Foreldrene tror på utdanning, og selvstendighet, og det er alltid en diskusjon ved middagsbordet. Søsknene er målbevisste på hver sin måte, og kommer seg opp og fram.
Michelles første møte med Barack, er på arbeidsplassen, der hun skal være veilederen hans en sommer. Det er ikke kjærlighet ved første blikk, men de blir gode venner, før forholdet utvikler seg videre.
Underholdende og interessant historie om en av verdens mest kjente kvinner. Hun virker å ha beina godt plantet på jorda, i likhet med ektemannen.
Boka leses denne måneden i En slags bokklubb.
En rar bok som jeg verken blir klok på eller klok av! Det virker ikke som om forfatteren blir enig med seg selv om hva boka skal handle om. Det er på en side en spenningsroman der helt og skurk kommer seg unna umulige skyteepisoder på mirakuløst vis. Og så er det en snart pensjonert politimann som filosoferer over livet. Ingen av greiene blir troverdig og jeg føler at jeg har kasta bort tida på en dårlig bok. Ikke alle bøker er gode!
Denne var kjempefin :)
https://tinesundal.blogspot.com/2021/05/lesingens-snirklete-veier-kains-bok-av.html
Ja, du gikk ikke glipp av stort, selv om jeg har forstått at noen elsker boken.
Sarah og Clarissa vokser opp sammen, men utgangspunktet deres kunne ikke vært mer forskjellig. Sarah er slave ved Allen-plantasjen, og Clarissa er datteren i huset. Cornelius er far til begge jentene, men det er kun Clarissa som er ektefødt. Da Clarissa gifter seg, blir Sarah gitt i gave til henne fra faren. Hun må flytte til en ny plantasje, og være Clarissas tjener, men Sarah har drømmer. Helt fra hun var ganske liten har hun fantasert om å rømme fra plantasjen, selv om det er strengt forbudt. Disse planene fører til uforutsette hendelser, og det får uante konsekvenser for både Sarah og Clarissa.
Lettlest om et kjent tema, men med en litt annen vri, der man får historien til både slave og eier.
Leses i Trondheim lesers leseutfording der temaet denne måneden er FNs bærekraftmål nr. 8 - anstendig arbeid og økonomisk vekst.
Handlingen utspiller seg i Nord-Sverige, i et tynt befolket område. Menneskene som bor her, fremstilles om av en ganske eksentrisk art. Den mest eksentriske av dem alle er nok gamle Vidar. Det sies at han er styrtrik (på penger tilegnet på noe fordekt vis). Likevel lever han ytterst sparsommelig, unner verken seg selv eller familien noe.
Vidar bpr sammen med sin datter Liv og hennes tenåringssønn Simon. Disse holder han et jerngrep over. Da Liv var yngre, forsøkte hun gang på gang å komme seg vekk fra faren. Hun hauket med forbipasserende bilister og bød seg fram til dem. Men hver gang dukket faren opp og dro henne med seg hjem. Trangen til å reise vekk sloknet hos henne etter at Simon ble født.
Bokas handling kommer i gang ved at et brødrepar (den brutale Gabriel og den fredsommelige Liam) kommer en natt for å rane ham. De oppdager den gamle mannen ute på myra. Plutselig høres et pår skudd og Vidar faller død om. Var det en av brødrene som løsnet skuddet?
Etter langvarig leting etter Vidar blir liket hans funnet nedsenket i en brønn. Mistanken rettes mot flere av egnens beboere. Men politiet kommer ingen vei. Det blir Liv selv som til slutt ser. sannheten.
Det som fascinerer mest ved boka er kanskje ikke selve handlingsforløpet, men skildringene av det karrige og øde landskapet i Nord-Sverige og hvordan dette kan ha påvirket menneskene som har slått seg ned der.
Richard Osman var kanskje ikke et kjent navn tidligere hvis man ikke har sett på BBC. Men vi som har sett på BBC og Pointless,vet godt hvem han er. Det er et quizshow hvor han gir ut poeng til deltagerne og litt sarkasme i samme slengen. Han har ikke uhøflig form for sarakasme, men heller smart sarkasme. Han han sin sjarm.
Nybegynnerflaks?
Han har også klart noe kanskje mange drømmer om. Å skrive en debutbok som får mye oppmerksomhet og noen som kjøper filmrettighetene til den, og ikke av hvem som helst, men av Steven Spielberg. Det skjedde med Torsdagsmordklubben, hvis ryktene er sanne, og det hjelper kanskje å være kjent fra før av? Hvem vet? Uansett så fortjener han det siden han virker å være en artig og jordnær fyr.
Torsdagsmordklubben er første bok i en serie. Tror det er planlagt at det skal være fire bøker i serien, men er ikke helt sikker, og dette ga mersmak. Selve saken er ikke så veldig spennende, men karakterene er det, og liker vittigheten. Har alltid likt britisk humor bedre enn norsk humor. Britisk humor er mer rett på sak og norsk humor er noe barnslig?
I denne boka møter man pensjonister med ulike yrkesbakgrunn, som møtes hver torsdag for å drøfte uløste mordmysterier. En fin måte å være sosial på og true crime er jo i vinden for tiden, og har vært det lenge. Det er noe de fleste er interesserte i. Det er jo spennende, så skjønner dem godt, og det er også viktig for å eldre mennesker å være sosiale. Man blir jo ikke sosial på samme måte som før når man er i vanlig arbeidsliv. De befinner seg i landsbyen Kent, England, som er et rolig sted. Men det blir ikke like rolig særlig lenge da et mord skjer i nærmområdet, og man får en følelse av at disse pensjonistene ikke klarer å holde seg unna drapsmysteriet ...
Koselig hverdagskrim
Torsdagsmordklubben er merket som roman, men synes heller det er krim, selv om det ikke er en typisk, ren krim. Hvis man ser etter en hardbarket og rå krimbok, er nok ikke dette den rette boka å velge. Dette er en karakterdrevet krimbok med fokus på det hverdagslige og relasjoner. Stemningen og settingen kan minne noe om Tv-serien Midsomer Murders, som jeg jeg så på helt til de byttet hovedperson, og da ble det ikke helt det samme. Men likte Tv-serien godt inntil det skjedde. Boka har litt av samme stemningen som da Tv-serien var på topp. Noen ganger trenger man hverdagslig krim, og synes Osman beskriver hverdagslig krim på en ypperlig måte. Det trenger ikke å skje noe hele tiden, og noen ganger er karakterer mer interessante å lese om enn selve krimsaken, og han balanserer krimsaken(e) og karakterene på en god måte.
Dette er en bok på 430 sider og det er noen partier som ikke er like interessante å lese om, og ikke alt i boka engasjerer, men det meste. Selv om noen deler i boka er noe tungt å komme seg gjennom, vil man likevel vite hva som skjer videre. Det er en bok man må være noe tålmodig med, og det er verdt det, for likte det meste av boka, bortsett fra slutten som var som forventet og ikke helt det store. Likevel har jeg lyst til å lese resten av serien. Hadde heller ikke hatt noe i mot å være medlem av denne klubben!
Fra min blogg: I Bokhylla
I en forstad til Helsingfors er det fest i en av de flotte villaene. Bassen dunker, og i kjelleren blir ei jente gruppevoldtatt av fire gutter. Overgriperne kommer fra de øvre klasser, mens offeret hører til på motsatt side av skalaen. Da saken blir offentliggjort, gjør guttenes foreldre alt for å dysse det hele ned, og resten av samfunnet lukker øynene.
Seks år senere er det en av guttenes barndomsvenn som kommer i søkelyset. Han vil lage film om voldtekten, og den skal hete "Hvem drepte bambi?".
Alt dette høres jo både grusomt og spennende å lese om, men det er utrolig vanskelig å få tak på det hele. Det er mye repetitiv tekst, og det hopper veldig. Nesten halvveis i boka, er det kun ytterkanten av saken som er belyst. Mesteparten av handlingen til nå foregår i nåtid, og mye av det er uinteressant og fyllstoff, virker det som for meg. Andre del var noe bedre - en stund, men det varte dessverre ikke.
Boka vant Nordisk Råds Litteraturpris i 2020, men jeg skjønner ikke helt hvorfor. Vet at det er mange delte meninger om boka.
Du må ikkje gje deg ....
Dette var barneboka for våren jeg hadde aller mest lyst til å lese, men det endte opp i skuffelse. Hadde heller ingen forventninger, så det var heller ikke det som ødela for meg. Det manglet bare den store mystikken som coveret byr på.
Er klassekamerater det samme som venner?
Slottet er om klassekamerater som blir holdt utenfor. Tommy har bursdag og det skal virkelig feires. Faren hans er eier av Slottet som er et luksushotell. Det kan leies til bursdag og andre anledninger. Tommy har invitert alle i klassen til grilling og bading, bortsett fra Tor og hans to venner. De får se hva de går glipp av på Internett. Klassen har en nettside hvor de kan dele ting med hverandre. Som hevn sniker de seg inn på området om natta, for å ta en dukkert, filme det og dele det på klassens internettside for å ta igjen. Men det er dumt, for samme natt skal det ha vært kunsttyver på samme eiendom som dem. Mens Tor filmer vennene hans som bader, får han øye på ei jente gjennom et vindu. Hvem er hun? Er hun et spøkelse? Er det en jente som holder til der eller gjemmer seg? Av en eller annen grunn klarer ikke Tor å slutte og tenke på jenta. Han bestemmer seg for å undersøke hvem hun er, og sniker seg ut en natt alene ...
Dette er en kort bok på bare 152 sidrer. Den er lettlest og den beskriver fint om vennskap og det å holde sammen. Forfatteren beskriver også godt hvordan Tor føler seg hjemme med foreldre som plutselig har blitt kranglete i det siste. Hjemmetilværelsen er ikke lenger det samme som før. Han er en ung fyr som har mange tunge bør. Samtidig blir han og hans nærmeste venner holdt utenfor de andre klassekameratene, noe som er ufjortjent. Men det er vel en del av oppveksten for alle. Noen er de populære, noen blir holdt utenfor, og andre har ingen tilhørighet og havner mellom grupperingene. Lirhus beskriver relasjonene veldig realistisk.
Siden boka er så kort, er det begrenset hvor godt man blir kjent med karakterene. Man blir så vidt kjent med hovedpersonene, men ikke karaktere som har en litt mindre rolle. Man kommer ikke helt under huden. Man vet hvem man skal heie på og ikke, men samtidig får man ikke helt connection med alle, bare noen få.
Mysteriet blir dessverre fraværende
Grunnen til at boka ikke falt helt i smak, var ikke på grunn av at målgruppen boka var beregnet for unge lesere. Jeg bryr meg ikke noe om målgrupper når det gjelder bøker. Det ble for mange gjentagelser og overforklaringer, og synes ikke det var nødvendig med alle disse overforklaringene for målgruppa boka er beregnet for, heller. Det dreper mye av mystikken som kunne ha vært der, derfor blir også stemningen noe dalende.
Spesielt en ting var noe småirriterende og det er noe Tor blir øyevitne til, og den scenen blir gjentatt veldig ofte underveis. Hvilken scene det var kan jeg ikke nevne siden det avslører en del av handlingen, og man vil ikke avsløre noe. Så språket kunne ha vært bedre. Selv om jeg ikke ble noen fan av boka, vil helt sikkert andre like den. Det var bare ikke en bok for meg denne gang.
Fra min blogg: I Bokhylla
På gammelmodig nynorsk anno 1950, fortelles historien om den godlynte og naive presten, Charles Primrose og hans familie. Han, kona og de seks barna lever et godt liv i Wakefield. Den eldste sønnen er ferdig utdannet ved Oxford, og skal gifte seg med en prestedatter. Kvelden før bryllupet får Primrose vite at så og si alle pengene hans er tapt, og bryllupet blir avlyst av brudens far. Han vil ikke at datteren skal giftes bort til en fattiglus. Primrose søker seg til en landsby 70 mil fra Wakefield, og eldstesønnen sendes til London for å tjene til livets opphold. Prestefamilien synes de har fått et fint husvære, og stortrives på det nye stedet, men idyllen varer ikke evig. Prestefruen og de to døtrene vil gjerne opp og fram igjen, men hvem man kan stole på på veien dit, er noe uviss. Det viser seg at familiens naivitet ikke taler til deres fordel...
Dette er ikke akkurat en bok som står seg i dag, men den er til tider underholdende og lattervekkende.
Boka leses i Elidas 1001-lesesirkel, der vi denne måneden skal lese bøker fra listas start til og med 1799. Denne boka ble gitt ut originalt i 1766 under tittelen "The vicar of Wakefield".
Det var interessant å lære om tilblivelsen av Pinsebevegelsen i Sverige, og Lewi Pethrus kronglete vei i livet.
https://tinesundal.blogspot.com/2021/05/lewis-reise-av-per-olov-enquist.html
Midt på natten isoleres Island fullstendig. Ingen nettilgang, telefonene er døde, radar og satellitter er ute av drift. Mest trolig er det et data-angrep eller noe teknisk som kan fikses ganske kjapt. Disse analysene stemmer ikke. Island er totalt isolert, og presidenten og statsministeren er utenlands. Alltinget må omrokere ministrene, og Elin Ólafsdóttir blir fungerende statsminister. Hun er ei tøff dame som ikke er redd for å ta utradisjonelle valg.
Vi blir også kjent med journalisten Hjalti, musikeren Maria, datteren hennes Margrét og en sauebonde som bor alene i ødemarken.
Skremmende og aktuell dystopi om hva som skjer når hverdagen til en hel nasjon snus på hodet.
På familiegodset Rosmersholm, bor enkemannen Johannes Rosmers og den 13 år yngre Rebekka West. Hun pleiet Rosmers kone, Beate, før hun tok livet sitt i møllerfossen. Rosmers svoger, rektor Kroll, er en streng herremann, som nylig har engasjert seg politisk. Han vil de radikale til livs. Disse frisinnede menneskene har ingenting med å besudle de konservative. Da han nevner dette for Rosmer, får Kroll seg litt av et sjokk. Det viser seg at den tidligere pastoren, har forkastet sin tro, og står på de radikales side! Kroll har mistanker om at det er Rebekka som står bak. Som vanlig blir det drama når sannheten kommer for en dag.
Samtiden til Ibsen var ikke så begeistret for Rosmersholm, og det regnes også som det siste "politiske" stykket han skrev.
Det politiske tankegodset står seg godt så mange år etter. Gjemte hemmeligheter går heller aldri av moten.