Lisbeth Kingsrud Kvisten som svar til Josefine Popo :
17:58, 23. august 2021 Diskusjon: Lisbeth Kingsrud Kvisten om Størst av alt et rettssalsdrama av Malin Persson Giolito av Malin Persson Giolito
Prøv Camilla Grebes bøker.
Lisbeth Kingsrud Kvisten om Det åttende livet (til Brilka) av Nino Haratischwili:
17:41, 23. august 2021 Kommentarer: 1
Historien starter med en unik sjokolademaker i en liten by i Georgia. Ingrediensene er hemmelige, og må for alltid bevares innad i familien. Mannen har 4 døtre, og det blir Stasia, den nest yngste, som overtar oppskriften. Hun tar den med til både Tblisi og St. Petersburg, der hennes ektemann står midt oppi revolusjonen.
Etter oppløsningen av Sovjetunionen, flykter Stasias datter, Kitty, til London, og oldebarnet, Nitsa, havner i Berlin. Til slutt er det Nitsa som forteller niesen, Bilka, om den mangfoldige og fargerike familiehistorien, som favner det meste av 1900-tallet.
En utrolig fortelling med historisk bakteppe. Det er brutalt, interessant, lærerikt, og fascinerende lesning. En koloss av en bok, som kan minne litt om Ken Folletts århundretrilogi.
Kåret til "Årets roman" av Der Spiegel.
Tittelen indikerer blant annet den blytunge hverdagen som venter et par med helt forskjellige interesser, innstillinger til livet og manglende respekt for den andres særegenheter når disse to likevel har valgt å inngå ekteskap. Gjennom ¨rene som følger blir livet mer og mer blytungt for den ene parten, nemlig kvinnen. Mannen hennes tar seg til rette i større og større grad i hjemmet deres. Men så får hun en idé. Det er en idé som i høyeste grad har med bly å gjøre, og etter det er det mannens liv som blir mer og mer blytungt – helt til det ikke er noe liv igjen iham.
Kvinnen i boka, Irene, er bibliotekar. Lesekroken hun har innredet hjemme er yndlingsstedet hennes. Men så begynner mannen hennes, Horst, å trenge seg inn på hennes enemerker, og etter en tid har han båret alle hennes kjæreste eiendeler ned i kjelleren. Horst fyller rommet med sin musikk og med tekniske blader. Han slår en spiker i gulvet akkurat på stedet der bassressonansen kommer best til sin rett og der plasserer han stolen sin. Horst er kabelmontør og forakter nærmest konas litterære interesser.
En dag finner Irene noen gamle blylodd bortpakket i kjelleren (en arv fra hennes egen mor). Hun søker litteratur om dette stoffet som er farlig å få inn i kroppen. Tanken om å produsere blysukker våkner i henne. Daglig gir hun Horst en dæsj med dette sukkeret. Han blir dårlig, og en dag snubler han i trappen og brekker beinet på to steder. Etter dette går det stadig nedover med Horst. Han trenger smertestillende tabletter. Irene serverer disse sammen med blysukkeret, og skylder på de sterke tablettenes bivirkninger. En dag kommer sjefen til Horst og hans kone Karin innom. De blir nærmest sjokkert over å se hvor blek og skrøpelig Horst var blitt. Etter hvert forandrer Horst seg også psykisk. Han som før var så selvbevisst og egenrådig, begynner isteden å uttrykke takknemlighet overfor kona som er så snill, og til slutt ber han til og med henne om å lese høyt for ham fra hennes egne bøker.
En dag får biblioteket forespørsel fra en skole som er i ferd med å bli nedlagt, om å overta en rekke fagbøker. Samtidig oppdager hun i skapene flasker med kjemiske stoffer som hun tilbyr seg å levere til destruering. Blant annet er det en flaske med det uhyre giftige stoffet kaliumcyanid. På nytt leser hun seg opp på kjemi. Hun vil prøve å injisere dette stoffet i en medisinkapsel som hun kan gi til Horst. Etter utallige forsøk lykkes det henne å få til en slik kapsel. Hun kaller de for «nådestøtet» og lar seg stadig fascinere av de skiftende fargene den utstråler. Nå slipper hun å bruke den for en dag ligger Horst død i senga. På sykehuset konstateres det at dødsårsaken er lungeemboli , trolig et resultat av at han har vært stilleliggende så lenge. Legene finner ingen grunn til nærmere undersøkelser.
Da vi en tid senere møter Irene igjen, har hun kjøpt et hus helt etter egen smak, litt avsidesliggende. Horst hadde nemlig tegnet en stor livsforsikring som hun nå kan nyte godt av. Et nytt spenningsmoment dukker opp i slutten av boka. Plutselig en dag dukker Karin ubedt opp. Det var noe ved forrige besøk som ga henne litt å tenke på. Som sykepleier følte hun at alt ikke stemte. Hun spør Irene rett ut om hun virkelig har hjulpet mannen sin inn i døden. Man kan nesten få inntrykk av at Karin ønsker det samme for sin egen mann. Uansett Irene svarer godt for seg, og Karin må dra derfra med uforrettet sak.
Dette er en bok med litt langsom handling, med få personer og egentlig lite direkte dramatikk. Men bak det hele skjuler det seg en ganske så frekk humor som fascinerte meg.
I 2019 hadde jeg en helt annen oppfatning av forfatterskapet til Minier. Da leste jeg Ikke slå av lyset som er tredje bok i Martin Servaz serien som var min første. Men likevel var det noe med fortellerstemmen hans som ga meg lyst til å lese en bok til av ham, for å se om det var noe for meg eller ikke. Det er ikke det dummeste jeg har gjort ...
Fascinerende krimserie
Konfirmanten er den sterkeste boka jeg har lest av ham så langt. Har ikke fått med meg de to første i serien, men det er bøker jeg skal få med meg, for Minier har endelig overtalt meg med sin skriveevne. Det jeg liker best med fortellerstemmen hans er at han klarer å dynke handlingene sine med en dysterhet og en tunghet som er fascinerende.
Denne gang møter man en ung Servaz som blir utsatt for en svært dyster og surrealistisk sak. Denne boka beveger seg fra hans unge år i politiet til en eldre utgave av Servaz. Det hopper litt i tid. Unge Servaz er ganske fersk i politiyrket og han er ikke spesielt populær fordi de andre tror han får særbehandlig, bare fordi han kjenner noen i politimiljøet. Men Servaz vil bevise at han har noe der å gjøre, han også. Ting blir kanskje for mye for politiet da en mann tilfeldigvis blir vitne til to døde kvinner fastbundet til hver deres trestamme. De er unge kvinner i begynnelsen av tyveårene. Da politiet gransker åstedet, oppdager de at den ene mer brutalt myrdet enn den andre. Hvorfor, og hvorfor har begge jentene på seg kjortler? De finner en forbindelse til forfatter Erik Lang som skriver mørke krimbøker. Hva er forbindelsen, og er det forfatteren som er bak det hele, eller en gal fan. Eller er det bare en rar tilfeldighet?
En annen hendelse skjer, slik at Servaz og forfatter Lang møtes igjen mange år senere ...
Denne saken virker muligens ganske åpenbar, men det er det ikke, for det flettes inn mange hendelser og retninger underveis. Hele tiden dukker det opp nye karakterer og mistenkte. Syntes ikke at boka var overraskende eller sjokkerede, men det prøver den heller ikke å være. Det er tross alt en forskjell på krim og psykologisk thriller. Minier skriver realistisk. Mange vil nok ikke være enig i det da sakene han skriver om kan være noe morbide, men morbide ting skjer jo i virkeligheten, også.
Herlig atmosfære
Liker dysterheten og naturen han bringer frem i handlingen. Både handlingen og omgivelsene er på grensen til deprimerende, og det er noe trykkende med bøkene hans. Det er derfor jeg har fått sansen for dem. Meningen er jo at krim skal påvirke på en eller annen måte. Liker også at en kriminalbetjent som er veldig oppegående og skarp ellers, men aldri har hørt om band som Guns N' Roses, U2 og Nirvana... Syntes det var litt morsomt.
Skal runde av denne anmeldelsen før jeg begynner å gjenta meg selv. Men Minier er fin å lese hvis man vil ha en kombinasjon av realisme, følelsen av tunghet og sære karakterer.
Fra min blogg: I Bokhylla
tuhamre som svar til Josefine Popo :
22:57, 21. august 2021 Diskusjon: tuhamre om Størst av alt et rettssalsdrama av Malin Persson Giolito av Malin Persson Giolito
Det er naturligvis vanskelig å gi råd til folk som man ikke kjenner. Derfor er det fullt mulig ar jeg nå skyter helt over mål. Men jeg kan jo prøve. Selv likte jeg godt noen av bøkene til Peter May, særlig den første jeg leste: "Svarthuset". Ellers synes jeg at mange av bøkene til Karin Fossum er veldig gode, f.eks. "Bakom synger døden". En bok jeg nettopp har lest er "Blybryllup" av Sara Paborn. Den er morsom samtidig som man kommer godt inn i hodet på hovedpersonen. Hvis du bestemmer deg for å lese noen av disse bøkene, vil jeg gjerne høre hva du synes om dem.
Det er ikke ofte jeg leser bøker om rasisme, men det lønner seg, selv om man lever i en moderne tid.
Det er vel noe som aldri dør helt ut, dessverre. Bare se på Black Lives Matter bevegelsen. Boka er ikke basert på en sann historie eller noe, men tar for seg et tema som provoserer mange.
Sterke og svært forskjellige kvinner
Litt av en tid er om helt ulike kvinner. Den ene er Emira som er barnevakt mens hun ser etter noe annet å finne på. Hun er 25 år, og føler at andre har kommet lengre enn henne i livet, og hun drømmer om en jobb med helseforsikring. Problemet er at hun ikke vet hva hun vil gjøre. Så hun er barnevakt for barna til Alix Chamberlain imellomtiden. Hun har mest ansvaret for den største datteren, Briar. Alix er en selvstendig karriere kvinne som er gift med en eldre mann, og de har kanskje litt fine vaner.
Emira er nødt til å steppe inn sent på kvelden da hun er sammen med venner. Hun blir oppringt av Alix om at hun er nødt til å ta med Briar til nærmeste butikk, mens de ordner opp i en krise hjemme. Noe som har med mannens jobb å gjøre. Emira og en venninne henter Briar og tar henne med til en lokalbutikk. Mens den ene venninna drar, blir Emira kort tid etter kontaktet av en vekter som har fått en bekymringsmelding av en annen kunde. "Problemet" er at Emira er mørkhudet og Briar er hvit. Hvordan skal Emira få vekteren til å skjønne at hun er barnevakt som er på jobb uten å virke kriminell? Ting blir ikke bedre da hun blir filmet av noen andre. Klarer hun å få personen til å la være og legge videoen ut på Internett?
Ikke bare alvor
Boka er ikke bare full av alvor, men også noen komiske øyeblikk oppstår, for andre karakterer dukker opp, som kan føre til forskjellige dilemmaer for mange. Så dette er ikke snakk om en tørr roman til tross for tema. Det er en del underholdning, også.
Dette var en bok jeg gjerne ville like, og jeg likte den delvis også. Den er både engasjerende og kvikk, men det var tre ting som småirriterte. Selvfølgelig er det jo noe som irriterer ... Det ene var fortellerstemmen som minnet meg om chick-lit. Det blir litt for mange overdrivelser og overdramtatiseringer. Litt mye av alt. Dessuten fikk jeg ingen forhold til Alix og de såkalte venninnene hennes. Jeg mener: Hva er vitsen med å påpeke til sin venninne, Alix at hun har lagt på seg?
Alt i alt en roman med god begynnelse, men det blir dessverre noe vinglete og åpenbar underveis.
Fra min blogg: I Bokhylla
Mahmoud er 15 år, og foran ham ligger en lang sommerferie. Den pleier han å tilbringe utenfor blokka med kompisen, Arif.
I år blir det annerledes, for familien får besøk fra Pakistan. Onkel ji, farens bror, som aldri har vært i Norge før. Majmoud blir onkelens guide, for faren må jobbe. Mahmoud tar med onkel ji rundt i Oslo, og det han ser faller i smak. Alt er jo så annerledes der, og han synes at to måneders turistvisum egentlig er for lite.
Mahmouds lillebror på 10, Ali, blir også med av og til, men det er noe som plager ham. Oppførselen hans er rar, og da Mahmoud får vite brorens hemmelighet, føler han seg i en uløselig klemme. Det stilles visse forventninger til pakistanske gutter, og nå går det på æren løs.
Utrolig god ungdomsbok, skrevet på «kebabnorsk». Den er både humoristisk, alvorlig, og ikke minst viktig.
Samlesing med Bokbloggerprisen.
I januar leste jeg Skjebnesteinen og ble ikke altfor imponert dessverre, men liker å gi forfattere flere sjanser. Er fremdeles ikke i ekstase, har dog fått litt mer sansen for forfatterskapet hans.
En mann med mange baller i lufta
Skyldig er tredje bok om førstebetjent Harinder Singh. Han har datteren Savi og moren hennes er sammen med en annen mann og skal bli mamma igjen. Savi pendler litt frem og tilbake når det gjelder bosted. Singh selv er for tiden sykmeldt, og imellomtiden får han et oppdrag. Et forespørsel av noen om han er interessert i å ta en kikk på noen gamle beviser som gjelder en sak som skjedde for mange år siden. En såkalt cold case. Helene Waaler har sonet mange år i fengsel etter drapet på hennes mor og stefar, men har aldri innrømmet noe som helst. Hun skal ha dratt hjem etter en konsert med metalbandet sitt. Etter konserten skal hun ha kommet hjem på gården og drept moren og stefaren sin. På veien hjem skal det også ha oppstått en heftig krangel mellom henne og bandmedlemmene. Nå som hun er satt fri, og vanker i sitt kjente miljø, er det ikke alle som er like begeistret for det. Ikke alle tror hun er uskyldig og mange er usikre på henne og har sine meninger. Ting blir ikke bedre da et lik dukker opp ikke lenge etter hun har nytt friheten i kort tid. Vil hun noen gang få være i fred, og gidder Singh å grave i fortiden hennes?
Personlig syntes jeg at Skyldig hadde en bedre og en mer engasjerende sak enn det Skjebnesteienen. Skjebnesteinen for meg ble noe komedieaktig og for lett mot slutten. Det var ikke vanskelig å gjette seg frem i denne boka heller, men syntes den hadde en bedre og mer engasjerende sak. Det var lettere å leve seg inn i denne boka enn den forrige. Synes også at Singh har vokst som karakter og liker forholdet mellom ham og datteren Savi. Det er komplisert, men det er ikke typisk full opprør mellom datter og en far som jobber med krimsaker.
Endelig litt metal i krimverdenen
Liker også Helene Waaler en smule, for har alltid likt karakterer i bøker og filmer, som aldri påstår om de er skyldige eller ikke. Nesten som de leker katt og mus med både systemet og alle rundt seg. De har en uhygge ved seg som man aldri blir helt klok på. Det Næss også skal ha pluss for er at det endelig er skrevet en krimbok med metalband som bakgrunnsteppe. Norge er jo kjent for sin metalband historie, men det skrives altfor lite om det. En musikksjanger som er min favoritt og det hadde vært spennnende om det dukket opp i flere krimbøker med litt metal. Metalbandet har ikke stor fokus i boka. Det er mest småsnakk om Helene Waaler og bandet hun spilte i for mange år siden, så det er ingen historiske fakta eller metalband som eksisterer, så ikke forvent det. Men håper at noen følger etter å skriver inn litt mer metal i krimbøker, samme om det er virkelige band eller oppdiktet. Det hadde gledet meg.
Skyldig er ikke spesielt kreativ eller nyskapende, og det skal godt gjøres i krimsjangeren, men byr på realistisk krim, hvis man foretrekker det. Selv foretrekker jeg noe mørkere.
Fra min blogg: I Bokhylla
Alfa Ndiaye og Mademba Diop er senegalske soldater, som kjemper under fransk flagg i skyttergravene under første verdenskrig. Kaptein Armand blåser i hornet sitt, noe som betyr at de skal angripe tyskerne. Under angrepet, faller Mademba, og han ber kameraten, Alfa, om å drepe ham. Magen hans er sprettet opp, og tarmene har veltet ut over slagmarken. Alfa klarer ikke å drepe vennen, men han starter på et grufullt hevntokt etter at Mademba dør. Hver natt åler han seg mot fienden, og vender hjem med en avkuttet hånd fra fienden. Dette gjentar han en rekke ganger, og i begynnelsen høster han lovord fra medsoldatene, men etterhvert blir det satt ut rykter. Alfa blir omtalt som trollmann som spiser ofrenes sjeler. Kapteinen må ta et valg for å lette uroen blant soldatene.
En mørk og rystende fortelling fra den umenneskelige krigføringen i skyttergravene.
Det er en del gjentakelser, spesielt i starten av boken, men man blir fascinert av hva krigen gjør med psyken til soldatene, og nysgjerrig på Alfas skjebne.
Boka ble tildelt Man Booker International Prize i 2021.
London 1021:
Robert er 9 år, og eldst i en søskenflokk på åtte. Moren hans dør rett etter den åttende fødselen, og ikke lenge etter tar faren samme veien. Det finnes ingen andre slektninger, og den store barneflokken må fordeles. Robert er ikke så attraktiv. Han er dyr i drift med tanke på mat og klær, og det er dårlige tider. Han blir derfor forbauset, da en bartskjær banker på døra for å ta ham som læregutt. Hos Barber lærer han å sjonglere, produsere eliksirer, og å underholde publikum. De drar over hele England, og Robert er en lærevillig elev.
Ettersom årene går, blir Robert mer og mer målbevisst. Mye av det Barber driver med er humbug. Roberts drøm er å bli en skikkelig lege. En jødisk lege forteller Robert om en legeskole i Persia, men å komme seg dit, er så og si umulig, mener legen. Robert lar seg ikke avskrekke, og begir seg mot øst - til fots, til hest, og på kamelryggen.
En utrolig interessant, historisk roman fra middelalderen. Den er fullspekket av ulike personligheter, og skildrer råskapen og armoden som rådde, i tillegg til smaksrike måltider og håp.
Leses i Trondheim lesers utfordring, der vi i august skal ta for oss FNs bærekraftsmål 4 - god utdanning.
Noen bøker blir man svært nysgjerrige på, men så kommer det andre bøker i veien, og noen bøker på leselista blir aldri helt glemt, for man vil så gjerne lese dem. Ryktet går ga meg det dilemmaet, og nå er den endelig lest.
Interessant og livlig konsept
Ryktet går er skrevet av debutant Lesley Kara, og hun har i denne boka kommet med et svært interessant utgangspunkt. Hvordan rykte sprer seg og hvordan det kan påvirke de det gjelder, og de som er utenfor det hele. Bør man snakke om andre?
Dette får Joanna erfare. Hun flytter fra London til en kystby for å bo nærmere moren hennes og for å gi Alfie en ny start, siden han ble kraftig mobbet på den forrige skolen. De har kontakt med barnefaren, men Joannas forhold til ham er noe kompleks. Hun håper Alfie får nye venner, hvis hun engasjerer seg mer med andre mødre. Kanskje det vil gi ham venner litt lettere. Ved skoleporten får hun høre om en barnemorderske som er blitt plassert i kystbyen med en annen identitet. Jenta var bare ti år da hun drepte en fem år gammel gutt. Hvem er denne kvinnen, og har hun forandret seg etter alle årene? Ingen vet hvem hun er eller hvordan hun ser ut, for det finnes bare offentlige barnebilder av henne. Hva skjer hvis Joanna forteller dette til noen andre? Er det trygt å bo der og vil alle mistenke alle?
Noe tungtrødd til thriller å være
Det er en kort og liten thrillerbok på 359 sider, men følte ofte at jeg slet litt med å komme meg gjennom den. Det var noen korrekturfeil her og der, ikke alle dialogene var troverdige, og det var mange karakterer man ikke fikk helt tak på. Syntes heller ikke at forholdet mellom Joanna og barnefaren Michael var realistisk. Sier ikke at boka er dårlig eller elendig, men det ble bare ikke så givende og underholdende, man håper at en psykologisk thriller skal være. Har ikke forventninger til bøker for det ødelegger så mye, men liker det når noen bøker overrasker en sjelden gang. Det gjorde ikke denne.
Men det jeg likte med Ryktet går og det som fascinerte meg med den, var at den ga meg litt av de samme vibbene som Desperate Housewives serien. Det var litt som å komme tilbake til Wisteria Lane igjen. Så hele serien da den gikk på Tv, så det var litt som å havne i den bobla.
Det som dessverre ødela litt for meg er at handlingen ble for tynn. Det ble for lett å gjette seg frem til ting, enkelte forhold virket å ha for stor avstand til å være realistisk. Denne thrilleren trenger litt mer kjøtt på beina, for det hele ble noe stivt og kjølig, også når det gjaldt nære forhold. Det ble dessverre for vanskelig å leve seg inn i handlingen, noe som er synd for den hadde et veldig godt utgangspunkt.
Fra min blogg: I Bokhylla
Ofte kjøper jeg bøker i dagligvarebutikker for der kommer man over en del mer mindre kjente bøker. Jeg leser mange mainstream bøker. Bøker som får mye oppmerksomhet, så noen ganger er det godt å bare lese bøker som man tilfeldigvis kommer over, og som man aldri har hørt om.
En ukjent gjenfortelling for ungdom
Hadde ikke hørt noe om denne og visste heller ikke at det var en gjenfortelling, for det er sjeldent jeg leser baksidetekster før jeg kjøper dem. Gjør det på en sløv måte av og til, men noen ganger er det morsomt å bare ta noe helt tilfeldig og ikke vite hva man kommer over. Det gjør lesing mer gøy, synes jeg.
De fleste kjenner til Askepott. Både tegnefilmen og Tre nøtter til Askepott. Foretrekker Disneytegnefilmen for den er morsom. Tre nøtter til Askepott har jeg sett så mange ganger i ungdomsårene at jeg stikker heller ut øynene enn å se den en gang til. Tegnefilmen er veldig morsom og jeg liker Gus veldig godt. En av musene som hjelper til med kjolen.
På coveret står det; dette er ikke et vakkert eventyr..., men hvis man ser på originalhistoriene til de fleste eventyrene, er de stort sett mørke enn vakre, i hvert fall fleste av dem. De fleste eventyrene har en dyster og mørk undertone som skinner gjennom teksten. Det er bare å se på Disneytegnefilmene før i tiden som baserer seg på eventyr. De er ikke direkte koselige, de heller.
Donnelly dedikerer denne boka til alle som ikke føler seg bra nok, og det er nok noe alle har kjent på enten en gang eller flere ganger i løpet av livet. Synes det beskriver innholdet av boka veldig bra. Det er nemlig sånn hovedkarakteren Isabelle ofte har det. Hun og søsteren Octavia, også kalt Tavi, er de mindre pene, mens stesøsteren Ella, er den smellvakre som ofte blir beundret av alle, bortsett av de hun bor sammen med. De behandler henne dårlig. Hun bor i et loftrom og går i fillete klær, likevel blir de andre misunnelig på hvor pen hun er. Maman, som er moren til Isabelle og Octavia, blir svært stresset da prinsen kommer innom med en glassko. Tidligere har det vært maskeradeball på slottet, og jenta han forelsket seg i, mistet eksemplaret han vil at alle landsbyjentene skal prøve. Det er jenta som stakk av han vil gifte seg med. Siden Maman er desperat etter at det skal være en av døtrene hennes, blir Ella låst inne på loftrommet selv om de ikke vet at hun har vært på ballet, og oppfordrer døtrene hennes til å skjære av deler av foten for å få skoen til å passe. Da noe avslører dem, og Ella klarer å rømme fra rommet og har et eksemplar selv av denne glasskoen, er det henne han vil gifte seg med. Da landsbyen får høre at Maman og døtrenet har prøvd å lure prinsen, blir de utstøtt og får ofte drittslenging etter seg.
Da Isabelle møter en fedronning, har hun bare et eneste ønske, og det er å bli pen, men kan fedronningen hjelpe henne med det, og vil det få konsekvenser?
En noe lang oppsummering dette og det kan føles ut som jeg har avslørt hele boka, men fortvil ikke. Boka består av flere aspekter og karakterer som bidrar til handlingen som ikke er blitt nevnt. Det er en stor bok på 463 sider, så har ikke en gang nevnt halvparten av boka.
Kreativ historie blir noe ødelagt av gjentakelser
Selv er jeg ikke så glad i gjenfortellinger for ofte foretrekker jeg originalene. Jeg liker Disneys Askepott. Den er både mørk og underholdende. Gjenfortellinger er ok en gang i blant, men det er ikke noe jeg vanligvis ikke higer etter. Noen ganger er det morsomt å lese noe som ikke er typisk å lese. Er heller ikke så nøye når det gjelder målgrupper. Dette er en ungdomsbok og en noe mørk ungdomsbok, også. Til tross for at jeg liker store bøker, ble denne noe drøy. Den hadde mange spennende og noen kreative elementer som dukket opp, men mange av hendelsene og dialogene kunne ha godt ha vært kuttet ut, for det blir mange gjentakelser underveis. Når man har kommet midtveis i boka, føles boka noe monoton, og man håper at det tar seg opp, men det gjør det ikke helt.
Det er synd for dette kunne ha blitt en svært kreativ og spennende gjenfortelling. Hadde nok likt den bedre hvis den var skrevet av noen andre.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
