Bokelskere.no

Hva er vitsen med denne boka? Kjedelige personer som opplever lite oppsiktsvekkende ting! Hovedpersonen Nell er en 26 år gammel kvinne fra England. Nå har hun gjort bestillinger på tog og hotell for seg og kjæresten Pete. Planen er å tilbringe weekenden i den franske hovedstaden. Nell har aldri vært i Paris før. Allerede på togstasjonen venter den første overraskelsen. Pete melder at det er altfor mye å gjøre på jobben, men han skal forsøke å komme litt senere. Det blir til at den engstelige Nell reiser av sted på egenhånd. På hotellet i Paris venter en ny overraskelse. Hotellet er nemlig overbooket – en amerikansk dame (ikke særlig vennlig innstilt) har fått tildelt samme rom som Nell. Hun går ut for å spise og tror at hun vil bli beglodd som et rart dyr siden hun er alene, men slik er det faktisk ikke. Pete er fremdeles ikke kommet- Rommet må hun fortsatt dele med den amerikanske damen. Neste morgen har denne forsvunnet tidlig. På gulvet finner Nell to billetter til en kunstutstilling som den andre må ha mistet eller glemt. Hun bestemmer seg for å gå på utstillingen,

Et annet sted i nærheten sitter den unge mann Fabien på en balkong og skriver på en bok. Han drømmer om å bli forfatter, men må inntil videre livnære seg som kelner. Vinden kommer og tar tak i papirarkene og sender dem avsted i alle retninger. Fabien er nedtrykt. Han bestemmer seg for å gå på kunstutstilling, møter så Nell som gir ham den ene billetten sin. Om kvelden er Nell sammen med Fabien og vennene hans. Begge føler seg bedre enn på lenge. Da hun kommer tilbake til hotellet, er Pete kommet, men Nell føler seg sviktet og drar ut igjen til de nye franske vennene sine..

Boka har en åpen slutt. Nell må tilbake til England igjen. Hun rar farvel med Fabien. Hva som senere skjer, vet ingen.

Jojo Moyes er en anerkjent forfatter. Med boka ”Et helt halvt 娔 kaster hun lys over et viktig, men kontroversielt problem –et menneskes rett til å bestemme over sitt eget liv (også når og hvordan det skal ta slutt). Til sammenlikning er denne boka altfor lett og fullstendig intetsigende.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Og mest imponerende av alt er språket. Det er rett og slett en nytelse å lese. Tilpasset tiden det handler om med ord og uttrykk som ikke brukes lenger, men likevel er gjenkjennelig for en på min alder. Det er lyrisk, elegant og lekent, krydret med en menneskelig, lun og underfundig humor.

En oversiktlig og godt oppbygd historie. Persongalleriet er lite, uten at det går på bekostning av troverdigheten. Flere ganger tar handlingen nye vendinger og slutten kommer som en ekstra overraskelse..

Boka handler om det unge paret Anne og Marco og deres halvt år gamle datter Cpra. Foreldrene er en kveld bedt bort til naboene Cynthia og Graham. Det skal være en sammenkomst for voksne, noe som gjør at Anne kvier seg for å gå, men Nico presser på. Det ender med at begge to kommer under forutsetning av at en av dem skal gå hjemom hver halvtime for å sjekke hvordan det står til med Cora. Alt ser ut til å gå som normalt, men da begge foreldrene godt over midnatt kommer hjem for å legge seg, finner de barneværelset tomt. Politiet, under ledelse av førstebetjent Rasbach, kommer hjem til dem. Det settes i gang utspørring av folk i nabolaget, men ingen har sett noe. Det eneste lille spor er at en bil er blitt observert kjørende ut av boligfeltet på et passende tidspunkt. Hva kan ha skjedd? Noe annet enn en kidnapping er vanskelig å tenke seg. Man må så vente på at kidnapperen melder seg.

Annes foreldre er svært rike. De forguder datteren og barnebarnet. Richard, Annes far (eg. stefar) sier seg rede til å betale flere millioner. Så kommer beskjeden om utleveringen. Marco drar av sted med en stor pengesum. På møtestedet (en garasje) finner han en barnestol, men ikke noe barn. I samme øyeblikk blir han slått ned. Da han våkner, er alle pengene borte. Vel hjemme begynner nettet å snøre seg sammen rundt Marco. Cynthia (nabodamen) har noe å vise ham. I hagen deres er et videokamera hemmelig installert. Cynthia spiller av en snutt for ham. Det viser at siste gangen Marco så til Cora den ulykkelige kvelden, kom han ut med barnet på armen. Han gikk inn i garasjen, og kort tid etter kjørte en ukjent bil derfra. Nå kommer sannheten fram. Marcos firma har lenge hatt pengevansker. Han har forsøkt å låne av svigerfaren, men denne sa til slutt nei. Marco har stadig truffet en tillitsvekkende mann i en park. Det var denne mannen som foreslo kidnapping. Om de deler løsepengene, blir det likevel nok igjen til Marco slik at han kan få reddet firmaet. Så får Marco se bilde av sin medsammensvorne i avisen. Mannen er blitt funnet drept i en hytte, men verken barnet eller pengene er der. Hva har skjedd? Hvem står bak alt dette?

Samtidig får Anne (som ikke vet noe om Marcs problemer) andre tanker å stri med. Ut ad bærer Anne alle preg av å være en føyelig og fredsommelig person. Men som barn opplevde hun å bli mobbet på skolen. Da endte det med at hun gikk løs på en av mobberne og slo vedkommende ned. Etterpå husket hun ingenting av det som hadde skjedd. Nå har hun fått det for seg at det kanskje var hun selv som står bak alt. Kanskje drepte hun Cora siste gangen hun så til henne? Annes problem er at hun husker ingenting av øyeblikket da hun var og så til babyen. Kan det være at Marco ikke sier noe fordi han vil beskytte kona si? Men da Anne får se avisbildet av den drepte mannen, gjenkjenner hun ham. Denne mannen har hun tidligere sett i samtale med Richard. Faren hennes. Anne og Marco drar i all hast hjem til Richard og Alice for å avkreve dem et svar. Er det Richard som står bak alt? Han benekter tvert. Men Alice vet bedre. Hun vet at Richard har en elskerinne. I lengre tid har hun satt en privatetterforsker på ham. Elskerinnen er ingen annen enn Cynthia, datterens nabo. Det er Alice som råder over familieøkonomien. Hvis Richard skiller seg fra henne, står han tilbake med ingenting.

Politiet begynner for alvor å interessere seg for Richard. Han har ikke annet å gjøre enn å bringe Cora tilbake. Heldigvis har hun ikke lidd noen overlast. En lettet Anne tar en tur innom Cynthia som hun for lengst har avskrevet som venninne. Hun kommer hjem tilsølt av blod og med en blodig kniv i hånden. Da den skrekkslagne Marco spør hva som har hendt, svarer hun: ” Jeg husker ikke..”

Litt tam fortsettelse på historien om Eric i serien, Det store århundret

Som regel tror man at en forfatter er ferdig med en serie, men ikke alltid ...

Separasjonsangst?
Stephen King er kjent for å skrive mye, og publisere svære bøker. Det er sjeldent han skriver små bøker, men det hender seg en gang i blant.The Wind Through the Keyhole er en av de korteste bøkene hans på 333 sider. I over lengre periode skrev han The Dark Tower serien som egentlig besto av sju bøker, men åtte år senere kom han med en ny The Dark Tower bok. Han var ikke helt ferdig med serien likevel.

Et gjensyn med Roland er heller ikke til å forakte siden han er en veldig kul og mystisk karakter, så det var et hyggelig gjensyn med ham.The Wind Through the Keyhole kan leses som enkeltstående, og erfarne The Dark Tower lesere, som gjerne leser serien opptil flere ganger leser den mellom bok fire og fem, altså mellom bøkene:Wizard and Glass og Wolves of the Calla.The Wind Through the Keyhole kan fint leses som enkeltstående uten at ting blir forvirrende, og den kan også være med på å øke lysten til å lese hele serien etterpå, eller lese den mellom bok fire og fem hvis du ønsker det.

I The Wind Through the Keyhole er Roland og hans ka - tet (følgesgjengen hans), på vei fra Emerald city og en storm er i ferd med å komme. Det er best å søke ly, være forberedt. I mellomtiden, mens de er i sikkerhet og for å kvele tiden, forteller Roland historier fra hans fortid.

Stephen King begynte å skrive The Dark Tower da han var 19 år og den første The Dark Tower boka, The Gunslinger ble utgitt i 1982, og han ser på The Dark Tower serien som hans livsverk, noe som er forståelig. Han har brukt ufattelig mye tid, energi og krefter på denne serien. Å gi ut den aller siste boka i serien må ha vært spesielt. Imponerende at han begynte å skrive på en så stor serie i så ung alder. Allerde da hadde han funnet sitt kall.

Jeg begynte å lese The Dark Tower serien i juli i fjor og det tok meg over ett år å fullføre hele serien, og det var jammen meg verdt det. Liker godt at King blander sammen mange sjangre inn i hverandre. Mye uvesentlige ting skjer hele tiden, man vet aldri hva man får, persongalleriet er til å bli glad i, og måten han skriver serien på og andre bøker også, er veldig visuelt. Man skjønner aldri helt hvor han får inspirasjon fra, og om han i det hele tatt opplever skrivesperre. Ofte kunne jeg ha tenkt meg å ha vært en flue på kontorveggen hans bare for å få et innblikk til hvordan han jobber. Om han smiler djevelsk til seg selv mens han skriver eller om han bare er i en helt nøytral skrivemodus. Det tror jeg har vært veldig spennende å se. Man blir så nysgjerrig på ham, både som person og forfatter. Har også stor sans for sarkasmen hans som både dukker ofte opp i bøkene og i intervjuer, og spesielt på Twitter. Han virker både morsom og sær, ikke som en type som skriver skumle og bisarre bøker.

Nødvendig med en Dark Tower bok til etter åtte år?
Personlig har jeg et større forhold til de enkeltestående horrorbøkene av Stephen King enn The Dark Tower, for horrorbøkene hans har jeg vokst opp med siden ungdomskolen. Derfor er jeg mer knyttet til dem enn selve The Dark Tower serien, men bevare meg vel. The Dark Tower serien fortjener all den rosen den får, og jeg skjønner godt hvorfor den har så stor fanskare.The Dark Tower serien er underlig og består av flere lag som fører til ulike retninger hele tiden. Det er det som er så spesielt. The Dark Tower er en solid og sterk serie, og de bøkene jeg liker minst er Song of Susannah og The Wind Through the Keyhole, men alt i alt gir jeg serien sammenlagt en meget sterk femmer. Det er en magisk serie med mye action. Selv om det var et gledelig gjensyn med Roland igjen, synes jeg at denne boka var en smule unødvendig, for jeg synes at The Dark Tower var bra nok som det var. Jeg er også en person som liker å huske på ting som det var, og følte meg på en måte ferdig med serien da jeg skulle begynne å lese The Wind Through the Keyhole. Så det var nok en av grunnene til at boka ikke nådde meg helt. Jeg er heller ikke helt fan av en historie i en historie konseptet, hverken i bøker eller på film. Det kommer litt an på hva det dreier seg om. Noen ganger fungerer det, andre ikke.

Uansett, småspennende å lese om Rolands fortid og få enda et større innblikk i livet hans for han er en svært mystisk karakter, og det var spesielt spennende å lese om shape shifter. Fascinerende karakter i denne handlingen. Det ga meg litt X-Files vibber. Ellers var det ikke mye som engasjerte. Den var ikke så unik som mange av de andre bøkene i serien. Men den kan kanskje vekke interessen hos nye The Dark Tower lesere. Selv om The Wind Through the Keyhole ikke traff meg, var det mye annet i The Dark Tower serien som gjorde det, og det er sammenlagt en serie som er detaljrik og fascinerende å få med seg! Det er en verden som er vanskelig å sammenligne med noe annet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Utrolig bra historie, gleder meg til neste!

Spennende å velskrevet!

Helg ja☺️ Gleder meg til å begynne på Historien, men først vil jeg lese ferdig Himmelens fange. Var i Barcelona forrige helg, så morsomt å lese en bok med handling derfra. Håper å få lest endel i helga, men må vel gjøre litt husarbeid også..... God helg!

Som boktittelen antyder kan veien mellom sannhet og løgn være kort. I alle fall er det slik for hovedpersonen i denne boka. Når han vil sno seg ut av en vanskelig situasjon, tyr han til løgner, og når det så viser seg at disse ikke lenger holder mål, pynter han på det med nye løgner.

Hovedpersonen Henry Hayden er en sjarmerende mann. Bak seg har han en broket fortid, ofte på rømmen. Men nå ser det ut til at han har slått seg til ro som rik og berømt forfatter av bestselgende bøker. Saken er bare at det ikke er han selv, men hans kone Martha som har skrevet bøkene. Martha sitter oppe natt etter natt og skriver. Hun har ikke noe imot at ektemannen tar seg av alle de andre sidene ved forfattervirksomheten. Og Henry vet å sole seg i glansen.

Men nå har han kommet opp i en kinkig situasjon. Elskerinnen hans, forlagsredaktøren Betty (som Martha ikke skal vite noe om) venter barn med ham. Betty tror at han nå vil gå fra sin kone, men det kan naturligvis ikke Henry. Levebrødet og hele hans sosiale status er basert på Martha. Men Henry er feig når det kommer til stykket, han tør ikke fortelle verken den ene eller den andre av kvinnene om sannheten. Betty maser, og han går med på å møte henne på et avtalt sted, ute ved klippene. Da Henry ankommer stedet og ser Bettys bil der, trør han ekstra hardt på gasspedalen og vipper bilen med kvinnen i rett utfor klippe kanten og ut i den dype sjøen. Så reiser han hjem, vel fornøyd med at nå er han blitt kvitt ett plagsomt problem. Men kort tid etter dukker den samme Betty opp hjemme hos ham. Hun kan fortelle at hun har hatt besøk av Martha (som har erklært at hun vet alt). De to kvinnene har også byttet bil. Da det går opp for Henry hva han har stelt i stand, er hans første tanke å dekke over forbrytelsen. I nattens mulm og mørke drar han ut til åstedet, legger der fra seg Marthas sykkel og klær. Det skal se ut som om Martha har dratt ut for å svømme, noe hun ellers ofte gjorde. Så melder han henne savnet.

Samtidig dukker det også opp en annen person som er på jakt etter Henry. Det er privatetterforskeren Fasch. Han vokste i sin tid opp på samme barnehjem som Henry. De to guttene var den gangen bitre uvenner. Fasch tror ikke at Henry er i stand til å skrive de bøkene han har utgitt. Fasch har gjort det til sin livsoppgave å samle sammen alle opplysninger om uvennen sin. Dette har han oppbevart i en brun mappe. Tilfeldighetene vil at Henry en dag dukker opp foran bilen til Fasch og skremmer ham slik at mannen kjører inn i noen kantsteiner og blir stygt skadd. Nå trør Henry til som en hjelpende hånd. Han kjører mannen til sykehus, besøker ham der (uten å gjenkjenne ham) og sørger for at Fasch får forpleining av første klasse. Dette gjør at Fasch kommer til å forandre mening om Henry. Dessuten har Henry tatt hånd om den brune mappen, og da han ser hva den inneholder og hvilken trussel den representerer for ham, sørger han for å få den tilintetgjort.

Forlaget har i lengre tid ventet på en ny bok fra Henry. Han finner Marthas siste manuskript. Det er nesten ferdig, men slutter på det mest spennende. Hva kan Henry gjøre med det? Han er ikke i stand til å skrive en slutt. Det ender med at han sender forlagsdirektør Betty det uferdige manuskriptet. Men Betty begynner å bli plagsom Henry må gjøre noe. Han oppsøker sin gode og trofaste venn, serberen Obradin. Han klager til denne hvor innpåsliten og løgnaktig forlagsredaktøren hans er. Ikke bare påstår hun at hun er gravid med hans barn, men hun har også stjålet hans bankkort og vil ruinere ham. Han forleder serberen til å gjøre ende på Betty. Men nå begynner det virkelig å brenne under føttene på Henry. Politiet har en anelse om hans ugjerninger, men de mangler bevis. Henry føler at nå er det på tide å stikke av på nytt. Så kan han dukke opp et annet sted med en ny identitet…….

Det besnærende ved denne boka er nok måten den er fortalt på, med mye bruk av ironi. Vi kommer på innsiden av Henry, og til tross for all hans kynisme og løgnaktighet, kan vi ikke annet enn å heie på ham. Boka rommer mange små sidehistorier. Her blir vi kjent med flere bipersoner, og om de ikke er sympatiske, så er de likevel sterkt fascinerende.

Nesten litt Farmenaktig, bare uten tvekamp.

Hovedpersonen kveles av sitt eget liv
Caitlin har fått nok av barndomshjemmet sitt, og hun drar hele veien fra London til New York. Moren hennes døde for litt siden, og faren hennes drukner i alkohol. Etter en krangel med faren, bestemmer hun seg for å endre kurs i livet selv uten mål og mening, og se hvor det tar henne. Hun ender opp i storbyen New York hvor hun ikke kjenner noen. Ved en tilfeldighet møter hun Jake. Han er et sjarmtroll og hun klarer ikke å la være å tenke på ham. De møtes flere ganger og blir raskt betatt av hverandre. Etter å ha kjent hverandre en kort stund, tilbyr Jake henne å være med ham til et hus ved et innsjø utenfor New York for å møte familien hans. De må regne med en to timers lang kjøretur og han frister henne med at det er et sted hvor hun kommer til å finne ro. Hun gleder seg til et hyggelig og avslappende opphold. Da de ankommer det rolige stedet utenfor New York oppdager Caitlin fort at Jake ikke har vært helt ærlig mot henne. Hans familie er ikke mor og far, men en annen type familie, som ligner mer på en sekt. Denne sekten fokuserer på terapisamtaler, både gruppevis og enkeltvis. De legger også vekt på sunt kosthold, aktivitet og finne seg selv uten all støyen fra verden utenfor. Kommer Caitlin til å bli værende og utforske hva denne gruppen av mennesker er, eller kommer hun til å dra så fort som mulig?

Det var mange grunner til at denne boka interesserte meg. For det første hadde jeg ikke hørt om den tidligere, og ofte er det befriende å lese noe ikke alle andre leser. Jeg har ikke noe i mot det, men litt godt å lese andre bøker også innimellom. For det andre var det noe med konseptet som var fascinerende og bokomslaget likeså. Av og til tar jo nysgjerrigheten helt overhånd. Boka hadde et godt utgangspunkt og en god start, og Caitlin i seg selv er småinteressant. Hvorfor flykter hun fra livet sitt, og vil hun noen gang finne ro? Mange spørsmål dukker opp.

Noen ganger vil ikke bøker føre oss dit vi vil. Jeg lærte for mange år siden at forventninger skal man ikke ha når det gjelder bøker og filmer. Når man ikke har forventinger, er det mindre sjanse for å bli skuffet. Man er da mer forberedt. Begynnelsen av boka holder på interessen. Man blir nysgjerrig på denne Caitlin. Får man vite alt om henne, eller er det noe hun holder tilbake? Føler hun et savn eller et tomrom som hun prøver å fylle opp? Eller er det noe mer?

Ikke sterk nok fortellerstemme
Det som er så synd er at ideén er god, og konseptet er veldig interessant, men fortellerstemmen passer ikke inn. og det er litt smårart. Fortellerstemmen blir for anonym og forsvinner vekk fra settingen og atmosfæren. Det føles ut som om alle faktorene blir dratt fra hverandre istedet for at det blir en helhet av det. Personen som var mest fascinerende å lese om var Don som har terapisamtaler med alle, og som er leder for dem. Man vil bare vite mer om ham, og finne ut hva slags hensikt han har med dette opplegget.

Somt nevnt tidligere hadde jeg ikke så mye forventninger til The Room by the Lake siden jeg ikke hadde hørt så mye om den. Det var et tilfeldig kjøp jeg gjorde, noe jeg ofte gjør. Boka er ikke dårlig. Den hadde noen interessante partier, man er nysgjerrig på Caitlin, men samtidig får man ikke helt tak på henne. En ting som irriterte meg og som jeg følte ødela litt var instalove. Når hovedpersonen treffer noen og forelsker seg med en gang, og de etablerer et forhold. De hopper da fort over vennskapsbiten. Har lest mange bøker da det oppstår instalove og ofte virker det svært utroverdig. Alt i alt, en interessant og lettlest thriller, men ikke noe mer enn det.

Fra min blogg: I Bokhylla

I introduksjonen til denne boka, som inneholder en sauseskole, presiseres det at en god saus er noe av det viktigste i et måltid, og er den som løfter retten og råvarene mot himmelen. "Ordet saus betegner alt fra de klassiske sausene som brun saus og bechamel, til majones, dessertfyll og suppebaser. En god kraft er en forutsetning for en vellykket saus."

Forfatterne av boka har dessuten valgt å ta med noen prosesser, som gjennom steg-for-steg-bilder viser hvordan man skal gå frem for å lage for eksempel en vellykket majones eller bernaise.

"Det å lage god mat er en fin avkobling, det skal være gøy, og det skal være en fornøyelse å spise den."

Boka er delt inn i åtte kapitler. Her lærer vi å lage klassiske sauser, sauser til kjøtt, fugl, fisk og skalldyr, og sauser til grønnsaker og søte desserter. Dessuten er det ett kapittel med grunnoppskrifter på kraft, og ett kapittel med 10 prosesser det er lurt å lære seg.

Jeg innrømmer det glatt: de fleste sausene som lages hjemme hos meg, kommer fra butikken. Som regel handler det om posesaus, men når jeg virkelig skal slå til, kjøper jeg Jacobs. Joda, jeg kan lage saus. Det lærte jeg faktisk av faren min, som ikke var borte vekk på kjøkkenet. I årenes løp har det imidlertid sneket seg inn en oppfatning av at kjøpesaus er sunnere enn hjemmelaget saus. Men stemmer det egentlig? I grunnen handler det nok vel så mye om at den maten jeg typisk trenger saus til, som oftest lages i en travel hverdag. Dessuten smaker ikke pose-saus så aller verst heller ... synes nå jeg da. I helgene lager jeg det meste fra bunnen av, og da inngår krydderier og sauser i et større hele - det vil si at sausen gjerne er en del av hovedretten og ikke serveres i eget sausenebb, hvor man porsjonerer ut hvor mye man vil ha. Men hva gjør man når man har gått tom for posesaus og står der med kjøttkakene? Det blir jo ikke det samme uten en brunsaus ... Det er i alle fall greit å være i stand til å lage en saus fra bunnen av!

En annen sak er at de som virkelig briljerer på kjøkkenet, har et helt arsenal av kraft som er nedfrosset i terninger i fryseren. Dette er noe jeg skulle ønske at jeg også hadde, men som jeg hittil har jeg slått det fra meg fordi jeg ikke tror jeg har tid. Egentlig - for å være helt ærlig - har jeg ikke visst helt hvor jeg skal begynne. Med denne boka blir terskelen for å komme igang atskillig lavere!

Boka byr på mye mer enn det jeg har nevnt. Blant annet en god oppskrift på aioli! Aioli er et must når man som jeg (og mannen min) baker alt brødet vi serverer hjemme, selv. Ikke er det spesielt usunt heller.

Og hvorfor ikke prøve oppskriften som i denne boka er kalt "kalkunfest" (side 85) neste gang kalkun kommer opp på menyen? Her er det nemlig oppskrift både på selve stekingingen, tips om å legge kalkunen i lake dagen før steking (!), og stuffing.

Eller hva med en hummersaus? (side 95) Eller blåskjellsaus med safran? (side 105)

Og hva gjør du med eggehvitene etter å ha laget vaniljekrem eller vaniljesaus? Lager en pavlova, så klart! (side 199)

Når jeg trenger kraft i en oppskrift, har jeg som regel tydd til buljongterninger eller en eksklusiv Jacobs-utgave. I bokas nest siste kapittel presenteres enkle, høyst overkommelige oppskrifter på fiskekraft, kylling-/hønsekraft, kjøttkraft, skalldyrkraft etc. Sistnevnte er noe å tenke på etter et rekeparty. Her inngår nemlig 2 kg rekeskall (evt. skall av hummer eller sjøkreps) i oppskriften. Ellers er det verdt å merke seg at "mirepoix", en ingrediens som inngår i flere av oppskriftene, er "de fire store", dvs. løk, purreløk, sellerirot og gulrot, som vaskes, renses og kuttes i terninger.

Den kanskje aller morsomste delen av boka finner du i siste kapittel under overskriften "prosesser". Her suppleres teksten med trinn-for-trinn-bilder, som gjør det enkelt å lykkes. Det handler om å redusere kraft, noe som kalles demi glance. Her lærer vi også å lage majones fra bunnen av. På denne nettsiden finner du sauseskolen, med videoer!

For egen del har jeg tenkt å bruke vinteren til virkelig å dypdykke i denne boka! Det er forbundet med sjelefred å stå over grytene, og for hver gang man lager en ny rett, lærer man noe som gjør at det er enklere å nærme seg en ny oppskrift. Det handler om å ha tro på seg selv, våge seg ut i ukjent farvann og oppleve mestringens saliggjørende virkning!

Det denne boka lærer deg er alle de viktigste teknikkene for varmebehandling av mat - "kort og godt koking og steking" (jf. forordet i boka, side 7)

Noe mat skal stekes på høy varme, annen mat på lav varme, i kortere eller lenger tid. Noe egner seg best for steking - annen mat for koking. Boka er ment som et oppslagsverk hver gang man er usikker på hva som vil gi det beste resultatet. Teknikkene er grunnleggende klassiske, og de kan brukes nær sagt uansett hvilke matretter man tenker å lage.

De som står bak boka er Jostein Medhus (han har hatt regien) og Marius Martinsen og Kristian Rønnestad (som har hatt hovedansvaret for foto og oppskrifter).

"God mat handler mye om lidenskap, hyggelig selskap og alle de gode samtalene som et godt måltid fører med seg. Vi håper Kok & Stek vil inspirere til mange smakfulle opplevelser." Skriver forfatterne av boka i forordet ... Jeg slutter meg uforbeholdent til dette!

Mange av budskapene i boka er klokkeklare og sterke, og gir en viktig påminnelse om hvorfor vi gjør hva. Som at kokingens formål er å bryte ned fibre og bindevev for at råvaren skal bli mør. Som viktigheten av å ha nok væske under hele kokeprosessen, og at det er en klar fordel med en vid kjele med god kontaktflate ... Vi vet det jo egentlig, men gjør vi alltid det som er rett likevel?

Boka inneholder et helt lass med supre tips i den helt eminente klassen. Hvordan lager man for eksempel en super base til en kjøttsuppe? Det er godt mulig at moren din kunne dette, men lærte du dette av henne? Var du interessert nok rett før du i 19-20-årsalderen flyttet fra barndomshjemmet? Jeg er redd for at det er store kunnskapshull mellom den generasjonen som laget tradisjonell mat fra bunnen av, og min generasjon som er mest opptatt av det italienske, indiske og tyrkiske kjøkkenet - kort sagt alt annet enn "kjedelig, norsk mat".

Når man har levd i noen år, dukker likevel interessen for ting man opplevde som barn, mirakuløst nok opp igjen. Men da er gjerne mor ikke lenger tilgjengelig. Derfor trenger vi bøker som "Kok & Stek", fordi de fyller et behov og et tomrom.

I alle fall - tilbake til kjøttsuppebasen: Man tager en svineknoke og så tilsetter man gulrot, purre, løk, hvitløk, fersk timian, helpepper og laurbærblad - og så selvsagt vann - og koker opp det hele. Oppskriften finner du på side 17 i boka!

Når man skal koke sjøkreps i kraft, kan det være greit å vite hvordan man skal gå frem for å lage denne kraften. På side 27 finner vi svaret. Jeg får vann i munnen bare av å lese oppskriften, for her er det mye godt! Har du aldri laget gnocchi fra bunnen av? Oppskriften i denne boka er så tilforlatelig enkel at jeg får lyst til å sette i gang med det samme! Laget moren din kålruletter da du var barn? Det gjorde min mor, og det er med beklagelse jeg må melde at jeg aldri har gjort et forsøk på å lage dem selv. Det får jeg lyst til å gjøre noe med når jeg leser oppskriften på side 47! Skrei med sandefjordsmør - her får du en fin oppskrift på side 52.

Står grønnsakene i kjøleskapet i fare for å gå ut på dato - f.eks. fordi du skal på ferie? Hvorfor ikke sylte dem?"De syltede grønnsakene bør stå i minimum to døgn. De passer utmerket til fiskeretter og salater. Uåpnet glass holder seg i to måneder. Åpnet glass bør brukes innen en måned." (side 60) Her er det dessuten oppskrift på hollondaise-saus, hvordan man kan servere kamskjell med sitron- og pepperrotmelk (skal smake himmelsk!), helstekt lammelår, et lass med desserter, grilltips etc.

Bak i boka er det samlet en rekke tilleggsoppskrifter - som hvordan du karamelliserer løk, hvordan du koker couscous, hvordan du lager rødvinssaus og wasabimajones, estragonsmør og aioli. Dessuten får du en innføring i teknikker som confitering (konservering av mat), blansjering (en måte å behandle råvarer på, som skal videreforedles senere - typisk behandling av sopp før frysing), posjering (betyr å koke uten å koke - maten trekker i væske like under kokepunktet), sous vide (handler om vacuumpakking av mat) m.m. Som du skjønner: boka er den reneste skattekiste!

Det var nokså tilfeldig at jeg oppdaget denne kokeboka i en bokhandel for noen uker siden. Fra før av kjenner jeg Masalamagic-konseptet fra Matlagings-DVD´en til Niru Kumra - "Indisk mat på norske fat" - som jeg skrev om her på bloggen i 2012. Jeg var i alle fall ikke sen om å grabbe til meg boka. Den skulle jeg ha!

Det er ikke uten grunn at det indiske kjøkken rager skyhøyt i den internasjonale gourmet-verdenen. Jeg leste en gang at det indiske kjøkken er blant verdens fem beste - på linje med det franske kjøkken, som er gjennom-ikonisert.

Selv elsker jeg både å lage indisk mat fra bunnen av, og å gå på indiske restauranter og ta for meg at alle rettene som det indiske kjøkkenet er så kjent for. Foreløpig har jeg ikke rukket å lage så mange av rettene i Niru Kumras bok, men jeg har allerede merket meg flere retter som står for tur hjemme hos meg.

Jeg elsker hele prosessen med å finne oppskrifter jeg har lyst til å følge, skrive handlelister, reise rundt i nærmiljøet for å kjøpe inn råvarer, og komme hjem og starte opp på kjøkkenet mitt. Jeg er svært heldig som bor i et multikulturelt område, der det både er asiatiske butikker, tyrkiske butikker og annet som har det jeg trenger. Å slippe å kjøpe pjuskete koriander-blader på kjøpesentrene, men i stedet dra til "tyrker´n på hjørnet" for å få tak i hans friske og upåklagelige grønnsaker - det er ren lykke!

Oppskriftene i "Masalamagic" er intuitive og enkle å forstå. Det er selvsagt en fordel å kjenne til noen grunnprinsipper i det indiske kjøkken, slik at man vet hvordan oppskriften skal forstås dersom man er i tvil. Dessuten anbefales det å lese de første 40 sidene i boka, hvor du får en innføring i helt grunnleggende ting - som ord og uttrykk, krydderne du må ha, betydningen av de ulike krydderne osv. Dessuten er det helt avgjørende for suksessen å vite hvor mye varme de ulike krydderne tåler for å fungere optimalt i rettene.

Det er høyt nivå på oppskriftene, og jeg garanterer at når du serverer mat fra denne boka, kommer gjestene dine til å bli imponert over dine kokekunster! Vær oppmerksom på at noen av rettene er sterkt krydret, og at alle ikke er like vant til dette. Se an ditt publikum og ha i mindre chili - både i pulverform og i fersk utgave - når du skal servere indisk mat fra denne boka. Mannen min og jeg løste dette sist gang ved at vi skar opp fersk chili, som vi hadde ved siden av. Vi drysset disse chiliene på vår egen mat, og lot de andre gjestene slippe. Det var alle glade for, for det ble jammen sterkt nok likevel ... for de andre, altså!

Det fine med denne boka er at Niru Kumra også byr på glutenfrie retter og retter for veganere og vegetarianere. Og forresten: Visste du at nan er et festbrød? Eller at tikka betyr beinfritt kjøtt, altså filet? Dette og mye annet - som f.eks. å lage indisk te/chai - lærer du i denne kokeboka!

Niru Kumra og Masalamagic selger for øvrig ferdigmat, som er tilgjengelig i butikkene. Blant annet papadam - det sprøe flatbrødet du alltid får før maten når du er på indisk restaurant. Jeg kjøpte papadam for litt siden, og de skulle stekes på høy varme i under et minutt. Det ble kjempegodt!

Selv drømmer jeg om å komme på matlagingskurs hos Niru Kumra! Det handler om å få tid til dette ... Niru Kumra har selvsagt en blogg!

I noen år har jeg vært en stor fan og beundrer av Trine Sandbergs prosjekt med Trines blogg og kokebokutgivelser. Jeg har selvsagt de to foregående kokebøkene hennes! Jeg foretrekker nemlig å ha bøkene liggende på benken mens jeg lager mat etter hennes oppskrifter. Det blir ikke det samme med Ipaden. Dessuten hender det ikke sjelden at jeg må opp med et par av bøkene samtidig, fordi jeg trenger oppskrifter fra flere av bøkene.

Disse kokebøkene er så velbrukte og hyppig i bruk at jeg faktisk vil hevde at det nesten ikke går en uke uten at jeg henter frem minst en av dem og finner inspirasjon til matretter jeg ønsker å lage. Det være seg fulle middagsretter, nanbrød, grytebrød eller annet. Når jeg lurer på "var det over og undervarme eller varmluft?", "hvor mye var nå steketemperaturen igjen?" osv.

Hva er det som gjør hennes kokebøker så spesielle? At de er så brukervennlige, er min første tanke! Alt det som suverene kokker og kokebokforfattere lar være å skrive om, fordi det er ting som "goes without saying" - alt dette har Trine med i sine oppskrifter! I og med at hun har egen blogg, får hun jevnlig tilbakemeldinger fra sine lesere og beundrere om hva som fungerer og ikke fungerer, og kan derfor rette opp ting og supplere her og der - før oppskriftene ender i trykket form mellom to permer. Oppskriftene fungerer godt, og for oss som er helt avhengig av gode oppskrifter for å lykkes på kjøkkenet, er de helt gull! Min påstand er at når man følger Trines oppskrifter til punkt og prikke, så må det bli vellykket! Og det er nettopp dette - den gode mestringsfølelsen som hun gir sine følgere - som er bakgrunnen for suksessen hennes. Dessuten er oppskriftene overkommelige for de fleste.

I denne siste boka er det fokus på festmat. Her er det også mange pizza-oppskrifter, kjærkomment egnet for fredagskos med familien! Jeg har allerede rukket å lage mat etter et knippe av oppskriftene i boka, og det har blitt bra hver gang! Krydderblandingene og smakssammensetningene går rett hjem hos meg!

Denne kokeboka er et "must" for alle matelskere!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Gode er også sekvensene med de skakkjørte ungdommene, om nådeløsheten dem imellom, om det å ikke passe inn, om det å holdes utenfor.
En håndfull flyktningers tanker og oppfatninger av Sverige og Fjällbacka er til tider også gripende lesning.
Disse to siste temaene gjør at boka føles tidsaktuell, og at forfatteren viser et politisk engasjement, en side jeg ikke kan huske å ha sett i tidligere bøker.
Og persongalleriet er kjært og gjenkjennelig, en nysgjerrig Erica, en hardtarbeidende Patrik, en rotete Anna, en solid Gösta, og en dum og dummere Mellberg for å nevne noen.

Carla er 60 år, anerkjent anestesilege, skilt og med 2 voksne barn. Hun skal kjøre fra Oslo og hjem til bygda for å besøke sin gamle mor. En kollega har en niese som skal samme vei, og overtaler Carla til å ta med Synne.
Det er vinter og i en sving ligger en lumsk issvull og venter. Carla mister kontrollen over bilen, kjører utfor en skrent, og klarer ikke å redde livet til den unge kvinnen i passasjersetet. Hun, som har reddet hundrevis av liv!
Hvordan holde ut smerte når den ikke lenger har noe formål, og hva skal man føle når ingen trenger deg lenger?

Nok en god og klok bok fra Engers penn.

Har ikke sett filmen. God lesning :-)

En uvanlig bok. Den er satt sammen av korte tekster/kapitler, noen 1-2 sider, andre bare et par linjer. Det er få personer med i handlingen, og bare to av dem har navn, Karen og Anna.

Karen er en ung kvinne. Hun møter ham hun tror skal bli mannen i hennes liv. I begynnelsen blomstrer forelskelsen. De får barn sammen, en datter, Anna. De føler seg som en lykkelig familie. Den første tiden har de overskudd til alt. Men så begynner noe misnøye å melde seg. Kanskje er den knyttet til arbeidsfordelingen i hjemmet. Misnøyen går over til irritasjon og til høylydte krangler. Det er Karen som tar avgjørelsen om at Anna ikke må få vokse opp i en slik atmosfære. Hun vil skilles, mannen hennes virker mer usikker. De er innom familievernkontor og får framforhandlet en samværsavtale. Hanna skal i starten ha lille Anna hos seg, men så gradvis skal barnet tilbringe flere og flere dager hjemme hos faren, slik at de til slutt ender opp med delt omsorg. Ordningen ser ut til å gå smertefritt. Likevel støter Karen stadig på motforestillinger. Hun spør seg hvordan omgivelsene ser på henne. Hun er livredd for ikke å være en god mor. Hun vil være den viktigste personen i datterens liv. Og hvordan er det egentlig med morsrollen? Kan hun kalle seg mor også de ukene da Anna bor hos faren? Hun går så opp i dette at hun ikke prøver å utnytte ”friukene” til å dekke egne behov. Derimot kan hun ikke la være å fritte ut Anna for å høre om det er like bra å være hos faren som hos henne.

Karen selv er skilsmissebarn. Som voksen har hun nå et anstrengt forhold til sin mor. Mormoren derimot har hun tydeligvis vært mer knyttet til-

Når man har lest denne boka, sitter man igjen med en følelse av at den behandler et problem som her ikke later til å være noe problem. Det er kanskje heller Karen selv som er problemet. Man kan lure på om hun ender opp med å bli like sytende og selvopptatt som hennes egen mor har blitt.

Kathy har blitt 31, og har den siste tiden latt tankene vandre tilbake til skoletiden. Hun gikk på den unike kostskolen Hailsham. Alle elevene ved skolen var spesielle; ikke som barn og ungdommer utenfor. Deres skjebne var allerede forutbestemt, og når Kathy nå ser tilbake, skjønner hun at det hele kanskje ikke var så idyllisk.
Sammen med Tommy og Ruth nærmer hun seg den urovekkende sannheten om Hailsham.

Velskrevet fra Nobelprisvinneren, og et utfordrende tema. Man blir trist på "studentenes" vegne, men det er jo ikke noen vei tilbake til sånn ting var før...