Bokelskere.no

Kjempefin barnebok, anbefales!

Thriller med lyrisk språk

Lavmælt og fin roman om ensomhet

Det er noe eventyraktig over denne krimboken. På den ene siden har det kanskje sammenheng med utdragene fra H.C. Andersens eventyr ”Dynnkongens datter” som står som innledning til mange av kapitlene. Samtidig har man på følelsen av at fortellingen går utover de realistiske rammene. For så dyktig, så modig, så sterk som denne hovedpersonen er, er det vel ikke mulig å være.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Boka handler om kvinnen Helene som vokser opp i total isolasjon i et øde myrlandskap. Fram til hun er 12 år har hun ikke sett andre mennsker enn sin far, en naturmann av indiansk opprinnelse, og sin kidnappede mor som blir holdt som fange av sin mann. Faren er brutal og farlig. Datteren har et motsetningsfylt forhold til ham. Selv om hun frykter ham, og selv om han kan opptre ytterst brutalt overfor henne og moren, rett fram elsker hun ham. Alt hun har lært om å klare seg i naturen, har hun fra ham. De bor i en liten, forlatt hytte ute i villmarken. Til tross for at det ble lett iherdig etter Helenas mor den gang hun som ung jente ble kidnappet, har det aldri lykkes for noen å finne dem.
Lille Helena er en gløgg jente. Tidlig lærer hun seg å lese ved hjelp av noen gamle eksemplarer National Geographic som hun finner i hytta. Alle hennes forestillinger om verden utenfor har hun hentet fra disse bladene. Helena er mindre interessert i kvinnesysler, slike som hennes mor driver med. Desto mer opptatt er hun av det faren lærer henne, sporfinning, jakt, skyting osv. I fantasien skaper Helena to venner som hun kaller Costeau og Calypso. Disse to følger henne i fantasien hele tiden. Når hun er i beit, spør hun dem og får tilsynelatende svar.
Slutten på oppholdet i den bortgjemte hytta innledes ved at en mann på snøskuter dukker opp. Han er kommet bort fra følget sitt da han får øye på hytta. Tilfeldigvis er dette en mann som Helenas mor har kjent i sin barndom. Da faren kommer overraskende på dem, eksploderer sinnet hans. Han går til angrep på de to med både slag og spark. Så låser han mannen inne i vedskjulet der han lenkes fast med håndjern. I tiden som følger blir det Helenas oppgave å bringe mannen en daglig, svært knapp, rasjon med noe å drikke. Mentalt er Helena nå helt i villrede om det hun er vitne til. Hvem skal hun holde med, hvem har retten på sin side, faten eller moren og den ukjente mannen? Mens fangen stadig blir svakere og svakere, setter han alt inn på å overtale Helena til å ta snøskuteren. Med den kan hun og moren komme seg vekk fra fangenskapet. Tanken modnes. Sammen med moren, som er i en elendig forfatning, lykkes det Helena å begi seg i vei. Faren oppdager dem. Han skyter mot dem, men de kommer seg unna til slutt.
lFaren blir anholdt og fengslet. Mange, mange år senere får Helena meldingen om at faren nettopp har rømt fra fengselet etter å ha drept to fangevoktere, Helena er nå gift med Stephen. De har to små døtre, Mari og Iris. Helena har ikke fortalt noe som helst fra fortiden sin, ikke engang til sin egen mann. Nå kommer det fram. Det er viktig at familien går i dekning. Helena selv derimot gir seg selv i oppgave å ta opp jakten på faren. Dette gjør hun uten at politiet blir klar over det. Ingen kjenner farens vaner så godt som datteren, og hun klarer faktisk å oppspore ham. Det kommer til kamp mellom de to. Faren er den sterkeste og i første omgang blir det han som tar datteren til fange. De er nå på vei mot huset der Helenas familie svever i den høyeste fare. Hun kan ikke gi opp, men mobiliserer alle krefter og klarer faktisk å gjøre et nytt angrep på faren. Han er bevæpnet. Helena klarer til slutt å tilegne seg pistolen hans og med den skyter hun ham.
Dette er en historie som rommer mange av de klassiske elementene for krimsjangeren. Det er en kamp mellom det gode og det onde. Kampen foregår på det individuelle plan. Politiet og samfunnet for øvrig spiller en uvesentlig rolle. Handlinga er lagt til ødemarka, ute i den uberørte naturen. Naturkreftene erstatter på en måte det siviliserte samfunnet. Hovedpersonen er en typisk helt med bare gode egenskaper.

Thomas Enger "Killerinstinkt" skal være en god og spennende ungdomsbok. "Midt i svevet" av Arne Svingen kan også anbefales. Ellers er det verdt å merke seg Johan Mjønes sine ungdomsbøker, Død manns kiste, Blodspor i Klondyke, Kapteins Nemos testamente og Skattejegerne. Noen av disse er nyskrivninger av gamle klassikere. Kan også anbefale Tom Egeland sine ungdomsbøker, Skatten fra Miklagard, Mumiens mysterium og Katakombens hemmelighet.

Jeg tilhører dem som har slukt krimbøkene til Mankell med stor glede. Denne boken derimot. Temaet er viktig, alvorlig og hjerteskjærende. Mennesker på flukt, vår behandling av dem, hvordan en flyktning kan leve på siden av samfunnet og samtidig ikke få leve det livet alle har rett til å leve. Derfor er dette en viktig bok. Men, litterært? Jeg syns de delene som handlet om hovedpersonen og hans dialog/forhold til kjæresten, moren, forleggeren var dårlig skrevet. Det ble sutrete, enkelt, oppstykket språk. Det ga ikke meg opplevelsen av å være ekte eller handle om mennesker av kjøtt og blod. Det ble sjablonger. Synd, for temaet er viktig.

Fin historie, litt i korteste laget til å bli kjent med karakterene

Enig med deg, lettlest og litt tankevekkende. Men det går allikevel litt tregt med meg, finner ikke helt flyten, er bare på side 100.

Å skrive om populære bøker er ikke alltid like lett, spesielt når man ikke er helt fan av den selv.

Tante Ulrikkes vei er en bok som jeg har sett omtrent overalt i svært lang tid. Har sett den ofte på Bokelskere, Goodreads, og på nettsider hvor jeg handler bøker. Det er en av de bøkene man legger merke til overalt, enten man vil det eller ikke.

Skeptisk til bøker som får mye oppmerksomhet
Mon skulle tro at jeg gikk inn for å ikke like bøker som er popuære, men så barnslig er jeg ikke. Blir selvfølgelig mer skeptisk til bøker som får mer oppmerksomhet enn andre, men det betyr ikke at jeg automatisk ikke liker dem av den grunn. Jeg liker å gi dem en sjanse, men det jeg har merket de mange årene jeg har lest og skrevet om bøker, er at jeg har en tendens til å like bøker som stort stett er ukjente bedre, og jeg vet ikke hvorfor. Har selvfølgelig likt noen populære bøker også, men det jeg prøver å si, er at det er ikke ofte.

Denne boka er om to forskjellige gutter som vi blir svært godt kjent med. Disse guttene er Mo og Jamal. De er med i en kartlegging av hverdagen til de unge i Groruddalen. Mo svarer på mail og Jamal spiller det inn muntlig. Mo (forkortelse for Mohammed), er skoleflink uten at han egentlig vet det selv, og har mange muligheter foran seg. Han jobber godt med leksene sine og virker som en rolig type. Jamal er en mer rastløs type som prøver å finne en hvilken som helst jobb etter å ha droppet ut av skolen, men det er ikke lett når man ikke har utdanning.

Populær roman
Dette er en svært høyt elsket roman, noe som er forståelig. Den tar opp viktige temaer fra 2001 til 2006, samme tidsperiode som romanen befinner seg, og blant annet 11. september blir nevnt, samt andre viktige situasjoner. Men boka er ikke bare politisk, men det handler i bunn og grunn om forskjellig oppvekstbakgrunn, og hvordan livet på Stovner i Oslo er. Det er ikke noe med Stovner som er er mer negativt enn andre steder i landet, samme hvilken bakgrunn man har. Det handler om å akseptere hverandre, og gjøre det beste ut av livet.

Selv ome Tante Ulrikkes vei ble utgitt i fjor, dukker den fremdeles opp på diverse boksider på nett. Det virker som om den er kommet for å bli. Bøker er tross alt tidløse. Det er bare at noen bøker legger man mer merke til enn andre, og da får man ofte den følelsen av at det vil det ingen ende ta med den og den boka. Det gjelder også Tante Ulrikkes vei som har fått mye oppmerksomhet, både i fjor og i år. Det virker ikke som om oppmerksomheten til noen bøker aldri legger seg.

Jeg ville svært gjerne like boka, noe jeg også gjør i grunn, men jeg likte den ikke så godt som resten av Tante Ulrikkes vei fansen. Noe som er synd, for det er en veldig fin bok på mange måter. Godt og ekte språk. Det er også en del å kjenne seg igjen i, og den kan godt leses av både ungdom og voksne. Likevel følte jeg en slags "disconnect" fra boka og klarte ikke helt å leve meg inn i den. Det var det som ødela litt for min del, og skjønner ikke helt grunnen til det var. En god bok for all del, men jeg ble dessverre ikke forelsket i den.

Fra min blogg: I Bokhylla

Serien blir bedre og bedre, synd det ikke er flere prikker på terningen

Handlinga i boka sirkler rundt myter – rundt vestens myte om Ødipus som intetanende dreper sin far ogdetter går til sengs med sin mor (som er like ukjent for ham) og rundt Østens myte om Rostam og Sohrab (her er det faren som dreper sønnen sin). Handlingen er lagt til Tyrkia – landet som på mange måter befinner seg i to ulike verdensdeler, mellom vestens og Østens kultur. Mye av spenningen i boka er nettopp knttet til utfallet av det som må bli den uunngåelige kampen. Blir det faren eller sønnen som må bøte med livet?

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Hovedpersonen er Cem. Da handlingen starter er han 16 år. Han bor sammen med sin mor – en engstelig kvinne som har lett for å ta til tårene. Faren til Cem har vært mye fraværende. Han er en politisk opposisjonell på venstresiden og har sittet i lengr tid i fengsel. Nå har han forlatt familien for godt, og Cem forstår at denne gangen er det en annen kvinne med i spillet. Det ligger i kortene at Cem skal studere, men fattig som familien er etter farens forsvinning, må han selv bidra økonomisk til de kommende studiene. Cem ender opp med å få jobb hos en brønngraver, mester Mahmut. I ham finner Cem farsfiguren han sterkt har savnet.
En slette utenfor landsbyen Öngören i nærheten av Istanbul skal bli et industriområde. Først må man finne vann på stedet. Mester Mahmut har klare meninger om hvor brønnen skal graves. Men resultatet lar vente på seg. Etter mange ukers graving har alle andre enn mesteren selv mistet troen på at det vil lykkes å finne vann på dette stedet.
På frikvelder pleier Cem å dra til landsbyen. Her får han øye på en kvinne med rødt hår som han blir svært fascinert av, til tross for at kvinnen er mye eldre enn ham sev, på alder med hans egen mor. Det viser seg at hun er tilknyttet en teatertrupp. Cem blir etter hvert litt kjent med teaterfolkene og får invitasjon til å se stykket de spiller. Dette stykket er bygd opp rundt gamle myter. Så skjer det at Cem blir med den rødhårede kvinnen hjem, og der har han sex med henne. På denne tiden har brønnhullet rukket å bli svært dypt, ca. 25 meter. Arbeidsfordelingen er ofte slik at mesteren står nede og graver. Når bøtta med sand og stein er blitt full, heiser Cem den opp og tømmer den. Det er et svært tungt arbeid for den unge mannen. En gang er han uoppmerksom. Den fulle bøtta løsner fra kroken og farer ned igjen i hullet der mesteren befinner seg. Hva som der skjedde vet ikke Cem. Han får ingen kontakt med mester Mahmut og springer fortvilet til landsbyen, men finner der ingen til å hjelpe. Fortvilet pakker han sakene sine og forsvinner fra stedet I årevis etterpå kommer han til å gå med dårlig samvittighet. Ble mesteren drept der nede i brønnhullet?
Så gjør handlingen et stort hopp i tid. Cem har gått på universitetet og utdannet seg til ingeniør. Han har giftet seg med en jevnaldrende jente. Til tross for gjentatte anstrengelser med befruktning forblir ekteskapet barnløst. Isteden konsentrerer mann og kone seg med å skape et bygningsfirma som etter hvert gjør dem svært rike. En dag er han tilbake i Öngören , det er 30 år siden sist. Stedet har gjennomgått en voldsom byutvikling og er ikke til å kjenne igjen. Han møter på nytt kvinnen med rødt hår. Hun har nå en godt voksen sønn, Enver. Man han holdt det for sannsynlig at faren til gutten var hennes daværende mann, men moderne DNA-prøver har brakt på det rene at gutten faktisk er et resultat av den ene natten hun var sammen med Cem.
Cem blir ikke presentert for sønnen sin. Den unge mannen blir av omgivelsene sett på som en ganske sær type. Cem har lyst til å se igjen brønnen han har vært med på å grave. En ung mann skal følge ham. Cem, som under hele oppholdet i Öngören har vært fylt av en frykt, går rundt med en pistol i lomma. Underveis gir følgesvennen hans seg til kjenne. Det er virkelig Enhver, sønnen sin, han har foran seg. Den unge mannen anklager Cem for at han har måttet vokse opp uten far Han er dessuten fullt klar over at hvis Cem dør, er det han selv som blir enearving til hele firmaet. En slags trette utspiller seg mellom far og sønn på brønnkanten. Dette får Cem til å ta opp pistolen fra lomma. Uenigheten mellom de to utvikler seg til slagsmål. Skuddet går av og treffer Cem. Enver dytter kroppen til faren ned i brønnen. Den unge mannen blir arrestert for drapet, men både moren og omgivelsene ellers trekker fram at han kanskje når alt kommer til alt ikke er så skyldig likevel. Enver hadde kommet dit ubevæpnet. Det var faren som hadde utstyrt seg med pistol. Kanskje hadde han allerede planlagt å ta livet av sønnen.
Historien om Ødiupus og den om Rostam og Sohrab oppsto i en tid for svært lenge siden. I denne boka er de satt inn i en moderne kontekst. At de likevel virker helt troverdig, kan blant annet henge sammen med familiestrukturen som vi her møter. At gutter må vokse opp uten en tilstedeværende far, synes ganske vanlig i dett samfunnet.

To barn bor i et hus i skogen med sin far. En morgen finner de ham død. Ingen av barna har kontakt med landsbyen i nærheten, og de blir rådville når faren ikke lenger kan fortelle dem hva de skal gjøre. Etter litt rådslagning blir den yngste igjen hjemme med liket, mens den andre går til landsbyen for å få tak i en kiste.
Alt barna har trodd om verden blir snudd opp ned. Ingenting er som faren har fortalt. Det hele er ganske skremmende for de isolerte søsknene.

Underlig språk og oppførsel, gjør meg nysgjerrig på hvordan det hele ender, og på hvordan det ble som det ble fra begynnelsen. Hvor er mor? Hvorfor isolerte faren barna osv?
Svaret er både tragisk og sjokkerende.

Rundt om i Kina er det såkalte omskoleringsleire. Der skal «forbrytere» jobbe for å bli bedre borgere.
I Sone 99, som er en av underavdelingene til en slik leir, jobber de med å så hvete, for deretter å gå over til stålproduksjon.
Barnet er sonens leder, og han gir en av fangene, Forfatteren, i oppdrag å skrive en bok. Den skal kalles Syndregisteret, og der skal Forfatteren liste opp alle som gjør noe ureglementert.
Fangene blir oppfordret til å tyste på hverandre, for muligens å oppnå frihet for seg selv.

Dette er en kraftig kritikk av undertrykkelsen under Det store spranget. Sterk kost, men noen ulne deler, som er litt rare. Verdt å få med seg likevel.
Boken er bannlyst i Kina.
Finalist til Man Booker-prisen i 2016.

Er det noe rockestjerner er kjent for, så er det deres ville liv ...

Denne boka gikk meg nesten hus forbi. Heldigvis hører jeg på P6 Rock hver dag som daglig selskap, og en av radiovertene fortalte noen historier fra Rockestreker mellom musikkinnslagene, og det var Silje Stang. Selv om jeg liker black metal og heavy rock, to musikksjangre jeg hører mest på, så hadde jeg ikke hørt om boka Rockestreker. Det var bare helt tilfedig. Etter at hun fortalte om noen av disse historiene, fikk jeg lyst til å lese boka selv.

Både norske og internasjonale stjerner er nevnt
Det er en artig tanke å samle sammen historier fra virkeligheten som rockestjerner har opplevd. De er kjent for å være ville og svært vågale, ikke bare på scenen, men også i fritiden. Noen gode historier er det, men slet litt med selve fortellerstemmen. Historiene, i hvert fall de fleste av de, er svært, svært korte på noen få linjer, og det er den samme skrivemåten i hver historie. Det blir noe ensformig og stivt i lengden. Det er litt humor her og der, men det slår ikke helt gjennom. Samlingen inneholder over tohundre "vittigheter" og består av historier om både norske og internasjonale stjerner. Ikke alle er fra rockesjangeren, til tross for tittelen, noen countrystjerner og vanlige artister blir også nevnt.

Synes mange av historiene er mye av det samme, og synes heller ikke de er vågale eller vulgære nok. Her er det både historier om hvordan rockere møtes tilfeldig, narkotikabruk, sex, og mye annet. Musikkjournalist Bård Ose har slått seg i lag med Frode Øverli (mest kjent som pappaen til Pondus) for å lage Rockestreker. Bård Ose tar for seg tekstene og Frode Øverli riktignok illustrerer. Det er ikke mange illustrasjonene i boka. Det er en helside her og der i begynnelsen av hvert kapittel, så kunne godt ha tenkt meg flere. Kanskje det har hjulpet på humoren og poengene med tekstene også? Kanskje fått mer underholdning ut av det? Det er bare en tanke. Illustrajsonene er like herlige og i kjent Pondusaktig stil.

Kun for spesielt interesserte
Selv om jeg hadde lyst til å lese Rockestreker, hadde jeg likevel ikke forventninger på forhånd, fordi det lønner seg aldri. Så det var ikke det som ødela for meg denne gang. Ble bare i det store og hele skuffet over typiske historier der man har hørt de fleste fra før, og den oppsummerende fortellerstemmen blir både for kort og tørr. Man føler seg ikke engasjert mens man leser, noe som er synd. Det var noen gode historier her og der, spesielt om Alice Cooper og de berømte slangene hans, men alt i alt blir boka som en lang gjentagelse om stort sett det samme. Kunne ha skrevet mye mer om Rockestreker, men tror ikke det har noe for seg. Rockestreker er en bok for de spesielt interesserte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Mange bøker om Amerikas slaver er blitt skrevet siden klassikeren ”Onkel Toms hytte”. Boka til Whitehead er imidlertid noe som skiller seg ut fra den store mengden. Med sin blanding av realisme og fiksjon representerer den noe nytt Dette er boka om den 16 årige negerjenta Cora som rømmer fra slaveplantasjen og foretar en reise nordover med et transportmiddel som aldri har eksistert.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Det hele starter med Coras bestemor som sammen med andre fra landsbyen i Afrika ble lagt i lenker og ført vestover mot havet. Der ble de solgt videre før de ble stuet om bord på båter som brakte dem over havet. For å unngå risiko for mytteri passet slavehandlerne på å blande folk fra ulike landsbyer. Når fangene deres ikke snakket samme språk, var sannsynligheten for felles opprør mindre. Over i Amerika ble Coras bestemor solgt flere ganger før hun til slutt havnet på Radall-plantasjen. Her ventet et liv med hardt slit på bomullsmarkene, med brutal pisking og andre grusomheter.
Det som holdt henne oppe, var et ørlite jordstykke der hun kunne dyrke sine egne grønnsaker. Coras mor overtok dette jordstykke. Hun var en av dem som prøvde å rømme fra plantasjen. Dette skjedde da datteren hennes Cora bare var ti år. Det gikk gjetord om Coras mor fordi hun til tross for omfattende leting aldri ble innhentet. Hadde hun virkelig klart å unnslippe? Etter henne ble jordstykket Coras. Den unge jenta måtte virkelig forsvare retten til det. Men hun satte seg i respekt. En som la merke til det, var unggutten Caesar. Han hadde en annen bakgrunn enn de andre slavene. Sammen med foreldrene sine hadde han bodd hos en gammel hvit dame, og der hadde han bl.a. lært å lese. Han kjente til fortellinger om den underjordiske jernbanen som gikk nordover mot steder der slavearbeid ikke fantes, der de fargede var frie mennesker. Han klarte å få Cora med seg på denne reisen. De kom seg fra Georgia til Sør-Carolina. Her fikk Cora etter hvert arbeid som utstillingsfigur på et museum som framstilte slavenes historie.
Debatten gikk om slavenes situasjon. Kanskje man heller skulle utrydde dem, var det hvite som tenkte. Landets bomullsproduksjon vokste til store høyder. Samtidig strømmet fattigfolk fra Europa over til Amerika. Kanskje disse kunne overta arbeidet. Slavejegerne var etter alle rømlinger. Cora klarte å komme seg unna denne gangen, men ikke Caesar. Nå var Cora helt alene. Den hemmelige jernbanen brakte henne videre til Nord-Carolina. På stasjonen ble hun funnet av Martin. Han tar henne med hjem til kona Ethel. De gjemmer Cora i et trangt rom på loftet. I Nord-Carolina er det farlig å være for de fargede. Utenfor huset til Martin og Ethel er det en stor park. Ofte blir folk som har hjulpet en rømling hengt i trærne i parken. Hver kveld kommer Martin med mat til Cora. De har ofte lange samtaler. På loftet er det gamle almanakker som Cora øver seg på å lese i. Stadig er det husundersøkelser. Det er viktig at tjenestejenta Fiona ikke får mistanke om hva som er gjemt på loftet. En dag blir Cora syk, og Ethel bringer henne ned for å kunne pleie henne. Det er viktig at Fiona blir sendt vekk med en holdbar unnskyldning. Men Fiona har likevel varslet borgervernet, og en dag er de der med den mest beryktede av alle slavejegerne, Ridgeway. Han og hjelperne hans tar Cora med seg, fastlenket. Martin og Ethel må bøte med livet.
Cora føres videre i lenker gjennom Tennessee. Overalt herjer små branner. Så blir følget angrepet av mannen Royal og vennene hans. Nå er det Ridgeway som blir lenket fast. Cora blir befridd og havner omsider på Valentine-gården. Her får hun gå på skole sammen med andre fargede. Hun får seg venner, og blir omsider kjæreste med Royal. Valentine-gården er et ønskested for tidligere slaver som trenger tilvending før de blir i stand til å komme ut i samfunnet. Men heller ikke her er de i sikkerhet. På Valentine-gården blir det holdt taler som omtaler de fargedes muligheter i et framtidig Amerika der raseskiller ikke eksisterer.Men også fiender hadde oppsporet gården. Ridgeway hadde lidd to store nederlag i løpet av sin karriere som slavefanger. Først gjaldt Coras mor som aldri var blitt funnet. Og nå hadde Cora forsvunnet for ham. Ridgeway var blitt gjort til spott og skamme. Nå lå han og mennene hans på lur ved Valentine-gården, klare til angrep. Først ble mannen på talerstolen skutt. Royal kom ilende til for å hjelpe ham, men ble selv truffet av flere skudd. Til coras store forferdelse fikk hun bate et par ord ut av Royal, så var han død. Ridgeway grep fatt i Cora. Han tvang henne til å vise fram det som var den nærmeste stasjonen for den underjordiske jernbanen. Da de skulle gå ned stigen til stasjonen, slo Cora armene rundt ham, noe som førte til at de begge stupte ned. Ridgeway var hardt skadd. Det lyktes Cora å finne en tralle, med den kunne hun grave seg framover, stadig videre nordover mot friheten.
Det tok meg lang tid og en del anstrengelser før jeg klarte å bli helt fortrolig med denne historien. Den underjordiske jernbanen er naturligvis noe som aldri har eksistert i virkeligheten. Den er blitt brukt symbolsk her. Også rekkefølgen på noen av kapitlene kan virke litt underlig. For eksempel historiene til Caesar og også Maybel blir presentert lenge etter at hver av dem er døde. Men når man først har akseptert det, virker disse historiene desto sterkere.

Småspennende krim uten de helt ekle scenene

En fin historie, romantisk men ikke suppesøt

En grei historie, hvor antisemitisme har en rolle i handlingen

Spenser er privatdetektiv, og er tilkalt til et av Bostons universiteter. Et verdifullt manuskript er stjålet, og skolens rektor tror det er en radikal studentorganisasjon som står bak. Spenser tar kontakt med Terry Orchard i den mistenkte organisasjonen. Hun vet ingenting, men kontakter Spenser samme natt for å be om hjelp. Da han ankommer leiligheten hennes, finner han henne neddopet. Ved hennes side ligger samboeren skutt og drept. Revolveren ligger ved siden av liket. Er Terry morderen? Spenser har ingen tro på det, men politiet kommer nok til å tro at det er en opplagt sak. Har drapet noe med tyveriet av manuskriptet å gjøre? Det skal vise seg å bli en farlig sak for detektiven.

Leser denne som novemberutfordringen til biblioteket - «les en bok som ble utgitt det året du ble født». (For min del 1973).
Det er tydelig at dette er gammel og middelmådig krim. Dialogen er både klein og dårlig, og Internett er selvsagt fraværende. Likevel blir man nysgjerrig på hvem som er den/de skyldige, og boka er tynn og lettlest, så den blir garantert utlest.

1. juledag 1999: en pensjonist i 70-årene, kjører fra julefeiring i Oslo, på vei hjem til Hemsedal. Det har begynt og mørkne. Langs veien skimter han en skikkelse. Han bremser opp. Skikkelsen er en blåfrossen gutt med et rådyrhorn på hodet.

April 2013: i Svarttjønn, langt til skogs, blir en jente i 20-årene funnet drept. Hun er iført fullt ballerinautstyr, fra tåspissko til tyllskjørt og hårtopp. Et kamera står ved vannkanten, og i lyngen ligger en bokside fra «Brødrene Løvehjerte».

Holger Munch og Mia Krüger får nok en grotesk sak å bryne seg på.
Spennende som alltid fra Samuel Bjørk.