Om "Kelterens drøm" av Llosa. Hadde litt problemer med å se hva som var "roman" og hva som var biografi. Oppramsingen av alt han hadde vært med på ble kjedelig selv om mye av det sikkert kunne ha blitt flere romaner. Jeg savnet drømmen, synes den kommer lite fram. Forfatteren har en spesiell fortellerstil, noen ganger kan den virke trøttende og andre ganger fantastisk. Leste for kort tid siden "Lord Jim av Joseph Conrad", en bok som kom ut for 100 år siden og er en av de store i engelskspråklig litteratur. Jeg synes Llosa har noe av den samme fortellerstilen. Ikke spesielt lettlest, men til tider meget bra.
Leste boka først og fremst fordi jeg er opptatt av irsk historie og litteratur. Lykke til med lesingen av boka. Jeg tar gjerne imot tilbakemeldinger.
Hun snudde seg mot meg, som om hun ble overrasket, men i øynene hennes så jeg ingen overraskelse, jeg så noe jeg ikke forsto.
Har lest noe om denne boka og den har vekket min nysgjerrighet. Litt for mange andre bøker ligger og venter først. Men jeg kommer tilbake.
Boken kan leses rett gjennom, men det går også fint an å dykke ned litt her og der. Da gjør den kanskje mer nytte. Overhoppingens kunst er undervurdert.
Kelterens drøm av Mario Vargas Llosa er en roman om en historisk person, Roger Casement som hører med til de irske frihetskjemperne for omlag 100 år siden, da alt gikk så galt. Jeg kjenner litt til personen og det som opptok han. Men jeg blir litt i villrede om hva som er historisk og hva som er oppdiktet.
Boka blir "fortalt" og det blir sagt at det er stor fortellerkunst. Minner meg litt om Joseph Conrad, forøvrig en forfatter som dukker opp i boka som en venn. Boka er ikke av de letteste, og jeg savner litt av hans tanker og følelser - drømmen kommer ikke tydelig fram - ble nok litt skuffet over boka. Jeg har vansker med å anbefale boka dersom du ikke har spesielle interesser i irsk historie eller forfatterens fortellerkunst.
Martyriet er noe som et kristent menneske avfinner seg med, ikke et mål som det streber etter.
Kan hende hadde Patrrick Pearse, Joseph Plunkett og de andre hatt rett. Det dreide seg ikke om å seire, men om å holde stand lengst mulig. Om å ofre seg, som de kristne martyrene i heroiske tider. Deres blod var det frøet som spirte...
Språkferdigheter og en stor hjerne betydde ikke bare effektiv jakt og matsanking. Det satte også menneskene i stand til å gjøre to andre ting - å få ideer og dele ideer med hverandre - noe som skulle skille dem fra resten av dyreriket og føre dem ut på den berg-og-dale-bane-ferden med forandringer som vi fortsatt er på i dag. Store hjerner kunne komme på ideer, ikke bare om ting som allerede eksisterte, men om ting som kunne finnes opp. Og språket gjorde det mulig å gi ideene videre til nye genrasjoner.
Hva skjer når vi leser? Øyet følger svarte bokstaver på det hvite papiret fra venstre mot høyre, igjen og igjen. Og skikkelser, natur eller tanker som en annen har tenkt, nylig eller for tusen år siden, trer frem i vår fantasi. Det er et større under enn at man har fått et såkorn fra faraoenes gravkamre til å spire. Og likevel skjer det det hvert eneste øyeblikk.
Når verden går meg imot, og det unnlater den sjelden å gjøre, når dertil gis noen leilighet, har jeg stedse funnet meg vel ved å anvende friluftsvandringer som demper for min smule bekymring og uro.
Dessuten tyder okermalingen på at disse hulefolkene for første gang begynte å bruke symboler - tegn som kanskje skulle advare eller hilse velkommen, informere eller foreslå, enkle kommunikasjonsformer som på sikt skulle få store og varige følger. Kan hende gikk en av de første kystboerne ned til en bestemt tidevannsdam der det var godt med krabber, og bare forventet eller håpet at andre ville følge etter. Men så falt det ham kanskje inn å lage et tegn, å ta den nye oppdagede fargestiften sin å merke akkurat den dammen med en uutslettelig okerflekk - og så å si med et pennestrøk sikre at medhuleboerne hans heretter fant igjen dammen, enten han som hadde oppdaget den, var med eller ikke. Slik oppstod kommunikasjon, og fra slike symbolske beskjeder utviklet etter hvert språket seg - et av mange mentale forfinelser som kjennetegner det moderne menneske.
Dette er en av mange "katastrofebøker" som er kommet de siste årene. Jeg forsøker å sette meg inn i situasjonen/ tankene til bokas hovedperson. Klarer godt å følge med i denne boka som er forholdsvis kort og enkel å lese. Fantastisk med korte kapitler. Alikevel ble boka litt kjedelig til tider. Overrasker meg stort at det ikke er flere som har denne boka. Den er verdt å lese.
Takk for tilbakemeldingen. Du har rett og jeg har ikke fulgt med. Det var navnet som narret meg. Boka kom ut i 1971 og jeg kjøpte den noen år senere - har ikke lest den. Måtte finne noe ut om henne, så hun blir nok satt opp på leselista nå ( men der er det så mange fra før!). Er du ellers interessert i irsk litteratur, engelsk, amerikansk? Jeg tar gjerne en diskusjon/ samtale om noen vil være med. Ha fortsatt en god dag. Hilsen Øystein
Leste boka på svensk, før den ble oversatt til norsk, for mange år siden. Husker at jeg likte boka veldig godt og vil anbefale den. Den er ikke så veldig vanskelig.
Til venstre for oss var plassen hvor lokalbefolkningen hadde søkt ly. Vi så familier holde sammen. Vi så inn i hverandres øyne og så fortvilelsen. Jeg løftet hånden og strøk henne gjennom håret, tårene trillet nedover kinnene våre. Jeg la armene min rundt henne. Hun la sine armer rundt mitt liv og lente seg inn til meg og vi gråt sammen. Det var fortvilet godt. Thailenderne rundt oss så på oss og gråt. De gråt med oss. Det var som vi alle vsste at de var døde. Som en åpenbaring var v¨åre savnede sjeler der midt iblant oss.
Jeg har boka og har lest den. Jeg vet det er mange som liker denne, men jeg vet ikke helt. Det er et alvorlig tema boka tar opp, den er trist og forteller om et stort problem for mange som var vanlig i Irland for en del år siden. Jeg synes det er en trist bok. Forfatteren har skrevet to bøker til. De har jeg ikke lest. McCourt døde forresten i fjor (?).
Jeg var veldig opptatt av Per Sivle for mangfoldige år siden. Satt på biblioteket og leste om han istedenfor å gå på forelesninger. Jeg lette nå etter en barne/ ungdomsbok av han som jeg vet jeg har ( fant den ikke i farten): "Berre ein hund". Det er vel en klassiker av Per Sivle. Når jeg ser slike lister, får jeg lyst til å sette igang med å lese.
Har lest Seamus Heaney. Syntes han var litt vanskelig, men akter å prøve meg på han igjen. O'Brien er ukjent ( som så mange andre). Det er mye å ta fatt på om bare tiden strekker til.
På denne tiden, omtrent da jeg begynte på skolen, begynte jeg å be til Gud. Og det hjalp å be. Bønnen ga meg styrke og trøst- Det var som en hånd kom og strøk meg over kinnet og ga meg ro. Å folde hendene og si "kjære Gud" ble den naturligste ting i verden. Jeg ber fortsatt, særlig når jeg har det vanskelig. Det sitter i meg fra jeg var liten. Jeg henter styrke fra bønn.