Bokelskere.no

Dette var en fin bok, og jeg syntes den var mer helhetlig en toern (Alle vil hjem. Ingen vil tilbake). Likevel føler jeg at Flatlands fine språk og dyktige komponering blir brukt på å mate ut et miljø og tema som hun har dekket godt i de tidlige bøkene i serien. Selv om Ranghild, "hjelperens" rolle gir et nytt perspektiv til historien synes jeg ikke det blir helt nok. Ønsker meg en ny bok fra Flatland, med et nytt miljø og nye temaer. Tror vi kan få noen virkelig gode romaner fra henne i fremtiden!

Jeg sliter med å tro at dette er en "viktig" roman. Den er absolutt god. Karakterene er skildret med god menneskeinnsikt, med unntak av noen overdrivelser av personlighetene slik at de nærmer seg litt parodiske. Ikke at det trenger å være negativt, det får fram en del gode poenger. Jeg kan kjenne meg i mye av boken, menneskene, bekrefteler på mitt syn på det amerikanse samfunnet etc. men jeg syns kanskje ikke den ga meg noen stor grad av ny innsikt. Den ga meg ikke noen aha-opplevelser, eller fikk meg til å dvelde særlig dypt ved sider av samfunnet eller mennesker. (kanskje med unntak av titlen)

Den har et veldig godt språk, og handlingen er veldig godt flettet sammen. Jeg hadde, som mange andre, store forventninger til den. Jeg hadde hørt mye ros om samfunnskritikken i den. For meg ble den kanskje heller en god og underholdene "pageturner"-roman, enn en interessant roman.

God for sin tid, med opphøying av ekte kjærlighet og friere seksualmoral. Men til slutt er det bare en helt plain kjærlighetshistorie. Eller hva?

Dette er jo en god klassiker. Komplisert, dyp og fengene. Man må kanskje ha en viss interesse for mennesker og følelser. Og jeg må si, selv om jeg så hvor god teknisk den er så kjedet den meg like vel, litt for ofte.

Men det jeg lurer på, nå som den har fått en ny popularitets runde i forbindelse med Twilight (var det slik at dette var hovedpersonene i Twilight sin favoritt bok?). Hvordan tar Twilight-leserene den imot?

Jeg syns den skulle vært mer oppfattene og jeg ble litt skuffa over hvor kjedelig parret utviklet seg. Den var grei, men ga meg ikke så mye.

Men Murakami er god, og jeg gleder meg til han kommer til litteraturhuset i august!

Hvis du ser litt nøyere på dem, så kanskje du vil oppdage at de inneholder mer enn man tror ved første øyekast.

Jeg syns Unfun er den dessidert beste! Den er mer sammensatt, har en strørre helhet og fantastisk genial hvis du tenker litt nøyere gjennom den etter å ha lest den.

Forøvrig er jeg veldig glad i Faldbakkens måte presentere kritiserende kunst. Skandinavisk misantropi serien er verdt å bruke litt tid på.

Bra språkbruk. Litt vanskelig å få tak på. Likte nok "Dette er det vi gjør med hverandre" bedre. Denne bød på lite nytt, dumt at jeg kjenner igjen noe av språket. Men den var fin, det var den.

Jeg blir veldig lett påvirket av omslag. Både på bøker og filmer. Ofte sier de noe om stilen, stemningen og hvilke territorium boken beveger seg inn på.

Jeg kan lett velge en bok pga omslaget, og (kanskje desverre) er det ofte riktig bok. Akkurat det er veldig trist for alle de gode bøkene med dårlige omslag. Heldivis velger jeg bøker av andre grunner også.

Jeg tror det forfatterenes rettigheter som arbeidere er et poeng i denne saken. Tror ikke det er det letteste yrket å takle økonomisk.

Dessuten så bor vi i et land der alle har muligheten til å lese bøkene gratis på biblioteket, derfor burde det koste litt å ta seg privilegiet å eie de. Det er tross alt et kunstverk og et ganske stort arbeid, selv om omslaget er pocket.

Som, jeg tror det var Tore Renberg, kommenterte på en tråd her tidligere så koster en ny bok med skikkelig omslag vanligvis rundt 349 kr. Dette er minst så mye mange av oss bruker en lørdagskveld på byen.

Jeg tror absolutt man kan lage en velykket formidling av tankevirvarret i en teateroppsetning, det spørs bare hvordan man gjør det. Dette var bare én måte å gjøre det på.

De jeg snakket med som ikke hadde lest boka fra før sa at det ikke var vanskelig å følge med, men de fikk nok noe annet ut av det enn oss som har et forhold til historien.

Jeg hadde nok også litt av den "greit nok" følelsen.

Denne diskusjonen forutsetter selvfølgelig at det er noen der ute som har sett riksteaterets storsatsning denne våren og hvis det er det, er jeg veldig interessert i å høre hva folk synes!

Jeg er selv veldig usikker på om jeg likte det eller ikke, noe var veldig bra, mens noe går jeg ikke helt med på.

For å si noen ting så er det jo en bragd i seg selv å få med så mye av en såppas tjukk bok i en to timers forestilling. Dette er nok ikke den enkelste boka å lage en forestilling av, særlig ettersom det den er mest beryktet for er sex-handlingen.

Jeg likte det fysiske utrykket, absolutt. Det var troverdig, sex-scenene var ikke det minste sjenerende for publikum og de sørget for å ikke ta bort fokuset fra resten av handlingen.

Rollen til Bjørn Skagestad, "tankene, bevistheten" til Ask er jeg litt usikker på, han kunne bli litt mye samtidig som jeg ser at han er et viktig grep for å få fram boka. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var alene med Ask på scenen og ikke hadde han hengene rundt over alt.

Ellers syns jeg det var noe forestillingen manglet i forhold til formidlingen av boka. Men jeg makter ikke helt å sette ordet på hva. Noen som vet?

Til slutt må jeg bare si at det var gode skuespillere, god scenografi og det er tydelig at det er dyktige folk som har jobbet med denne forestillingen.

Meget enig.

Det som er fint med denne i forhold til for eksempel den neste beslaglagte boken, "Uten en tråd", er at den ikke skildrer seksualitet som noe oppsiktvekkende, eller som et stort budskap, men fletter det inn som en naturlig del av boken.

Det skal også sies at det omstridte sex-snakket tar minimalt plass i boken. Den handler om så utrolig mye mer!

Ask Burlefot er en av mine favoritt karakterer i litteraturen. Fantastisk innsikt i et menneske!

Den er jo dyktig skrevet til å være tilnærmet ren pornografi.

For det første, en pornografisk bok med et feministisk budskap! For det andre, så er jeg evig fasinert over Bjørneboes evne til å skrive troverdig fra alle forskjellige menneskers synspunkt, og da særlig en 18 år gammel jente.

Boken var nok viktig i sin tid, men i dag er den nok mest interessant som fenomen enn som litteratur. Forsvarstalen er klart best!

Mange av de moderne norske forfatterene har fått stempelet "naiv" skrivestil. Da særlig Erlend Loe, men også Tore Renberg og Frank Lande og man kan nevne en rekke andre.

Hva mener dere om bruken dette begrepet?

Og hva kjennetegner egentlig en "naiv" skrivestil?

For å forklare min forsåelse av begrepet så brukes det ofte om bøker som er enkelt, og lett skrevet samtidig som de har en dypere mening, ofte en dypere innsikt i menneskets sinn.

Men jeg er mye mer interessert i hva dere tenker om saken!

Den er simpel men den kan være god underholdning en dag man føler for noe lett. En stor forutsettning er at man kan da-vinci koden, det er mange gode parodiske tråder som trekkes litt for dypt inn i Dan Brown sin bok.

Anbefales derfor å leses rett etter man har lest Da Vinci-koden, ettersom det er da man får mest ut av den:)

Sangen om den røde rubin av Agnar Mykle. Den beskriver noen følelser og sider ved mennesket som få andre gjør, på en svært troverdig måte.

Det fins mange bøker som rører!

Det er en veldig god bok, men jeg har vanskligheter med å se for meg en god film av den. Den er ganske stillestående og det bra med den er for det meste Ellings tanker.

Jeg leste den ut på en dag, og den var veldig koselig. Men som et litterært verk ga den meg ikke særlig mye:)

Jeg forstår at den på den tiden ble beslaglag, den er jo nærmest pornografisk. Jeg finner det mye vanskeligere å forså at de beslagla Mykles "Sangen om den røde rubin".

Boken er interessant som fenomen, og enig i at forsvarstalen er fantastisk.

Rent litterært skårer nok ikke boken høyest. Men jeg liker hvordan han har klart å skrive en pornografisk bok med et feministisk preg.

Han kjemper en viktig sak.