Bokelskere.no

Javel? Rolf Theil er en fremragende fagmann på sitt område, og for spesielt interesserte er nok boka verd både en og to seksere. Mitt utbytte av boka derimot: Treer.

Rolf Theil fortjener så avgjort et høyere terningkast enn den treeren jeg har landet på, for så mye interessant viten mellom to permer har jeg sjelden vært borti tidligere. Dessverre må jeg tilstå at jeg har glemt det meste allerede. Vanligvis har jeg stor sans både for språk og for "unyttig kunnskap", men her ble det for mange detaljer å holde rede på. Morsomt mens jeg leste, men minneverdig? Ikke for meg, som ikke engang greier å huske gode vitser. Skal man ha noe varig utbytte av denne boka, bør man nok være langt mer enn gjennomsnittlig språkinteressert, og i tillegg lese svært sakte og kryssjekke svært ofte. Det er ikke min favoritt-lesemåte. Men: Muligens tar jeg boka fram igjen med tid og stunder hvis jeg føler behov for litt kuriøse språk-, natur- og kultursammenkoblinger.

Et rørende og medrivende portrett av en fascinerende, uredd og høyst ukonvensjonell morsskikkelse, med far i en utfyllende birolle. Jeg syntes likevel That Awful Book var hakket bedre.

Jeg er med!

Bra at du sa fra nå. Jeg drar i utlendighet i morgen og blir ikke med på avstemningen, men vil gjerne være med og foreslå. Siden jeg ikke kan vente til søndag, gjør jeg det nå: Mitt forslag til fellesbok er Møte ved milepelen av Sigurd Hoel, utkommet i 1947. I år er det satt sterkt søkelys på 2. verdenskrig. Ett av temaene har vært landssvik i ulike former. I denne romanen viser Sigurd Hoel at grensene mellom lojalitet og svik ikke er så klare som mange ville ha det til rett etter krigen.

Nu maae jeg mig snoe til den Nordlandske Torsk,
Som Fiskerne kalde monn' Skreien paa Norsk,
Han nævnes maae Nordmandens Krone,
Han kroner vor Gielde han kroner vor Skiaae
O! Sæel est du Bonde, som Torsken kand faae,
Han føeder baad' dig og din Kone.

Du Torsk maae vel kaldes vor Næring og Brug,
Du skaffer fra Bergen saa mangen Tønd' Rug,
Den stakkels Nordfarer til Føde.
Barmhiertige Fader oplade din Hand,
Velsigne os fattige Folk her i Land
Med dine Velsignelser søde!

Skuld' Torsken os feyle, hvad havde vi da,
Hvad skulle vi føre til Bergen herfra?
Da seyled' vist Jægterne tomme.
Hvad have vi andet, her bygger og boer,
End søge vor Føde med Angel og Snor
Og pløye de Bølger hin gromme?

Og skulle du HErre forkorte din Hand,
At stænge Skrei-Torsken og Fisken fra Land,
Da lagdes vi hastelig øede.
Vi har ey at lide paa Most eller Viin,
Her findes ey heller Sølv-Biergene fiin,
Os mangler Guld-Gruven den røde.

Vort Land er ey heller et Canaan sød,
Hvor Marken med Melk og med Honning omflød
Her findes ey Druer at plukke;
Ney! Fisken i Vandet, det er vores Brød,
Og miste vi hannem, da lide vi Nød,
Og jammerlig nødes at sukke.
(...)

Kanskje unødvendig å nevne det, men utdraget er fra Nordlands Trompet av Petter Dass.

Boka er utlest - igjen. Og har ikke tapt seg siden sist. Dette er ei bok som med fordel kan leses flere ganger, iallfall av såpass raske og utålmodige lesere som jeg.

Denne gangen sitter jeg igjen med blant annet et utall eksempler på situasjonskomikk som jeg ikke har festet meg spesielt ved tidligere. Tenk bare på Florentinos skattejakt-ekspedisjoner med "proffdykkeren" som lurer ham trill rundt - ubetalelig! Og den pertentlige, men avfeldige Juvenal Urbino som stavrer seg opp gardintrappa med en bortfløyen papegøye nesten innen rekkevidde - det er jo til å le seg skakk av. For ikke å snakke om Ferminas forsøk på opprydding i heimen (jeg kjenner meg litt igjen der!).

Filmen har jeg ikke sett, og det er jeg faktisk glad for. Nå har jeg fått mine egne bilder på netthinna.

At noen finner boka "disgusting", får vi vel bare ta til etterretning. Men utsagn nr. 2 er skivebom: Selv om skildringene tidvis damper av erotikk, er de da milevis unna pornografien!

Litt på den kuriøse sida: Jeg leste nylig at Gabriel Garcia Marquez alltid la mye omtanke i valgene av navn på personene sine. Fermina betyr sterk. "Vår" Fermina var dessuten ei vakker og omsvermet jente. Kan det tenkes at forfatteren har lest dette og blitt inspirert?

Hele romanen er jo et virvar av sånne sløyfer; det er derfor den holder leseren så i ånde, synes jeg. Jeg har spesielt merket meg Florentinos eskapader på damefronten, der er det mange sånne att-og-fram-avstikkere - det er nesten så man kan lure på hvordan han sjøl holder greie på dem. Akkurat nå er jeg inne i en "loop" som handler om Florentinos tannhelse og må tenke meg litt bakover til damene igjen: Hvordan forholdt han seg til dem i denne situasjonen? Man humrer seg både fram og tilbake i denne boka.

Og maten fra Napoleons stas-tallerkener havnet nok også der ...

Kanskje Marquez var mer "opphengt" i aluminium enn vi aner? Mot slutten av boka slår han til igjen, der han beskriver Fermina Daza i (over?)moden alder:
Det korte håret kledde henne, med en kinnlokk på hver side, men fargen var ikke lenger som honning, den var blitt aluminium, og de vakre lanseformede øynene hadde mistet et halvt livs lys bak de bestemoderlige stangbrillene.

Det er nok ikke bare et påfunn fra oversetterens side. Den første norske oversettelsen kom i 1950 med tittelen Den flammende bokstav. Så kom det en versjon som het Skjendselsmerket i 1952. Det var først i 1972 det kom en norsk utgave med tittelen Den røde bokstav.

Klassiker og klassiker, fru Vom - men denne ser iallfall ut til å handle om aluminium.

Neida, den er ikke helt glemt ennå. Men vi som elsket den i ungdommen, burde kanskje bedrive litt mer PR overfor de neste generasjonene? Hest er jo umåtelig populært, så det burde ikke være vanskelig å gi Flicka-trilogien en renessanse! Den fortjener å bli gitt ut på nytt!

- Jamen han var ikke annet enn en rømling fra Cayenne, dømt til livsvarig fengsel for en grufull forbrytelse, sa doktor Urbino. - Tenke seg til, han hadde til og med spist menneskekjøtt.