Bokelskere.no

Denne boka fikk jeg lyst til å lese!
Jeg har i friskt minne diskusjonstråden som dro ut på viddene og endte med et "for/mot" pelskledde familiemedlemmer. I boka du omtaler her, ser begrepet "familiemedlem" ut til å ha en helt bokstavelig betydning. Da må jeg også melde pass. Katten vår er verken datter, mor, søster eller barnebarn - kanskje "husvenn" kan være mer passende.

Denne har jeg lest flere ganger, men den tåler enda en runde. Jeg er med!

Kanskje det til og med er noen som husker Graham Greenes Gjøglerne (The Comedians) fra 60-tallet en gang? Riktignok utspiller det meste seg i Haiti, men det tangerer jo Den dominikanske republikk, og noen av Greenes hovedpersoner så seg nødt til å søke tilflukt i nabolandet for å unnslippe Tonton Macoutes. (Skjønt Trujillo var vel heller ingen smågutt blant diktatorene på den tida, som det blant annet også framgår av historien om Las Mariposas av Julia Alvarez - god bok! ). Greene fikk for øvrig så ørene flagret i en pressemelding fra Papa Doc etter at The Comedians var kommet ut - han ble blant annet kalt løgner, spion og narko-vrak uten begrep om virkeligheten på Hispaniola.

Poenget for en bokelsker må vel være å lese dem, ikke nødvendigvis å ha dem?

Jeg har også stusset litt over det, Lillevi. Det finnes massevis av eksempler, også på det motsatte: En del av de store krim-damene har mannlig hovedperson; i farta kommer jeg på Wexford, Dalgliesh, Lynley, Isaksen, Sejer ...
Men Scout er vel ei jente?

I kategorien "Nyere verdenslitteratur" foreslår jeg denne gangen Margaret Atwoods MaddAddam, nettopp utkommet i norsk oversettelse. Stort nyere kan det vel ikke bli.
Boka setter punktum for trilogien som innledes med Oryx og Crake og fortsetter med Flommens år. Jeg har lest de to første og likt dem svært godt, men tror det går fint å lese denne uten å ha lest de andre.

I begynnelsen var kjerret, grevet – og Jussi.

Slik innleder Väinö Linna sin første bok i «Nordstjernen-trilogien». Under samlesinga av Linnas Ukjent soldat var det noen som grov seg litt dypere ned i forfatterskapet og oppdaget denne trilogien, som jeg nå har lest første del av. En 470 siders skildring av det finske bondelandet fra forrige århundreskifte og fram til 1915, da sosialistene inntok Landdagen og fikk gjennomført reformer i jordbrukssamfunnet.

Jussi er hovedperson i første del av boka; han er tjenestegutt i prestegården og får overtalt «gamleprosten» til å la ham rydde seg en husmannsplass på prestegårdens grunn. Med løfte om å få beholde den jorda han rydder. Skriftlige forsikringer om at han har «rett» til denne plassen, skjems han for å be om, men rydder seg et bruk som vekker oppsikt i bygda. Noen mener han er stormannsgal, andre ser med beundring på hva han får til. Plassen får navnet Koskela etter den fossen Jussi måtte renske for å få grøftet myra skikkelig.

Men så får sognet ny prest, og Jussi er med ett på lik linje med alle andre husmenn: Trusselen om utkastelse lurer alltid i kulissene. Etter hvert utvikler samfunnet seg, skredderen Halme går i bresjen og skolerer bygdefolket politisk. Boka slutter optimistisk: Landdagen opphever gårdeieres rett til å kaste ut husmennene sine, og sosialistenes forsamlingshus, bygd på dugnad, innvies med bryllupet mellom Jussis sønn Akseli og nabojenta Elina. Men med litt kjennskap til Finlands historie vet man at framtida neppe blir noen dans på roser. Sluttorda legger kanskje opp til fortsettelsen: Finnlands sommer er vakker. Men kort.

Linna gir oss tilstrekkelig innsikt i det store bakteppet med Russland som «overherre», men fortellingen hans handler om enkeltmennesker: Undertrykte og undertrykkere, slitere og dovenpelser, oppdragere og disipler, sjarlataner og hedersfolk. Situasjonskomikk og humor preger store deler av fortellingen - jeg gleder meg til neste bind Opprør.

OK, klartekst: Handler spørsmålet ditt om bøker?

Om du kunne uttrykke deg litt mer i klartekst, ville du kanskje få svar, til og med fra reservebenken. Bokelskere er riktignok såpass anarkistisk at alle kan skrive (nesten) hva de vil, men ganske mange lar det være, og andre får aldri svar, selv om de roper i skogen.

Jeg er like beskjemmet sjøl. Det eneste jeg har å dele med meg er at jeg skulket unna den boka "alle" burde ha lest den gangen Latinamerika var "hot stuff" for oppegående samfunnsborgere. Siden har Galeano etter sigende sparket både til høyre og venstre og i øst og vest, men jeg har kun registrert at han har levd, og falt, og gått videre. Og at han nå er død.

Det finns så mycket saker man skulle sagt och gjort - och det är så väldigt litet man gjorde ...

Om jeg falt, var det fordi jeg gikk. Og å gå er bryet verdt, selv om man faller.

Jeg blir alltid forbløffet over en skog. Den får meg til å innse at
naturens fantasi er mye større enn min egen fantasi. Jeg har fremdeles noe å lære.

Jeg er et notorisk petimeter, og blir litt overgitt over sånne unøyaktigheter. Sjøl oppdaget jeg ikke disse tidsknaggene som historien er hengt på i hytt og vær, men synes generelt at seriøse forfattere burde sjekke fakta litt nærmere når de skriver. To av hendelsene burde vært greie å tidfeste, selv for amatører (fredag den 13. og kongens tale) - og siden forfatteren er filmskaper, burde han vel ha oversikt over kameramodeller også. Slurv eller dikterisk frihet?

Hadde de kruttslam på hendene?

Takk for en strålende omtale! Hva er det med det Enquistske språket som trollbinder oss slik?

Når jeg, etter en bedre middag på Theatercaféen, med forrett og forfriskninger, hovedrett og kaffe, kanskje et glass likør og litt sjokoladekake, inntar min faste plass på Nationaltheateret, - så kan de spille hva faen de vil.

Peter Wessel Zapffe

Krimhistorier der man får servert alle de mistenkte på ett brett straks etter forbrytelsen, er vel litt alderdommelige? Heldigvis er dagens krimforfattere mer interessert i å skildre selve politi-/detektivarbeidet, tanker, diskusjoner og handlinger som fører fram til løsningen (- ev. ikke fører fram til noe som helst).

Ifølge overskriften er dette en diskusjon om Le Clezios bok Afrikaneren, så hvorfor ikke følge opp dette litt, som en avveksling fra kveruleringen omkring våre kjære husdyr?

Jeg syntes var ei bra erindringsbok. Allerede tittelen forteller jo noe om den tidas tendens til å generalisere - i min barndom fantes det mange nordmenn/europeere som reiste til "Afrika" for å misjonere, utvikle, medisinere, utdanne og hva de nå ellers mente å kunne velsigne "afrikanerne" med. Og de kom hjem og fortalte om sine opplevelser. Ikke i Kamerun, Kenya, Kongo, Tanzania eller andre avgrensede områder, men i Afrika. I våre barnslige hjerner var Afrika derfor et land. (Skjønt kanskje fortrinnsvis sør for Sahara).

Forfatteren tilbrakte et par år av sin barndom i Nigeria sammen med en far som trolig var et barn av sin tid og ikke gjorde noe stort nummer av landegrenser - han var lege i Afrika, sånn var det med den saken. At sønnen overtok farens begrepsverden, er vel ikke så merkelig. Nobelprisvinneren vet nok bedre.

Vi har flere eksempler på slik generalisering. Karen Blixen skrev om sin afrikanske farm, men hvem husker hvilket land den lå i? Vi husker at Albert Schweitzer var lege i Afrika, men husker vi i hvilket land? Livingstone ble til slutt "gjenfunnet" av Stanley, men hvor? I Afrika ...

Når vi nå etter hvert er blitt kjent med nye naboer, som kommer fra Somalia, Sudan, Eritrea og andre afrikanske land, kan vi jo håpe at vi blir flinkere til å skille mellom nasjonaliteter.

Dårlig oversettelse, tror jeg. Jeg har lest mye av Arnaldur og aldri reagert slik på språket som jeg gjorde da jeg leste denne. Godt mulig oversetteren kan islandsk, men hun er klønete i norsk, iallfall denne gangen. Boka synes jeg var helt grei, men kanskje et lite antiklimaks etter alle historiene om Erlendurs meritter i moden alder. Her ble han litt for speidergutt-aktig, synes jeg.

I god krimlitteratur er vel poenget nettopp å belyse den møysommelige jobben det er å oppspore "alle de mistenkte". I løpet av den tida det tar, tenker jeg det meste av kruttslammet er vekk.
Jeg kjenner ikke til boka du har lest, men finner det litt usannsynlig at "mafiamordere" ikke kjenner til hansker.