Bokelskere.no

Hovland er en forfatter jeg har hatt stor glede av. Denne boka må jeg nok begynne å lete etter.

Uff da. Ikke utilgivelig, men litt slurvete, må man vel kunne si.

Jeg har en katt. Den er et familiemedlem, men definitivt litt på sida av resten av familien. Den er ikke vår første katt - vi har i årenes løp hatt mange. Noen har forvillet seg ut på veien og blitt overkjørt, noen har blitt syke og barmhjertig avlivet hos en veterinær - vi har sørget, men etter kort tid skaffet oss en ny katt. Dyr er ikke mennesker.

Jeg er enig med deg i det med "manligt tjafs" - ble ganske lei av å høre om yppige hofter og fyldige bryster. Havets katedral likte jeg mye bedre, der fikk forfatteren i alle fall formidlet en del av atmosfæren, og etter hva jeg husker gikk han også litt dypere inn i hovedpersonene sine. Her var hovedpersonene bare en del av kulissene på en scene, følte jeg. Klisjeer og typer. En overfladisk og prosaisk bok om et lidenskapelig folkeferd.

Småfornøyelig ferielektyre på en solfylt balkong på Tenerife. Ganske forutsigbart hendelsesforløp og meget lettvint avslutning, men som du sier: Ikke uten sjarm. Vi fikk til og med en nyttig påminnelse om at avfolking av landsbygda er et fenomen som ikke bare gjelder Norge og Sverige.

Jeg antar at det er ei god bok jeg har lest, siden jeg stadig fant noe å gruble på mens jeg leste. Fremdeles grubler jeg. Forfatteren beskriver et forhold mellom en navnløs mor og hennes sønn, og et parallelt forhold mellom en navngitt mor og hennes datter (Irene og Linn). Noen vesentlige bakgrunnsopplysninger gir han oss ikke. Har det noen gang vært fedre inne i disse to hjemmene, eller har mødrene (den ene eller begge) alltid vært aleine med barna og stort sett holdt seg inne i "boblene" sine? Har det skjedd noe tidligere i oppveksten som har utløst denne tafattheten hos mødrene?

Begge barna er avvikere på forskjellig vis. Jeg-personen ser på overflaten ut til å akseptere sønnens homofili, mens Irene - også på overflaten - stikker hodet i sanden når det gjelder datterens spiseforstyrrelser. Skjuler de sine egentlige følelser for hverandre (og for leserne)?

Den eneste erfaringen jeg har når det gjelder mor-barn-forhold, er at jeg har vært datter sjøl. Og i en periode var jeg svært så bestemt på at foreldre ikke skulle blande seg for mye inn i barnas voksenliv. Måten jeg-personen i denne romanen syr puter under armene på sønnen sin, gir meg en ekkel følelse. Gutten er voksen, han skryter av jobben sin og gir inntrykk av å være vel bevandret i filmfaget, men så snart han bakker ut på avtalen om bryllupsfilming, stiller mor opp. Trasser angst og tafatthet og ukyndighet og gjør jobben.

Hva er det med denne moren jeg ikke får til å stemme? Hun har en forholdsvis ansvarsfull stilling der hun stadig møter folk. Hun er såpass reservert overfor sine medmennesker at hun knapt nok veksler noen ord med naboen. Men å kjøre bil til Oslo for å møte sønnen er greit. Parkere midt i byen er greit. Og i lett vinrus er det også greit å gå på homsebar med sønnen og kameratene.

Dette dragshow-besøket virker forresten nokså planlagt i mine øyne. Der dukker kameratene opp som bestilt og får med seg både mor og sønn på vorspiel og forestilling. Er det sønnen som vil vise mor noe? For eksempel at det er hun som må løsrive seg, og ikke han? Aner vi mot slutten av boka at hun faktisk er i ferd med å slå seg ut av boblen?

Jeg ser at noen mener det er spesielt at en mannlig forfatter skriver så bra fra en kvinnelig synsvinkel. Tja -. Forfatteren er sønn av en mor. Mange barn, både sønner og døtre, sanser ganske mye av det som rører seg under overflaten hos foreldrene gjennom en uendelig lang barndom. Noen setter ord på det i moden alder, og Haugerud har vært dyktig med ordvalget. Språket i romanen er prikkfritt så langt jeg har vært i stand til å se, og velsignet fritt for klisjeer og patos.

Men terningkast? Jeg ser det litt an, tror jeg.

Passer meg utmerket! Da kan jeg lese etter påske!

Hurra for biblioteket - jeg er med!

En av de mest rørende kjærlighetshistorier jeg har lest noensinne!

Snodig omtale fra forlaget: Jensen anvendte helst "dialogmodellen, der man foregriper kriminalitet ved å snakke med motparten". (Min utheving). Sjøl ville jeg sagt "forebygger" for ikke å bli aldeles misforstått.

Denne gangen satser jeg på biblioteket. Finnes den ikke der, er jeg fristet til å stå over denne runden. Pussig at den ikke finnes i heftet utgave - den er da ikke så ny?

Lykke til! Håper du er raskt tilbake!

Jeg har en antologi som heter Poetisk modernisme, der Yeats er representert, men The Second Coming er ikke blant gjendiktingene der. På nettet har jeg så langt ikke greid å komme på sporet av noe. Fortærende!

Jeg vet ikke om "upresis" er det rette ordet. "Mønsteret" ligger vel på et høyere presisjonsnivå enn det nokså svevende "things". Men jeg kan forestille meg at oversetteren har valgt å bruke et bilde av renninga i en vev (the centre): når den blir ødelagt, rakner vevnaden.
Jeg synes det er vanskelig å oversette det engelske "things". Enig med Mariann: Selv om tittelen avviker noe fra originalen, synes jeg den har fanget opp innholdet.
(Things ain't what they used to be = Ingenting er som før?)

Han har satt kniven på det som holdt oss sammen, og nå rakner hele veven vår.

Jeg vet at flere har gjendiktet Yeats til norsk, men har ikke greid å finne dette diktet noe sted. Når det gjelder rytmen, er det vel bare ei trykklett ending som skiller den norske fra den engelske - jeg ser faktisk for meg at møn-ste-ret rak-ner godt kunne vært brukt i ei norsk gjendikting.

Jeg likte Kinsey bedre da hun fartet rundt i den gamle bobla og fant ut av tingene sjøl. I denne boka får vi en sidehistorie der forfatteren er forteller og gir oss en masse "inside"-informasjon som hun egentlig burde latt Kinsey snuse opp. Kjærlighetshistorien med happy ending ble et hakk for drøy for meg.

Du har virkelig tatt dagens dato på alvor!

Mitt forslag denne gangen er Melancholia av Jon Fosse. Jeg har lenge tenkt at nå "må" jeg få lest noe av denne forfatteren, som er en av de mest anerkjente norske ute i verden, kanskje mest på grunn av alt han har fått satt opp på scenene rundt omkring. Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at han er vanskelig tilgjengelig og har derfor stadig skjøvet ham bakover i køen. Nå ser jeg en mulighet til lese- og tolkehjelp.
Selv om det er som dramatiker Fosse er mest kjent, har jeg foreslått en av hans (mange!) romaner. Melancholia er bygd rundt maleren Lars Hertervig og er gitt ut i to deler. Jeg tror den er i handelen i ettbindsutgave.

Da del II var utgitt, avsluttet Dagbladets Øystein Rottem sin anmeldelse slik:
"Man blir ikke lykkeligere av å lese boka, men den griper sterkere fatt
i oss enn langt det meste som ellers skrives nå til dags."

Hans Børli kjente jo også til fenomenet:

Der vekser brød på trea, Kal, ja tru det om du kan,
og alle drekker palmevin fra stor fempott-spann.
Der skulle vi ha vøri, Kal, da hadde det gått an!