Bokelskere.no

Man kunne jo foreslå Tusen og en natt ...

Hvorfor valgte Achebe å skrive på engelsk?

Achebe writes his novels in English because written Standard Igbo was created by combining various dialects, creating a stilted written form. In a 1994 interview with The Paris Review, Achebe said, "(...) There is a problem with the Igbo language. It suffers from a very serious inheritance which it received at the beginning of this century from the Anglican mission. They (...) had this notion that the Igbo Language (...) should somehow manufacture a uniform dialect that would be used in writing to avoid all these different dialects.(...) But the standard version cannot sing. There's nothing you can do with it to make it sing. It's heavy. It's wooden. It doesn't go anywhere." (Wikipedia; min utheving).

Resten av Achebe-trilogien tar for seg historien fram mot uavhengigheten. Han har dessuten skrevet ei bok om hvordan han opplevde og tolket Biafra-krigen. Etter å ha lest En halv gul sol skulle jeg gjerne bli kjent med Achebes betraktninger. Dette "ballær på seg", som vi sier på mine kanter.

Sidelinja er en dårlig posisjon hvis du har mer å formidle. Bare fortsett, du.

I sosiale sammenhenger drikkes det anselige mengder palmevin i de ni landsbyene. Jeg har spekulert litt på hva slags fluidum dette kunne være, som ble beskrevet som "sterk og god" allerede dagen etter at den var tappet. Og sannelig fant jeg informasjon:

Interessant med ulike tolkninger! Jeg oppfatter ikke Okonkwo som mer barbarisk enn våre dagers konemishandlere, og jeg tror ikke han er en typisk representant for "umuofianerne"; de hadde jo tradisjon for å drøfte problemene før de satte i verk straffetiltak. Enig med deg i at Okonkwo var respektert for mot og styrke, men klokskapen er jeg mer i tvil om.

Jeg skulle også gjerne lese mer om dette samfunnets utvikling. I En halv gul sol av Chimamanda Adichie blir vi kjent med igbo-folk i Biafra-perioden, men Achebe har skrevet to bøker til om utviklingen fram mot sekstitallet og selvstendigheten. Jeg må visst få tak i dem. Ønskelista bare vokser og vokser etter min inntreden i Bokelskere!

Her er et avsnitt fra Store norske leksikon:

Både i Things Fall Apart og i Arrow of God ga Achebe en skildring av
det gamle ibo-samfunnet, der mot, hardt arbeid og materiell rikdom ble
verdsatt høyt. Han viste at det også var et samfunn preget av
splittelse. Hovedpersonene kjemper mot en uavvendelig forandring, som
de ironisk nok bidrar til gjennom sin stahet og personlige stolthet,
nettopp karaktertrekk som samfunnet rundt dem fremelsker. No Longer at
Ease behandler motsetninger mellom gammelt og nytt i en historie om en
ung mann i slutten av 1950-årene, da Nigeria var i ferd med å bli
selvstendig.

Jeg tror ikke de to siste i trilogien er oversatt til norsk.

Interessant omtale av Achebes betydning for "nye" nigerianske forfattere. (Jeg har relativt nylig lest En halv gul sol, som handler om Biafras korte eksistens som sjølstendig stat.)

Han har vist oss at dersom vi prøver å redusere historia til éi fortelling, har vi tapt. Det finst aldri berre ei stemme, ei sanning, ein røyndom. Det er dei mange stemmene vi skal høyre på og lære av. Og Achebe skal vi høyre på og lære av. Lenge.

Det brakte tankene mine til en bunke med utklipp, som jeg stundom finner når jeg leter etter noe helt annet. For eksempel et sitat fra ukebladet Hjemmet i 1904, der det gis gode råd til kvinner:

"VIS MÅDEHOLD MED LEGEMSØVELSER
Det er nu påvist at boldspil og andre almindelige udendørs legemsøvelser er farlige og medfører forøgt svaghet og nervøsitet. En pludselig anstrengelse av legemets muskler, f.eks. ved voldsom springen, fører til hjerteklappelse, som efterhånden udvikler sig til en kronisk hjertelidelse."

Det er vel unødvendig å si at jeg aldri har falt for fristelsen til "voldsom springen" etter at dette ble kjent for meg.

Absolutt enig med deg, Lillevi: Litterære kvaliteter avhenger ikke av hvorvidt hovedpersonen er et likandes menneske. Boka er strålende! Men Okonkwos notoriske mangel på selvbeherskelse greier jeg ikke å forstå ut fra kultur og tradisjon. Flere av mennene i klanen ville ha tenkt seg om før de slo, skjøt og knivstakk. Okonkwo bare gjør det uten å reflektere. Mentalt syk er han definitivt ikke, ei heller mindre begavet. Medfølelsen er jeg med på, men ikke sympatien.

Slutten på første del nærmer seg, og jeg får bare si det som det er: Jeg liker ikke Okonkwo. Det er 38 år siden jeg leste boka første gang, på ei tid da man på død og liv skulle være tolerant og (bort)forklare usympatiske trekk ved å henvise til kultur og tradisjon. Nå, ved annen gangs lesing, må jeg i alle fall legge til nok en faktor, nemlig personlighet. Selvsagt er Okonkwo preget av kultur og tradisjon i klanen sin, men samtidig har han jo vitterlig personlige egenskaper som stundom ikke faller smak hos resten av klanen og dermed ikke kan kalles kulturbetinget. Vi opplever jo at han blir irettesatt etter et par av voldsepisodene, og hos vennen Obierika finner vi ikke disse aggressive reaksjonene på enhver motgang.

Menn av Okonkwos kaliber finnes over hele verden. Menn som griper til vold når de går tom for argumenter. Saktens viser de forsonlige trekk iblant, men Okonkwo oppfatter slike trekk som svakheter. Det er synd på ham - han mangler evnen til å glede seg. Men jeg liker ham ikke.

Hver gang jeg er i ferd med å falle for fristelsen til å tenke at denne boka beskriver et primitivt, voldelig samfunn, er det greit å ha Amnestys rapporter i bakhodet: I vår "siviliserte" verden praktiseres fortsatt dødsstraff i bortimot 60 land (henging, nakkeskudd og andre skudd, elektrisk stol, giftsprøyter ...), og halvparten av alle land i verden praktiserer fysisk og psykisk tortur. Med øverste myndigheters fulle velsignelse. Deriblant noen land vi ellers gjerne sammenlikner oss med.

Hos meg landet terningen på en treer. Det er nok ikke bare Naipauls skyld. Han har interessante skildringer av møter med muslimer, og tanker omkring islam som er vel verd å reflektere over. Det var lett å finne paralleller til dagens situasjon på verdensbasis. Det finnes åpenbart like mange varianter av islam som av kristendom, og ikke alle troende er helt bevisste på hvilke "sannheter" de baserer troen sin på.
Jeg synes fortellingen til tider er usammenhengende og klønete komponert, men framfor alt ble jeg frustrert over den norske oversettelsen. Antakelig burde jeg visst at Geir Uthaug er riksmålsmann, men det visste jeg ikke. Og han har oversatt denne boka til et så utpreget alderdommelig riksmål, at jeg ble helt overveldet. Jeg hadde ikke forestilt meg at noen på 1980-tallet fremdeles brukte nu, efter, sprog, videnskap, venninde etc. I tillegg er boka full av stavefeil, grammatikkfeil og trykkfeil. Disse svakhetene kan man selvsagt ikke klandre forfatteren for, men både forlag og oversetter har gjort en slurvete jobb.

Vennlig, men litt fjern, kanskje? Jeg opplever Mummimamma som det trygge, faste holdepunktet blant alle farlighetene i Mummidalen!

To uker.

Der var mammuten i hus. Seks bøker, hvorav en etymologisk - hurra!

Vi har tre nobelprisvinnere i litteratur i dette landet: Bjørnson, Undset og Hamsun. Både Aulestad og Bjerkebæk er åpne for publikum. Likeså Ratvollen (Falkberget) og Venstøp (Ibsen), som jeg kommer på i farta, i tillegg til dem du nevner. Hvordan det økonomiske er ordnet, vet jeg ikke - jeg tipper at det er en kombinasjon av offentlige og private bidrag. Hamsun var den han var, og lokalt har det trolig ikke vært stemning for å bidra til vedlikeholdet av Nørholm. Men han leses tross alt fremdeles verden over, og det kommer faktisk tilreisende som gjerne vil se hjemmet hans. Det får de altså ikke. Jeg synes det er smålig.
Men nå er det jo blitt slik i kulturlandet Norge at også en del stavkirker må stenge dørene på grunn av manglende vedlikeholdsmidler. Men sånn blir det vel når myndighetene legger til rette for vekst i privat kjøpekraft framfor bevaring av kulturskatter. Jeg gremmes.

Greit valg. Denne har jeg hatt som pensum en gang for lenge, lenge siden. Forelesningsnotatene er nok blitt borte etter utallige flyttesjauer, men boka har jeg fortsatt i hylla. Jeg har likevel bestilt en norsk utgave, så jeg kan sammenlikne litt (og lese Nadine Gordimers forord).

Det tyder på at vi har foreslått bøker som mange har lyst til å lese! I øyeblikket (20:15) har Chinua Achebe en knapp ledelse!

Alt skriftspråk er basert på talespråk. Ordstillingen du refererer, er i bruk flere steder i Norge. Altså riktig for dem som ønsker å si/skrive det slik.