Bokelskere.no

Alt skriftspråk er basert på talespråk. Ordstillingen du refererer, er i bruk flere steder i Norge. Altså riktig for dem som ønsker å si/skrive det slik.

Der slo sporhunden Gretemor til igjen! Du er unik. Så finner man altså ut at denne oversettelsen gjorde Klæboe allerede i 1962 - for Radioteateret! Og omarbeidet den trolig til teatermanus for Det Norske Teatret i 1976. (Om du nå skulle greie å oppspore del 2 også, tror jeg likevel jeg kommer til å tråle antikvariatene før jeg gir meg i kast med denne versjonen!)

Takk skal du ha, Ingunn! Men bokmålsutgaven tror jeg nok jeg finner på et antikvariat om det skulle bli aktuelt.

Takk for godt detektivarbeid! Den versjonen er nok neppe utgitt i bokform.

Godt forslag! Vet du hvem som oversatte den til forestillingen på Det Norske Teateret? Jeg skulle gjerne lese den framfor bokmålsversjonen!

Filmen med Omar Sharif (for ikke å snakke om vidunderlige Julie Christie!) er vel verd å se. En langsom, dvelende film med utsøkt fotografering. Boka er også god, men også MEGET langsom.

Tanken har streifet meg også!

Pussig hvor ulikt vi oppfatter ting. For meg var det nettopp fru Wiik som var det sentrale elementet i historien.

Litt situasjonsbetinget, tror jeg, men av og til irriterer det meg umåtelig. For tida leser jeg V.S. Naipauls Blant de troende, som må leses langsomt om man skal få med seg nyansene i framstillingen. Dermed blir språkflausene desto tydeligere. Hva skal en for eksempel si om sånt som dette: "[han] satte seg på plenen sammen med Ahmed og jeg." Liknende feil dukker opp rett som det er, og stavefeilene florerer. Men jeg tror Naipaul egentlig har skrevet ei bedre bok enn den norske utgaven skulle tilsi, så her må nok ansvaret legges på oversetteren og forlaget. Hva terningen lander på til slutt, vet jeg ikke ennå, men om jeg gir trekk for pinlig språkkvalitet, vil det sannsynligvis være urettferdig mot forfatteren. Dilemma!

Meget subjektiv begrunnelse i nattens mulm og mørke: Jeg "snublet" over noen ord av nylig avdøde Andre Brink, der han uttrykte dyp bekymring over utviklingen av det sørafrikanske samfunnet etter Mandelas død. Og plutselig var tankene mine 50+ år tilbake, hos Alan Paton, som var den første som gjorde apartheid-systemet kjent for verden gjennom skjønnlitteratur: Cry, the Beloved Country, som ble oversatt til flere språk (norsk i 1950). Jeg mener å huske at jeg likte boka den gangen i oldtida, men vet naturligvis ikke om den har tålt tidens tann. Ifølge omtalene skal det være en ganske enkel historie med en klar moral. Siden det er en prest som er hovedperson, utelukker jeg ikke at moralen kan ha et religiøst tilsnitt.

Som et kuriosum kan jeg nevne at boka skal ha vært inspirasjonskilde til musikalen Lost in the Stars av Kurt Weill og Maxwell Anderson - mange av sangene derfra har fått klassikerstatus takket være noen av jazzens ypperste artister. Denne for eksempel:

Before Lord God made the sea and the land
he held all the stars in the palm of his hand,
ad they ran through his fingers like grains of sand,
and one little star fell alone.
Then the Lord God hunted through the wide night air
for the little dark star on the wind down there.
And he stated and promised he'd take special care
so it wouldn't get lost again.
Now a man don't mind if the stars grow dim
and the clouds blow over and darken him,
so long as the Lord God's watching over them,
keeping track how it all goes on.
But I've been walking through the night and the day
till my eyes get weary and my head turns gray,
and sometimes it seems maybe God's gone away,
forgetting the promise that we heard him say.
And we're lost out there in the stars,
Little stars, big stars blowing through the night,
And we're lost out there in the stars.

Boka står i hylla, og jeg kommer til å lese den uansett, men skulle gjerne hatt godt lesefølge.

Jeg har lyst til å gjenlese Alan Patons
Gråt, mitt elskede land!

Leseperioden nærmer seg slutten, og dermed er det kanskje på tide å oppsummere leseopplevelsen. Jeg har lest og lest, både Lagerlöfs ord og kommentarene fra dere alle, og prøvd å mobilisere både begeistring og entusiasme, men det skjærer seg for meg. Iblant glimter det til med et kapittel som løfter lesestemningen en smule - men så blir det plutselig for mye av det gode. Panegyrikk og melodrama i såpass rause porsjoner greier jeg ikke å fordøye.

Hva er det Selma vil med denne boka? Lovprise folket og naturen i Värmland, som en slags heimstad-dikter? Fortelle historien om Gösta Berlings fall og moralske oppreisning, takket være - hva eller hvem? Jeg ser ikke sammenhengene; den røde tråden som eventuelt måtte finnes, er så tynn at jeg strever med å få øye på den.

Når jeg gir en firer på terningen, skyldes det for det første de kapitlene innimellom der vi får del i noen av kavalerenes (og de skjønne damenes) bakgrunn; for det andre det lettflytende språket. Dette var ingen tung bok å lese, men jeg hadde nok ventet meg noe annet.

Takk for alle positive, negative, begeistrede og kloke kommentarer!

"Hverken" var ute av ordlistene en periode, men er kommet inn igjen. "Ham" har aldri vært ute, men er likestilt med "han". Dette gjelder "offisielt", normert bokmål. Men så sant man ikke er skoleelev/student eller offentlig ansatt, kan man bruke språket akkurat som man vil. Det gjør de fleste forfattere.

Takk for mange gode, opprørende og tankevekkende lesestunder.

Leit at du ikke kan spe på døgnet med noen lese (- og skrive)timer. Dine innlegg gir oss ofte nye vinklinger og litt ekstra temperatur i diskusjonene.

(Uttrykket "Man har tid til det man vil" låter bare arrogant i visse perioder av livet).

Du treffer blink når det gjelder Scarlett: Uhelbredelig bortskjemt er uttrykket jeg ville brukt. Og ganske ensporet. Men etter hvert som jeg leste, ble det Melanie som irriterte meg mest - hun er jo for god til å være sann.

Les bind 2 også, Wolfcat, så får du kanskje et ørlite mer nyansert syn på Scarlett, som faktisk bruker sin ensporede styrke på å kjempe for det hun har kjært. At hun ikke er riktig klar over hva det er hun har mest kjært, blir jo verst for henne sjøl.

Det er nesten så man får litt angst. Her har vi en forfatter som har gitt ut ei eneste bok, faktisk ei av de beste bøkene jeg har lest noensinne. Hva om den opprinnelige historien bidrar til å dytte Harper Lee fra pidestallen og ned blant middelmådighetene? Dette skulle altså vært debutboka hennes - som forlaget ikke ville gi ut.

Men nysgjerrig som jeg er når det gjelder bøker, kommer jeg nok til å lese den før eller siden.

Jeg fant faktisk flere romaner jeg gjerne vil lese, pluss ordboka du nevner. Og jeg har/kan rydde plass i ulest-hylla mi. Forhåndsbestilling med seinere henting i bokhandel: Åtte bøker for en tusenlapp - det lar seg høre. Men tidligere erfaring tilsier at en del av dem nok allerede er utsolgt.

Ehm - det heter vel Hebdo?

Karakteristikken "skjødesløs" stemmer vel nokså godt med Ekeby-pensjonærene?