Bokelskere.no

Dette er den andre boka i Linnas "Nordstjerne-trilogi". I den første ble vi presentert for husmannen Jussi Koskela og hans familie. Her er det neste generasjon Koskela som står i sentrum, men omgivelsene og relasjonene i nabolaget er de samme: tjenestefolk og husmenn "mot" sjøleiende bønder. Første verdenskrig bryter ut, fattigdommen i Finland griper om seg, og konfliktene i samfunnet tilspisses. Jussis sønn Akseli, som helt fra barndommen har vært en "sint, ung mann", peker seg ut som en selvskreven leder for proletarene i hjembygda.
Boka gir til dels rå skildringer fra opptakten til borgerkrigen, selve krigen og tida etterpå, da et stort antall "røde" ble vilkårlig fengslet, utsultet og henrettet, men Linna veksler mellom å berette fra krigsscenene, fra fangeleirene og fra hverdagslivet hjemme i bygda, alt like usentimentalt og av og til med ramsalt humor.

Mens jeg leste, tenkte jeg litt på Kjell Westös Der vi engang gikk - han forteller også om denne perioden i finsk historie. Men hans personer er byfolk, mens Linna holder seg til landsbygda. Hvilken side han stiller seg på, er det ingen tvil om, men han greier likevel å nyansere en del av persongalleriet sitt. Mange av de "røde" er langt fra mors beste barn, og en del av de "hvite" handler faktisk ut fra fornuftige motiver.

Det er nærmest beundringsverdig at dette nabofolket vårt greier å stå fram som en samlet nasjon etter alt de har vært gjennom. Jeg gleder meg til den siste boka - der blir det kanskje noen hint om forsoningsprosessen?

Hvorfor feire en billedkunstner på Bokelskere? Fordi dagens 75-åring er en meget produktiv kunstner som i en årrekke har vært benyttet som illustratør av andres bøker (bl.a. Knut Hamsun, Petter Dass, Halvdan Sivertsen, Trygve Hoff), og som også har gitt ut egne bøker med tekst og illustrasjoner, oftest fra kyststrøka i Nordland. Her er ett eksempel.

Det vakte for øvrig en viss oppsikt den gangen han ga ut sin versjon Draumkvedet, med motiver fra Vest-Telemark og med seg sjøl i rollen som Olav Åsteson.

Der falt verden på plass igjen. Ordnung muss sein.

Beklager, men jeg er ikke helt komfortabel med forfattere som oppretter profil på Bokelskere for å markedsføre sine egne bøker.

Mye morsomt, men noen elg fant ikke jeg heller, enda jeg pleier å være ganske utholdende når jeg leiter etter noe.

Sølvfaks? Kari Kveldsmat? Sidsel Sidserk?
De jeg husker best, tror jeg må være Marie Hamsuns Bygdebarn. Fire eller fem bøker med humor og uten moralsk pekefinger.

Det er rart hvordan tanker plutselig dukker opp. Det du sier om film, fikk meg øyeblikkelig til å tenke på Sergio Leones The good, the bad and the ugly - der jeg ikke synes noen av hovedpersonene bruker særlig rosverdige metoder, men der vi likevel heier på Blondie. Er det fordi han er den minst uspiselige av de tre?

I farta kommer jeg ikke på så mange eksempler fra litteraturen, men i gode krimbøker er det jo av og til slik at vi får en viss sympati med den skyldige, av forskjellige årsaker. Han/hun skal naturligvis ha sin straff - ikke som samfunnets hevn, men som samfunnets signal om at visse typer handlinger ikke kan tolereres. Og kanskje en mulighet til ettertanke og forbedring, selv om straffen ofte har den stikk motsatte effekten.

CormacMcCarthy har skrevet et par bøker der hovedpersonen(e) ikke framstår som særlig hyggelige. Spesielt Et Guds barn handler om en som ikke kan kalles sympatisk i noen henseende - men boka var likevel både god og tankevekkende.

Jeg tror egentlig ikke det er så stor forskjell på bok og film, bortsett fra at boka kan gå mer i dybden og beskrive ting som blir vanskelige i en film. Ei god bok er ei bok som spiller på de rette strengene i oss, uavhengig av hovedpersonens moral.

"mere" er også dialekt.

Rett inn på ønskelista!

Vi har alle våre kjepphester når det gjelder språk. Jeg skriver verken "mere" eller "fler" sjøl, men lar andre få gjøre det av hjertens lyst.

Hva synes du forresten om "Ut og stjæle hester" som tittel?

Det stod nok ikke som "tillatt" bøyningsform i ordbøkene den gangen hun skrev diktet. Men så er det da heldigvis bare lærere, skoleelever/studenter og offentlig ansatte som trenger å holde seg strengt til normert skriftspråk.

Men det handler jo ikke om hester.
Tenk deg at du har en dårlig dag. Det regner. Det er kaos i hodet ditt. Du virrer rastløst omkring og kaster et tilfeldig blikk ut vinduet. Får øye på noen hester ... Og så tar vi det derfra.

Jeg blir forresten så nysgjerrig på hva du refererer til som ukorrekt norsk: Hva er det du ser som jeg ikke ser?

Jeg har lest den også og mener bestemt at jeg fullførte, men det var definitivt ingen feelgood-bok. Wexford, derimot, er trygg og traust. Likner litt på Karin Fossums Konrad Sejer.

Rendell skrev iallfall to typer historier: Alle bøkene om inspektør Wexford er nokså tradisjonell krim; møysommelig, tenksom oppnøsting av forbrytelser. Men hun skrev også psykologiske thrillere der etterforskning ikke er poenget, der hovedpersonene er sære utskudd i samfunnet, og der det begås underlige handlinger ut fra enda underligere, dyptliggende motiver. Ubehagelig lesning, iallfall for meg. Prøv Rottweileren eller Dukken som drepte.

Ikke nødvendigvis. Jeg spør for å få vite hva slags diskusjon det er du legger opp til. Bokelskere er for meg et forum der man diskuterer bøker/litteratur, og jeg er gjerne med på diskusjoner om "hjelpevillighet" osv i litteraturen, men ikke i sin alminnelighet.

Du har forresten ikke svart på spørsmålet.

I dag, 30. april,
er det 40 år siden Vietnamkrigen var over.

You fasten all the triggers
For the others to fire
Then you set back and watch
When the death count gets higher
You hide in your mansion
As young people's blood
Flows out of their bodies
And is buried in the mud.

Fra Masters of war (Bob Dylan)

Mine kunnskaper om verden utvides stadig! Fra historiepensum husker vi India som «juvelen i kronen» til den britiske monarken, vi husker selvstendigheten, utskillelsen av Vest- og Øst-Pakistan, som etter hvert ble to separate stater. Vi har også hørt om hvilke omfattende folkeforflytninger denne utviklingen førte med seg: Hinduer fra Pakistan til India, muslimer fra India til Pakistan og seinere Bangladesh. Men det var mange forflytninger etter det.

Handlingen i denne romanen er lagt til Sundarbans innerst i Bengalbukta, der Ganges, Meghna og Bramaputra møtes og danner verdens største elvedelta. Her er det ingen grense mellom elv og hav, og de utallige øyene påvirkes, formes og omformes av det kraftige tidevannet.
Her bor Fokir, analfabeten som kjenner vannveiene ut og inn, hit kommer Piya for å kartlegge sjeldne elvedelfiner, og hit kommer Kanai for å lese sin onkels siste nedtegnelser.

Hele handlingen i Tidevannslandet er bygd opp omkring onkelens beretning om en gruppe flyktninger fra Bangladesh. De ble først samlet i leirer, men mange av dem flyktet videre til Sundarbans og slo seg ned på øya Morichjhapi, uten myndighetenes tillatelse. «Storsamfunnet» besluttet etter kort tid å drive disse «okkupantene» vekk fra øya. Det ble satt inn politi og militære, og øya ble isolert fra omverdenen, med det resultat at hundrevis av nybyggerne døde, noen som følge av skudd fra politiet, andre av sult og sykdom. Resten ble fjernet fra øya med makt og sendt tilbake til leirene. Dette skjedde i 1979.(!)

De konkrete fakta om denne hendelsen er visst aldri kommet fram i lyset. Indiske myndigheter forsøkte å avdramatisere episoden, men Amitav Ghosh omtaler den som «Morichjhapi-massakren» og har spunnet en spennende nåtidsfortelling rundt dette. Vi får del i kjærlighet, sjalusi, farlig farvann, mektige og idylliske naturopplevelser, overtro, framtidsdrømmer, fremmedgjøring og menneskers vilje til å klore seg fast der de har røttene sine.

Amitav Ghosh er en forfatter jeg har stor sans for. I denne boka er han kanskje litt mer "doserende" enn i de bøkene jeg har lest tidligere, men jeg fikk et godt bilde av et område i verden som var ganske ukjent for meg fra før.

Haugen fortjener gratulasjoner i fleng, og bokelskerne her inne tåler nok doble opplysninger.

eg held på
med det vanskelegaste arbeidet:
gjere verden verkeleg

derfor freistar eg
oversette «du» til
hud og 37° C

Språkets geriljasoldat fyller 70 - gratulerer, Paal-Helge Haugen!