Bokelskere.no

Hva er virkelighet, hva er drøm, og hva er ønsketenking i denne fortellinga? Her gis det så mange tolkingsmuligheter at det er bare å la leserfantasien få fritt spillerom. Hovland illustrerer på sitt finurlige vis hva som kan skje når hendelser som er avgjørende for et ungt menneskes mentale utvikling, forties.

Apropos referanser: I huset der hovedpersonen vår bor, finnes det tre bøker: Bibelen, Huck Finn og ei bok om Elvis Presley. Det virker ikke som den unge gutten har lest stort annet enn dette. Men Hardyguttene dukker likevel opp et par steder i opplevelsene (drømmene?) hans. Mystisk.

Tor Åge Bringsværd har karakterisert denne boka som "Satire i verdensklasse". Det tok jeg som et løfte om kvalitet, siden Bringsværd er en forfatter jeg har stor respekt for. Dessverre holdt det ikke i dette tilfellet. For meg ble dette bare et krampaktig forsøk på samfunnskritikk med langdryge, småkomiske virkemidler. Sorry, Bringsværd!

Island, tidlig i forrige århundre. Olafur blir "satt bort" til en fosterfamilie, blir hundset og går for lut og kaldt vann i barndomsåra, blir sjuk og lenket til senga og gjør ingen nytte for seg lenger, blir flytta til et annet sogn der han også betraktes som en byrde for samfunnet. Noen arbeidskar blir han aldri, selv om han på uforklarlig vis kommer seg på beina igjen etter sjukdommen.

Olafur ser skjønnhet som det viktigste i livet og titulerer seg etter hvert som skald. Han skriver og skriver, får solgt et og annet dikt iblant, men det er et arbeid som kaster lite av seg. Forsørge den lille familien sin kan han ikke, og bryr seg tilsynelatende ikke særlig om det.

Et resymé av de fire romanene (Verdens lys, Sommerlandets slott, Skaldens hus og Himmelens skjønnhet)som utgjør fortellingen om Olafur Karasons omskiftelige liv, blir for omfattende. Vi får innblikk i samfunnsforhold, klasseskille, foreningsliv, overtro, tradisjoner, nasjonalisme, korrupsjon og rettsvesen, for å nevne noe. Olafur blir innblanda i episoder som involverer alle disse forholda, men bryr seg lite om annet enn å søke skjønnheten. Han er en fredelig person, gjør aldri opprør mot urett, verken på vegne av seg sjøl eller andre.

Jeg blir ikke klok på denne hovedpersonen, og finner ingen omtaler av bøkene noe sted. Det ser ut til at jeg er den eneste her på Bokelskere som følger bøkene, og de fantes ikke i databasen, så jeg måtte legge dem inn på egen hånd. Litt merkelig når det gjelder en nobelprisvinner?

Skulle så gjerne ha fått noen innspill når det gjelder Olafur: Er han en egoistisk, likeglad bløffmaker, eller et oppriktig, sannhetssøkende menneske?

"... men kunne sangen forsone?"

Jeg har akkurat lest ut boka. I det siste kapittelet er Andreas tilbake i hjembygda og blir overtalt til å spille i kirka. I min tolkning bærer denne "sangen" bud om at ei forsoning er langt unna, - og jeg tenker at dette er hovedbudskapet til Heivoll. Slike splittelser blir man ikke så fort ferdig med i ei lita bygd.

Denne boka er en klassiker, skjønner jeg nå, bortimot 60 år etter at den kom på norsk første gang. Jeg husker godt at den var en "snakkis", men var vel for opptatt av annet lesestoff den gangen til å bry meg noe større. Etter å ha lest den skjønner jeg bedre hvorfor den vakte en viss oppsikt, men samtidig blir jeg overrasket over at den også ble omtalt som en smule "vovet" i Norge på sekstitallet.

Boka handler om en venninnegjeng og deres gjøren og laden i tida rundt 1930, med vage referanser til depresjonen. I mine øyne er det eneste disse unge damene har til felles, at de har tilbrakt noen studieår sammen på en velrenommert skole, og at de hører hjemme i den øvre middelklassen. De fleste av dem framstår for meg som naive, usjølstendige, uvitende, fordomsfulle, autoritetstro og konvensjonelle, men med flere unntak som gjør at jeg ikke helt tror på det tette samholdet. Betroelser og sladder utgjør en vesentlig del av fellesskapet.

Likevel likte jeg det jeg leste. Det sies at Mary McCarthy påsto at hun ikke var feminist, men hun har iallfall tydelig vist at kvinneuniverset har utvidet seg siden Gruppen famlet seg fram uten annet mål enn å opprettholde fasaden.

Du må nesten gi litt flere spor å gå etter. Har du noen idé om forfatterens kjønn og nasjonalitet, ev. om boka er utgitt nylig?

Og ikke minst med politisk og kulturelt perspektiv! Vi aner hvordan sovjetkulturen har lagt til rette for den stormannsgalskapen vi ser i disse dager.

Diskusjonstråden Beste bok de siste 125 år startet for ca. to måneder siden. At det ikke ble så mange deltakere, skyldes kanskje det du nevner, nemlig at mange potensielle forslagsstillere ikke er innom her så ofte. Du kan jo sjekke progresjonen hvis du gidder - undervegs har det vært et hav av nominasjoner.

Med generasjonsskille tenker jeg mest på at dette gjelder bøker fra de siste 125 åra, Når en tenker over hvor mye fremragende litteratur som er utgitt i løpet av dette tidsrommet, forbauser det meg at såpass nye forfattere som Murakami og Nygårdshaug kom så høyt oppe på resultatlista. Gode bøker, men "verdens beste", liksom?

Takk for god ledelse av en lang prosess! Synd at vi ikke fikk med oss flere dedikerte bokelskere på dette eksperimentet helt fra starten av - med i overkant av 60 avgitte stemmer kan vi gå ut fra at det er et tjuetalls medlemmer som har stemt fram dette resultatet. Neppe særlig representativt?

Gullmedaljen er fortjent, men lista over sølvvinnere viser et generasjonsskille, synes jeg. Og så har jo vinnerlista ei påfallende norsk slagside, men det var vel ikke uventa?

At man aldri lærer! Jeg lot meg lure av positive omtaler og fikk denne boka i hus da den var på tilbud i Bokklubben. Nytt bekjentskap i krimsjangeren var kanskje verd å teste ut, tenkte jeg. Så feil kan man ta. Sidetallet (600+) burde ha vært en advarsel, men nå har jeg altså kommet meg gjennom hele mursteinen, som ble ulidelig langdryg etter hvert.

Spennende historie, men når detaljerte beskrivelser av landskap, vintervær og føreforhold i Alpene tar såpass stor plass som her, blir det nesten komisk. Leseren skjønner uhyggen uten å få servert fjellskrenter, snøstorm og sluddbyger på annenhver side. Når vi i tillegg har en hovedperson som tåler å bli banka opp, hengt og forgifta i løpet av få dager, og så etter kort tid stavrer seg ut av sjukesenga for å fange skurker, blir det for mye action for meg.

Jeg har altså tilbrakt flere dager med Minier i mars 2022, men lover at det ikke skal gjenta seg. Nå trenger jeg noe lettbeint og lettlest - Paasilinna ligger lagelig til i hylla!

Pussig hvor engasjert man kan bli. Nå prøver jeg å komme meg ned på jorda igjen:

Her på Bokelskere er det nå i overkant av 45000 medlemmer. I denne diskusjonen/prosessen er vi et par promille som deltar, tenker jeg etter litt forenkla hoderegning. Hva det endelige resultatet enn blir, vil det dermed ikke bevise annet enn at vi er en liten minoritet i en større sammenheng. Men litt spennende er det jo uansett ...

I opptellinga mi kommer jeg til 59 titler. Greit nok å ta ei avstemning blant alle disse, men jeg har en mistanke om at det stort sett vil være de samme deltakerne i ei ny avstemning som i den første, og dermed er vi vel like langt? Jeg vil fortsatt stemme på Klosterkrønike og du på Ricardo Reis. Jeg vil fortsatt , som den eneste, tviholde på Dsjamilja og Margfolket. Med mindre vi kan mobilisere en god del flere "velgere", vil neste runde ikke bringe store forandringer, tenker jeg.

Enig med Lillevi. Vi kan ikke "rigge" valget. Synd med Saramago, men han må vi nok ofre!

Det ligger an til ny avstemning, ja. Jeg foreslår at vi denne gangen korter ned lista og bare stemmer på de bøkene som har fått mer enn én stemme.

Takk for en knallgod omtale! Det som greip meg mest i denne boka, var all kjærlighet og omsorg midt i all brutaliteten. Det gjennomsyrer hele fortellingen, både på og mellom linjene, at dette er en familie der den viktigste oppgaven er å ta vare på hverandre. Med Katrina som truende bakteppe gjennom hvert kapittel blir spenningen nesten uutholdelig: Hvordan skal disse menneskene greie å ta vare på hverandre når katastrofen kommer? Og etterpå, når hele tilværelsen er smadret, hva gjør de da? Det siste spørsmålet blir overlatt til leserens fantasi.

Jeg tenkte for flere år siden at jeg var ferdig med Jo Nesbø, etter hvert som han ble stadig mer blodtørstig og utbroderende i voldsskildringene sine. Men da han tok utfordringen om å skrive ei bok basert på et Shakespeare-drama, ble jeg nysgjerrig. Nå har jeg altså lest Macbeth, i to versjoner på kort tid.

Først leste jeg Shakespeares drama, ei forholdsvis enkel framstilling av fenomenet "makt korrumperer", der framdrifta sort sett illustreres gjennom sceneanvisninger og dialog. 180 sider, inkl. etterord.

Nesbø har i grove trekk holdt seg til den samme problematikken, men har lagt handlingen til en uidentifisert by i Skottland (?) rundt 1970-tallet, altså bortimot 400 år etter Shakespeares utgivelse. Dette "råmaterialet" har han greid å tvære ut til nesten 600 sider ved hjelp av detaljerte skildringer av personer (inkl. familieforhold), framstilling av narkotiske stoff, omgivelser, vær og ikke minst utspekulerte drapsmetoder. Etter hvert begynte jeg å kjede meg og lurte på å avbryte, men jeg holdt ut til siste side.

Men nå er jeg ferdig med Jo Nesbø.

Her er mine fem beste:

• Dsjamilja - Tsjingiz Ajtmatov
• Hundre års ensomhet - Gabriel Garcia Márquez
• Klosterkrønike - José Saramago
• Margfolket - Keri Hulme
• Nattens brød - Johan Falkberget

Kjære vene, her har hoderegninga gått aldeles i ball. Hvor har jeg årstallet 1917 fra, montro?

Da må vel Keiseren av Portugalia også ut (utgitt i 1914).
Likedan med Montgomerys Anne fra Bjørkely fra 1908.

Dessuten bør Karen Blixens Den afrikanske farmen få riktig tittel. (Mitt Afrika er en film, basert på denne boka pluss to andre.)