Bokelskere.no

Ved nærmere ettertanke: De mest minneverdige av Selma Lagerlöfs verker kom vel også ut før 1917. (Her skal man holde tunga rett i munnen!)

Gode forslag. Men både Tolstoj og Turgenjev er vel for gamle i denne sammenhengen?

Prøv her.

Er man ikke pasifist fra før, så blir man det når denne boka er lest. Dette er oppfølgeren til Intet nytt fra vestfronten - hva skjedde med de tyske soldatene etter våpenhvilen i november 1918? Etter fire år i skyttergravene har de utviklet et kameratskap som er blitt sterkere etter hvert som flokken av overlevende blir mindre og mindre. Og så skal de hjem. Det første de opplever der, er at "hjem" ikke er det samme som da de dro. Ernst, som er fortelleren, kommer til et tomrom han ikke forstår. Kameratskap går i oppløsning på grunn av gamle klasse- og interesseforskjeller, myndighetene har ingen planer for hvordan "kompetansen" deres kan brukes og lar dem for det meste seile sin egen sjø.

I disse dager snakkes det mye om at unge mennesker har mista ungdomsåra sine på grunn av pandemirestriksjoner. Her blir vi kjent med unge menn som virkelig har mista ungdommen sin - og ikke på grunn av et uforklarlig virus, men på grunn av menneskelig maktbegjær. Sånt setter tankene i sving og vår egen tilværelse i perspektiv.

Jeg var i tvil om terningkast her og endte til slutt på en svak femmer. Etter lang tid med prøving og feiling, nederlag og tap av enda flere kamerater, skaper nemlig Ernst til slutt sin egen livsfilosofi, og den ble i overkant idyllisk-utopisk i mine øyne. Nå må jeg lese Tre kamerater enda en gang, skjønner jeg.

Takk for tilbakemelding, Lillevi - her var det en del å ta fatt i!

Først Väinö Linna: Det er nok noen flere enn jeg som har "Polstjernen" i samlingene sine, men kanskje ikke så mange. De tre bøkene har jeg lagt til sjøl, siden de ikke finnes i databasen her inne. I bokhylla mi står Høyt mot nord, Opprør og Sønner av et folk, utgitt på Cappelens forlag i 1960 - 63. Merkelig at de har gått under radaren, synes nå jeg.

Pussig at du skulle nevne Tider som fulgte; den leser jeg nå og veit ikke helt hva jeg skal mene ennå, men den har iallfall satt i gang en del tankevirksomhet hos meg så langt.

At du setter spørsmålstegn ved Jensen, Morante og Mistry, kan jeg godt forstå, men jeg har altså plukka bøker fra mitt toppsjikt, som ikke nødvendigvis stemmer overens med andres preferanser. Og så skrev jeg et innlegg da jeg hadde "strippa" denne lista til ett verk per geografisk område.

Å skulle arrangere avstemning ut fra de forslaga som er kommet til nå, anser jeg som en halsbrekkende oppgave. Nå har jo gretemor lagt ut lenke til New York Times' framgangsmåte, der det viser seg at alle forslaga de fikk inn, ble silt ned til 25 bøker (tror jeg det var), som leserne kunne stemme på. Om noen her inne vil gi seg i kast med noe sånt, hadde det vært interessant, men det overgår dessverre min kapasitet.

Boka står på vent i "skal lese-hylla". Da den kom i hus, bestemte jeg meg for å lese Det sjuende møte i reprise først, og dermed ble oppfølgeren litt borte for meg. Den skal hentes fram igjen snarest - takk for påminnelsen!

Da det ble klart at oppgava gjaldt uansett nasjonalitet, måtte jeg saumfare boksamlinga mi. Det resulterte i den lista jeg la ut i går, og la det være sagt med det samme: Dette er mine egne, helt personlige preferanser, bøker som har talt mer til hjertet enn til forstanden. De geografiske grensene jeg har trukket opp, er etter eget skjønn. Så har jeg brukt eliminasjonsmetoden og stått igjen med ett verk fra hvert område, som svar på spørsmålet: Hvilken vil jeg aller helst lese (enda) en gang til?

Norden:
Johan Falkberget: Nattens brød. Et hav av sterke konkurrenter, men sånn ble det.

Nord-Europa:
Graham Greene: Monsignor Quijote. De store britiske og tyske får ha meg unnskyldt, men dette var ønskereprisen.

Sør-Europa:
José Saramago: Klosterkrønike. Bortimot uten konkurranse.

Afrika:
Naguib Mahfouz: Kairo-trilogien. Saftig, sanselig familiekrønike med snev av feminisme.

Asia:
Tsjingiz Ajtmatov: Dsjamilja. Den mest betagende kjærlighetshistorie jeg har lest noen gang.

Nord-Amerika:
John Steinbeck: Vredens druer. Mange sterke konkurrenter, men Tom Joad og familien gikk av med seieren.

Latin-Amerika:
Gabriel Garcia Márquez: Hundre års ensomhet. Min første Márquez gjorde dypt inntrykk!

Oseania:
Keri Hulme: Margfolket. Helt uten konkurranse!

Og hvor ble det av russerne i alt mylderet? De "store" er for gamle i denne sammenhengen, og noen tilsvarende store har jeg ikke funnet - Solsjenitsyn, Sjolokhov og Pasternak får ha meg unnskyldt!

De åtte kandidatene jeg nå står igjen med, nekter jeg å rangere. Dette var en artig øvelse!

Etter hvert ble det stor aktivitet blant en del bokelskere for å svare på Haralds utfordring fra New York Times: Hvilken bok utgitt de siste 125 år er den beste? Jeg har nå saumfart boksamlinga mi uten å finne eksakt svar - kandidatene er jo så altfor mange. Dette er ei liste over mine nominerte, forsøksvis inndelt geografisk: Norden, Nord-Europa, Sør-Europa, Afrika, Asia, Nord-Amerika, Latin-Amerika og Oseania. Om jeg greier å sile ut en "vinner" fra hvert av områdene, vil vise seg.

Jeg regner med at det er norske bøker du spør etter. Men oppgaven er helt umulig. Først Falkberget, så Undset, så Hamsun - og etter hvert kommer man i tanker om både Skram, Sandemose, Hobæk Haff ... Å plassere den ene boka øverst på pallen blir litt meningsløst for en enkeltperson. Men om vi alle foreslo våre favoritter og etterpå tok ei avstemning, så kanskje vi greide å kåre en vinner?

I Bokbua får du kjøpt den for 85 kroner. Utgitt av Bokklubben i 1975.

Dessverre, det ringer ingen bjeller hos meg. Men jeg er ikke veldig belest når det gjelder lyrikk.

Her kan jo noen hver bli nysgjerrig! Hva om du siterte tittel og første linje av diktene, så kunne det jo slumpe til at noen faktisk kjenner dem igjen? Her inne er det jo flust med eksperter og sporhunder. (Kanskje gretemor kommer på banen med nye ideer?)

Takk for nyttig påminnelse! Jeg har ikke lest boka, men har flere ganger vært innom tanken på å lese årets nobelprisvinner. Omtalen din ga meg ny leselyst - nå har jeg bestilt to av de tidligere bøkene hans fra Bokklubben. Så får vi se hva jeg prioriterer av lesing framover; akkurat nå har jeg flere bøker i "skal lese"-hylla som konkurrerer om oppmerksomheten. Luksusproblem!

Takk for tips. Tror jeg velger admin., ellers blir det vel bare enda flere "enkeltinnlegginger" - her er nok av dem fra før!

Jeg sleit lenge med å finne Den tvilsomme tvilling her på Bokelskere, og det problemet er det visst flere som har hatt. Jeg kunne naturligvis ha lagt den inn sjøl, men så kom denne opp på skjermen min. Her må det åpenbart ha skjedd en glipp. Noen som kan "reparere" dette?

Det er ikke alltid like vellykka å plukke med seg bøker fra "billigkasser" sånn i forbifarten. Men det gjorde jeg altså. Har aldri lest noe av Lahlum før, så jeg tenkte det kunne passe med et nytt krimbekjentskap. Nå skjønte jeg etter hvert at dette var den siste i en serie om et ganske spesielt "radarpar", og at jeg dermed mangla en god del bakgrunnsinformasjon. Om jeg hadde starta med den første boka i serien, hadde jeg kanskje fått et bedre inntrykk av Lahlum som krimforfatter. Kanskje.

Som førstegangsleser opplevde jeg forfatteren som langdryg, ordrik og ekstremt detaljorientert. At historien dreier seg om å oppklare tre forbrytelser, som alle skal vurderes og repeteres fra alle mulige synsvinkler, gjør ikke saken bedre. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å kjede meg, men jeg kom i mål til slutt. Trenger ikke lese mer Lahlum-krim.

Rett inn på ønskelista!

Jeg hadde nok for høye forventninger. Marie Takvam har vært en av mine favorittdiktere i mange, mange år. Naturligvis fikk jeg med meg det meste som ble skrevet om henne i "hine hårde dager" om utagerende oppførsel, skamløs ekshibisjonisme og etter hvert alkoholisme og demens. I denne boka hadde jeg venta å få utfyllende kjennskap til Marie som privatmenneske, og det er her jeg synes sønnen svikter. Han levde tross alt midt i en familie på fire helt til han var langt oppe i tenåra, men denne delen av livet feier han over med en harelabb.

Den yngre Marie Takvam var kjent fra "Barnetimen for de minste" gjennom en tiårsperiode som en del av oss fremdeles husker. I disse barnetimene underholdt hun oss med historier og sjølskrevne dikt og sanger. Hadde det ingen innvirkning på stemningen i heimen? Leste hun eventyr for barna sine? Sang hun for dem? Oppdro hun dem? Inspirerte hun dem? Og hvor ble det av lillesøster i alt mylderet? Hun er såvidt nevnt i en bisetning der Magnus tilstår at han ble grepet av heftig sjalusi da hun ble født.

Grunnen til at terningen min landa på en firer, er alle de herlige dikta han legger inn i fortellingen; et klokt grep all den tid han virker så uvillig til å gå i dybden på følelser i selve teksten.

Jeg har googla en del de siste dagene for å finne spor etter Marie Takvams opptredener i Barnetimen for de minste, men uten hell. Har ikke NRK noe av dette i arkivene sine? Trist hvis ettermælet hennes skal bli stående som "utagerende, skamløs, sint og alkoholisert kvasi-feminist". Jeg synes ikke denne erindringsboka endrer noe på det