Bokelskere.no

Det ser ut som du må bestille hele "pakka".

Jeg er også godt i gang med Ine Wang og gjesper ofte. Det blir forhåpentlig klarere etter hvert hva som er hensikten med de langdryge beskrivelsene av ambisjoner, håp, mismot og andre følelser. Med den anseelse Kjærstad har som forfatter, regner jeg med at han har en plan for oppbygginga av dette dramaet. Jeg er for øvrig ganske enig med Hilda i at det hadde gjort seg med litt flere avsnitt. Men det er kanskje også en del av planen at dette skal være tett og kompakt? Vi får vel streve oss videre ...

... og enda flere år før jeg omsider kapitulerte. Som deg har jeg stor forståelse for at bokhandleren følte seg krenket av dama han hadde behandlet med vennlighet og gjestfrihet. Selve innholdet i boka var interessant inntil et visst punkt, da det faktisk begynte å kjede meg.

Etter én roman av Kjærstad for atskillige år siden har jeg også holdt meg på (ærbødig?) avstand. Men i det siste er jo fyren blitt krimforfatter, slik jeg har forstått det, så jeg tar sjansen. Berge er bestilt, sammen med Heim, som var ditt forslag.

Etter å ha lest ei temmelig krevende bok var jeg klar for noe mer "lettbeint". Men dette ble for mye av det gode. Tidsklemme, problemer med sjefen, problemer med foreldre, søsken og svigerforeldre, problemer med barnas lærere, problemer med "vellykka" bloggevenner - jeg ble helt svett av alt som ble dynget på hverandre her. Nå skal jeg lese gammeldags krim.

Alf van der Hagen har valgt en særdeles passende tittel på denne boka. Aldri har jeg forestilt meg at et menneske kan ha en slik lesekapasitet - og attpåtil huske bortimot alt han har lest! Skjønnlitteratur fra "tidenes morgen" og fram til vår tid, filosofi, religion, essays om de forskjelligste emner. Teksten er lagt opp etter samme oppskrift som tidligere bøker av samme forfatter: En samtale der forfatteren sjøl er diskret til stede med spørsmål og kommentarer iblant, men der hovedpersonen er den som fører ordet.

Henning Hagerup er barnebarn av Inger; sønn av Helge og nevø av Klaus. Kanskje ikke så underlig at han endte opp som leser? Vi får del i livet hans fra barndommen og fram til i dag; et omskiftelig liv med gleder og sorger, seire og nederlag, men med litteraturen som kontinuerlig følgesvenn og lidenskap.

Jeg burde muligens ha gitt en sekser for gleden jeg hadde av å lese boka, men må innrømme at en god del av referansene gikk meg hus forbi siden jeg ikke er en leser av samme kaliber som Henning Hagerup. Men jeg har ingen problemer med å anbefale denne boka til alle som setter pris på god litteratur!

Jeg har ikke lest bøkene hennes, men hun var flittig bidragsyter til Sirene i hine hårde dager.

Midt i alt oppstusset omkring koronaviruset nå om dagen velger jeg å foreslå Som pesten av danske Hanne-Vibeke Holst, som jeg kom over på Mammut-salget. Den er litt av en murstein, men jeg skal i alle fall lese den, aleine eller (helst) sammen med andre vettuge lesere!

... og der var sporfinneren Gretemor endelig på plass - takk skal du ha! Jeg slapp billig unna den leiteaksjonen: "drible" står i det aller første avsnittet i boka, og de ulike variantene av "sass" har du informert grundig om.

Når det gjelder ordbøker, er jeg enig i at det er underlig å ikke finne ut av dette i 1960. Men "sass" står faktisk ikke i min Oxford Advanced fra 1974. Jeg burde nok hatt ei amerikansk ordbok også, skjønner jeg. Pluss originalutgaven av Mockingbird.

Jeg er imponert over hva du finner ut, Lillevi! (Nå må jeg vel skumme gjennom boka igjen for å finne ut hvor "drible" og "sippete" står!)

Jeg tror sheriffen ganske enkelt bruker sin sunne fornuft når han insisterer på at Atticus skal skyte. Han vet hvem som er den mest treffsikre av de to og vil sikre at avlivningen skjer så raskt og sikkert som mulig.

Det med brillene er jo litt spesielt, som du sier, men der kjenner jeg meg litt igjen. Mine første briller var lesebriller og fungerte elendig på større avstander. Atticus er en "leser" - kanskje det er lesebriller han har på seg? Først skyver han dem jo bare opp i panna, før de faller ned og blir knust.

Hvem som hadde fullmakt til å avlive dyr i Alabama på 30-tallet, vet jeg ikke, men vi må vel regne med at Atticus faktisk fikk en slags fullmakt fra sheriffen i dette tilfellet? (Det aner meg at byråkratiet ikke var så strengt som vi er vant til i dag.)

Takk skal du ha, Torill. Da er det vel Elster som har bomma ...

En skal ikke stole for mye på sin egen observasjonsevne. Denne gangen oppdaget jeg noe jeg aldri har lagt merke til før: I kapittel 25 får vi et par avsnitt om Maycombe Tribune, der redaktør Underwood i lederspalta si bl.a. skriver at Tom Robinson var blitt dømt av "tolv gode og ugilde menn". Kan det tolkes som en tilsiktet fornærmelse fra redaktørens side, eller må jeg mistenke Magli Elster for en alvorlig spåklig glipp?

Skulle gjerne vite hvordan dette er uttrykt på originalspråket - og i de nyere oversettelsene!

Heck Tate gjorde definitivt ingen god figur i vitneboksen, men han har jo også opptrådt tidligere i boka, i den dramatiske "mad dog"-episoden. Også der virker han både forstandig og våken.

Dessuten går det fram av hendelsesforløpet at Heck og Atticus må ha kjent hverandre ganske godt helt fra ungdommen av, og at de har en udefinerbar, gjensidig respekt for hverandre. Under rettssaken har Heck "stukket fingeren i jorda", erkjent hvilken setting han står i, og tilpasser seg situasjonen. Han vet hva jurymedlemmene står for og hva utfallet vil bli uansett, og vegrer seg for å legge ekstra skam på jenta. Sånn tenker iallfall jeg.

Fetter Ike er vel ikke nødvendigvis Atticus' søskenbarn slik vi definerer det på norsk. Men han virker jo uansett steingammel, iallfall i Småens beskrivelse, så han kan godt ha vært med i borgerkrigen som ung mann. (Atticus nærmer seg femti, får vi vite, og kan saktens ha et søskenbarn på rundt åtti?)

At første verdenskrig ikke er nevnt, er helt naturlig, synes jeg. Det er Småen som forteller om en helt spesiell periode i barndommen sin, og hun konsentrerer seg om de nære ting: Det hun sjøl opplever og det hun blir fortalt av andre.

Et dilemma ved Huck Finn er at Mark Twains tekst har vært tuklet så mye med gjennom åra - den var jo bearbeidet og utgitt som ei slags barnebok den gangen jeg var barn. Heldigvis ser det ut til at min Bokklubb-utgave fra 1973 er tro mot originalen: Huck omtaler Jim som "nigger", helt i tråd med hva han sannsynligvis gjorde i 1850-åra.

Når det gjelder Lindgren og Egner er jeg litt mer usikker. På 1950-tallet og deromkring var n-ordet (dessverre) det eneste gangbare i dagligspråket; både hos leg og lærd, inkl. forfattere. Den seinere tidas "språkvask" av fortidig litteratur blir for meg nesten historieforfalskning, selv om det er aldri så velment.

Jeg har henta fram min utgave av boka, fra Bokklubben 1961, og har etter hvert skjønt at det er minst fire utgaver av denne boka i norsk oversettelse: Bokklubben 1961, Bokklubben 1971, Aschehoug 2005 og Aschehoug 2015. I de tre første er Magli Elster oppgitt som oversetter, men i Aschehougs omtale av den siste utgaven får vi opplyst at oversettelsen fra 1961 er modernisert. Er det noen av dere andre som leser den nyeste? Kan det tenkes at også den engelske originalutgaven er "modernisert"?

Magli Elsters lyrikk har jeg hatt mye glede av gjennom mange tiår, men prosaen hennes har jeg ikke mye kjennskap til, bortsett fra Sangfuglen, som jeg har lest flere ganger uten å oppdage gammelmodigheter i språket. Jeg får prøve å være mer oppmerksom mens jeg leser denne gangen, og se om jeg finner noe som ville hatt godt av litt modernisering.

Stundom føler man seg litt fossil ...

Siden Frode Grytten og Murboligen er nevnt, vil jeg foreslå at du tar med Livet bruksanvisning av Georges Perec, som også handler om en bygård med beboere som ikke har stort annet til felles enn adressen - men Perec greier å sveise dem sammen til en helt sensasjonell roman!