Bokelskere.no

Neppe bokklubbutgave i 1938. Sjekk lenke.

Etter det jeg har fått inntrykk av, kan de leses uavhengig av hverandre. De har i alle fall ikke noe felles persongalleri. Mulig at Godnatt, jord bidrar til forståelse av bygdeungdommen som vil skape seg et bedre utkomme i byen, men ingen forutsetning, tror jeg.

Foreslår du å lese hele trilogien?

Da har du kanskje lest Godnatt, jord også? Hvis ikke, burde du unne deg enda en god leseopplevelse!

Her var det bare gode forslag, og alle er bøker jeg godt kan tenke meg å lese på nytt. Men jeg velger å foreslå ei bok som jeg ser at ikke så mange her inne har lest, nemlig Kungsgatan av Ivar Lo-Johansson.

Det har seg slik at jeg nettopp har lest Godnatt, jord av samme forfatter og blitt aldeles fortryllet, trass i at fortellingen er ganske trøstesløs. Natur- og årstidsskildringer, håp- og avmaktsskildringer, barndoms- og voksenskildringer i et språk som trollbandt meg.

Tilfeldig kom jeg over en omtale av forfatteren og fikk vite at dette var den første av flere "statar-fortellinger" og at Kungsgatan var nummer to. Ikke en fortsettelse, men en ny roman med samme tematikk: Brytningstida mellom bondesamfunn og urbanisering i Sverige i begynnelsen av forrige århundre. Den står i bokhylla mi, så jeg må nok ha lest den, men for så mange tiår siden at den har gått i glemmeboka.

Eneste aber er at den ikke er i handelen lenger. Jeg har funnet noen eksemplarer på antikvariat.net, og Arbeidernes Antikvariat har en.

Jeg har vært Hovland-beundrer i flere tiår, men denne har gått meg hus forbi. Rett på ønskelista med den - takk skal du ha!

Og takk til deg for god og ryddig ledelse! De to første ukene i januar 2020 er jeg bortreist og "frakobla", så forslaget om nominering i desember virker fornuftig for min del. Avstemningen går jeg jo glipp av da, men diskusjonen får jeg kanskje med meg.

Jeg har forresten tenkt litt på deltakelsen her i gruppa: Av 36 "medlemmer" er det så langt bare 9 som har bidratt i den siste diskusjonen. Kan vi på noen måte friste de passive til å gi lyd fra seg igjen?

Flere fragmenter av tråder som dukker opp her og der: Jeg har funnet noe jeg kaller "Poseidon-fragmentene". Pensjonatet til Kunicki heter Poseidon. Det samme gjør ferja til og fra øya han ferierer på. Professoren og kona reiser rundt til greske øyer med et cruiseskip av samme navn. Det siste kartet i boka er en illustrasjon av Odyssevs' hjemreise fra Troja, som tok 20 år (tror jeg?) - takket være Poseidon, som sørget for å legge alle slags hindringer i veien for at Odyssevs skulle vende hjem. Joda, "små" helheter finnes, men jeg klarer ikke å relatere dem til noen større helhet.

Tittelen igjen: Tysk: "Unrast" (=rastløs?), spansk: "Los errantes" (=omstreiferne), dansk: "Rejsende", og engelsk "Flights" (= flukt/flyreiser). Flere?

Denne boka er et litterært mysterium!

Takk skal du ha, Gretemor - litt mer "kjøtt på beinet" der. Ikke den samme artikkelen som jeg refererte til, men et nytt spor likevel: Hensikten med reisen er både rotløshet og rotfeste?

Det med tittelen er interessant, siden originaltittelen har fått så mange ulike oversettelser på ulike språk. Jeg leste en artikkel om dette for ei stund siden, men har ikke greid å finne den igjen! Der var det for eksempel nevnt hva det polske ordet "bieguni" egentlig betyr - og det var verken "løpere" eller "flights". Kan det være at ulike oversettere har sett ulike kvaliteter i innholdet og gitt tittel i tråd med sine egne tolkinger? Kanskje vi har noen språkkyndige blant oss, som kan oppklare?

På tide å filosofere litt over Løperne igjen? Etter mye blaing fram og tilbake i boka er jeg ikke blitt klokere, men jeg har festet meg litt ved et fenomen som stadig dukker opp i ulike sammenhenger, nemlig hvalen. Hva er greia med disse hvalene? Til og med på kartet over Novaja Semlja finner vi hvaler.

Vi får høre om hval som renner inn på stranda og enten dør eller blir buksert til havs igjen; Charlotte Ruyisch fascineres av en tatovert hval på overarmen til en lettkledd sjømann; Dr. Blau er nesten ekstatisk ved funnet av en overarm som er bevart gjennom nesten 300 år - med en hvaltatovering (kan det være den samme overarmen?).

Om Eryk på øya virkelig har vært hvalfanger, er litt usikkert, men vi får iallfall vite at han bevarte den psykiske helsa si gjennom flere år i fengsel, og lærte sine medfanger engelsk, ved å lese om den hvite hvalen Moby Dick gjentatte ganger. Og sist, men ikke minst: Fortelleren sjøl mener at Moby-Dick er hennes beste reisehåndbok.

Det er lenge siden jeg leste boka om om jakten på Moby Dick, men jeg husker den i grove trekk. Kapteinen Ahab har mista det ene beinet i kampen mot en hvit hval, som etter hvert blir stående for han som den inkarnerte ondskap, og hans eneste mål er å bekjempe den. Som han også lykkes i, men mister sitt eget liv i kampen.

Ishmael er med som mannskap og har et mer naturlig syn på hvaler i sin alminnelighet, denne hvalen ikke unntatt. Han blir også den eneste overlevende etter kampen mot hvalen. En kan jo undres på hvilken av hovedpersonene som har inspirert fortelleren, som også hevder at pilegrimens mål er en annen pilegrim.

Jo mer jeg blar i denne "romanen", desto flere spørsmål sitter jeg igjen med. Jeg har lett mye etter sammenhenger, men ikke funnet noe som kan sammenfattes til en helhet. Må si at jeg trives bedre med helhetlige fortellinger enn fragmenter og gåter, men synes fortsatt at boka er interessant.

Håper dere andre har synspunkter som kan føre til enda mer utforsking, kanskje til og med aha-opplevelser. Jeg er ikke ferdig med boka ennå!

Minner veldig om sitatet fra Nikos Kazantzakis, som er gjengitt på minnestøtta hans i Chania:
Jeg frykter ingenting. Jeg håper ingenting. Jeg er fri.

Men tanker i hodet hadde han nok ...

Min første innskytelse da dette syndromet dukket opp, var at det måtte være forfatterens egen oppfinnelse - litt ironisk, kanskje. Jeg tolket det som en årsak til "løpingen": Blir man for lenge på ett sted, blir man forgiftet av tvangstanker (=rutiner) og må reise et annet sted for å bli kvitt giften.

Jeg er ingen sakteleser - boka ble lest ut på noen dager. Men jeg satt igjen med så mange løse tråder og spørsmål at jeg måtte lese den en gang til, denne gangen for å notere, markere, google og prøve å finne en rød tråd. (I forlagets omtale kalles boka en roman, og siden jeg er ganske konvensjonell når det gjelder litterære "båser", forventer jeg sammenhenger som jeg ennå ikke har funnet.)

Denne utforskingen kommer til å ta tid. Tråder finner jeg saktens, men foreløpig bare som fragmenter. Jeg har konstatert at man skal være ganske belest og kunnskapsrik for å få med seg alle referansene til litteratur, film, europeisk historie og politikk. Tokarchuk briljerer på de forskjelligste fagområder!

Boka mi er en heftet utgave fra Gyldendal, utgitt i 2018, og har allerede fått et litt slitent preg. Innen jeg er ferdig med å bla fram og tilbake, ser den sannsynlig ut som ei lefse.

Endelig ferdig. Siste halvdel har ikke ført til noen endring i min bedømmelse av boka. Positive trekk - jada, for all del. Jeg har fått mye detaljkunnskap om skattesystemet og "skatteetaten" på 1600-tallet, og burde kanskje se det som positivt at jeg også har fått rede på hvem som håndhevet dette systemet, ved navns nevnelse, som det heter. Men det blir for mye og for mange. Geografien er også beskrevet i smådetaljer som blir vanskelige å holde rede på for en som ikke er lokalkjent i Sunnmøre/Romsdal-området. For meg blir selve fortellingen om Rasmus litt borte i alle detaljene.

Språket er levende og god nynorsk, men også her legger forfatteren opp til for mye. Vanlig fortidsfortelling veksler med historisk presens, og innimellom kommer det partier med rein sagastil. Det gjør at jeg ikke helt tror på Aslak som historieforteller, bortsett fra de få tilfellene der han snakker direkte til gjesten sin, Ragnhild. Jeg greier ikke å forestille meg at hun sitter og hører på alt dette. Å sette inn en forteller er jo et smart grep, men her er det ikke gjennomført på noen særlig vellykka måte, synes jeg.

Alt i alt: Forfatteren er tydelig sterkt engasjert i forholda han skriver om, og har dermed gått i "more is less"-fella, tror jeg. Man må ha hjerte til å stramme inn en del på stoffet, uansett hvor gjerne man vil ha med så mye som mulig.

PS: Etterlysning
Forslagsstilleren har ennå ikke deltatt i denne tråden. Jostein, hvor ble du av i alt mylderet?

Flere gode forslag allerede, ser jeg. Jeg drister meg til å nominere ei bok som jeg visstnok har foreslått før:

Et funn av den sørafrikanske nobelprisvinneren Nadine Gordimer.

Takk for reaksjon! Du har mange gode poenger som jeg er enig i, men for meg ble boka likevel ikke noen positiv leseopplevelse. I en god roman vil jeg gjerne ha et vendepunkt som tilfører noe nytt i handlingen eller tankestrømmen, og noe sånt fant jeg ikke i denne romanen. Mulig siste kapittel kan være ment slik, men i så fall kom det for seint etter min mening.

Enig med deg, Hilda. Jeg hadde faktisk gleda meg til å lese denne på grunn av alle de gode omtalene. Halvveis i boka ble jeg lei av dette bortskjemte mennesket som aldri skjønte at "alle disse dagene som kom og gikk, var selve livet". Jeg leste den ut, men ble ikke mer begeistra av den grunn. Sikkert viktige problemstillinger som behandles, men litt for fjernt fra mitt liv, tror jeg.