Bokelskere.no

Litt usikker på hvorfor du mener at medlemmer av bokelskere burde gjøre jobben til noen som helt klart har fått en tydelig definert oppgave i forbindelse med skole/studier. Det er ikke det vi driver med her ;)

Så langt har jeg lest et par bøker, og er godt i gang med den tredje. Det er "Huset med den blinde glassveranda" jeg leser nå. Ønsker alle en fin januarhelg!

Jeg har akkurat sett ferdig serien, uten å vite at den bygget på en bok, - så den har jeg ikke lest og kan ikke si noe om. Jeg syntes første episode var nokså håpløs, så det tok en stund før jeg fortsatte, men da ble den bare bedre og bedre som det den var omtalt som: en hjertevarm feel-good komedie.

Jeg stemmer også for Simon Stranger sin bok.

Satans sommer er oppfølgeren til Vinterland, og kan fint leses som enkeltstående. Det gjorde jeg.

Er alltid skeptisk til ektepar og vennepar som skriver en bok sammen, for ofte blir det noe ujevnt. Det hender seg jeg leser og liker noen av Lars Kepler sine bøker, men ellers foretrekker jeg forfattere som skriver alt selv. Jeg ville lese denne på grunn av at boka hadde et kult og oppsiktsvekkende cover, og baksideteksten fristet.

Ny sak midt i en varm og klam sommer
Førstepolitibetjent Martin Juncker bor i farens sitt hus. Demonene sitter fast i veggene og i ham selv. Han har alltid følt at han aldri var bra nok for faren sin som nå er død. Midt i den hete sommeren, skjer det et mord i en park. En mann er skutt og drept. Martin Juncker kjente til offeret og familien hans. Likevel blir han godtkjent til å jobbe videre med saken.

I desember skal det ha skjedd et terrorangrep. Martin Juncker og Charlotte er for tiden separerte. Hun vier mye tid til jobben som journalist. Hun blir kontaktet av en hemmelig kilde som påstår at han sitter på vitkig informasjon om terrorangrepet. Vil Charlotte komme til å skrive om det? Er kilden pålitelig? Hun allierer seg med politikvinnen Signe, og de roter seg inn i noe mer mørkt. Er denne saken virkelig verdt å risikere livet for?

Lovende start, men gjentakende handling
Begynnelsen var veldig spennende og givende, men så dabbet det noe av. Det er spennende å lese om politiarbeid og teamarbeid, men det ble noe repetivt gjennom møtene og diverse samtaler. Mener ikke å forvente action på hver eneste side, men noen ganger tok det lang tid før noe skjedde.

Likte best å lese om Martin Junckers sak som tar en mørkere vending enn først antatt. Charlotte og Signes perspektiv ble noe utroverdig og ville ha passet bedre inn i en amerikansk thriller, i stedet for en dansk krim. Man klarer ikke å ta den delen helt alvorlig.

Til tross for tørr fortellerstemme av forfatterparet, så er det noe med Martin Juncker som gjør til at jeg vil lese mer om ham, fordi han fascinerer. Han fortjener definitivt et bedre plot og mer synlighet. Han forsvinner litt i bakgrunnen. Syntes det var spennende å lese om båndet hans til faren.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg er heller ikke på noen måte i stand til å peke på den ene vinneren, men velger i stedet å nevne noen utvalgte bøker eller forfatterskap. Siden jeg tidligere har nevnt mine norske favoritter, konsentrerer jeg meg her om de utenlandske, vel vitende at det kan være et gap mellom stor litteratur og min personlige opplevelse av en bok.

Jeg kan istemme bejublingen av Drep ikke en sangfugl, og starter derfor med å fremheve noen andre amerikanske bøker som har gjort inntrykk (ved siden av mange andre), her i kronologisk rekkefølge: John Steinbeck: Øst for Eden, John Fante: Spør støvet, Marge Piercy: Fare, fare krigsmann, Paul Auster: Moon Palace (fordi det var den første av hans bøker jeg leste)

I Europa tar Ferrantes Napolikvartett en særlig ledelse, men jeg vil også nevne Irene Nemirovskis bøker, med Hett blod på førsteplass. Men tysk litteratur bør jo også nevnes, der inntar nok Erich Maria Remarque førsteplassen, uten at jeg her skal peke ut én av bøkene, - det er for lenge siden jeg leste dem.

I Storbritannia ruver jo bøkene til Doris Lessing, med Martha Quest-bøkene på førsteplass. For øyeblikket kommer jeg ikke på noen flere derfra, - bortsett fra Frank McCourts gripende Engelen på det sjuende trinn. Å jo, - så har vi jo også Ian McEwans Om forladelse!

I Danmark kommer jeg ikke utenom Karen Blixen og Mitt Afrika, mens Ditte menneskebarn og Pelle Erobreren av Martin Andersen Nexø gjorde et dypt inntrykk i sin tid. Av «nyere» litteratur må jeg ta med Vinterbarn av Dea Trier Mørch, - en nyskapende bok om livet på en fødestue, som kom mens jeg selv var gravid!

Selma Lagerlöfs Gösta Berlings saga kom ut i 1891 og faller så vidt utenfor tidsrammen, men jeg er nødt til å ha med henne! Ellers vil jeg særlig nevne P.O. Enquist, og av hans bøker trekker jeg særlig frem Kaptein Nemos bibliotek. Også Kerstin Ekman må nevnes, og der blir det trilogien Vargskinnet som inntar førsteplassen.

Avslutningsvis tar jeg turen til Island og vår tid og runder av med Jón Kalman Stefanssons forfatterskap og fjorårets fantastiske Ditt fravær er mørke!

Etter å ha rotet rundt i hodet mitt og bokhyllen har jeg nå kommet frem til disse bøkene som særlige favoritter, men er uhyggelig klar over at jeg kan ha glemt noen, - eller enda verre mange! Og i tillegg kommer det jo at det er mange gode bøker jeg ikke har lest, og også anerkjent gode bøker som jeg ikke er så veldig begeistret for. Men etter nå å ha studert denne oversikten jeg har laget meg, tror jeg faktisk at jeg likevel kan kåre en vinner og nominere Helena Ferrante og Napolikvartetten!

Hvorfor det?

Ja, - Nattens brød, så klart, - og Olav Audunssøn, og så den og den og den, - som jeg skrev i forrige innlegg 😉😊

Umulig oppgave! Hos meg står nok Hellemyrsfolket av Amalie Skram og Nattens brød av Johan Falkberget øverst. Men hvis jeg leser Landstryker-triologien på nytt kommer kanskje den på toppen av pallen.

Her er det visst ingen som har klart å bestemme seg, forståelig nok, for det er jo et forferdelig vanskelig spørsmål! For egen del tror jeg aldri jeg kan la noen annen norsk bok gå foran Kristin Lavransdatter, og så kommer jo Hamsun hakk i hæl, - med Pan, tror jeg. Men så begynner det å bli vanskelig, så jeg tror jeg gir meg før jeg kommer på den, og den, også den da ....

De fleste kjenner nok til navnet H.C. Andersen. Jeg har ikke lest all verdens av ham, men noen historier da jeg var yngre. Han har også vært med å inspirere noen Disney filmer som Frost, Den lille havfruen og Fantasia.

Mørkt konsept for barn
Snødronngingen ble for første gang utgitt i 1844, og inspirerte Frost filmen som de fleste sikkert har sett. I Snødronningen møter man en ond dronning som sender ut Nordavind for å fryse trollmenn. Nordavinden er på vei mot Mester Vegard for han er den siste trollmannen som er igjen. Han har kone og to barn. Han forsøker å haste hjem for å redde dem, men kommer for sent. Barna overlever, men splittes da de mister foreldrene sine. Gerda ender opp på barnehjem, og tretten år senere møter hun Kai som har en plikt å utføre i barnehjemmet. Barnehjemmet drives som et slaveri hvor barna må jobbe hele tiden.

Ved en tilfeldighet, får Snødronningen vite at Mester Vegard har en arving, som Snødronningen er nødt til å utslette. Hvorfor frykter Snødronningen trollmenn og det magiske speilet som Mester Vegard har laget? Og vil bror og søster bli gjenforent?

Selv har jeg hverken sett Frost eller Snødronningen, så kan ikke sammenligne boka med filmen Snødronningen. Uansett, når man leser boka, er det nesten det samme som å se filmen for det er lite tekst, og bildene som blir brukt, er lånt fra filmen. Noe jeg synes er litt synd, for jeg ville heller ha sett en kunstnerisk illustrasjon i boka i stedet for filmbilder. Det hadde vært mye kulere. Men det er jo heller ikke målet med denne utgaven. Er man en av særingene som ikke har vært på kino de siste tyve årene som meg, er det jo en fin måte å løse det på.

Det gode mot det onde dør nok aldri ut
Selve historien er jo ganske typisk og godt mulig fascinerende for barn. Kampen mellom det gode og det onde, og barn som tar opp kampen. Fleste barn er jo sta og gir seg ikke så lett. Som voksen er historien mest sjarmerende og har en underholdningsverdi, men skjønner fort hvordan retningen tar. Siden boka har lite tekst, var det rask å komme seg gjennom den. Det tok noen dager å lese den siden jeg begynte med den i slutten av desember, og jula kan som kjent være noe ymse. Synes også at det er litt rart at i baksideteksten står det Gerda at hun får vite at hun har en bror, men hun vet at hun har en bror fordi hun nevner ham i boka.

Alt i alt, en god historie som holder seg godt og som fungerer utmerket som eventyr, også i vår moderne tid, men synes ikke det er H.C. Andersens beste av det jeg har lest av ham.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt nytt år!
Du har fått lest mange bøker i fjor! Jeg endte på 53, noe som er mindre enn i 2020, men mer enn de siste årene. Koronaen har fått på plass tid og lyst til lesing igjen.

Gjenlesingen av Den hemmelige hagen var en av de bedre leseopplevelsene. Det samme var Før plogen din over de dødes knokler. Den imponerte med sin artige skrivemåte, og med historien (og karakterene) som sådan. Det at jeg har vært akkurat i det området boka er fra gjorde opplevelsen enda bedre. Americanah var også en bok jeg likte veldig godt. Det er flere, men jeg kan ikke skrive om alle. De har terningkast 6 på boklista mi :)

Her er min litterære selvangivelse for 2021 :)

Det ble til sammen 53 bøker.
Antall bøker av kvinnelige forfattere: 33 = 62 %
Antall bøker av mannlige forfattere: 21 = 38 %
Jeg var ikke klar over at kvinneandelen var så høy før nå.

Bøkene er skrevet av forfattere fra 15 land:
Norge (12), England (10), Sverige (7), USA (5), Danmark (4), Finland (3), Italia, Irland, Tsjekkia, Polen, Nigeria, Colombia, Canada, Japan, India.

Forfatterne kom fra 5 kontinenter: Europa, Afrika, Asia, Sør-Amerika og Nord-Amerika.

Genre: Romaner (21), krim (20), Barn/ungdom (6), Jul (2), Dikt (2), Faglitteratur (1), Tegneserie (1).

14 av bøkene er «1001 bøker».

31 (58 %) av forfatterne var nye bekjentskaper - og 3 bøker ble lest for andre gang (eller mer).

Oppsummering: God spredning geografisk, fin andel av 1001 bøker (klassikere), masse flotte romaner og krim. Lite nye bøker, kan ha mer spredning på genre.

Juleromaner, også kalt julebøker er ofte vanskelige. Ikke bare på grunn av at jeg ikke liker sjangeren. For det har hendt seg at jeg har likt julebøker for barn. Men ofte blir juleromaner noe klissete og standardaktige. Mens julebøker for barn er mer kreative og lekne. Så der har juleromaner for voksne mye å lære.

Ikke som i gamle dager
Jula forbindes ofte med romantikk og følelser, noe jeg ikke helt skjønner, for ofte når det gjelder julefilmer man vokste opp med, julehefter og julebøker for yngre målgrupper, er fokuset humor med snerten handling. Det er det jeg savner i julebøker for voksne, fordi handlingene blir ofte stivt og opplagt. Bare en annen versjon av det man har sett og lest mange ganger før. Jula trenger ikke alltid å være romantisk. Det er det sjeldent at den er i det virkelige liv, så det hadde vært herlig å lese noe med galgenhumor eller noe med mer realisme.

Men nok om det. Adventskalenderen er noe mørk den også. Den er om utroskap og det å starte et helt nytt liv for seg selv. Det må nemlig Fie gjøre når hun har funnet ut at ektemannen hennes har skaffet seg en ny kvinne, og Fie har ikke oppdaget noen varsellamper. Derfor kommer det som et sjokk. Han har kjøpt en loftsleilighet til henne. Så hun er nødt til å forlate både sitt hjem og jobb, for i hele sitt voksne liv har de levd og jobbet sammen. Hun hater loftsleiligheten og sitt nye liv. Derfor får hun mye støtte fra storesøster Sara, som kommer på å gi henne en adventskalender i form for oppgaver Fie er nødt til å utføre. Hun får ikke oppdager hver dag, men store deler av adventstiden. Er hun sterk nok til å komme seg gjennom dagene uten piller, og utføre oppgavene hun får fra søsteren?

Interessant konsept
Juletiden kan være både fin og vanskelig. Det er jo forskjellig fra person til person som med alt annet, og kan man snu på situasjoner selv? Det er egentlig en fin julebok med gode hensikter, men noen av tilfellene og vendingene, blir kanskje noe lettvinte, og derfor også noe utroverdige. Det er noe amerikanisert over det hele. Karakterne virker mer åpne enn det det norske folk virker å være ellers mot fremmede.

Det var ikke bare handlingen som ble tynt, men også språket. Det blir en del overforklaringer, også i parentes som ikke var nødvendig. Det drepte både humor og stemning. Østli beskriver det vanskelige godt og overgangen fra å være en familie, til å ende opp alene, og det å ha hund for første gang. Men er litt lei av temaet at man finner noen av interesse når man er alene og har det vanskelig. Det har skjedd så mange ganger før i bøker og på film. Det ødelegger noe av troverdigheten. Savner å lese om en karakter som kjemper selv når ting er vanskelig.

Ikke meningen å være streng, men dette var nok ikke boka for meg. Det var ikke helt min type humor og hadde likt den bedre, hvis det var mindre overforklaringer, og mer realistiske tilfeldigheter involvert. Adventskalenderen manglet humor og stemning, som er viktige elementer for å skape julestemning.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg gikk nok til denne boken med litt for store forventninger, - jeg har vært veldig begeistret for de senere bøkene til Mytting. Men jeg må innrømme at etter hvert dalte interessen her, - det var nok litt for mye av en «guttebok». Jeg koste meg med skildringene av miljøet i Gudbrandsdalen, og Mytting imponerer forsåvidt også her med sine detaljkunnskaper, - det er bare det at det nå er kunnskaper om et område jeg har null kjennskap til eller interesse for, - militærliv, våpen og biler! Det ligger en sterk menneskelig historie i bunnen av fortellingen, men all spesialkunnskapen på disse områdene kjedet meg, og da det etterhvert også ble i overkant blodig etter min smak, sank begeistringen fra terningskast fem til fire!

Jeg har ikke lest noe av Anne B. Ragde siden 2007, og det er en stund siden. Siden den gang, har hun som mange andre byttet forlag.

Jeg har ikke lest noe av Ragde på lenge for er ikke så veldig flink til å lese romaner. Det hender seg nå og da, og dette er boka som har gjort meg mer nysgjerrig enn de andre bøkene hun har utgitt i det siste.

Arbeidsledighet og hjemmeutfordringer
Dette er en mørk liten bok på under tre hundre sider om familieforhold. Om mor og sønn som har en tendens til å gå hverandre på nervene. Spesielt etter at han drikker så mye at han må fraktes på sykehus for å pumpes. Jonetta drømmer om å være alene. Gjøre litt som hun vil. Hennes sønn Ragnar er tjuefem år og arbeidsledig. Derfor kan det bli litt tett på, også når han blir med på hytta. Sammen har de hunden Boje som nærmer seg tretten år. Ragnar har ikke far lenger siden han døde i en ulykke da Ragnar var seksten år.

Etter pumpingen og etter et sterk ønske om å være alene, skjønner Jonetta ta hun må stille noen krav til sønnen, men noe oppstår, slik at hun må dra vekk fra hytta i noen dager.

Må ærlig innrømme at jeg aldri før har hørt navnet Jonetta, så det tok litt tid å venne seg til det. Ofte i krimbøker og romaner brukes det noen rare og tunge navn. Det gjør det i denne boka også, men navn er navn. Likte at karakterene var noe sære og familien noe dysfunksjonell. Det er alltid interessant å lese om. Men ble litt lei av nakenhet i boka. Jonetta spradet naken nesten enhver anledning hun var alene. Greit nok det, men det er ingen spenningsfaktor. Likte å lese om sønnens arbeidsledighet i tjueårene, noe dessverre mange opplever og er svært aktuelt.

En mystisk sak dukker opp
Underveis dukker det også opp en annen karakter som forsvinner, som gjør til at politiet vil stille spørsmål både til Jonetta og Ragnar. Om man får oppklaring i saken eller ikke, røper jeg selvsagt ikke, men syntes det var et kjærkomment avbrekk. Jeg leser heller om et mysterie i stedet om en godt voksen kvinne som sprader naken. Ofte forsvinner det jo mennesker i virkeligheten også, og syntes at den saken var relevant i handlingen. Det løftet ting litt opp og det er jo ikke bestanding man får svar på alt i virkeligheten, heller. Jeg vil heller lese en bok der man må spekulere litt i stedet for å få det inn med teskje.

Ingen topp roman, men den var lettlest, underholdende og hverdagslig uten å overdrive. Det som skuffet mest var nok slutten som var vel slapp, og man forventet nok noe mer, men aner ikke hva. Det ble noe lettvint over det. Men likte å lese om det krevende mor og sønn forholdet, hunden og Jonettas forhold til naturen.

Fra min blogg: I Bokhylla