Allan hadde alltid tenkt som så når det gjaldt troen, at når man tross alt ikke kunne vite sikkert, var det liten vits i å gå rundt å gjette
Jo, og også The Magicians Guild og Dødslekene ser ut til å være noe du kanskje kan like :) Så forresten nå at det er et år siden du la ut denne lista, men hey, gode fantasybøker skal man aldri gå tom for! ;)
Jeg ser at du ikke har Wheel of Time på lista di - er det fordi du har lest den eller fordi du er ferdig med den? Om det er det første er det absolutt en serie du burde prøve deg på! Den er helt genial, og hvis "kompliserte intriger, magi, samt også eit mangfald av spennande karakterar" er din greie er Wheel og Time helt i din gate :) (kan man i det hele tatt si det på norsk?)
Jeg synes nettopp portrettet av Caroline løfter denne boka over andre bøker i samme sjanger. Jeg ble svært positivt overrasket og synes boka er knallgod.
Kan jo ikke hete morfin når det foregår i fremtiden vettu ;) Helt uviktig at det gjør akkurat det samme - et annet navn må det ha, og likne skal det også!
Gode, men ikke nødvendigvis så kjente engelske fantasybøker jeg mener fortjener annerkjennelse eller i hvert fall at bokelskere vet om dem. Alle bøkene unntatt Airman har etterfølgere.
Enjoy!
Ditt ønske er min befaling - Graceling er boka for deg! Veldig original vinkling og kick-ass heltinne :D
Grunnen til at jeg elsker denne boka er helt og holdent Patch - jeg må innrømme jeg har en liten fjortis-crush der. Men jeg er helt enig i det du sier om Norah. For det første syns jeg hun burde bestemme seg angående Patch, og for det andre begynner jeg å bli litt lei av å oppleve at mange av de amerikanske ungdoms"heltinnene" er nesten helt like - egentlig veldig snille piker, men gira på å bevise at de kan klare seg selv, så da løper de rett inn i farlige situasjoner uten å tenke så mye over det først. Og så er de veldig ofte så pripne -.- Men jaja, så lenge historiene og de andre karakterene er gode nok til å holde på interessen så får det vel gå ;)
Ja, det er Gwendolyn," sa Paul. "Og den fyren som klamrer seg til henne som om hun var yndlingsbamsen hans, er fetternevøen min
Aviendha's slow breathing seemed loud in his ears until he fell asleep, and then he dreamed a confused dream of Min and Elayne helping him throw Aviendha, wearing nothing but that necklace, over his shoulder while she beat him over the head with a wreath of segade blossoms.
Tja, jeg er ikke helt ovebevist. Synes den var passe kjedelig og litt for svarthvit. Kanskje fordi jeg ikke jobber i akademia. Kanskje fordi jeg har en annen form for humor enn Helene Uri. Kanskje fordi jeg blir litt svett av kvinnefellesskap som finner samholdet i manneforakt. Uansett - ikke helt overbevist, selv om den absolutt har noen kvaliteter (f.eks. er karakterene godt utviklet). Jeg har skrevet om boka her:
http://knirk.wordpress.com/2011/06/30/kjerringer-helene-uri/
Den røde pyramide og Slaget om labyrinten av Rick Riordan som begge er spennende og morsomme bøker med en blanding av mytologi og fiksjon kunne også gjort seg på denne lista, i tillegg til serien Den store djevelkrigen av Kenneth Bøgh Andersen for de tøffe og selvfølgelig Smaragdatlaset for alle som er glad i tusser, troll og magiske verdener:)
Dette skal bli en av sommerens bestselger sies det. Jeg er fan av Kate Morton, så veien var kort til anskaffelse av Lucinda Rileys bok. 600 sider ble påbegynt en lørdag kveld. Søndag morgen har jeg kommet langt. Mannen min spør hva boka handler om. Jeg begynner å fortelle – og jo mer jeg sier jo mer problemer får jeg. Det høres unektelig ut som en skikkelig dårlig dameroman. Skal Lorden ta over slottet hjemme eller velge kjærligheten til den søte thaipiken han møtte på en sydhavsøy under krigen? Kan en ung kvinne komme over tapet av sin sønn og mann, og velge kjærligheten til en mann som tilfeldigvis viser seg å være en … ja…en engelsk Lord han også. Hva skjer når den forsmådde kone finner de hemmelige kjærlighetsbrevene? Og gartneren som sverger…. nei, jeg skal ikke røpe mere av handlingen. Hjemme hos oss endte hvertfall gjenfortellingen med en latterkule, og etter hvert som jeg leste boka fikk mannen min stadige dramatiske rapporter. Mandag kveld leste jeg siste side og må ærlig innrømme at det var en eventyrlig reise og en skikkelig pageturner, så får man ta handlingen og de tidvis syltynne karakterskildringene som de er.
http://knirk.wordpress.com/2011/06/24/orkideens-hemmelighet-lucinda-riley/
ÅÅ! Den hadde jeg glemt! Dette var en av mine favoritter da jeg var ung. Takk tusen takk for at du minnet meg på den. Mimre mimre.
Jeg er alltid nysgjerrig på forfatteren. Trenger ikke å vite mye, men jeg googler alltid; ser bilde og leser litt om vedkommende. Det holder - så vet jeg hvem som fører pennen, og da er vi i dialog på en måte. Det liker jeg.
Vente, blinke av Gunnhild Øyehaug.
Nettopp! Jeg har lest den første nå, og ser at det kan bli morsomt, men sleit med å komme inn i universet. Hvilken bok skal jeg begynne med for å komme ordentlig i gang? Har forresten skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/06/20/samlesning-the-colour-of-magic-terry-pratchett/
Ja!!!! Fantastisk god bok!
Historien og boka er mørk, nesten sort, selv om humoren også hele veien er tilstede. Det er mye vold, og slosscenene er i detalj noen av de beste jeg har lest, selv om noen av dem kanskje blir litt for lange. Magi tar liten plass så langt i historien. I tillegg til karakterutvikling, er Abercrombies andre styrke beskrivelser, små detaljer, som gjør at du umiddelbart dras inn der det skjer: På et tak, i et smug eller i torturistens grep. Smak, lukter, lyder – alt kommer tydelig fram i Abercrombies grep.
Slutten er kanskje den jeg liker dårligst. Det er selvsagt vanskelig å skulle lage en cliffhanger, men i stedet for å utvikle fortellingen i dybden, blir de siste femti sidene en actionsekvens som James Bond ville vært misunnelig på. Men, men – greit nok. Jeg gleder meg til neste bok – den står allerede i hylla og skal på begynnes snart. At dette er en debutroman – er helt uvirkelig.
Jeg har omtalt boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/06/12/samlesning-the-blade-itself-joe-abercrombie/
Denne boka er tett innpå og detaljert. Her skrider alt rolig fram, og spenningen ligger i små detaljer; en serviett som legges over et uferdig måltid, en kommentar som faller eller en bevegelse som skaper undring. Ulset har et godt grep om teksten, og forvalter handlingen med varsom hånd. Det oppstår noe i meg når jeg leser, først og fremst en voldsom irritasjon ovenfor alle karakterene, og boka i sin helhet. Ikke vet jeg om det er intensjonen, men friksjonen mellom personene gjør at jeg misliker å lese boka. Jeg kjenner det buldrer av irritasjon i magen. Dette omhandler to ulike sider ved teksten. For det første oppfører Louise seg så inn i hampen dårlig at det terger meg til bristepunktet. Maken til drittkjerring. Uhøflig, sart og uten evne til å ta vare på en relasjon. Hun og mannen invaderer huset til en fremmed gammel dame, og belønner med sure kommentarer, stillhet, og et undrende utenfrablikk. Dette berører det andre nivået som irriterer meg og som går på kvaliteten på teksten: Jeg synes det til tider er en liten troverdig historie. Louise og Henrik framstår som utrolig nysgjerrige på landet rundt seg; de er på biltur for å oppleve, de går turer og utforsker, de suger til seg landskapet rundt. Når de da kommer inn i Almas hus, forsvinner denne nysgjerrigheten som dugg for solen. De har lyst til å bo hos den gamle damen, men oppfører seg hele tiden som om de har blitt tvunget inn i en relasjon til et vanskelig menneske. Jeg tror ikke noe på det. Jeg tror helt dypt menneskelig ville begge parter ha forsøkt å ta vare på relasjonen i et såpass spesielt møte. Med å rekke ut en hånd, stille et spørsmål, ta hensyn. Så kunne selvsagt situasjoner med klønete stillhet oppstå, en sur kommentar falle, en serviett lagt diskret over en uspist middag skje.
Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/06/15/biltur-mari-ulset/