En dag dukker Gunnar Huttunen opp i en nordfinsk bygd. Han kjøper den falleferdige mølla, og alle i bygda mener at han må være splitter pine gal. Men han setter mølla i utmerket stand og folk strømmer til for å benytte seg av Huttunens tjenester. Hadde det ikke vært for at Huttunen må ule litt som en ulv når noe går ham i mot, ville livet ha fortsatt som før.

Folk får ikke sove pga. Huttunens uling nattestid og blir besatt av tanken på å få ham innesperret på galehus. Dette blir starten på en jakt på liv og død.

Dette er nok en bok fra Paasilinna, som det bare er å gi seg over til og la seg begeistre av. Men selv om humoren ligger under hele tiden, rommer romanen et dypere alvor. Temaet er hva som skjer med mennesker som skiller seg ut fra hopen og er litt annerledes i et lokalsamfunn der reglene er definert på forhånd av trangsynte og snevre mennesker. Dette er en historie om vold og maktmisbruk overfor et menneske som ikke kan forsvare seg mot en dom fra øvrigheten om at han er sinnsyk. Huttunen kjemper i mot av alle krefter, men hvor lenge vil han klare seg ute i ødemarken?

Boka rørte meg dypt og jeg vil virkelig anbefale den!

"Den ulende mølleren", Arto Paasillina
Veldig tragikomisk bok om en møller som flytter til ei bygd for å pusse opp en gammel mølle, for å forsøke å tjene til livets opphold. Problemet er bare at han er en fremmed, har en annen oppførsel enn bygdefolket - og et temperement som til tider kan være litt utfordrende. Man kan vel godt si at han har en god kombinasjon av sterk arbeidslyst, sterk rettferdighetssans og manglende impulskontroll - og da er det jo lett å komme i konflikt med bygdedyret og øvrigheten. I boka kom det godt frem at det var de som turde å ha kontakt med mølleren, som så hans gode sider, mens de som sto i flokk og var betenkte, gjorde situasjonen mer betent og "måtte" til slutt jage i flokk. Hmmmmm. Dagsaktuell med andre ord......
En morsom bok som nok har et budskap om hvordan vi som samfunn forholder seg til folk som avviker litt fra "normalen", men som gjør så godt de kan.
Kanskje det beste er om de får gjøre akkurat det - la dem gjøre så godt de kan, uten å gi dem en "tvangstrøye" eller en tvangstrøye.

Gunnar Huttunen er smågal, og han veit det sjølv. Sjølv om han er ein dugande arbeidskar, så blir han sett på med skepsis av dei flesta av innbyggarane i bygda han flyttar til for å overta og setje i stand ei gamal og nedslita vassmylne. Det er hangen hans til å ape etter dyr, og særskilt vanen med å ule som ein ulv, som er det største opphavet til skepsisen. Når bygdefolket bestemer seg for å sende han på galehus startar trøbbelet for alvor.

Handlinga er lagt til det nordlege Finland, i tida rett etter den andre verdskrigen. Det er eit herleg persongalleri Paasilinna diskar opp med, og med mange fornøyelege observasjonar frå livet i ei lita nordfinsk bygd. Der er også ein del flotte skildringar av naturen i området.

Det er uklart for meg om historia er meint som rein underhaldning, eller om der er ein større bodskap. Eg ser sjølvsagt at boka inneheld ein del kritikk av «bygdedyret» og av mentalsjukehus, men utover dette har eg spekulert på om den også skal vere ein satire over eit eller anna. Kan det vere at den også seier noko om finsk politikk i etterkrigsåra?

Angåande problematikken om kor gal nokon må vere før han skal sperrast inne, så måtte eg spørje meg sjølv om eg ville ha kjend meg komfortabel med at nokon i mitt eige nabolag handla som Huttunen gjorde i boka. Svaret er nei (og det handlar ikkje om ulinga). Så kva skal ein gjere? I dag ville det truleg vere ordningar med medisinering og oppfølging slik at galskapen får mildare utslag og ein kan unngå innlegging. Men helsetilbodet for psykisk ustabile var nok ikkje heilt på dette nivået for 60-65 år sidan, korkje i Nord-Finland eller i Norge for den saks skuld. Så dersom eg hadde budd i bygda til Huttunen, er det stor fare for at eg ville ha kome på parti med bygdefolket etter kvart.

Likevel heia eg sjølvsagt på Huttunen i boka, og håpte i det lengste på at det skulle gå bra. Spørsmålet er om det likevel gjekk bra til slutt. Eg er sanneleg ikkje sikker, men slutten var fin likevel.

som alltid- humor og alvor- dybde og letthet- En herlig mix

Fin bok! Veldig Paasilinna.

Lista er laget i forbindelse med utstilling i biblioteket

Bøker eg har lest, eller har leseklare i bokhylla, der det er ein yrkestittel i tittelen.

bøker jeg har lest i 2014.

Bøker jeg faktisk eier og har.